Pink Moon Day

Tradisjonelt sett skal ikke Ashtanga praktiseres når det er nymåne eller fullmåne, slik som i dag. Derfor er mange ashtanganettsteder utstyrt med månekalender, som her. Jeg skal ikke gå inn på årsakene til at man ikke skal praktisere på «moon days» akkurat nå – det rekker jeg ikke, for jeg skal snart ut av døren og holde en ashtangaklasse. Kort sagt, bryte måneregelen. For i dag er det fullmåne.

Pink-Moon

Personlig har jeg ikke overholdt moon days så lenge jeg har holdt på med yoga. Men hvorfor ikke krydre denne fullmånedagen med litt månerelatert folklore fra Nord-Amerika?

Det har seg nemlig slik at det i dag er Full Pink Moon Day. Dette står det å lese i Old Farmer’s Almanac.

This full Moon heralded the appearance of the moss pink, or wild ground phlox (one of the first spring flowers). It is also known as the Sprouting Grass Moon, the Egg Moon, and the Fish Moon. Historically, Native Americans living in what is now the northern and eastern United States kept track of the seasons by giving a distinctive name to each full Moon. This name was used to refer to the entire month in which the Moon occurred. With some variations, the same Moon names were used throughout the Algonquian tribes from New England to Lake Superior.

Ja, nå er vi altså et lite stykke unna yoga, for å si det sånn. Men målet mitt var å finne en naturlig anledning til å la Nick Drake komme til orde. Han tenkte nok ikke så mye på mose og fisk da han skrev ‘Pink Moon’. Men likevel, her er han:

Advertisements

«Treffer leseren rett i hjerteroten»

Mandag ble jeg anmeldt i Vårt Land, uten å få det med meg! Jeg er glad jeg ikke visste det kom en anmeldelse, da ville jeg vært nervøs, men heldigvis gikk det riktig bra! Ikke bare er det rosende, kritikeren har fått med seg noe andre ikke hittil har sett – nemlig at boken også er et aldri så lite forsvarsskrift for introverte tenåringer. Ja, jeg kunne sagt nerd eller emo – men der har vi stigmatiseringen igjen. Uansett er jeg glad kritikeren så dette.

Og jeg er glad hun ikke automatisk anså boken som en pamflett mot kristendommen i seg selv. Det er jo karismatiske miljøer som står i sentrum her. Det kunne saktens også vært et politisk miljø, eller et hvilket som helst annet miljø med streng indre justis.

Anmeldelsen er kun på trykk i gårsdagens papiravis, men her er det som sto:

MENIGHET BLIR MARERITT.

Heidi Sævareid: Spranget
Omnipax

Anmeldt av Kjersti Ruud Salomonsen

Når kan noe godt gå for langt? I en sterk debut setter Heidi Sævareid søkelys på oppvekst i et kristent miljø.

I menigheten Zion taler folk i tunger og venter på vekkelsen. Janne kjenner på følelsen av å være fanget av urimelige regler og retningslinjer, i motsetning til tvillingsøsteren Anna som stortrives. Hun vil ikke være med i Zion lenger, og mistenker at Peter, gutten hun liker, også vil slutte. Det skal vise seg å være lettere sagt enn gjort. Når Peter svikter henne i tillegg, vil Janne ta avstand fra kristendommen en gang for alle.

Spranget er debutromanen til Heidi Sævareid, som tidligere har arbeidet som forlagskonsulent og redaktør. Hun har også jobbet som litteraturkritiker. Spranget gir inntrykk av at forfatteren husker godt hvordan det var å være tenåring.

Historien er intens og fengende, og gir et godt innblikk i følelseslivet til en tankefull, men opprørsk tenåring. Boken skifter mellom fortid og nåtid, og vi får vite at Anna er utadvendt og har mange venner, mens Janne som bruker mesteparten av tiden sin på å danse, ikke har noen. I Zion er hun derimot velkommen til et sted hvor alle blir inkludert, men Janne er viljesterk og har egne meninger om ting. Etter hvert som verdiene i Zion hindrer henne fra å danse slik hun vil eller høre på musikken hun liker, er hun nødt til å bryte ut.

Sævareids skildring av hvordan det er aldri å passe inn noe sted er realistisk og treffer leseren rett i hjerteroten. I tillegg tar hun opp et aktuelt tema i dagens ungdomskultur; nemlig den uskrevne normen om konstant sosialisering. Janne synes det er greit å være alene, men blir nærmest tvunget inn i de sosiale aktivitetene i menigheten hvis hun står litt for seg selv et øyeblikk. Sævareid klarer også å beskrive det som er negativt i mange kristne menigheter, uten nødvendigvis å slå så hardt ned på selve kristendommen. Spranget belyser i stedet en tenårings kamp mot strømmen.

