Dans, dans, dans

contemppurushartha-2

Dans hører hjemme i musikkvideoer. Men det finnes grenser for hvor mange ganger det er interessant å se en ansamling unge, svette mennesker danse på et kokende dansegulv, kryssklippet med scener der popstjernen danser sexy koreografier i spissen for en gruppe dansere som er ca ti ganger dyktigere enn henne. Og det finnes mange andre dansestiler enn streetjazz-hiphop-jazzballett-striptease-blandingen som dominerer mainstream-videoene.

Det finnes for eksempel moderne ballett. Det er meg en gåte at det ikke finnes flere videoer som gjør bruk av denne dansestilen, en stil som er så fleksibel og variert at det knapt går an å definere den, en stil som egner seg så godt til å gjøre det musikkvideoer ofte søker – nemlig å vekke umiddelbare følelser.

Felles for en del av mine yndlingsvideoer er at de rommer moderne ballett, og i dag fikk jeg en ny favoritt. Jeg vimset rundt på Pitchfork på jakt etter ny musikk da blikket mitt falt på en video som så ut til å inneholde dans. Bandtittelen røpet at det var snakk om en sjanger jeg ikke kan så mye om, nemlig black metal, men dermed ble det desto mer interessant, og jeg ble ikke skuffet. Badet i strobelys og tidvis strukket ut i slow motion utforsker danserne det dvelende og det energiske, det varsomme og det voldelige. De leker ikke dans. De står på hendene, hopper, går på veggene og står i bro. Og de er der ikke for å posere.

Noe av det som fengsler meg ved videoen over er hvordan grensene mellom brutalitet og intimitet viskes ut. Det samme gjelder i stor grad for den neste videoen jeg vil dele. Her er det både knust glass, blod og fengselssymbolikk – og et par som krangler, elsker, kjefter og ler, og henger i luften etter hendene og knehasene. En sensuell, sær og urovekkende video.

Det holder ikke med én Sigur Rós-video, ikke når følgende nydelige video også er laget – der man danser i et nedslitt, radioaktivt-grønnlig opplyst fabrikklokale:

Etter to videoer med mye nakenhet er det selvsagt best å fortsette i samme spor. I neste video får man også kroppsmaling, fjær og glitter på kjøpet. Og en god dose psykedelia, på epilepsimåten:

«Kjønn er relativt» er en av slutningene man kan trekke etter å ha sett videoen over. Nå til en Kate Bush-video hvor man ikke har sett noen grunn til å utstyre den mannlige danseren med annet enn kjole. Den kvinnelige danseren, Kate Bush selv, har på seg identisk kjole. Kostymevalget kan signalisere at de to elskende, eller stridende – det er denne ambivalensen både sangen og koreografien uttrykker – egentlig er i samme båt. Eller at de bør forsøke å sette seg inn i hverandres situasjon.

And if I only could
Make a deal with God
And I’d get him to swap our places
,

synger Kate Bush, og sveiper rundt i de 80-tallsfargede omgivelsene.

Kate Bush er en dyktig danser, kjent for å jobbe hardt med koreografiene. Antagelig må Thom Yorke også ha lagt ned betraktelig med arbeid i følgende video – han har neppe danseskoleringen Kate Bush har.

Men han kaster seg ut i det likevel, sammen med sin identisk kledde dansepartner. Yorkes småklønede bevegelser gjør uttrykket desto mer sårbart, det er en stille desperasjon over de to danserne som bukter seg rundt på den støvete scenen og forsøker å komme hverandre nær.

Rar dansing, sa du? Barnemat i forhold til det man får se i neste video. I en blank, mintgrønn kondomdress utfører Chairlifts Caroline Polachek bevegelser som kappes om å se mest mulig bisarre ut. Det er direkte fascinerende å se hvordan absolutt ingen av bevegelsene er det minste elegante. Det må forresten ha krevd en ikke uvesentlig dose med mot for å te seg slik foran kamera.

Og når vi snakker om mot – en del menn synes dansing er litt kleint. Altså det å danse selv. Neste video i rekken fikk meg til å huske dansetimene da jeg gikk på musikk, dans, drama – da musikergutta danset nølende og flirende rundt i shorts og joggesko og tennissokker. Bare at i denne videoen er det ikke mye nøling å se. Kun ekte amatørdanseglede. I en gymsal. Det er vakkert!

