Jeg vil ikke bade sammen med deg

Før jeg kunne svømme, ble jeg tatt med helt til de ytterste holmer og skjær og holdt ut på dypt vann. Det ble nok også noen turer til typiske barnevennlige badesteder, men det var få av dem.

Slik badet jeg som barn Foto: Atle Sævareid
Slik badet jeg som barn
Foto: Atle Sævareid

At foreldrene mine ikke likte å bade der det var andre mennesker, skjønte jeg tidlig. Kun den ytterste nøgne ø kunne duge. Og salt skulle vannet være. «Brakkvann» var et skjellsord. Men brakkvann var nok bedre ansett enn andre badegjester. En frase jeg hyppig hørte var: «Ånei, der er det noen!» Nå var vi selvsagt godt vant, med et sommersted på Haaø, den ytterste øya i Grimstad-skjærgården. Der ser det sånn ut:

Sånn.
Sånn.
Ikke sånn
Ikke sånn

Også når vi ikke var på Haaø anstrengte vi oss for å finne folketomme steder. Jeg glemmer aldri den gangen familien Sævareid var på Danmark-ferie og fant oss en strand uten andre mennesker – en stor strand, til og med – folketom så langt øyet kunne se. Men det varte ikke lenge. Allerede før vi hadde rukket å skifte til badetøy, rullet det en bobil ned på stranden. Det norske bobilekteparet hadde sett på nummerskiltet på bilen vår at vi var nordmenn, og nå gledet de seg til hyggelig samvær med landsmenn. Min søster og jeg hadde aldri sett mamma og pappa pakke raskere sammen enn da, og vi måtte pent finne oss i å ikke få bade. Foreldrene våre avleverte noen iskalde høflighetsfraser – eller kanskje ikke det engang – og så satt vi atter i bilen.

Eplet faller ikke langt fra stammen. Mang en gang har jeg hoppet over et bad fordi jeg har blitt forstyrret av påtrengende badegjester.

La meg skyte inn at jeg vet at andre mennesker har like stor rett til å bade som meg. Men det er ikke den følelsen jeg får når jeg er på vei for å bade og til min gru oppdager at badestedet er okkupert eller overbefolket. Da fylles jeg med en vrede som ikke kjenner grenser, og jeg føler meg motarbeidet av universet.

I dag var det en sånn morgen. Det startet allerede på bussen ut til Nordstrand bad. En mann med pose (kunne det være håndkle og badebukse oppi?) satt ytterst på setet. Han gjorde seg åpenbart klar til å gå av på samme stoppested som meg. Hver muskel i kroppen spente seg, jeg ble fylt med adrenalin, jeg foretok beregninger. Da bussen stanset, nærmest presset jeg meg forbi ham og styrtet ut for å være den første ned skråningen mot vannet – vill av angst for at han hadde tenkt seg ned til badeplassen for å okkupere den.

Det viste seg at han ikke hadde tenkt seg dit, og jeg trakk et lettelsens sukk. Jeg tillot meg å glede meg til badet. Med spenstige sprang og lette fjed nærmet jeg meg vannet.

Så skjedde det. Jeg så en bevegelse i vannflaten mellom løvtrærne. En fisk som vaket? Akk, nei. Der nede på odden, som under siste morgenbad hadde vært så jomfruelig som dette …

IMG_2646

… sto det to hobbyfiskere.

Jeg håper de merket hatet mitt idet jeg tok veien innover mot stranden og bryggen for å tilbakelegge mest mulig avstand mellom dem og meg.

Bryggen var grei nok, den. Jeg fikk stupt. Men mens jeg lå i vannet, skjedde det som ikke måtte skje. En dame med håndkle over armen kom gående med umiskjennelig kurs mot bryggen.

Hun prøvde å smile til meg, og jeg tror kanskje jeg fikk presset frem et smil før jeg svømte så langt ut jeg bare kunne, for så å feilberegne ilandstigningen etter endt bad. Da var nemlig også damen ferdig, og det var trykket stemning på bryggen da vi begge sto og skiftet. Jeg var så ivrig etter å komme meg vekk derfra at jeg ikke tok på meg trusen engang (ja, jeg hadde langt skjørt).

