Yoga på nettet

Helt siden jeg begynte med yoga, har jeg lest alt jeg har kommet over om yoga. Først relativt ukritisk, etter hvert mer selektivt. Nå har jeg fått meg noen favorittsider, og her er de – i tilfeldig rekkefølge.

Yoga Journal
Dette var opprinnelig et papirmagasin, men har nå også lenge vært en nettside. Her finnes det stoff om alle mulige yogastiler, og det finnes en omfattende oversikt over en lang rekke positurer. Altså et nyttig oppslagsverk. Men som lesestoff er ofte ikke Yoga Journal så spennende – det kan lett bli litt for mye preg av selvhjelp av Oprah-typen. Og ser man på forsidene, skulle man tro det kun var unge, hvite kvinner i trikot som drev med yoga.

Et sjeldent eksempel på en ikke-hvit covergirl.
Et sjeldent eksempel på en ikke-hvit covergirl.

Elephant Yoga
En underkategori på den omfattende nettsiden Elephant Journal. Her vrimler det av ulike forfattere, kjente og ukjente yogalærere, ferske og erfarne utøvere – det er kort sagt mye ulikt. Og kvaliteten er derfor varierende. Men jeg finner stadig noe jeg er interessert i å lese. Her henter jeg ofte mer inspirasjon enn direkte lærdom.

Elephant Yoga
Elephant Yoga

It’s all yoga, baby
På denne bloggen kan man lese følgende på about-siden:

IAYB looks at the “yoga body” from a feminist perspective, covering yoga and weight loss, body image, size activism, and sexualized advertising and marketing. The blog is sex-positive, queer-friendly and anti-oppressive. IAYB strives to unpack the representation of sex, yoga and commercialism in mainstream media and popular culture.

Bra saker! I tillegg rommer siden konkret stoff om yogapraksis.

Naivistisk logo!
Naivistisk logo!

YogaDork
Ifølge dem selv rommer YogaDork «commentary on yoga news, science, pop culture, celebrity gossip, with wit and wisdom». Det er særlig «wit»-biten som gjør at jeg leser dem. De er ikke redde for å være kritiske, for eksempel til den svevende kvasispiritualiteten som gjør seg gjeldende i deler av yogakulturen, eller yogamarkedsføring av typen «yoga to get skinny in ten weeks». Og gurudyrking er de VELDIG skeptisk til. En nettside som bidrar til sunn balanse.

YogaDork

Babarazzi
Her er vel den mest kritiske siden av dem alle. Babarazzi er en nettside som drypper av sarkasme, og fungerer som et skarpt korrektiv til dustete og negative sider av yogakulturen. Kommentarfelt-troll går de også i rette med. Slik henvender de seg til dem:

A NOTE ON COMMENTS
Hey. You deleted/censored/non-confirmed my comment! Who do you think you are?
Look. We know you’re angry. This stuff can be infuriating. However, we can’t post a comment that reads, “So-and-so is a filthy c#% rag who f@#%$s her students in the a$& with golf ball-sized rudraksha beads.” (Ouch). Not because you contaminated our brains with filthy imagery (we can get down with the dirty dirty), but because your claims can not be substantiated, and thus constitute legal baddies. If you wish to make a comment like that, you will need to cite your source. Poking fun at public personalities and media in the yoga world is one thing. Satirizing and taking the piss out of contemporary commercial yoga culture? Fantastic! However, making a specific claim about a person (ie. So-and-so f@#&s her students with shivalings) needs to be backed up with evidence.

Supersarkastisk yogablogg
Supersarkastisk yogablogg

Man skal jo ikke bare lese om yoga, man skal først og fremst gjøre yoga. For å få konkrete tips til den fysiske delen av yoga, går jeg til YouTube. Disse to kanalene er mine favoritter:

Kino Yoga
Denne kanalen er jeg innom så godt som daglig. Ashtangalærer Kino MacGregor fikk sin opplæring av selveste Sri K. Pattabhi Jois, og praktiserer allerede fjerde serie i svært ung alder. Det er vel knapt en eneste positur hun ikke har laget en video på. Veldig nyttig – men er man nybegynner, er nok Kino Yoga ofte litt for avansert.

Man kan velge å enten bli inspirert eller motløs når man ser Kino MacGregors krumspring.
Man kan velge å enten bli inspirert eller motløs når man ser Kino MacGregors krumspring.

David Garrigues
Også David Garrigues er opplært av Pattabhi Jois, og legger i likhet med Kino MacGregor ut en rekke instruktive videoer på YouTube. Han fremstår langt mer vimsete enn henne, og filmingen og lyden er ofte så som så, men det hender det er nyttige tips å hente.