© Vårt Land

spranget

Anmeldelse: Specials av Scott Westerfeld

Jeg har anmeldt den siste boken i Scott Westerfelds dystopiske ungdomsserie, på Barnebokkritikk.no. Man kan klikke seg inn og lese anmeldelsen der (og i samme slengen sjekke ut resten av ukens anmeldelser), eller fortsette å lese her:

Specials2

Tittel: Specials
Tekst: Scott Westerfeld
Forfatter: Scott Westerfeld
Oversetter: Magne Tørring
Forlag: Schibsted
Årstall: 2013
Antall sider: 331


Iskaldt supermenneskesamfunn

Det er vanskelig å komme innunder huden på en hovedperson uten menneskelig varme.

Vi kan like det eller ikke, men det er en kjensgjerning at utseendet har innvirkning på hvordan folk ser på oss. Dette kan være en svøpe, men det kan også være noe det går an å benytte for å signalisere hvem vi er – enten vi kjøper det samme Acne-skjerfet som alle andre, dekker hele ryggtavlen med tatoveringer med morbide motiver, eller tar kosmetiske operasjoner for å matche de allment aksepterte skjønnhetsidealene – eventuelt for å bryte med dem.

I Scott Westerfelds dystopiske ungdomsromaner, Uglies, Pretties og Specials, skildres et lagdelt samfunn der utseendet bestemmer hvilken gruppe man tilhører. Men her er det ikke tilfeldig seleksjon. Alle må i en alder av seksten la seg skjønnhetsoperere og gå fra å være uglies (det vil si alminnelig) til pretties. Men som pretty – eller penskalle, som det heter i den norske oversettelsen – må man gi avkall på rasjonalitet og intelligens, til fordel for å sveve rundt i mild lykkerus.

Supermenneske
Fortellingens hovedperson er Tally Youngblood, en tenåring som har flyktet fra skjønnhetsoperasjonen fordi hun innså hva den ville gjøre med hjernen hennes. Men det finnes et annet alternativ til å være stygging enn å bli penskalle – og det alternativet heter spesialer. Når Specials tar til, møter vi en fullstendig gjenskapt versjon av Tally – hun har superraske reflekser, ultralett skjelett, ekstremt sterke muskler, og sylskarpe tenner og negler. Hun er blitt gjort til en livsfarlig maskin av et menneske, og er blitt del av en vokterhær som har som oppgave å stanse undergravende virksomhet. Det finnes nemlig opprørere, som på grunn av sin primitive levemåte kalles for røyklinger. De har begynt å selge piller til penskallene, piller som kan skade dem.

Eller? Tally skal komme til å oppdage at pillene i virkeligheten gjør noe helt annet – de fjerner hjernelesjonene som gjør penskallene dumme. Med andre ord er det duket for opprør, og opprøret er mye større enn hun eller noen av de andre spesialerne har kunnet ane. Røyklingene ønsker et samfunn uten påtvungne operasjoner – hvor alle har frihet til å gjøre hva de vil og bo hvor de vil.

Kulde og destruktivitet
Noe av det som kjennetegner spesialere, er at de er såkalt iskalde. Jeg tror ordene iskald og isende må være blant de hyppigst forekommende ordene i denne boken, og dette fremstilles som udelt positive ord. Slik tenker Tally:

Dette var det beste med å være kutter. Alt var isende, som om verden snittet opp huden hennes, åpnet den for nye sanseinntrykk.

Årsaken til at spesialere også har tilnavnet kuttere, er at de ofte må skjære i seg selv for å oppnå følelsen av klarhet, uovervinnelighet og målrettethet – det blir som en kokainrus frembragt av selvskading. Og dette selvskadingsaspektet antyder så klart at det ikke akkurat er i den skjønneste orden at Tally er blitt som hun er blitt. Det blir tydeligere og tydeligere at Tally er et offer, akkurat som styggingene og penskallene.

«Det var ikke hennes skyld at hun var farlig. Det var jo de som hadde gjort henne sånn!» tenker Tally et stykke ute i boken, men det er etter at hun har blitt fengslet av opprørerne og utsatt for tvungen legebehandling. Først da går det opp for henne at hun blir brukt, og at overmenneskefølelsene hennes verken er naturlige eller ønskelige. Så hvilken side skal hun nå velge å kjempe på?