Dette kan så klart ikke sammenlignes med den gangen en mann uten badebukse stupte uti i Sognsvann mens jeg allerede lå der, for så å mislykkes i å hale seg opp på bryggen og deretter få behov for min hjelp.

Men poenget er det samme: Akkurat som at jeg ikke vil snakke med noen, vil jeg ha meg frabedt å bade sammen med andre.

Nå er det kanskje enkelte som vil kalle meg grinebitersk, asosial og fiendtlig. Jeg er kanskje en asosial grinebiter, men direkte fiendlig er jeg neppe. Som min gode venninne Ida poengterte på Facebook – jeg driver jo ikke og jager folk og kaster ting. Pappa ytret håp om at jeg etterlevde den paulinske formaning: «Blir dere sinte, så synd ikke!» Jeg har nok klart å unngå det så langt – hvis synden i denne sammenhengen er vold.

Det er for øvrig pussig hvor provoserende enkelte synes det er at man foretrekker å bade uforstyrret. Da Ida for et par uker siden skrev følgende på Facebook, ble det baluba:

Lagt meg ved fjorden, trukket pusten godt ned i magen. Etter et forfriskende bad føler jeg på den etterlengtede stillheten … så kommer en hel barnehage hylende ut fra skogen og plasker uti.

Det haglet med rasende kommentarer om at det ikke gikk an å være så barnefiendtlig. Selvsagt kom dette fra småbarnsforeldre, men jeg mistenker at de også er mennesker som liker å klumpe seg sammen på campingplassbadestrender. De forsto nemlig ikke at Idas kommentar naturligvis ikke handlet om barn (jo, litt), men om selve forstyrrelsen – om behovet for å være alene i ro og fred. Antagelig har de ikke følt på dette behovet selv.

«Vi har barn, vi har ikke noe valg,» sier de nok. Da vil jeg bare vise til den ypperlige badeoppdragelsen jeg fikk av mine foreldre. Det er mulig å unngå fuglefjellet av badegjester hvis man bare vil.

Dreven snorkler Foto: Atle Sævareid
Dreven snorkler
Foto: Atle Sævareid

Faktisk er det ikke bare fremmede jeg vil unngå å bade sammen med. Jeg vil helst ikke på badetur med folk jeg kjenner heller. Her om dagen løy jeg meg ut av en tur til Gressholmen sammen med gode venner. Jeg måtte jobbe, sa jeg. Det var sant, men hovedgrunnen var at det kanskje var overhengende fare for både soling, grilling og strandleker av typen frisbee (like ille som park-klassikerne kubb og crocket). Og selvsagt fristet det lite å være fanget i timesvis på en øy full av høyrøstede badegjester med barn, engangsgrill og dårlig kontroll på strandvolleyballen.

Dette bildet har jeg tatt selv. Jeg var naturligvis alene på badetur.
Dette bildet har jeg tatt selv. Jeg var naturligvis alene på badetur.
Advertisements

Hodestående – trinn for trinn

Det er ingenting jeg liker bedre enn å være opp ned. Hvis jeg har en favorittpositur i yoga, så må det være hodestående. Hodestående kalles da også for «kongen av alle positurer».

Sanskritnavnet på hodestående er Śīrṣāsana. Śīrṣa (शीर्ष) betyr «hode», Āsana (आसन) betyr «positur». Man gjør gjerne Śīrṣāsana i slutten av en yogaøkt.

Hodestående sies å ha mange fordeler, blant annet disse:

– Styrker kjernemuskulaturen
– Styrker balansen
– Øker blodtilførselen til hjernen
– Stimulerer lymfedrenasjen
– Motvirker ødemer
– Stimulerer hypotalamus, hypofysen og binyrene
– Stimulerer fordøyelsen

Det er nok ikke alle som er like vitenskapelig belagt (slik er det med en del yogaøvelser) men det er i alle fall hevet over enhver tvil at man får sterkere kjernemuskulatur og bedre balansen. Personlig føler jeg økt velvære i hele kroppen, også i magen, så kanskje det hjelper på fordøyelsen? Uansett er det veldig forfriskende å stå på hodet. For meg er det som en reset-knapp. Går det tregt i skrivingen, pleier jeg å stille meg på hodet. Det hjelper å se verden opp ned!