David Garrigues
David Garrigues

Til slutt må jeg vel nevne at det kan være greit å følge med på Yogaportalen også. Det er en norsk side, og den har blant annet en nettbutikk. Praktisk, ettersom det knapt nok finnes fysiske forretninger som selger yogautstyr i Norge.

«Hvem synes at menigheten er viktig? Hørte ikke? Vær skikkelig med!»

Ordene ble ropt fra plattformen i Jesus Church da jeg var innom et av møtene deres for et par år siden. Jeg var der for å lage reportasje for magasinet Campus, men også med tanke på research til boken jeg var i ferd med å skrive. Boken henter handling fra et karismatisk menighetsmiljø, så jeg var på jakt etter inspirasjon.

Jesus Church er en menighet som ble grunnlagt av Stephan og Anne Christiansen, som i 1997 herjet landet med vekkelsesshowet Jesus Revolution.

Jesus Revolution skriver om seg selv:

We began with evangelistic youth events, and hundreds of young people in different cities responded to the call of salvation. People all around asked what this was. The answer was simple. A Jesus revolution! If anything is a revolution, it is when the love of God fills our hearts, our sins are forgiven, we are new creations, and we go from darkness to light!

Vi som bodde i Kristiansand på 90-tallet, der revolusjonen startet, vet at hundrevis av ungdommer ganske riktig tok imot Jesus – men kun for en stakket stund. For de fleste gikk Jesus-fryden over etter noen dager eller uker. Vill og brå begeistring for et spektakulært budskap preges gjerne ikke av dyp refleksjon og forpliktelse. Men vekkelsestankegangen er likevel levende og sterk i de fleste karismatiske menigheter. Folk må bli frelst – fort! Fortapelsen truer!

13513

«Det er bedre å være ateist enn å være med i slike menigheter,» sa gateprest og teolog Jan Christian Nielsen da jeg ba ham kommentere det som går for seg i Jesus Church. Slik konkluderer også hovedpersonen i boken min, etter at hun har kommet seg ut av menigheten hun har viklet seg inn i.

I Jesus Church innebærer alle alternativer til radikal kristendom sikker fortapelse. Derfor har de viet livene sine til å forkynne evangeliet. Det er gjerne det som er selve meningen med livet. Jeg intervjuet et medlem som sa det slik:

– I Bibelen står det at Jesus påla disiplene å dra ut og forkynne Guds ord. Hadde det ikke vært for misjonsbefalingen, kunne jeg gjerne kommet til himmelen nå.

Heldigvis er det et lite mindretall av kristne som forholder seg slik til troen og Bibelen. Men de finnes, og jeg tror det er mange som ikke vet så mye om hvordan det ser ut på innsiden av en del karismatiske menigheter.

Så jeg skrev en roman om det!

Alle foto: Anette Karlsen
Alle foto: Anette Karlsen

Smerte – i yoga???

“You should put that in your next book,” sa yogalæreren min til meg da jeg med et lite pip snek meg ut av Janu Sirsasana C tre pust for tidlig.

“The one about torture?” spurte jeg, for tåleddene mine er ikke åpne nok ennå.

“Haha. Yeah. Hear the Pain.” Han hadde umiddelbart forslag til tittel.

Da jeg begynte å studere med Anthony, fikk jeg ganske raskt inntrykk av at han underviste ut fra prinsippet “no pain, no gain”. For startfasen var knallhard. Men dermed var jeg hektet, for dette var noe annet enn den slappe yogaen jeg hadde prøvd før, der det viktigste var å lukke øynene, strekke seg dovent og føle på den indre harmonien mens duftlysene flakket i rommet. Endelig hadde jeg funnet noe som utfordret meg, noe som krevde dedikasjon og disiplin.

Og altså aksept for smerte.

Yoga skal ikke gjøre vondt, hører man gjerne. Det er en sannhet med så store modifikasjoner at det egentlig ikke er sant. Yogalærer David Garrigues sier rett ut: ”You cannot have a long relationship with ashtanga yoga without experiencing some sort of injury.”

Kan dette da være sunt?

Da jeg begynte med yoga, hadde jeg enkelte fortrinn. Jeg var naturlig fleksibel, og styrken i bena var ganske god. Men jeg hadde ingen styrke i armene. Det må man ha hvis man skal ned i Chaturanga. Hvilket man skal. I hver solhilsen. Jeg klarte det ikke med knærne nedi engang. Så man kan si jeg hadde litt å jobbe med. Og de første månedene føltes som boot camp. Jeg fikk vondt alle mulige steder. Skulle det virkelig være slik? Var jeg blitt skadet allerede nå?

”We’ll toughen you up,” sa Anthony.

Og smertene?

