Debutanten er u-blasert

I dag fikk jeg et bilde tilsendt fra forlaget. Det var dette:

IMG_0837

Ble glad. Gledet meg til å tilrive meg et eksemplar i morgen, i forbindelse med et annet ærend i sentrum.

Men så måtte i morgen bli i dag. For jeg kan jo prøve alt jeg vil å være blasert og verdensvant – men det nytter ikke. Det er en helt egen følelse å for første gang holde i en fysisk bok. Og jeg klarte ikke vente. Så på en travel dag reiste jeg sporenstreks ned til Omnipax, i ens ærend. Der fikk jeg kaffe og en bråte bøker.

Så glad ble jeg da:

IMG_0842

Jeg fikk også en flaske rosévin. Da ble jeg også glad.

IMG_0845

Heltinnen i boken min får i en dramatisk scene IKKE rosévin. Nok et tegn på at jeg og hovedpersonen ikke er identiske.

IMG_0847

Da jeg tok bussen hjem med vin i den ene hånden og bokpose i den andre, spisset jeg ører. Radioen sto på i bussen. Man spilte en sang hvor disse ordene forekommer:

IMG_0848

Artig pek fra skjebnen. Siden sangen sitatet er hentet fra altså spiller en viss rolle i boken.

Og hvilken sang er det snakk om? Ikke lov å google!

Hei, sol!

158270main_solarflare

Solhilsenen – Surya Namaskara – er det mest sentrale i fysisk yoga. Solhilsenen er det første man lærer, og samtidig det man jobber med og perfeksjonerer resten av livet. Man blir aldri utlært i solhilsenen.

Surya Namaskara er regnet som vinyasa – hvilket kort forklart er en dynamisk bevegelse kombinert med pust. Solhilsenens kombinasjon av pust og bevegelse kan være utfordrende å lære, og hele kroppen er i sving. Spenst, styrke, fleksibilitet, balanse og utholdenhet må til.

I ashtanga finnes det to ulike solhilsener, og det første man lærer er solhilsen A.

Den ser slik ut:

Surya Namaskara A
Surya namaskara A

Solhilsen B ser slik ut:

Surya Namaskara B
Surya namaskara B

Men – som den observante leser har fått med seg – en solhilsen er jo en bevegelse. Så jeg har lett frem noen videoer som viser hvordan man går frem.

I den første videoen viser Luke Jordan hvordan man utfører forskjellige versjoner av solhilsen A. Han forklarer også hvordan man kan forenkle den.

Og her viser Jordan solhilsen B:

David Swenson – moteriktig kledd i hvite sykkelshorts – har enda flere detaljerte forklaringer, og viser både solhilsen A og B. Her får man mange gode tips til hvordan man som nybegynner kan tilpasse solhilsenen.

Jeg er imidlertid helt uenig i at man bør legge brystkassen helt ned på gulvet dersom man ikke mestrer Chaturanga ennå (1.50 min ut i klippet). Dette kan være svært risikabelt for skuldrene. De vanligste nybegynnerskadene i yoga skjer nemlig i skulderleddene. Derfor vil jeg heller anbefale rådene til Luke Jordan når det gjelder akkurat dette (2.20 min ut i klippet).

Når det gjelder starten av solhilsenen, vil noen nybegynnere synes det er enklest å følge David Swensons metode, der man strekker armene ut foran seg når man skal bevege seg ned til Uttanasana. Da er det ofte lettere å huske at ryggen skal være flat og ikke krum.

Til slutt – for å vise hvor arbeid med solhilsen kan lede hen – med mange års øvelse kan man kanskje til slutt få til dette:

Sånn kan det gå – plutselig er lanseringsfesten min del av den knakende fine festivalen LADYFEST. Gå på Ladyfest! Og kom på lanseringsfesten!

Ladyfest Oslo

Ladyfest er bare uker unna, og vi har stilt flere av bidragsyterne våre 4 kjappe spørsmål som vi vil publisere fortløpende etter hvert som de svarer. Først ut er forfatter Heidi Sævareid som slipper boken «Spranget» under Ladyfest Oslo 2013. Meld deg på Facebook-eventet her, eller følg Ladyfest sine Facebooksider for mer informasjon. 

sævareid_web

View original post 269 more words

Har du for korte armer? Test armlengden her!