The Knife-videoen kanskje ikke videoen jeg først ville trukket frem hvis jeg skulle nevnt et eksempel på imponerende ferdighetsdemonstrasjon, men den neste og siste kunne vært en kandidat! Piruetter, isolasjoner, hopp, kast, rulling på gulvet. Kroppsmaling kommer som bonus. Og Peter Pan-estetikk. Og en veldig vakker gammel dame.

Jeg vil ikke snakke med deg

Nå har jeg hatt denne bloggen i snart to måneder, og jeg har hittil mest nerdet om yoga, reklamert for boken min og ytret meg kritisk om karismatisk kristendom – selvsagt med en baktanke om å reklamere for boken min.

Vel, det er på tide å gjøre som en ekte blogger – nemlig komme med noen høyst subjektive sannhetens ord. Om noe som opptar meg. Om noe jeg har sterke meninger om. Om noe jeg ikke gidder å skrive kronikk om, men som jeg likevel mener at må frem.

Det jeg vil ha sagt, er følgende: Jeg vil helst være i fred. Jeg vil ikke snakke med noen. Jeg er et usosialt menneske med misantropiske tendenser.

I går kom jeg over et svært talende bilde:

DEN T-SKJORTEN ØNSKER JEG MEG, var det første jeg tenkte. For den store skrekken når man er ute og reiser – det er jo å havne ved siden av noen. Er man ekstra uheldig, havner man ved siden av en som vil prate. Da er gode råd dyre, i alle fall for meg. Fordi jeg er et høflig menneske (stort sett), synes jeg det er vanskelig å avfeie folk. Jeg vil antagelig gi etter for den andres ønske om å småprate, men hadde vedkommende kunnet skue inn i min sjel, ville han/hun sett et dypt og inderlig ønske om å skade vedkommende eller meg selv. Hvis jeg hadde hatt en t-skjorte som på bildet, ville jeg unngått slike situasjoner.

LA DET IKKE KOMME NOEN LA DET IKKE KOMME NOEN LA DET IKKE KOMME NOEN
LA DET IKKE KOMME NOEN LA DET IKKE KOMME NOEN LA DET IKKE KOMME NOEN

Det er ikke bare medpassasjerer jeg vil unngå, jeg vil også slippe å snakke med naboen. Hvis jeg står i entreen og hører at det er noen i trappen utenfor, da venter jeg med å gå ut. Er jeg i ferd med å låse meg inn og hører noen i etasjen over eller under, skynder jeg meg alt remmer og tøy kan holde så jeg kan komme meg inn før jeg trenger å si hei. Her forleden rakk jeg det ikke, så jeg lot som om jeg fiklet intenst med låsen og følgelig ikke kunne snu meg. Men jammen sa ikke naboen hei likevel. Sånt vil jeg ha meg frabedt.

Jeg er ikke alene om å tenke slik. Min far bekjente nylig at han sjelden henter posten om ettermiddagen – han venter til utpå kvelden. Da er det gjerne ikke så mange andre som frekventerer postkassestativet. Og han slipper å bli heftet med smalltalk. For det er jo mye dét det handler om. Heft og smalltalk. Det er jeg imot. Smalltalk fører ingenting godt med seg – verken i oppgangen, ved postkassen, på flyet eller i heisen (det er mange grunner til å unngå heis, og en av dem er faren for smalltalk).

Ikke alle er enige med meg. Det er ikke lenge siden en amerikansk ungdom skrev leserinnlegg og klaget på nordmenns manglende vilje til å smalltalke, for eksempel i kollektivtransportsammenheng. Vel, her er min konklusjon at Frp har helt rett i at vi har et integreringsproblem. Personlig er jeg ikke redd for islamisering, men tanken på en invasjon av joviale utlendinger med smalltalk for øyet … ja, man blir jo litt engstelig.

Men det finnes unntak. I går gikk jeg tur i nabolaget i den lille svenske bygden jeg befinner meg i, og plutselig så jeg at en gammel mann med gåstaver og katt i bånd ropte til meg fra den andre siden av gaten. Ja, jeg at han ropte, jeg hørte det ikke – for jeg hadde hodetelefoner. Så klart. Men folk flest forstår ikke at man ikke kan høre dem når man har hodetelefoner på. Uansett, jeg gikk bort, og det han hadde å si var følgende: «Vad fin du är, du liknar en kosakk!»