”Work through it”, sa han. Eller ”Work around it.” Og noen ganger sa han ”Leave that one out for now.” Men pause var det ikke snakk om. Han hadde sett dette før. Han visste at det ikke var mulig å bygge opp styrke uten å gå igjennom faser av ubehag, og heldigvis visste han også hva som kan ignoreres, hva som må føre til tilpasninger, hva som gjør at man må unngå en bevegelse fullstendig. Dermed følte jeg meg trygg til å kjøre på.

”We did toughen you up, didn’t we?” sa Anthony til meg for noen uker siden.

Takk og pris for at han visste hva han drev med. Det er avgjørende med god veiledning når man driver med utfordrende aktiviteter. Det er slik i all idrett. Likevel – ytterst få opplever aldri smerte eller skade. Vil man bli god til noe, er det uunngåelig. Men av en eller annen grunn ser folk for seg at yoga skal være unntaket. Forekommer en skade i yoga, regner enkelte det som et bevis på at yoga slett ikke er så sunt som folk skal ha det til. Ja, det er kanskje til og med farlig! For et år siden skapte vitenskapsjournalisten William Broad furore med et essay i New York Times, kalt ”How Yoga Can Wreck Your Body”. Han har selvsagt rett i at yoga kan gjøre det. Det kan også en tur ned trappen, dersom man ikke passer på hvor man går.

Her kommer jeg tilbake til smerte igjen. Smerte er et viktig peilepunkt. Smerte kan fortelle at noe er feil. Det kan være et tegn på at noe må justeres. Hver gang jeg får vondt et sted, lærer det meg at det er noe jeg må endre. Jeg blir øm i håndleddet – AHA, jeg har ikke vært nøye med å holde hele håndflaten i matten. Jeg får vondt på innsiden av kneet – det viser seg at jeg ikke har vært nøye med å rotere fra hofteleddet når jeg er i lotus. Jeg får en smerte langs innsiden av albuen – jeg innser at jeg har låst dem i ørlite feil vinkel i Adho Mukha Svanasana. Kort sagt, jeg blir mer bevisst. Jeg får bedre teknikk.

Noen ganger kommer det problemer som ikke fikses i en fei. Lenge hadde jeg så vondt på utsiden av kneet at selv å sitte med korslagte ben kunne være vondt. Hoppene i solhilsen gjorde vondt. Det var en lang og frustrerende tid. Jeg fikk en lærepenge i tålmodighet. Det nyttet ikke å være sta og bestemme meg for å trosse smerten og presse meg inn i lotus. Kneet sa nei. Behandlingen var å strekke det frem til der hvor det gjorde vondt – og ikke lenger. Jeg følte meg som en nybegynner. Jeg som hadde vært så tøyelig der bare for noen uker siden!!! Kort sagt – det var en lærepenge i ydmykhet. Men jeg lærte også mer om kroppen min. Jeg lærte om hva jeg skal gjøre hvis jeg får en skade igjen. Jeg lærer å lytte til kroppens signaler i tide.

Før lyttet jeg i overkant mye til signalene. Jeg var livredd for skader, nærmest hypokonder. Jeg skal ikke påstå at denne angsten er borte ennå, men den er på vikende front. Og det har hjulpet å lære at ikke all smerte tyder på skade eller noe annet farlig. Smerte er ikke et mål, men det er viktig å tåle smerte og lære seg hva man skal gjøre med ulike former for smerte.

Et annet aspekt ved smerte er at det å iblant være utenfor komfortsonen har en egenverdi. Det fremmer disiplin og mental styrke. Og det å takle ubehag, det å akseptere det som hender her og , det å gjøre noe man ikke egentlig tør – det gir et adrenalinrush! ”Where there is no fear, there is no fun,” lyder et sitat fra Sharath Jois. Det er et utsagn jeg liker. Det går en hårfin grense mellom spenning og frykt, og jeg vet ikke om det går an å skille skarpt. Da jeg gjorde min første drop back uten sikring, kjente jeg i alle fall både frykt og spenning. For det er risikabelt. Man vet ikke om man klarer det. Kanskje faller man. Kanskje gjør det vondt. Men så gjør man det. Og så funker det!

Eller så funker det ikke. Da jobber man videre. Uten dovne forventninger om at fremgang skal komme uten innsats og smerte.

Er smerte nødvendig? Feil spørsmål. Som Sri Krishna Pattabhi Jois sa det: «Pain is real.»

Og: ”New body is making.”

Sharath Jois er barnebarnet til Sri K Patthabi Jois, og leder av Ashtanga Yoga Institute i Mysore, India
Sharath Jois er barnebarnet til Sri K Patthabi Jois, og leder av Ashtanga Yoga Institute i Mysore, India