«Slippery slope»
Budskapet i denne trilogien synes å være ganske åpenbart. Bøkene må leses som en kommentar til et samfunn som mer og mer åpner for muligheten til å gjøre mennesker til bestillingsvare. Nå som menneskets genom kan kartlegges, er det snart bare lover og regler som kan hindre oss i å iverksette bestillingssamfunnet. Noen vil si at det er i gang allerede, eller at det i alle fall er snakk om en slippery slope, og det er vel liten tvil om at mye har skjedd siden 2006, utgivelsesåret for originalutgaven av Specials. Så om forfatteren ønsket å advare da, vil trolig ønsket vært forsterket i dag. Også når det gjelder miljøaspektet. Handlingen utspiller seg i en fjern fremtid, etter at dagens samfunn har ødelagt seg selv i sin tøylesløse grådighet, og det tegnes et klart bilde av farene for at den gryende friheten vil føre til en ny bølge av destruktiv grådighet. På denne måten får forfatteren pekt på noe av problemet med demokrati – det kan gå utover miljøet. Samtidig er det tydelig at han ser på overvåknings- og kontrollsamfunnet som langt farligere.

Til tross for at det er lett å se hva Westerfeld advarer mot, og lett å være enig med ham i at det er lurt å vokte seg for det moderne samfunnets slippery slope, synes jeg ikke han får i gang en utpreget givende diskusjon. Her er det mer action enn filosofi, og samfunnet han skildrer er altfor karikert og preget av overdrivelser. Det fungerer ikke spesielt godt når historien mangler den satiriske overbygningen som for eksempel gjør seg gjeldende i en dystopi som Brave New World.

Rotete og utilgjengelig
Kompositorisk er boken temmelig rotete. Det er ikke alltid lett å forstå hva som faktisk foregår, og hvor det foregår. Tally flakker fra sted til sted på hoverboardet sitt, hun unnslipper fare etter fare – det lesses på med actionscener som etter hvert mister sin spenningseffekt. Når det i tillegg ikke er videre lett å komme innunder huden på historiens figurer, er det vanskelig å la seg engasjere fullt og helt av denne boken.

Forfatteren har så klart ikke gjort det lett for seg når han utstyrer heltinnen leserne allerede kjenner, med helt nye personlighetstrekk – og dertil personlighetstrekk som gjør det vanskelig å identifisere seg med henne. Tally er jo per definisjon strippet for menneskelige følelser, og er mest av alt skremmende. Selve kroppen hennes er et våpen, hun har kun oppdragets mål for øyet, og hun jager i et team med streng indre justis. Litt mer liv blir det over henne når hun begynner å løsrive seg fra flokken og stille spørsmål ved spesialer-ordningen, men hun preges likevel av noe statisk, ettersom reell personlighetsutvikling i all hovedsak baseres på medisinsk inngripen. Slik er det med hele persongalleriet. Dette bidrar naturligvis til å tegne et bilde av et veldig kaldt samfunn, og det er nok også hensikten, men for leseren blir det vanskelig å komme personene nær.

Språklig distanse
Språket er også med på å skape distanse. Her er jeg usikker på hva som skyldes originalspråket og hva som skyldes oversettelsen, men språket, som er pepret med slang og nyord, gir et krampaktig inntrykk. Det er temmelig sjeldent at det fungerer litterært å forsøke å være fremsynt på slangområdet. Slummete, heter det for eksempel når noe er negativt. Det glir ikke akkurat lett over tungen.

Selvsagt er det vanskelig å oversette en bok som denne, og selv har jeg ikke noe forslag til alternativ til «stygginger» og «penskaller» for «uglies» og «pretties». Men det klinger unektelig temmelig tungt på norsk. Det beste hadde nok vært om oversetteren løsrev seg en smule mer fra originalformuleringene.

Det finnes en fjerde bok i serien, Extras, men den er ennå ikke oversatt til norsk. Jeg har ikke lest den, men håper den rommer mer av kvalitetene fra Uglies enn Specials gjør.

Er noen mer pornografiske enn andre?

Jeg er kanskje litt sent på ballen her, men i den siste tiden har det altså vært en del snakk rundt Kvinnegruppa Ottars kampanje Stopp pornokulturen.