Cossack's_Dance

Så var samtalen i gang. Jeg fikk hilse på katten han luftet, den het noe jeg ikke fikk med meg. Selv het han Alf. «A-L-F», stavet han, så jeg skulle forstå ham. Jeg fikk reprimande fordi jeg ikke forsto värmlandsk godt nok, jeg burde ta svenskleksjoner med ham. Og jeg lignet altså en kosakk i de flagrende buksene mine. Han skulle gjerne danset kosakkdans for meg. Men så var det altså denne ryggen. Jeg antydet kosakkdansebevegelser. Da fastslo han at jeg måtte være meget belest. Så skilte vi lag, og jeg gikk videre med nyansert verdensbilde.

Nå tror sikkert leseren at nyansene handler om at jeg nå er mer vennlig innstilt til smalltalk. Slik er det naturligvis ikke. Jeg vil fortsatt være i fred. Men jeg er villig til å fire på prinsippene hvis du har noe interessant å komme med. For eksempel at du gjerne ville danset kosakkdans for meg.

Et lendeklede, en ape og et hjertelig smil

I dag har jeg – nok en gang – lest om Mula Bandha. Jeg skal ikke begi meg inn på å forklare det i dag, men som bildet illustrerer: Det handler om området vi har mellom bena.

MulaBandha

Så man må naturligvis være forberedt på litt av hvert når man googler det på YouTube. I dag fant jeg det som nå – av så mange grunner – har inntatt førsteplassen blant mine yndlingsklipp fra yogaverdenen.

Er det ikke vakkert? Jeg blir glad av sånt.

Han kan mer også. Han kan «stretched frog» (strukket frosk, dere!):

Og han kan «crow pose» (kråkeposituren!):

Hele tiden smiler han. Og dette smilet er jo viktig. Grunnen til at jeg googlet Mula Bandha, var at jeg lette etter gode måter å forklare Ujjayi-pust for nybegynnere (Mula Bandha aktiveres nemlig når man puster). Og hva leser jeg her?

Gently smile!
Gently smile!

Det hjelper altså med et smil!

Så moralen er: Smil og behold roen – selv i lendeklede og med forbipasserende aper i bakgrunnen.

Bloggbidrag på Ubok.no

Jeg har fått den ære å blogge om boken min på det supre nettstedet Ubok.no.

Jeg innleder slik:

Gutter og jenter må ikke være i enerom sammen.
Jenter må ikke ta initiativet.
Blir man kjærester, må planen være ekteskap.
Jenter må ikke kle seg utfordrende, da kan guttene få problemer.
Det er lov å kysse, men best å la være.
Sky sex som pesten til du er gift!

Utdrag fra "Spranget"
Utdrag fra «Spranget»

Les hele innlegget her! Man har også muligheten til å vinne boken!

IMG_0837

Og følg i det hele tatt med på Ubok.no. Det er et uavhengig nettsted for unge, der ungdommer kan oppdage, diskutere og dele bøker og leseopplevelser med andre. De skriver følgende om seg selv:

Ubok.no har et forum, en bokbase og en blogg, og er en komplett portal for å finne bøker spesielt for ungdom.

På forumet møtes ungdom fra hele landet og diskuterer hva de leser, bøker de vil anbefale, og dele tekster de skriver selv. Alle kan lage sin egen profil, og fylle en digital bokhylle med bøker de har lest, favorittbøker og bøker de har lyst til å lese.

Bokbasen er en oversikt over bøker for ungdom. Ungdom leser mye forskjellig, vi samler alt på ett sted. Det begynte med et utvalg ungdomsbøker fra de siste årene, og utvikler seg videre i samarbeid med leserne. Målet er at bokbasen skal bli den største og mest relevante kilden til nye leseopplevelser for ungdom i Norge.

Bloggen publiserer jevnlig relevant stoff om litteratur for ungdom. Den holder deg oppdatert på nye utgivelser og presenterer bøker du kanskje ikke har lest. I tillegg blir det konkurranser, forfattermøter og mye mer.

Les mer om Ubok.no her.

sævareidsc3a6vareid_web_medium

Ein plukka blome og frafallets ansikt

Det har kommet to nye intervjuer siden jeg debuterte som forfatterintervjuobjekt i Fædrelandsvennen.

Forrige uke ble jeg intervjuet på den fine nettsiden Framtida.no. Der snakker jeg om seksualitet, feminisme, teite danseklær og tapt jomfrudom. Overskriften er «Ein plukka blome» – les mer her.

