Jeg vil ikke snakke med deg

Nå har jeg hatt denne bloggen i snart to måneder, og jeg har hittil mest nerdet om yoga, reklamert for boken min og ytret meg kritisk om karismatisk kristendom – selvsagt med en baktanke om å reklamere for boken min.

Vel, det er på tide å gjøre som en ekte blogger – nemlig komme med noen høyst subjektive sannhetens ord. Om noe som opptar meg. Om noe jeg har sterke meninger om. Om noe jeg ikke gidder å skrive kronikk om, men som jeg likevel mener at må frem.

Det jeg vil ha sagt, er følgende: Jeg vil helst være i fred. Jeg vil ikke snakke med noen. Jeg er et usosialt menneske med misantropiske tendenser.

I går kom jeg over et svært talende bilde:

DEN T-SKJORTEN ØNSKER JEG MEG, var det første jeg tenkte. For den store skrekken når man er ute og reiser – det er jo å havne ved siden av noen. Er man ekstra uheldig, havner man ved siden av en som vil prate. Da er gode råd dyre, i alle fall for meg. Fordi jeg er et høflig menneske (stort sett), synes jeg det er vanskelig å avfeie folk. Jeg vil antagelig gi etter for den andres ønske om å småprate, men hadde vedkommende kunnet skue inn i min sjel, ville han/hun sett et dypt og inderlig ønske om å skade vedkommende eller meg selv. Hvis jeg hadde hatt en t-skjorte som på bildet, ville jeg unngått slike situasjoner.

LA DET IKKE KOMME NOEN LA DET IKKE KOMME NOEN LA DET IKKE KOMME NOEN
LA DET IKKE KOMME NOEN LA DET IKKE KOMME NOEN LA DET IKKE KOMME NOEN

Det er ikke bare medpassasjerer jeg vil unngå, jeg vil også slippe å snakke med naboen. Hvis jeg står i entreen og hører at det er noen i trappen utenfor, da venter jeg med å gå ut. Er jeg i ferd med å låse meg inn og hører noen i etasjen over eller under, skynder jeg meg alt remmer og tøy kan holde så jeg kan komme meg inn før jeg trenger å si hei. Her forleden rakk jeg det ikke, så jeg lot som om jeg fiklet intenst med låsen og følgelig ikke kunne snu meg. Men jammen sa ikke naboen hei likevel. Sånt vil jeg ha meg frabedt.

Jeg er ikke alene om å tenke slik. Min far bekjente nylig at han sjelden henter posten om ettermiddagen – han venter til utpå kvelden. Da er det gjerne ikke så mange andre som frekventerer postkassestativet. Og han slipper å bli heftet med smalltalk. For det er jo mye dét det handler om. Heft og smalltalk. Det er jeg imot. Smalltalk fører ingenting godt med seg – verken i oppgangen, ved postkassen, på flyet eller i heisen (det er mange grunner til å unngå heis, og en av dem er faren for smalltalk).

Ikke alle er enige med meg. Det er ikke lenge siden en amerikansk ungdom skrev leserinnlegg og klaget på nordmenns manglende vilje til å smalltalke, for eksempel i kollektivtransportsammenheng. Vel, her er min konklusjon at Frp har helt rett i at vi har et integreringsproblem. Personlig er jeg ikke redd for islamisering, men tanken på en invasjon av joviale utlendinger med smalltalk for øyet … ja, man blir jo litt engstelig.

Men det finnes unntak. I går gikk jeg tur i nabolaget i den lille svenske bygden jeg befinner meg i, og plutselig så jeg at en gammel mann med gåstaver og katt i bånd ropte til meg fra den andre siden av gaten. Ja, jeg at han ropte, jeg hørte det ikke – for jeg hadde hodetelefoner. Så klart. Men folk flest forstår ikke at man ikke kan høre dem når man har hodetelefoner på. Uansett, jeg gikk bort, og det han hadde å si var følgende: «Vad fin du är, du liknar en kosakk!»

Cossack's_Dance

Så var samtalen i gang. Jeg fikk hilse på katten han luftet, den het noe jeg ikke fikk med meg. Selv het han Alf. «A-L-F», stavet han, så jeg skulle forstå ham. Jeg fikk reprimande fordi jeg ikke forsto värmlandsk godt nok, jeg burde ta svenskleksjoner med ham. Og jeg lignet altså en kosakk i de flagrende buksene mine. Han skulle gjerne danset kosakkdans for meg. Men så var det altså denne ryggen. Jeg antydet kosakkdansebevegelser. Da fastslo han at jeg måtte være meget belest. Så skilte vi lag, og jeg gikk videre med nyansert verdensbilde.

Nå tror sikkert leseren at nyansene handler om at jeg nå er mer vennlig innstilt til smalltalk. Slik er det naturligvis ikke. Jeg vil fortsatt være i fred. Men jeg er villig til å fire på prinsippene hvis du har noe interessant å komme med. For eksempel at du gjerne ville danset kosakkdans for meg.

Advertisements

8 thoughts on “Jeg vil ikke snakke med deg

  1. Helene mars 24, 2013 / 11:55 am

    Problemet mitt i settinger med fly/buss/togsete er at jeg ofte føler at jeg må si noen venlig ord sånn til å beynne med, så er problemet hvordan man skal ungå at man må «trøkkesnakke» videre. Ta på seg høretelefoner er som regel min løsning. Måtte en gang snakke to timer med en dansk dame og hunden hennes da jeg var dødssliten. Drepen.

  2. Laila september 3, 2013 / 11:26 am

    haha du skriver utrolig bra! Takk 🙂

    • kniplingsdyret september 3, 2013 / 12:11 pm

      Hihi, du har kanskje noen strategier, du også 🙂

      • Laila september 3, 2013 / 6:08 pm

        Ja, jeg har vel alltid vært dårlig til å skjule det når jeg ikke er interessert i å småprate, f.eks. på flyet eller når jeg møter en bekjent på gata. Stikker vel hue nedi en bok, blir fjern i blikket eller skylder på at jeg har det travelt (vil gjerne være høflig og ikke såre noen, så jeg prøver å gjøre det på en litt sånn «beklager, men…»- måte). Og posten henter jeg aldri på ettermiddagen, nei… 🙂 Handler helst mat også på tider når det ikke er så mange andre i butikken. Ellers har jeg begynt å dryppe litt linker om introverte på min facebookprofil i håp om at mine venner og bekjente skal lese og skjønne litt mer av meg… Etter hvert har jeg vel også funnet ut at det ofte er helt greit å rett og slett fortelle at jeg er introvert, at jeg samler energi når jeg er alene, at det er nødvendig for meg og at jeg faktisk trives veldig godt med det. – Når situasjonen tillater det, selvfølgelig. Ikke like lett å skulle forklare det i porten i barnehagen hihi 🙂

      • kniplingsdyret september 3, 2013 / 6:17 pm

        Hehe, jeg har en venninne som har sagt til meg at jeg godt kan fabrikere en historie om hvorfor jeg vil avlyse noe hvis jeg synes det er mest bekvemt, men at jeg selvsagt også kan være ærlig uten problemer. Og da er det ikke noe problem å være ærlig!

        Når det gjelder smalltalk, så er det jo ikke sånn at jeg er engstelig og vil gjemme meg. Det er bare så KJEDELIG, og dermed utmattende! Av og til må man, men det gjør jo ingenting å krysse gaten for å unngå det, ingen blir såret av det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s