Nominert til Sørlandets litteraturpris!

Litt på etterskudd med bloggingen, men det går jo ikke an å bli nominert til Sørlandets Litteraturpris uten å blogge om det! For noen uker siden var jeg i Kristiansand for å delta på pressekonferanse og bokbad, samt posere på det som mest av alt ser ut som et bandbilde.

Jeg er nominert i klassen for skjønnlitteratur sammen med Gunstein Bakke (Havende, Oktober, 2016) og Jan Kristoffer Dale (Arbeidsnever, Kolon 2016), og her er en oversikt over alle de nominerte.

IMG_3028.JPG

Om Slagside sier juryen:

Sterk ungdomsroman for lesere i alle aldre. Romanen bærer en engasjerende historie om identitet på en språklig poengtert måte, i måten den rommer lys og mørke, styrke og svakhet på. Fortellingens styrke ligger i de troverdige psykologiske dykkene inn i menneskenes sinn, i kroppene de besitter og i forholdet mellom dem. 

Nå er det slik at det er leserne som bestemmer hvem som stikker av med prisen. Dette gjør man ved hjelp av stemmeskjema – som ligger her.

Noen dager før jeg reiste til Kristiansand oppdaget jeg at den framifrå bibliotekaren Caroline Louise Gabrielsen hadde videoblogget om boken min. «Den beste boken jeg har lest i 2016, uansett sjanger», sa hun, og: «Den skulle ha vunnet Brageprisen.» Er det rart jeg følte meg velkommen i Kristiansand?

Som om ikke alt dette var nok, møtte jeg mitt livs første shiba inu i Kristiansand. Den var ekstremt myk og kompakt, satt i spagaten med bakbeina og smilte lurt hele tiden. Det absolutte høydepunkt.

Reklamer

«… en elementært spændende historie …»

Ny anmeldelse av Slagside  – denne gangen på Barnebokkritikk. Anmelderen er danske Mai Misfeldt, og hun skriver så mye fint at jeg blir helt overveldet.

Der er flere grunde til, at anbefale romanen Slagside: Det er en elementært spændende historie, den handler om skam og aggression på en måde, jeg ikke før har læst, den undgår kønsstereotypier, og rent sprogligt er den så smukt skrevet.

[…]

Sævareid er hundred procent tilstede hos sin hovedperson, hun forklarer ikke bag om ryggen på hende, men lader hende selv træde frem, og lader på den måde også læseren selv arbejde med at sammensætte billedet af hende […] Det er Heidi Sævareids fortjeneste at kunne sprogliggøre, hvordan det føles inde i Vildes krop – læg mærke til, hvordan sætningerne ændrer tempo, bliver en lang strøm, når Vildes angst og paranoia stiger.

[…]

[L]angsomt tipper bogen og med den læseren, synker dybere og dybere ned i et svært eksistentielt hav, sådan at selve læseoplevelsen faktisk føles som at få slagside. Det tager tid at komme sig efter.

Misfeldts lesning er også interessant fordi hun vektlegger skam som en drivende kraft i romanen. Det var i grunnen ikke noe jeg selv tenkte aktivt på da jeg skrev boken, men nå ser jeg at det er veldig treffende å lese den i lys av nettopp skam.

I tillegg er det en ære å ha blitt sammenlignet med Hanne Ørstavik:

Det, der især fik mig til at tænke på Ørstaviks roman, var romanens tone og dens fokus på meget subtile bevægelser både i det enkelte menneske og mellem mennesker. Begge romaner skriver sig ind på nogle svære og ikke let definerbare følelser, og de indkredser diffuse begær og aggressioner, der både kan give sig udslag i selvtugt og disciplinering.

Alt i alt – veldig glad for denne anmeldelsen!

2948-20160918181910000000000

 

Intervjuer i Gaysir og Kvinneguiden

Da jeg sist var i Norge, ble jeg intervjuet av Gaysir, og det intervjuet ligger nå ute. Jeg snakker om Slagside, Bristol, Pride, BJJ, Brexit … og det at jeg håper det snart ikke lenger er en nyhet at bøker ikke problematiserer det skeive.

Har også blitt intervjuet av Kvinneguiden – ikke om Slagside, men om body suspension, Slipp Hold, grensesetting, adrenalinjakt, sex og samtykke. Jammen får jeg ikke snakket litt om BJJ der også. Er det på tide å innse at jeg har blitt litt hektet?

Nerves and acceptance

It is hard to believe, but it is now almost three years since the first time I suspended. Since then I have suspended seven more times, and I have no doubt in my mind that more is to come. (Insert obvious pun about being hooked.)

The concept of body suspension is very foreign to most people, so I wrote about a few of my suspensions (Cannonball, Lotus, Crucifix, Scorpion) in the hopes of addressing he whys and hows. I also got to suspend and talk about body suspension on TV a couple of times, so I have done what I can in terms of mainstreaming in Norway… Now I live in the UK, where fewer people seem to have heard of the practice – which is why I am using English to log my latest body suspension.

img_1352

Every time I suspend, I learn something new. My first suspension taught me that A) I can do this! and B) I even enjoy this! and this opened up for a whole range of new experiences. Through body suspension I have learned to relax and let go, I have learned that I don’t have to know everything in advance, I have learned about spontaneity, I have learned about my own need for intense experiences, I have learned to trust other people on a deep level, and I have learned that I am stronger and more resilient than I thought.