Foto: Tora Hope
Foto: Tora Hope

For et par uker siden ble jeg intervjuet i Korsets Seier. Korsets seier er pinsevennenes egen avis, og siden boken min er svært kritisk til karismatisk kristendom, var jeg forberedt på å få en rekke skeptiske og konfronterende spørsmål. Slik gikk det ikke, journalist Lars Christian Gjerlaug var lyttende og interessert, og stilte gode spørsmål. Det jeg sa er ivaretatt i teksten – selv om jeg er tillagt a-endelser og ved en anledning siteres på at jeg savner (!!!!!!!) å dra på leir (!!!!!).

Intervjuet ligger ikke gratis på nett, men man kan kjøpe det her.

Foto: Matunda Bigirmana
Foto: Matunda Bigirmana

For folk med dårlig råd har jeg imidlertid plukket ut noen highlights fra intervjuet. Jeg presenteres slik:

Ifølge statistikken mister over halvparten av alle menighetsaktive ungdommer troen i tyveårene. Heidi Sævareid, som var aktiv i en pinsemenighet på Sørlandet, er et av ansiktene i dette massive frafallet. Kan hennes historie lære oss noe?

Jeg ble spurt om hvorfor jeg ble tiltrukket av menigheten. Jeg svarer slik:

– Som 13-åring valgte jeg selv å oppsøke ungdomsarbeidet i den lokale pinsemenigheten, rett og slett fordi jeg ville ha et kristent miljø med «full pakke». Jeg var ikke interessert i kurong, vafler og slappe andakter, sier Heidi og smiler.
– I ungdomsarbeidet fant jeg et miljø som inkluderte alle, hvor vi hadde mye moro og hvor vi mente alvor med det vi trodde på.

Og hvorfor forlot jeg den?

– De enkle og ferdigtygde svarene på livets store spørsmål og den naive tilnærmingen til Bibelen fungerte rett og slett ikke lenger for meg. I møte med egne følelser, kunnskap og nye impulser, sprakk boblen. Jeg begynte å stille de vanskelige spørsmålene. Men i stedet for gode svar, fikk jeg se nervøse ungdomsledere som satte spørsmålstegn ved min overgivelse og tro.

Litt senere i intervjuet sier jeg dette:

– Prester og pastorer må ta innover seg at folk har utdannelse og at noen enkle bibelvers ikke holder som argumentasjon lenger. Jeg har flere ganger møtt kristne som har ønsket å evangelisere på gaten og på studiesteder, men i møte med fagkunnskap faller man helt igjennom. Det blir for hjelpeløst til å bygge livet sitt på.

Hovedpoenget med å intervjue meg var å belyse hva årsaken til frafall fra pinsemenighetene kan skyldes. Det vises til en bok om fenomenet:

Ifølge boken «You lost me», som kom ut fra Barna Research i fjor, er Heidis historie ganske typisk. For nettopp problemene knyttet til å stille spørsmål, og belastningen ved å uttrykke tvil innad i menigheten, peker boken på som en av hovedårsakene til at så mange forsvinner ut av menighetene.

Boken som består av en rekke dybdeintervjuer, peker dessuten på problemet mange har med å kunne se en sammenheng mellom troens verden og sin egen arbeidshverdag, samt utfordringen mange får med den kristne samlivsetikken, som årsaker til frafall.

Jeg er helt sikker på at dette bidrar til at folk mister troen. Selv sier jeg dette om det siste poenget:

– Selv om all seksualitet utenom ekteskapet var fy-fy, opplevde jeg at det var mye fokus på nettopp kropp og sex. Vi som danset i dansegruppen måtte ha på oss enorme klesplagg for å ikke føre guttene til fall – hva nå enn det måtte bety. Sett i etterkant var det et kvinnesyn og forhold til kropp jeg ikke kan godta. Derfor vektla jeg det også i boka.

Årsakene til at folk forlater troen er sammensatte. På slutten av reportasjen forsøker en kristen ungdomsarbeider å komme med noen svar. Oline Oustorp er fungerende leder i Misjonsforbundet UNG, og sier:

– Jeg vil ikke forsvare oss, argumentere med at alle sikkert gjorde så godt de kunne, eller gå inn i debatten rundt absolutte sannheter. Men jeg vil erkjenne sorgen så mange av oss føler over at troen ikke blir med inn i neste livsfase. Jeg ivrer for at vi kvalitetssikrer det vi formidler til barn og unge i dag. Og jeg er overbevist om at de tre livsviktige ordene «jeg vet ikke» godt kan brukes mer, sier Oustorp.