Jeg skal ikke gå skarpt inn i den konkrete debatten rundt kampanjen, og heller ikke begi meg inn på å definere porno, for selv om mye dekkes av en definisjon der porno anses som materiale med seksuelt innhold som er laget for å virke seksuelt opphissende, er det ikke alltid en enkel sak å bedømme avsenders intensjon. Hvis vi skal bruke reader-response-teorien fra litteraturvitenskapen, kommer definisjonen for eksempel håpløst til kort. Og hva hvis vi trekker inn ironi her? Jeg kjenner mange som elsker pin-up-estetikken. Slutter noe å være porno fordi vi punkterer det med ironi? Og så er det hele kunst-diskusjonen… Hva skiller for eksempel performance fra porno? Intensjonen? Er det tilstrekkelig? Og må den kritiske diskusjonen stilne fordi vi ikke enkelt kan skille?

50s-pin-up-girl-pictures-1480px-Larco_Museum_Erotic_Art_V

Jeg er nok på linje med Kvinnegruppa Ottar i deler av deres syn på porno, og bekjenner meg ikke til dameblandstrender der porno uproblematisk anbefales som krydder for par som har blitt lei av hverandre i sengen. Og jeg er ikke redd for å bli stemplet som Ottar, kjerring, misunnelig eller feministstygg fordi jeg mener at man er nødt til å ta innover seg at konsum av porno kan befinne seg i samme landskap som kjøp av seksuelle tjenester fra en prostituert – selv om pengetransaksjonen er mindre direkte. Likevel er det både umulig og lite fruktbart å få slutt på alt som kan kalles pornografisk. Jeg ser for eksempel for meg at et par bøker jeg er glad i hadde måttet gå på bålet da (og nei, FOR SVINGENDE, vi snakker ikke om Fifty Shades).

Nå er det ikke eksplisitt porno den nystartede kampanjen handler om, men den utbredte bruken av pornoestetikk i media og reklame. Initiativtagerne skriver:

Pornoens tilstedeværelse i det offentlige rom er med på å prege synet på kjønn og seksualitet blant hele den oppvoksende generasjon. Tilgjengeligheten, kombinert med legitimering og markedsføring gjennom underholdningsindustrien, gjør det vanskelig å ha en kritisk distanse til pornoen.

Slik jeg forstår kampanjen, så handler den mye om det faktum at vi har blitt så vant til å bli eksponert for pornoestetikk at vi knapt tolker det som pornoestetikk. Og den handler om utspekulert bruk av pornoestetikk for å selge produkter. Det kan ikke være tvil om at Ottar har rett i at dette er et utstrakt fenomen, og jeg er enig i at det må settes søkelys på denne problematikken.

Men det er like vanskelig å definere pornoestetikk som det er å definere porno i ren form (og hva er ren form?). Kampanjeleder Katarina Storalm viser for eksempel til et «come and fuck me»-look. Hva er egentlig det? Og om det går an å sette fingeren på det, er det tilstrekkelig for at det skal bli pornoestetikk? Avkleddhet trekkes selvsagt også inn, men heller ikke her er det enkelt. Hva er pornografisk avkleddhet? Er det plagget det kommer an på? Kameravinkelen? Posituren? Konteksten? Antagelig kan man svare ja til alt dette – men hvor enkelt er det å finne skarpe, avgrensende definisjoner? Jeg tror vi ganske enkelt må finne oss i at det ikke lar seg gjøre å finne uttømmende og dekkende definisjoner her. Det betyr likevel ikke at vi dermed må bli handlingslammede. Det går an å være kritisk til pornokulturen selv om man bevarer vissheten om at det ikke er like lett å definere pornokulturen.

Det er ett perspektiv jeg ofte savner i debatten om pornokultur og -estetikk. Det er det faktum at kvinnekroppen synes å bli ansett som langt mer pornografisk enn mannskroppen. Dette, som langt på vei har å gjøre med samme mekanismer som slut-shaming, er et av de virkelig stygge utslagene av den såkalte pornokulturen. Jeg tar ikke nå til orde for at man skal heie voldsomt på alle kjendiskvinnene som kler av seg for MANN for å føle seg sterke og frigjorte, det jeg sier nå er ikke et innlegg i DEN samtalen. Jeg vil peke på at kvinnekropper oftere enn mansskropper later til å oppfattes som sexy og utfordrende i sammenhenger hvor det overhodet ikke handler om sensuell posering. Bare det at en kvinne ikke har på seg burka, kan være nok til å plassere henne i sexy-universet.

Siden jeg er meg, må jeg selvfølgelig ta utgangspunkt i noe som har med yoga å gjøre. Så bær over med meg, men altså: Yogalærer Kino MacGregor har all den tid hun har lagt ut yogainstruksjonsvideoer på YouTube, måttet tåle kritikk og trakasserier for at hun praktiserer i stramme, korte klær.