Men hodestående kan være vanskelig å mestre i starten. Hodestående krever styrke i både armer, skuldre, rygg, lår og kjernemuskulatur. Det det ikke krever, er en vegg. Det siste man bør gjøre når man øver på hodestående, er å sparke seg opp langs veggen. Dette kan være svært skadelig for nakken, og dessuten legger man seg til en dårlig vane. Man kan gjerne øve på hodestående med en vegg i nærheten, slik at man vet at veggen er der om man skulle tippe over, men man skal ALDRI bruke veggen som hjelp.

Slik går man frem – trinn for trinn:

Man starter ved å ligge på kne og å måle avstanden mellom albuene. Man skal kunne gripe rundt begge albuene.

IMG_6245

Deretter lar man albuene bli hvor de er, og så fletter man fingrene foran seg og former en skål.

IMG_6246

Man lar hendene støtte om hodet, slik at bakhodet og litt av vekten presser inn i hendene. Så går man opp på tå. Pannen berører gulvet, men man skal aldri støtte seg på pannen. Det viktigste er dessuten å la skuldrene og underarmene bære vekten, så her må man være sterk i skuldrene. Det er avgjørende å unngå å synke sammen – nakken skal strekkes og avstanden mellom skuldrene forlenges. De må aldri trekkes opp mot ørene.

IMG_6247

Man lister seg på tå fremover og fremover, samtidig som hoftene skyves frem over hodet. Man skal få en svakt skrå vinkel i ryggen. Her er det essensielt å ikke krumme den.

IMG_6248

Etter hvert vil man kjenne at vekten i tærne avtar, og da er man klar til å gå opp med bøyde knær. Ryggen skal nå være loddrett, eller med svakt overheng.

IMG_6251

Selv foretrekker jeg å gå opp med rette ben. Dette krever mer styrke i kjernemuskulaturen, men man får bedre kontroll. Magen strammes, Uddiyana Bandha aktiveres, og bena svinges kontrollert opp på innpust. Har man bøyde knær, rettes bena langsomt ut.

IMG_6249

Hele tiden må man passe på plasseringen av hoftene. Etter hvert som man kommer høyere opp, må man trekke hoftene tilbake for å unngå overbalanse.

IMG_6250

Når man er helt oppe, plasseres hoftene i nøytral posisjon, magen strammes og lårene presses sammen. Føttene strekkes, og man kan enten pointe tærne eller strekke føttene med fleksede tær.

IMG_4625

Fire stadier på vei opp.

IMG_6252

Så snart balansen er på plass og muskelstyrken er oppøvet, er det egentlig ikke så anstrengende å holde seg oppe. Etter hvert som man blir kjent med kroppens senter og tyngdepunkt, lærer man seg hvordan man anvender hoftene for å holde balansen, og da blir det etter hvert ganske mye morsomt man kan gjøre!

IMG_2805

Ashtanga – en «alfa-hann»?

I met my ex not long after I lost my yogic virginity a few years back.

Slik lyder den pirrende innledningen i en artikkel jeg kom over i dag. Ashtanga yoga ble deretter sammenlignet med en alfa-hann som artikkelforfatteren nå har forlatt. Og det kan vi jo godt forstå at hun har gjort, dersom Ashtanga virkelig er den psykopaten hun beskriver ham som.

Vel, det står faktisk ikke at det er Ashtanga det er snakk om. Litt feigt, spør du meg. Men det er likevel ganske tydelig. Slik forklarer skribenten hva hun lærte av sin eks:

1. If you don’t breathe like Darth Vader, you ain’t doing it right.

2. Vinyasa is a chaser you do between the heavy stuff — that gin & tonic you down to soften the effect of tequila shots.

3. An asana practice is not an asana practice if you don’t sweat buckets, and heated rooms are only for those watered-down yogis who drink the Bikram Kool-Aid.

4. Counter poses are for pussies.

5. You’ve got to do the exact same practice day in, day out, for years (except for those “moon days”, when the lunar cycle is supposed to wreak havoc on the energy of every yogi in the planet—and except on your own “moon cycle,” when you are probably too hormonal).

6. My ex-yoga loves you so hard, it’ll squeeze you down while you’re bending forward just so you feel like you’re making love to your shins (Torn hamstring? Yoga is tough love, baby). It aspires to make your torso twist so far that sometimes you can feel your intercostals pop.