I am still learning about all these things, though. Ahead of a suspension I always have to remind myself that I am (supposed to be) strong and resilient, and sometimes I have to get other people to remind me! Last Sunday I got really nervous and had to text a friend: Say something encouraging!  He responded by saying: You’re going to fly away, and the moment your feet leave the ground nothing else will matter 🙂 He was right, of course – as soon as I was pulled off the ground, I relaxed into the feeling and had a beautiful time. Afterwards I felt a bit silly for having been nervous.

I did a Crucifix Suspension – my second one, and I was planning to do something cool with my legs or at least one leg, but decided not to. My excuse was that I wanted to be able to go to jiu jitsu the next day, so the fewer scars the better … but the truth is that I was tired and felt a bit vulnerable. I simply didn’t want too suffer through too many piercings. As soon as the first hook went in, though, I realized that it wasn’t that bad, and I remembered that I actively like the sensation of the needle – that sharp, quick shock. It clears my head and gives me a rush. I still went ahead with the regular Crucifix and flew happily for 20 minutes or so.

img_1349

Everything felt great, but I grew tired quite quickly this time. I usually feel little to no pain after some time in the air – endorphins are great like that – but that doesn’t mean that the pain isn’t there. This time I could feel quite strongly that my body was in pain though my brain said otherwise. So I decided to come down before I wore myself out. Normally I like to stay up for a bit longer (except for that time when I did my Scorpion suspension), so I ended up feeling disappointed in myself. A stupid feeling, of course, but it was there nonetheless. I was happy and giddy like I always am after a suspension, but at the same time I felt like I had been weak and even a bit lazy!

So – I think my primary lesson after this suspension is that I should try to see body suspension less in the light of achievement and more in the light of experience. After all, I am not trying to prove anything, I am just there to have a good time! So I have decided that I should probably try to be a bit easier on myself. I have also decided that being a bit scared is perfectly alright and even exhilarating. Of course I have always been of that opinion, but this time I was really tested. I tried to put on a semi-brave face for my friends, but the wonderful Håvve from Wings of Desire probably saw that I was a bit more nervous than usual, so he did a silly dance and made me laugh. I ended up laughing at myself as well, and I realized that being scared is OK and not dangerous.

The other day I had talk with a friend from jiu jitsu about the stages of learning or growth. He drew on a notepad and talked about «the comfort zone, the stretch zone and the panic zone», and pointed out that real growth is to be found right at the end of the stretch zone – in other words: at the threshold of the panic zone. Eventually the stretch zone extends and pushes the «panic border» further ahead. I don’t think this applies to all types of learning – panic is after all a strong word – but it certainly applies to my experience of practicing body suspension. It even applies to how I view my writing. I can’t grow if I’m comfortable.

And that is what I will think about the next time I suspend – or indeed struggle in front of my laptop.

«…på tide at Heidi Sævareid får Brageprisen…»

I kveld avgjøres det hvem som får Brageprisen! Jeg skal ikke stikke under en stol at jeg er nervøs, men samme hva som skjer, er jeg takknemlig for anmeldelsen som sto på trykk i Dagbladet forrige lørdag! Der skriver kritiker Marie Kleve at det er på tide at jeg får prisen, og kommer også med disse godordene:

Den er spennende som en krimroman og språklig knallsterk, og det er strimer av lys i mørket.

Sævareid er også en fantastisk god observatør. Språket er følsomt og fysisk, med krystallklare beskrivelser av tilsynelatende små, men viktige detaljer som forteller så mye om både hovedpersonen selv, som tenker disse tankene, og om folkene hun observerer. Alle disse små tingene som gjør et menneske, bevegelsene som avslører oss, dobbeltbunnede utsagn.

I tillegg har jeg fått terningkast 5. Hurra for det!

2948-20160918181910000000000
Boken.

 

 

 

«…stiller i en klasse for seg…»

Den fineste anmeldelsen jeg har fått så langt i forfatterskapet, må kanskje være den som står på trykk i siste nummer av Bokvennen Litterær Avis. Der anmelder Marius Emanuelsen alle tre bøkene mine, og skriver blant annet dette:

Heidi Sævareid har skrevet fletta av de fleste ungdomsbokforfattere siden debuten Spranget i 2013. Med årets rystende og bekmørke Krav Maga-roman, Slagside, er det klart at hun stiller i en klasse for seg.

Og dette:

Ingen i dette landet skriver bedre for unge lesere enn Heidi Sævareid gjør akkurat nå. Får hun ikke et stort, hengivent og internasjonalt publikum snart, er det nok vi som ikke fortjener henne.

Deler av anmeldelsen ligger på nett og kan leses her – for å lese hele, må man kjøpe BLA!