Kino MacGregoryoga_asana34

Alt hun gjør er altså å gå i komfortable klær som hemmer kroppen minst mulig, i likhet mange mannlige yogautøvere.

men yogaDwi_Pada_Viparita_Dandasana

Ja, tradisjonen tilsier til og med at man ikke skal ha videre mye klær på seg.

Sri Krishna Pattabhi Jois
Sri Krishna Pattabhi Jois

Men det er altså kvinnelige yogautøvere som utsettes for kritikk når de lar seg avbilde i slike antrekk.

I fjor var det en hel del kontroverser rundt en yogavideo der yogalærer Bryony Smyth demonstrerer vinyasa og håndstående, iført svart sportsundertøy. Pornoestetikk, sa mange. Jeg er uenig. Jeg ser en demonstrasjon av teknikk, muskelkontroll og konsentrasjon.

Men hvis vi altså skal mene at videoen rommer pornoestetikk, hva så med følgende video av yogalærer David Regelin?

Demonstrasjon av muskelkontroll, ja visst. Men det går også an å se det som demonstrasjon av muskler. Av kropp. Det er vanskeligere å se teknikk, pust og fremgangsmåter i denne videoen. Det handler mye om Regelin her, og hans glinsende vaskebrett. Men er det noen som har sett pornoestetikk her? Jeg har ikke hørt om noen.

Hvorfor er følgende pornoestetikk ….

yogi_4680_635x

… og følgende ikke?

images

For øvrig prøver nok både Smyth og Regelin å selge produkter, det vil si yogaundervisningen de kan tilby. Til det bruker de sine egne kropper – uten mye klær. Men pornoestetikk er det ikke.

Det er mange måter å være kropp på. En avkledd kropp betyr ikke alltid come and fuck me.

Oljeministeren, fuglene og meg

I går tittet jeg innom et par av nettbokhandlene som selger boken min. Der var det mye interessant å se. Det viser seg nemlig at folk som kjøper Spranget også er interessert i fugler, hekling, apologetikk og fillebikkjer.

Fugl
Fugl

Se for eksempel her, hva adlibris kan røpe.

Det jeg mest av alt merker meg her, er at folk som er interessert i boken min, også synes Ola Borten Moe; portrett av en pløyboy er en bok som må skaffes. Er det ikke fint?

Kjernekar
Kjernekar

At Ark-kunder velger å gå for C.S. Lewis’ apologetikk er lettere å forstå. Det er greit å ha noe å veie opp med etter at man har lest om den uakademiske kristendomsformen jeg skildrer i boken min.

Så var det Bokkilden. Her er det en bok uten omslag som stikker seg mest frem, en bok som skildres slik:

The personal story of a manic depressive and an authority on the subject describes the onset of the illness during her teenage years and her determined journey through the realm of available treatments.

Ah – der snakker vi! Dette matcher emosminken til hovedpersonen min!

Tanum-kunder har gått for den boken med den friske tittelen Bikkjefaen i tillegg til min. Samt følgende utmerkede valg – Stjålet av Lucy Christopher. Den har jeg oversatt, og la meg forsiktig antyde at jeg anbefaler den. Den er prisbelønt opp og ned og i mente, og oversatt til en lang rekke språk.

9788202367275

Men tilbake til min brokete flokk lesere. I går konstaterte jeg at Bokkilden-kunder som kjøpte Spranget også kjøpte en tynn liten bok med blomsteromslag, nemlig En liten bok til oppmuntring. JEG MÅ GÅ I MEG SELV, tenkte jeg skrekkslagen. Heldigvis gjør ikke samme kobling seg gjeldende i dag.

Men jeg er kjempeglad for at Fuglesang. 150 norske arter fortsatt appellerer til samme type lesere som kjøper Spranget hos adlibris.no. Det er gøy med fugler! Så her er et kjempeartig lite videoklipp av en spurvehauk:

(P.S. Om dette leses om noen uker, eller til og med i morgen, kan det selvfølgelig tenkes at koblingene er annerledes. Men jeg LOVER at kunder som kjøpte boken min rundt 11. april 2013, også ville lese om fugler og oljeministeren!)

Tungetale i yogaklassen?

Gå inn i en hvilken som helst (tradisjonell) ashtangaklasse hvor som helst i verden, og følgende blir å høre:

Mystisk, hva? Er det kanskje en chant fra et mystisk losjefellesskap? Et hedensk ritual? Er det noen new age-greier? Eller taler man bare i tunger?