7. Complaining is non-yogic, because hardcore adjustment is the only way to awakening.

Been there, done that.
Been there, done that.

Ok. Jeg kjenner det igjen. Bortsett fra at jeg egentlig ikke gjør det.

Punkt 1: Ja. Ujjayi-pusten er det viktigste av alt. Føler meg ikke som et romvesen av den grunn (eller kanskje litt).

Punkt 2: Ja. Man gjør Vinyasa mellom positurene. Kan egentlig ikke uttale meg om tequilaen, for jeg har aldri drukket så mye tequila at jeg må kjøle meg ned med GT.

Punkt 3: Ok. Jeg er veldig skeptisk til Bikram. Men jeg synes jo jeg har gjort yoga selv om svetten ikke spruter som fra en brannhydrant.

Punkt 4: Vel, man legger ikke inn nye positurer i serien. Men den er lagt opp for at relevante øvelser skal komme etter hverandre.

Punkt 5: Må man gjøre det samme hver dag? Det gjør ikke jeg. Jeg gjør Primary Series fire ganger i uken, og Tristhana Yoga resten av uken. Mange ashtangier er mer puristiske enn meg. Men det er veldig vanlig å ikke gjøre den eksakt samme praksisen hver dag. Imidlertid endrer man ikke på sekvensen når man gjør serien – det er sant. Men det er et gode, ikke en tvangstrøye – synes nå jeg

Punkt 6: Ja, justeringer er viktige. Av og til gjør de vondt. Men som jeg var inne på for noen dager siden – en god lærer vil ikke påføre eleven skade. Ashtangier bejubler verken ryggskader eller overrevne leddbånd.

Been there, done that.
Been there, done that.

Punkt 7: Ok, jeg er jo litt enig i at man ikke skal klage – i alle fall ikke gnåle. Man skal diskutere problemer med både seg selv og læreren, men man kan godt la være å sutre over at praksisen krever disiplin.

Jeg må innrømme at jeg synes artikkelen i seg selv er både bitter og sutrete. For å fortsette i samme kjærlighetsmetaforspor som forfatteren – hun er som en som legger hele skylden for et forholdshavari på den andre part. Hun vurderer ikke muligheten for at hennes egen tilnærming kan ha vært feil. Hun vurderer heller ikke muligheten for at hun rett og slett ikke passet sammen med Mr. Ashtanga. Hun fastslår kun at han ikke brydde seg om henne.

I realized that my ex-yoga does not really care about me. It cares about itself, about perpetuating the myth that yoga is a set of fixed practices that you do every day, without question, without self-inquiry.

Hun dømmer også alle andre som mener seg å være i et seriøst forhold med Ashtanga.

I got tired of having minor injuries here and there, and watching other fellow practitioners dropping from various injuries while, still in denial about their cause, they faithfully continued to follow my ex.

For meg er ikke Ashtanga en eks, jeg er i et seriøst forhold med Ashtanga, og får vi problemer, tar vi dem opp og finner en løsning. Ashtanga oppfordrer meg nettopp til det artikkelforfatteren innbiller seg at mangler: self-inquiry.

Men det står tydelig for meg at Ashtanga har et imageproblem. Artikler som denne er ikke alene i sitt slag. Det finnes mange historier om folk som har gitt opp Ashtanga, med betydelig agg mot praksisen. Derfor er det utrolig viktig at Ashtanga fortsetter å utvikle seg, og at ashtangier viser åpenhet, ydmykhet og endringsvilje.

Samtidig er det helt avgjørende at man ikke serverer en utvannet versjon av praksisen for å tilfredsstille mennesker som instinktivt gir opp når det er noe de ikke mestrer eller liker – og skylder på alle andre.

Been there, done that
Been there, done that

Ashtanga og poesi. Må siteres i sin helhet.

The Confluence Countdown

In short: Because it’s too hard.

The teenage son of a friend of mine was over the house the other day. Looking over the bookshelves in the living room, he said “I see you like poetry a lot.”

“Yes,” I said, “Do you?”

“No,” he replied. “I hate it.”

“Hate’s a strong word. Why do you hate it?”

He didn’t hesitate: “Because it’s hard and I don’t understand it.”

