Hva er et kniplingsdyr?

Det blir jeg spurt om fra tid til annen. Nå har bloggen Kniplingsdyret levd såpass lenge at der er på tide å komme med en redegjørelse.

0

Her er den prosaiske definisjonen på et kniplingsdyr, hentet fra Store Norske Leksikon:

Radiolarier, underklasse av encellede protoktister i rekken slimdyr. Artsrik underklasse der cellen oftest er kuleformet og ved en porøs sentralkapsel delt i et indre parti med en eller flere kjerner, fettkuler, proteinlegemer osv., og et ytre lag med vakuoler som inneholder symbiotiske flagellater (zooxantheller). Nesten alle har et sirlig støtteskjelett av fine kiselnåler, sjeldnere bestående av strontiumsulfat. Cytoplasmaet sender ut lange pseudopodier, hos enkelte avstivet med en aksetråd. De lever planktonisk i havet, hvor skjeletter av døde radiolarier kan danne tykke bunnavleiringer.

capebasingroup

Radiolarier er det samme som kniplingsdyr, det kan det jo være greit å nevne. De kan også kalles for stråledyr. Jeg liker imidlertid «kniplingsdyr» best – det er vakrere. Men beskrivelsen i Store Norske Leksikon er da ikke spesielt vakker. En «underklasse av encellede protoktister i rekken slimdyr», faktisk!

radiolaria4jpg

Da har jeg mer sansen for det jeg kom over hos University of California Museum of Paleontology da jeg googlet «radiolarians» (for jeg er ingen kniplingsdyr-ekspert selv):

Haeckel-Radiolaria-722x1024

With their glassy skeletons of often perfect geometric form and symmetry, radiolarians are among the most beautiful of all protists. They are also an ancient group, going back all the way to the early Cambrian Period. Their abundance in many rocks, their long geologic history, and their diversity through time make them important sources of information on the geologic age and structure of many deposits.

starradiolariasmall

Nå er vi fremme ved årsaken til at jeg går under navnet Kniplingsdyret. Vel, ikke sånn å forstå at jeg stammer fra Kambrium eller har lang geologisk historie. Jeg liker å bade, men lager aldri avleiringer på havbunnen.

Saken er den at jeg har en god venninne som studerte biologi før hun slo inn på lingvistikkens vei. Sarah ga meg kjælenavn etter noe av det vakreste hun visste om, nemlig kniplingsdyr. Hun har til og med laget et lite rim om kniplingsdyr:

Little space ships made of lace, floating through the sea, not space.

Det ligger altså mye kjærlighet i det navnet. Og det har hengt ved meg i over ti år nå, så jeg identifiserer meg med navnet. Kniplingsdyret – det er meg-

IMG_1969IMG_1968

Da Sarah fortalte meg om kniplingsdyr, var det forresten ikke mitt første bekjentskap med arten. Da hun også ga meg den latinske benevnelsen, husket jeg at jeg hadde hørt om radiolarier før – nemlig i Sent i november av Tove Jansson.

sentinovember

Boken handler om Mummidalen i november. En rekke eksistenser trekkes mot Mummidalen fordi de lengter etter både sommeren og den varme og sjenerøse mummifamilien. Men mummifamilien er ikke der, de har reist ut i havgapet, til fyret (noe vi hører om i Pappaen og havet).

tove-jansson-sent-i-november

Alle de besøkende må finne hver sin måte å takle skuffelsen på. Den lille homsen Tofte (alle som kan sin Tove Jansson vet at homser i Mummidalen ikke er sånne som deltar i Homsepatruljen) henter trøst i en stor vitenskapsbok han finner på loftet:

Det var en meget stor og tykk bok som verken hadde begynnelse eller slutt og sidene hadde gulnet og var liltt rottespist i kantene. Homsen var ikke vant til å lese og det tok lang tid å stave seg igjennom hver linje. Han håpet fremdeles at boken skulle fortelle ham hvorfor familien hadde reist sin vei og hvor den var. Men boken fortalte om ganske andre ting, om underlige dyr og mørke landskap og ingenting hadde navn som han kunne kjenne igjen. Homsen hadde aldri visst om at lengst nede i havdypet bodde radiolariene og de aller siste nummulittene. En av nummulittene lignet ikke på slektningene sine, han hadde et drag av Noctiluca og etter hvert lignet han ikke på noe annet enn seg selv. Han var tydeligvis svært liten og ble enda mindre når han var redd.

IMG_1970

Homsen Tofte er en engstelig sjel, men han henter styrke i å lese om radiolarier. Til sist slutter han å være redd for ting han var redd for tidligere:

Homsen Tofte stod inne i kvistkammerset og kikket opp gjennom takvinduet, han så på lynene som rant ned over Mummidalen og han var stolt og henført og kanskje litt forskrekket. Det er mitt tordenvær, tenkte Tofte. Jeg har laget det. Endelig kan jeg fortelle slik at det sees. Jeg forteller for den siste nummulitten, den lille radiolarien som hører til slekten Protozoa… Jeg er en som ruller fram torden og kaster lyn, jeg er en homse som ingen vet noe om.

IMG_1971

Jeg har altså utelukkende positive assosiasjoner til radiolarier, altså kniplingsdyr. Jeg liker å tro at jeg har litt mer tankekraft enn den gjengse radiolarien, men likevel – jeg ser ingen grunn til at jeg ikke skal ønske meg en t-skjorte som denne:

radiolarians_amoeboid_protozoans_tees-r6cf8251cd73646078d7f46e73b03c5cc_va6lr_512

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s