Vel, tungetale er det i alle fall ikke, for her er det lite rom for improvisasjon. Uttalen kan nok variere fra sted til sted, men her er det nedtegnede åpningsmantraet i Ashtanga Yoga:

vande gurūṇāṁ caraṇāravinde
saṁdarśitasvātmasukhāvabodhe
niḥ śreyase jāṅ̇galikāyamāne
saṁsāra hālāhala mohaśāntyai

ābāhu puruṣākāraṁ
śaṅ̇khacakrāsi dhāriṇam
sahasra śirasaṁ śvetam
praṇamāmi patañjalim

Om_Symbol

Det er vanlig at læreren leder an og elevene gjentar, linje for linje, men det er ventet at man lærer seg dette utenat.

Det kan imidlertid være greit å vite hva man står og sier. Her er en enkel oversettelse til engelsk:

I bow to the lotus feet of the gurus,
the awakening happiness of ones own self revealed,
beyond better, acting like the jungle physician,
pacifying delusion, the poison of samsara.

taking the form of a man to the shoulders,
holding a conch, a discus and a sword,
one thousand heads white
to Patañjali, I salute.

Det finnes mange oversettelser, noen mer poetiske, noen mer ord-for-ord-baserte. Her er en oversettelse som er supplert med forklaringer til enkelte av de mer kryptiske metaforene:

I bow to the lotus feet of the guru
who awakens insight into the happiness of pure Being,
who is the final refuge, the jungle physician,
who eliminates the delusion caused by the poisonous
herb of samsara [conditioned existence].

I prostrate before the sage Patañjali
who has thousands of radiant, white heads
[in his form as the divine serpent, Ananta]
and who has, as far as his arms,
assumed the form of a man holding a conch shell [divine sound],
a wheel [discus of light, representing infinite time]
and a sword [discrimination].

Fortsatt mystisk? Kanskje. I alle fall svært billedrikt og symboltungt. I korte trekk handler mantraet om at man viser respekt for tradisjon, lære og nedarvet visdom. Mantraet fungerer også som et skille mellom hverdagsaktivitetene og det som skal ta til – altså yogaøkten. Det bidrar til å samle tankene, og i klassesammenheng virker det samlende på gruppen.

Men hvem er denne guruen? Hvem er denne jungeldoktoren?

Her er han:

patanjali

Man vet svært lite om Patañjali, men han skal ha vært en indisk filosof som trolig levde ca 200 f.Kr. Ifølge tradisjonen tilskrives han forfatterskapet til både grammatikkavhandlingen Mahābhāṣya, en tapt tekst innen legekunsten kalt Carakapratisaṃskṛtaḥ, og altså – Yoga Sūtra. Det er imidlertid neppe samme opphavsmann som står bak alle disse tre tekstene, og det er også liten grunn til å tro at én enkelt skikkelse står bak Yoga Sūtra. De fleste mener at Patañjali har levd, men når det gjelder Patañjali som forfatter, gir det nok mest mening å se på ham som en homerisk skikkelse.

IMG_1206

Noe av årsaken til at det er vanskelig å vite noe sikkert om Patañjali, er at anonymitet er typisk for indiske guruer fra det gamle India. De så på sin lære som del av en fellesarv som gikk flere generasjoner tilbake. Tradisjonelt sett hyllet man altså selve læren, mer enn å hylle personer.

Når man leser åpningsmantraet i Ashtanga Yoga, kan det virke som om man nettopp hyller – eller kanskje til og med tilber! Patañjali. «I prostrate before the sage Patañjali», liksom.

Ice prostration

Her er det da viktig å huske på at Patañjali mer representerer læren enn seg selv. I forordet til min utgave av Yoga Sūtra (utgitt på North Point Press) sier oversetter og indolog Edwin F. Bryant dette om Patañjalis lære:

Patañjali’s Yoga Sūtras is not an overtly sectarian text in the sense of prioritizing a specific deity or promoting a particular type of worship as is the case with many Hindu scriptures, including the Bhagavad Gita. Therefore, as a template, it can be and has been appropriated and reconfigured by followers of different schools and traditions throughout Indian religious history, and certainly continues to lend itself to such appropriations, most recently in nonreligious contexts of the West.

Kanskje ikke farlig å stemme i åpningsmantraet hvis man tenker slik?

Leve evolusjonen!