I hear this all the time about poetry. I hear it from my students. I hear it from friends. So I have a ready response:

“If you spend your life avoiding things that are hard and you don’t understand, you’ll never learn anything beyond the obvious.”

He looked at me thoughtfully and pulled one of the books off the shelf while I chatted with his dad.

The memory of this conversation came to mind as I was thinking out my response

View original post 618 more words

Vondt i kneet? Din sytepave!

Forgive me but I don’t care about your pain, small or large, because it is infinitely tiny and nothing at all compared to the possibilities for healing that are right in front of you.

Dette skrev ashtangalærer David Garrigues nylig i et lite hjertesukk over elever som klager og syter over at Ashtanga er ubehagelig og vondt. Han legger kort sagt ikke fingrene imellom.

indepth study pic 18

Garrigues har snakket om smerte tidligere. Jeg viste til ham da jeg for noen måneder siden skrev om smerte i yoga, og la ut følgende videosnutt:

Her sier han mye fint. Det er helt sant at man må tåle smerte og ubehag, og at man heller ikke kan unngå skader gjennom et langt liv med Ashtanga. Og følgende utsagn er veldig presist:

If you expect success in yoga to come at a small price tag: QUIT NOW

Men hva er «success in yoga»? Og hva slags prislapp er rimelig?

David Garrigues skriver videre:

If you are serious, by the end you will have sacrificed everything to your spiritual practice. You will have used your body, your mind, your spirit as food. You will have eaten and digested all of you. There will be nothing left but – VOID.

Ok. Ja. Yoga er ganske altoppslukende. Man vil gå igjennom endringer. Man vil kanskje endre kurs i livet. Man vil se seg tilbake og innse at man har arbeidet seg gjennom hele kroppen, hele hodet – og at man fortsetter å gjøre det.

Men jeg synes det er problematisk at denne veksten knyttes til fysisk smerte – eller mer presist: skader. For det er faktisk skader Garrigues drøfter i teksten sin. Han viser begeistret til hva Pattabhi Jois gjorde i møte med elever som hadde smerter eller skader – han skal visstnok ha latt som om han ikke var spesielt god i engelsk når noen begynte å spørre ham om ting som hadde med smerte å gjøre.

Student: Guruji, my groin is hurting right in here (pointing towards leg) it’s been six months, should I …

Guruji: Huh? No problem you take it practice … yes, yes I am teaching, no problem.

Eller så vendte han alt til noe positivt:

(Guruji with student after hearing a loud popping noise coming from the student’s knee, back or shoulder)

Guruji: Oh! Good pop!

ashtanga-yoga-teacher-criteria

David Garrigues snakker varmt om «rose-colored glasses». Og fastslår at dersom man opplever smerte under yoga, så får man klare seg selv:

Thus you can answer your own pain questions and complaints by forgetting how to speak your native language, or putting on your own rose-colored glasses and become an unrelenting, unstoppable, positive force for your practice.

Selv bekjenner han:

It’s hard for me not to become jaded on the subject of pain.

Jeg synes denne teksten gir uttrykk for at han allerede har blitt det. Han sier rett ut at han ikke bryr seg om elevens smerte, og at han ønsket at han kunne være like direkte som Pattabhi Jois – i stedet for å faktisk bli sint.

Nå antar jeg at teksten ikke er en programerklæring, men snarere et slags hjertesukk over det han oppfatter som dovne og pysete elever. Sannsynligvis er ikke David Garrigues en hensynsløs tyrann som tvinger elever til å presse seg gjennom smertene til leddbånd ryker og skuldre havner ut av ledd.

22219_658755547026_1708185444_n

Likevel blir jeg skeptisk når en lærer med ansvar for tusenvis av elever finner det for godt å bli lei og likegyldig i møte med spørsmål om smerte. Å klage over smerter trenger slett ikke bety at man er en slappfisk som leter etter en utvei. Sannsynligvis ønsker man bare råd om hvordan man kan praktisere bedre, klokere, tryggere. En elev skal kunne søke råd, og en lærer skal svare. For hvem skal man ellers spørre når man har smerter i korsryggen, lysken, foten eller håndleddet?