Hva har jeg til felles med Tyrannosaurus Rex?

tyrannosaurus_791_600x450

Jo – begge har for korte armer.

Jeg tror skrekkøglen ville hatt like store problemer som meg med en essensiell øvelse i Ashtanga Yoga.

Før eller siden må man nemlig lære seg å løfte opp hele kroppen mens man sitter i lotus. Det får jeg til. Noen centimeter over matten. Mer går ikke, armene mine er for korte. Også med strake ben kan jeg holde meg selv oppe – noen centimeter over matten. Før jeg konstaterer at armene mine er for korte. Å løfte meg opp med vanlig korslagte ben får jeg ganske enkelt ikke til. Føttene er i veien, og armene er altså for korte.

Det er med andre ord ikke tale om at jeg kan få til det som læreren min gjør her:

Og her:

Men ikke skyld på meg! Det er armene mine som er for korte, ikke musklene mine som er for svake.

Ok, det var selvsagt en retorisk og høyst ironisk ytring. For selvsagt er ikke armene mine for korte. Denne videoen, komplett med armlengdetest, levner ingen tvil:

«Is there really strength that you’re missing?»

Yes.

Vårlisten til Omnipax

Vårlisten til Omnipax er ute! Den kan man bla i her.

Undertegnedes bok, som «allerede har laget debatt – før den er utkommet», beskrives slik:

Om å tørre å ta spranget bort fra et liv man ikke vil ha.

Janne har en tvillingsøster som heter Anna. De er ikke like.
Begge er en del av et religiøst samfunn hvor man taler i tunger og venter på vekkelsen
Janne elsker dansen og drømmer om å kunne danse og leve uten alle tøylene og reglene.
Det koster henne dyrt å ta steget bort fra alt og alle hun kjenner. For Anna blir igjen
Og Janne sviktet av gutten hun stoler på.

Varm, spennende og viktig roman om kampen om å få være seg selv.

Spranget

Avisintervju – dekonstruert

I går var jeg på forsiden i Fædrelandsvennen. Der ser jeg skjev og rar ut i ansiktet og har hodetelefoner rundt halsen.

IMG_0728

Inne i avisen står jeg i femte posisjon med føttene og ser drømmende opp i luften.

IMG_0729

Sævareid i kjent stil, kan man vel si. Det jeg sier, for her handler det tross alt ikke om fotoshoot, er også Sævareid i kjent stil. Jeg har i de siste årene vært veldig opptatt av og kritisk til karismatisk kristendom, og i intervjuet setter jeg ord på en del av det jeg tenker. Man må betale 24 kr for å lese dette på nettet, og det er så dyrt at man nærmest må leve på havregryn i noen uker, så her er noen utdrag:

– Kvinnesynet minner om en light-versjon av islam. Jentene gis alt ansvar for at ikke guttene skal få problemer og bli lokket til synd. Som leder av en dansegruppe i Filadelfia, fikk jeg pålegg om å danse i digre armybukser og andre klær som var vanskelige å bevege seg i, sier Sævareid.

I begynnelsen av mars gir hun ut debutromanen «Spranget» på Omnipax forlag. Den handler om en ung jente som ender med å bryte ut av den fiktive menigheten Zion. Selv om handlingen er lagt til Oslo, legger ikke Sævareid skjul på at romanen i store trekk bygger på hennes egne erfaringer fra Filadelfia i Kristiansand rundt årtusenskiftet.
Boka tegner et bilde av indoktrinering og overvåking. Her stiller ungdomslederne nærgående spørsmål til medlemmenes privatliv, og skam og skyld knyttet til seksualitet oppleves som en viktig del av bildet. Det er viktig å være på alle møtene, hvis ikke blir du tett fulgt opp.

Og mens det fantes konkrete regler for danseantrekk, ble det også snakket mye om hvordan jentene burde og ikke burde kle seg.