Der tror jeg hun er inne på noe. Det er ikke farlig å ikke vite! Det er ikke farlig å innrømme at man ikke vet. Jeg tror derimot det er farlig å hevde at man har nådd frem til sannheten og slipper å tenke og søke mer.

Oustorp blir spurt om hva menigheter og ungdomsmiljøer bør gjøre annerledes, og svarer slik:

– Jeg har jobbet med unge mennesker i mange år, og jeg er vaksinert mot enkle svar, overfladiske løsninger og påpressede sannheter. Livet er for alvorlig og troen for viktig til at vi kan ta lett på trosformidling. Men for å bevare en levende tro, er relasjonen til Jesus det aller viktigste. Og mer enn de rette svarene, og realitetsorienteringen med virkeligheten – tror jeg vi må ta hverandre med inn i hverandres disippelpuls. Vi trenger å vise hvordan man kan ha møtepunkter med Gud i hverdagen, sier Oline Oustorp.

Nå vet jeg faktisk ikke helt hva disippelpuls er. Men jeg kjenner meg ganske sikker på at det ikke var manglende tilgang til andres disippelpuls som gjorde at jeg forlot troen. Og jeg tror heller ikke årsaken er at jeg ikke fikk se nok av hvordan man kunne ha møtepunkter med Gud i hverdagen. Det var heller ikke for lite snakk om Jesus.

Jeg er helt sikker på at Oustorp mener dette godt, men jeg synes resonnementet hennes minner litt om innfallsvinkelen småpartier bruker når politiske meningsmålinger ikke svinger i deres favør. Da har de rett og slett ikke formidlet budskapet sitt godt nok, sier de. De har ikke fått folk til å forstå hva det er de står for.

Det faller dem ikke inn at det kan tenkes at folk har forstått veldig godt hva de står for.

Og at de derfor har valgt å forlate dem.

You don’t practice – no yoga

YouTube, for en skattkiste! I dag har jeg surfet og nerdet rundt etter klipp med Sri K. Pattabhi Jois, og fant et hvor mye av det sentrale i yoga oppsummeres – på sjarmerende gebrokkent engelsk. Her er det!

Se for all del videoen – her får man blant annet se hvordan en yogaklasse kan arte seg. Streng opptelling og intense justeringer er inkludert.

Men det viktigste er budskapet som formidles. Jeg noterte det hele, jeg:

Ashtanga Yoga is perfect.
Ashtanga means eight steps.

Yama, Niyama, Asana, Pranayama
Pratyahara, Dharana, Dhyana, Samadhi.

This is the eight steps included in the Ashtanga Yoga way.

First you take asana.
Asana is your building.
Your foundation.

Yoga practitioner, you must take mula bandha.
Mula Bandha means anus control.
Mula Bandha you always take.
Sitting time, talking time, walking time, eating time.
All the time.

Automatically, gradually is coming your Mula Bhanda.
Without Mula Bandha, no yoga.

IMG_0914

Tristhana means:
1: breathing system
2: posture
3: watching, looking

Vegetable food, you take.
Non-vegetable food, you not that taking.

Fruits-and-Vegetables-632x350

Sixty years, ninety years, no age in this system.
Any year. Any age. You do. No problem.

images

99% practice.
Practical experience is not coming, yoga is no.
You experience. You want to experience.
That’s why 99% and have practice. 1% theory enough.
Theory don’t understand it.

Practice, practice, practice, practice.
After gradually, gradually, theory also. Understanding.

IMG_0672

You don’t practice, no yoga.

4490198499_eb3825d4b0_z

Ladyfest og slippfest!

Denne uken er det Ladyfest i Oslo!

Mye spennende kommer til å foregå over hele byen – så sjekk ut programmet!

Selv har jeg en veldig travel uke, så jeg får ikke med meg halvparten av det jeg skulle ønske jeg kunne fått med meg, men har tenkt meg på dette arrangementet, som handler om kvinnekamp i Egypt og Kurdistan. Og så klart 8. mars-festen på Mono!

Torsdag skal jeg ha eget program, nemlig slippfest for Spranget! Romanen tematiserer nemlig blant annet kjønnsroller i karismatiske menighetsmiljøer. Likestillingen har jo ikke nådd alle krinkler og kroker av samfunnet.

Det er en ære å være med på Ladyfest, og jeg håper så mange som mulig vil komme på festen. Den holdes på Oslos triveligste kafé, Liebling, kl 19.00, og er kanskje årets eneste lanseringsfest med magedans.