Selvsagt skal en lærer også legge press på eleven. En god yogalærer vil ikke uten videre be folk legge seg i hvileposisjon hver gang noe gjør litt vondt eller blir litt slitsomt. Ikke all smerte er farlig, og mye smerte er både uunngåelig og dessuten positiv. Nybegynnere vil måtte regne med å ha vondt i omtrent hele kroppen

Da jeg startet, måtte jeg i noen uker støtte armen når jeg skulle sminke meg eller skjenke te. Dette var naturligvis ganske skremmende, og hadde jeg hatt en lærer som sa at «hvis det gjør vondt, ta en pause», hadde jeg jo måttet slutte med yoga. Heldigvis hadde jeg Anthony, som gjerne lo, gjorde narr, irettesatte eller ignorerte meg når jeg sa at noe gjorde vondt. Det var helt greit, for jeg visste jo at bekymringsverdig smerte alltid ble tatt på det dypeste alvor og møtt med håndfast terapi. Det var derfor nærmest en lettelse når han lo eller ignorerte meg. Da visste jeg at jeg var trygg, og at det eneste som trengtes var at jeg skjerpet meg.

En lærer som ignorerer smerte som har pågått i et halvt år – uten å undersøke den – er en hensynsløs lærer. Lærere som sier at «nå åpner det seg» når man river over noe i leddene – de har etter min mening en overfladisk og farlig tilnærming til yoga. Og hvis det vokser frem et ideal om at Ashtanga skal være sånn, tror jeg at man bare skremmer bort folk. Hvem har vel lyst til å drive med noe som kan sette kroppen i fare?

Ingen yogalærere tar direkte til orde for at man skal presse seg gjennom alvorlige skader. Så klart ikke. Men om de er uinteressert i elevenes smerter, blir det i praksis det de oppmuntrer til. Ikke alle elever kjenner sin egen kropp godt nok til å vite hva som er farlig og ufarlig smerte, og de skal ikke fratas veiledning. Dette er heldigvis de fleste yogalærere enige i.

Yogabloggen The Confluence Countdown publiserte for en tid tilbake en rekke utsagn fra ulike lærere, hvorav favorittutsagnet mitt trolig kommer fra Richard Freeman:

If this doesn’t feel good, or doesn’t help, there is no virtue in pushing through the pain and further irritating or tearing the cartilage of the inner edge of the meniscus. Work carefully and slowly and find someone who knows the mechanics of the knee joint—who also understands the benefits of yoga—to consult with for this situation. Pushing through joint pain can further damage a joint and upset the pranas of the body.

Richard Freeman
Richard Freeman

Working carefully and intelligently with injury is an important part of any yoga practice. Yoga should make the body healthier rather than harming it. Though one has to be intelligent rather than fanatical and mechanical. Having a good teacher to give guidance and feedback, and listening carefully to the internal cues that your body is giving you is very important.

Dette med å lytte til kroppens signaler er kjempeviktig. Veiledning fra en lærer er viktig, men man må ikke bli avhengig. Man må tenke selv. «You become your own teacher,» sa Anthony til meg en gang.

Så i dag tok læreren Heidi eleven Heidi i nakken og sa «ærlig talt, bare fordi du kuttet stortåen på blåskjell på svaberget i går, kan du ikke droppe yoga. Du blir ganske enkelt nødt til å gjøre Chaturanga med kun ett ben som støtte. Men da er det viktig at du passer på riktig skulderteknikk, så du ikke overbelaster den ene siden og vekker irritasjonen du hadde der for noen uker siden.»

Og så satte jeg i gang.

Sound and Vision

Trenger man en god grunn for å lage en liste over Bowie-låter?

Nei! Det burde man kunne gjøre når det skulle være. Men i går ble jeg inspirert. Jeg fikk nemlig lagt mine klamme hender på det som jeg trygt tør anta at er verdens fineste øredobbstativ.

IMG_2509

Så jeg måtte selvsagt høre litt på Aladdin Sane. Lenge siden jeg har hørt på det albumet. Veldig ofte ender jeg med å høre på Heroes, Low eller Hunky Dory. Eller The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars. For ikke å snakke om Outside, faktisk. Eller Earthling.