– Det er anmodninger, antydninger, vage og generelle vendinger, uskrevne regler, rykter og skuffelse som blir brukt for å påvirke dette. Og sangerne i lovsangteamet måtte helst ikke ha for korte gensere, sier Sævareid.

Her handler det både om boken og fortiden min. Det er litt for mye sammenblanding her – jeg har tross alt skrevet en roman og ikke en biografi, men jeg regnet jo med at det ville bli sånn. Fædrelandsvennen er ikke glad i Filadelfia. Det holder jeg saktens med dem i, men for meg er det viktig å få frem at jeg ikke kun kritiserer denne menigheten. Jeg kritiserer en form for kristendom. Og først og fremst har jeg jo skrevet en litterær historie.

At Fædrelandsvennen er opptatt av de sære og spesielle tingene, er likevel lett å forstå. For livet på innsiden av en karismatisk menighet har mange merkelige trekk. Her har journalisten bitt seg merke i noe jeg fortalte om konspiratorisk tankegang i ungdomsmiljøet i Filadelfia:

Sævareid forteller at man den gang var svært opptatt av at man skulle unngå «avguder» i form av andre interesser. Troen på demoner og mørkemakter i hverdagen var også levende.

– De tror på ting som virker veldig merkelige for utenforstående. Det gikk så langt at vi var redde for å pusse tennene med Colgate fordi firmaet skulle være kjøpt opp av sata- nister. Musikken jeg hørte på ble sett på som fristelser fra Satan, slik all ikke-religiøs musikk ble. Det ender med at du føler deg utilstrekkelig uansett hva du gjør, sier hun.

Her måtte jeg le litt da jeg leste saken, for jeg hadde jo ikke egentlig sagt at folk var redde. Poenget var at man snakket mye om hvordan Satan beveget seg i verden. Man regnet for eksempel med at Antikrist ville tilrive seg topp-posisjonen i EU. Og ikke-kristen musikk var altså noe man måtte sky som pesten. Jeg hørte mye på Björk på den tiden. NEW AGE!!! skrek man. Og så videre.

Det jeg er mest opptatt av, er imidlertid måten denne typen menighetsliv legger beslag på ungdommers tid, og måten ledere mener ting om privatlivet til ungdommer.

– Det er vanlig at man føler man har mistet en del av ungdomstiden, både på grunn av tidsbruken og fordi man ikke har de samme referansepunktene som andre. Noen tar også med seg videre mye skamfølelse knyttet til seksualitet, og de blir i visse tilfeller utagerende den andre veien når de har brutt ut. Og fordi det er så mye skam og skyld knyttet til disse tingene, er det også lettere for at seksuelle overgrep får passere uten å bli oppdaget, nettopp fordi offeret føler skyld, sier Sævareid.

Dette siste er jeg også svært opptatt av. Med det samme man begynner å pålegge ungdommer retningslinjer for seksualitet som handler om annet enn at de skal ta hensyn til seg selv OG andre, har det negative konsekvenser. Skyld og skam er uunngåelig. I løpet av gårsdagen fikk jeg flere henvendelser fra folk som var så glade for at jeg tok opp nettopp dette. Folk bærer på mange vonde historier. Jeg vet om folk som har fått demoner drevet ut av seg. Folk som har blitt misbrukt seksuelt i Guds navn. Folk som har blitt kalt «hore» fordi de ikke holder seg på det menighetsledere mener er den smale sti. Selv ble jeg voldtatt da jeg var seksten, og våget ikke si noe – fordi jeg var redd jeg hadde gjort noe galt.

Det er ikke dette boken min handler om. Men jeg tar opp den typen seksualundervisning som bereder grunnen for slike ting. Både gutter og jenter lider under dette. For ikke å snakke om voksne ektepar.

En religionssosiolog som uttalte seg i avisen går, kjente igjen det jeg sa om seksualundervisning. Hun har skrevet doktorgrad om kristne sommerleirer. Les «På sjekkern med Jesus» på forskning.no – mye interessant stoff her. Irene Trysnes blir imidlertid overrasket over det jeg forteller om troen på demoner og konspirasjonsteorier.