Her om dagen ble jeg spurt om hva tenkte om Bikram Yoga – hun jeg snakket med vurderte nemlig å begynne med det. Jeg unnlot å gi altfor skarpt uttrykk for hva jeg mener er feil og mangler ved Bikram-systemet – hun kunne tross alt ikke vite om frontene som tradisjonelt eksisterer mellom Bikram og Ashtanga (taster man “Bikram v” i google-feltet, får man 144 000 treff på Bikram vs Ashtanga). Hun fikk nok likevel ingen grunn til å tvile på at jeg mener Ashtanga er den beste metoden.

Men er Ashtanga perfekt? Må man være purist for å praktisere Ashtanga? Er Ashtanga en hellig ku?

img_496a473768d92

Forleden leste jeg en artikkel som tok for seg disse spørsmålene. Tittelen er “The Evolution of Ashtanga Yoga”, og ordet «evolusjon» er svært talende. Artikkelforfatteren, ashtangalærer Matthew Sweeney, tar nemlig til orde for å tenke nytt om et tradisjonssyn som kan føre til en viss rigiditet i tilnærmingsmåten.

Pattabhi Jois hevdet at han underviste akkurat slik han selv hadde mottatt undervisning fra sin læremester Krishnamacharya, som i sin tur hadde gått i lære hos sin guru, Ramamohana Brahmachari. Og så videre. Ashtanga Yoga ble på denne måten fremstilt som et nedarvet system som har forblitt uforandret generasjon etter generasjon. Legenden knytter systemet til en kildetekst som ikke lenger eksisterer, Yoga Korunta, etter sigende nedtegnet på palmeblader av en vismann ved navn Vamana Rishi. Disse palmebladene skal være spist opp av insekter…

Nå er vel ikke Yoga Korunta langt fremme i bevisstheten hos ashtangier flest, men en god del preges av en ortodoksi som kan få det til å virke som om de forholder seg til et mytisk, hellig opphav som krever uforanderlighet. Matthew Sweeney tar til orde mot slike holdninger, og peker på at de kan gjøre Ashtanga Yoga utilgjengelig for store grupper. Han spør retorisk: How do you teach someone missing one arm, or in a wheelchair? Or with schizophrenia?

Dette er å sette det på spissen, men poenget kommer tydelig frem: Hva gjør man i møte med mennesker med spesielle behov? Og forresten – hva er spesielle behov? Er ikke alle individer? Noen har kneskader, noen er overvektige, noen sliter med svimmelhet. Selv led jeg en periode av det siste, og min lærers løsning var å gi meg tilpassede versjoner av Prasarita Padottanasana, som gjorde at jeg så ildfluer foran øynene og kjente sus i ørene når jeg rettet meg opp.

Prasarita Padottanasana A
Prasarita Padottanasana A

Andre ganger har han gitt meg tilpasninger som handler om avansering – dette for å besørge konstant fysisk og mental utvikling. Relativt tidlig i Primary-løpet fikk jeg dermed enkelte positurer fra både Intermediate og Third Series. Merk at jeg sier at jeg «fikk» positurer. I ashtangatradisjonen er det læreren som avgjør når man er klar til å gå videre – og læreren min har alltid hatt stålkontroll på hva jeg ikke kan gjøre.

Ifølge den tradisjonelle fremgangsmåten tillates man ikke å gå videre i serien før man har mestret hver enkelt positur – selv om man godt kan tenkes å være fysisk i stand til å utføre positurer mye lenger ute i serien (det er nemlig slik at serien ikke alltid følger en stigende vanskelighetsgrad). Dette kan føre til at enkelte ALDRI kommer igjennom Primary Series, og dermed forhindres de fra å gjøre øvelser som hadde kommet dem til gode. Jeg er glad læreren min ikke gikk frem slik, men jeg har mange ganger lurt på om vi har «jukset», så for meg var det befriende å lese Sweeneys artikkel.

En annen artikkel, skrevet av yogalæreren Chad Hurst, tar for seg noe av det samme. Tittelen «The So-Called Tradition of Ashtanga» røper at han sitter inne med en god del skepsis. Hurst er blant annet opptatt av at det kan være skadelig å holde seg for rigid til sekvenseringen – han advarer mot å holde seg slavisk til tanken om «milestones». Han skriver:

Over the years, I have noticed within the Ashtanga world that yoga has increasingly become defined as the mastery of asanas as opposed to the achievement of yoga. The goal of yoga has become the need to bind the hands in Marichyasana D in order to progress through Primary Series or stand up from a back bend in order to move to Intermediate Series. Frankly speaking, milestones like these are not helpful. Many, many individuals will never be able to bind in Marichyasana D because constitutionally they just cannot. What often happens is that people will compromise their knees in order to get into the posture. So Marichyasana D becomes the source of a medial meniscus tear. Likewise in an effort to stand up from back bends, students often injure their backs. The result of trying to master asanas is often a long-standing injury from repetitive strain. As Pattabhi Jois used to say, “Health will result from good yoga, ill-health will result from bad yoga.” Clearly, this is bad yoga.