- Ungdom i dag er lite autoritetstro, og det er vanskelig å se for seg at dette lar seg gjennomføre nå. Men det er veldig interessant at hun skriver dette. Det minner om sekterisme, og tyder på veldig sterke lederskikkelser. Jeg har ikke observert denne typen overvåkning i mitt arbeid, sier hun. Fokus på demoner og Satan har hun heller ikke sett noe større til i ungdomsmenigheter i dette årtusenet.

- Det virker som Satan er på vei ut, sier Trysnes.

Det har hun nok rett i, dersom det er mainstream-kristendom man snakker om. Det er ikke det jeg snakker om. I mange karismatiske menigheter lever denne troen i beste velgående. Motstand mot menigheten er åndskamp. På Alternativ-messen hersker Satan. Märtha Louise, med alt sitt snakk om engler, er influert av djevelen. Og så videre. Jeg tror dette er høyst usunn tankegang, og det er ikke godt å være femten år og gå i en menighet hvor dette er vanlig tankegang. Det fikk jeg bekreftelse på i en av henvendelsene jeg fikk i går.

Jeg fikk også henvendelser fra enkelte som ikke var glade for det jeg sa. Det var jeg forberedt på, og det regner jeg fortsatt med at kan komme. Kritikk er ikke behagelig. Det er nok også en del som gjerne vil se på meg som en såkalt militant ateist. Nå er saktens ikke ateisme noe jeg føler meg bekvem med å «bekjenne» meg til. Jeg leste Richard Dawkins’ The God Delusion da den kom ut, og kjente lettelse og gjenkjennelse, men har beveget meg litt videre. Jeg har ikke lenger behov for å være ikke-kristen på en måte som passer som hånd i hanske til den fundamentalistiske kristendomsformen jeg selvsagt fortsatt er like kritisk til. Jeg vil ikke være del av en tofrontskrig.

En venn av meg sier at det beste mot dårlig teologi er god teologi, heller enn fravær av teologi. Dette synes jeg er fint sagt, og jeg ønsker å ha et åpent hjerte og et lærevillig hode. Selv om jeg altså ikke tror på Gud mer.

(Dette siste utsagnet ville han muligens dekonstruert, og så ville jeg syntes det var forfriskende og irriterende!)

Yoga – eksotisk og glamorøst?

Bildegoogle yoga, og sjansen er stor for at bilder som dette vil ligge øverst:

najarasana

Yoga-bilde pink

Ikke et vondt ord om slike bilder. Slik kan man se ut når man praktiserer yoga. Og det hender jo at man river av en yogapositur dersom man befinner seg ved sjøen…

Mountain-Pose

…eller i hvite gevanter ved stille vann. Ikke rart hvis man føler seg litt harmonisk i sjelen da.

Mind_Body_Yoga_Urban_Bliss_1

Men yoga er så mye mer enn det. Derfor ble jeg lykkelig da jeg kom over denne makeløse fotobloggen, viet til bilder av yoga slik det virkelig foregår.

86_terry

64_danielle

75_chantal

11_andrea

62_danielle

51_sarah

38_kate

35_kate

9_adrian

18_joanne

110_mike

32_kate

36_kate

Dette ligner mer på hva som foregår i klassene jeg deltar i. Disse bildene viser at yoga er svette og slit, at yoga er mestringsfølelse, at yoga er disiplin, at yoga er gøy, at yoga er ro og stillhet. Og ikke minst, at yoga ikke handler om omgivelser, klær, utseende eller «eksotisme». Nærbildene og den mørke bakgrunnen tydeliggjør dette.

Mer av sånt! For yoga er for absolutt alle, ikke bare unge, hvitkledde damer som poserer på strender.

Undertegnede i hodestående og rare klær. Ikke på stranden, men på besøk i et hjem med mange møbler.
Undertegnede i hodestående og rare klær. Ikke på stranden, men på besøk i et hjem med mange møbler.