Marichyasana D
Marichyasana D

Noen vil nok se artiklene jeg siterer fra som kontroversielle, og det er tydelig at Sweeney ikke føler at han har veldig mange i ryggen:

I find it curious that I am one of the few traditional Ashtanga teachers to actively embrace different sequences and encourage many students to practice them – without abandoning the standard Ashtanga. I use alternative sequencing to aid and enhance the Ashtanga practice rather than to replace it entirely. It is all about what is appropriate and practical, rather than blind faith, dogma, or just doing random stuff because I feel like it – though honestly, sometimes the latter can be really useful. Alternative sequences can enhance the Ashtanga method without altering or threatening its form and function.

Her sies det mye viktig. Det er nemlig ikke snakk om å kaste fra seg den tradisjonelle metoden, det er snakk om tilpasninger der de trengs. Og de trengs ofte, særlig for nybegynnere. Mange er ikke klare for å gå rett i gang med Primary Series (det finnes seks serier, globalt sett finnes det kun en ørliten håndfull som praktiserer alle). De vil ha behov for hofteåpnende øvelser, de vil ha behov for grunnleggende styrketrening parallelt med at (eller før) de lærer solhilsen A. Nei, jeg snakker ikke om vektløfting, jeg snakker om yogaøvelser. Men altså øvelser som ligger litt utenfor ashtangasystemet. Man velger ikke likevel ikke bort Ashtanga, man supplerer.

Å tilpasse systemet til individet er for øvrig ikke så radikalt som det kan virke som. Despite denials that the Series have changed […] it is obvious that they have, skriver Sweeney. Og:

One thing I have observed, depending on when you learned Ashtanga Yoga, you will probably have a different attitude as to what the tradition actually is. Most of the teachers who learned in the 60s, 70s and 80s do not teach as strictly as those who learnt from 90s and beyond. The tradition has changed, the sequences have changed, and the style of teaching has changed.

Kort sagt – Ashtanga Yoga har faktisk alltid vært i endring, og det har ikke alltid vært så «puritanical, strict and hierarchical» som det mange steder er i dag. Så hvorfor dyrke rigiditet og endringsfrykt? Noen ganger får jeg følelsen av at ashtangatilhengere kan bli som «bibeltro» kristne – altså folk som standhaftig motsetter seg enhver tanke på at endring både har forekommet tidligere og bør forekomme i dag. Stagnasjon er ikke sunt, og derfor er det slett ikke helligbrøde å arbeide med tilpasninger. Jeg mener det er helt nødvendig, i hvert fall hvis følgende utsagn fra Pattabhi Jois skal vise til noe sant:

Ashtanga Yoga is for all people: old people, young people, fat people, skinny people — only not lazy people.

Jeg er brennende opptatt av at dette skal være ord som for alvor kan gjenspeile virkeligheten. Det er viktig å arbeide for at flest mulig kan føle at yoga inkluderer, ikke ekskluderer. Dette bør ikke gjøres ved at man kaster disiplin, pusteopplæring og sekvensering på båten – tvert om! Det er uhyre viktig å bevare kjernen i Ashtanga Yoga. Men den ofres ikke av at man åpner seg for mer fleksible læringsmetoder. Jeg tror derimot at fremtiden til Ashtanga Yoga avhenger av at praksisen ikke stagnerer.

Chad Hurst minner oss her på hva tradisjon i virkeligheten er:

Tradition is based upon agreement. When that agreement lacks discrimination, the risk of damage can be great. I write this because the practice and community have meant so much to me. I hate to see Ashtanga Yoga go in this direction. What lead me to the practice, in the first place, was the fact that individuality was honored. Each of us who maintains the practice has a stake in maintaining its authenticity and longevity. My personal stake is that as Ashtanga continues to develop that it continues to honor the individual rather continuing to evolve into a one-size-fits-all method in the name of tradition.

Evolusjon er nemlig både naturlig og nødvendig – i kulturen så vel som i naturen.

Leve evolusjonen!