De to sistnevnte må jeg av og til argumentere litt for at jeg liker. Mange føler at det er en litt for fremmed David Bowie som viser seg her. Men er det ikke nettopp fremmedheten som er det virkelig fascinerende ved Bowie? Det at han stadig endrer seg? Jeg synes det er fantastisk at det er så langt mellom «Cygnet Committee» og «Pallas Athena». Og så merker jeg at jeg ikke helt kan forklare hvorfor jeg liker sistnevnte. Men den snor seg altså inn i øregangene mine, og det fascinerer meg. Akkurat som det fascinerer meg at Bowie kan få en så enkel (banal?) sang som «Let’s Dance» til å bli så fengende. Med bleket hår og solariumshud.

David Bowie- Lets dance

Det skal sies at det selv ikke Bowie slipper unna med alt. Jeg synes for eksempel ikke at han slipper helt unna med Tonight. Og slik er jo en del Bowie-låter jeg sjelden hører på. Men her er de jeg (for øyeblikket) hører mest på. I tilfeldig rekkefølge.

1984 / Dodo

Aladdin Sane

Silly Boy Blue

Ziggy Stardust

Sound and Vision

Space Oddity

Heart’s Filthy Lesson

Little Wonder

Red Money

What In The World

The Pretty Things Are Going To Hell

See Emily Play

I’d Rather Be High

I’m Deranged

God Bless the Girl

All the Madmen

No Control

«Heroes»

Sunday

Neuköln

I Took A Trip On A Gemini Spacecraft

Young Americans

Let’s Dance

Pallas Athena

Velvet Goldmine

We Prick You

Beauty and the Beast

Fascination

Ashes to Ashes

Starman

Look Back in Anger

Real Cool World

Oh! You Pretty Things

Quicksand

Life on Mars

The Secret Life Of Arabia

Om det å ta pauser

«Nå – blir det deilig med ferie og late dager?» er folk glade i å spørre når de ikke har noe annet å si.

«Hm,» svarer jeg da. Eller: «Joda.» Mens jeg inni meg himler med øynene og tenker at jeg i det minste deler skjebne med alle andre som jobber utradisjonelt. Noen ganger, hvis jeg føler meg gretten, forklarer jeg at jeg ikke har hatt ferie siden videregående. Og kanskje ikke da heller, for da brukte jeg feriene til å pløye pensum slik at jeg kunne ta fag som privatist og bli ferdig med dem før tiden.

Dette er absolutt ingen klagesang, det er jo selvvalgt. Jeg har selv valgt å være frilanser, og følgen av det er at jeg aldri egentlig har tid til å ta fri. Jeg reiser steder, men jobben er alltid med. Stort sett trives jeg med det. Og når det gjelder egen skriving, så ØNSKER faktisk ikke å ta pause. Det går faktisk ikke. Hodet mitt skriver hele tiden. Det er som om jeg har en bakdør i hodet mitt, og den går jeg inn gjennom flere ganger i timen – eller kanskje jeg egentlig går UT, i et landskap som strekker seg videre og videre.

Noe annet jeg også finner det vanskelig å ta pause fra, er yoga. For meg har aldri problemet vært å motivere meg til å praktisere – det har snarere vært vanskelig å holde igjen. I starten tok jeg ingen pauser. Jeg praktiserte syv dager i uken, ofte to ganger om dagen. Man kan si jeg har hatt min del av aches and pains. Nå har jeg senket tempoet ørlite – jeg har seksdagers uke, slik tradisjonen innen Ashtanga er.

Men: Av og til kan det være lurt å ta enda flere pauser. Det smerter meg å innrømme det, men jeg er tvunget: Folk som snakker om «ferie og late dager» er inne på noe. (Bortsett fra det med «late dager», kanskje. Late dager fører til instagram-bilder av tær. Slik vil jeg nødig gjøre meg skyldig i.)

Her har yogalæreren min gått i tå-fellen. Selvsagt for å vekke misunnelse.
Her har yogalæreren min gått i tå-fellen. Selvsagt for å vekke misunnelse.

Grunnen til at jeg kom til denne erkjennelse er at jeg altså har vært på ferie. En drøy uke i Italia – først var jeg i Roma, så dro jeg til Firenze, før jeg avsluttet uken i Bergamo. De første dagene bodde jeg hos en venninne på hennes knøttlille hybel. Som var veldig varm. På verandaen var det ikke plass.

IMG_2133

Så det ble fire dager uten yoga. Jeg må innrømmet at stresset meldte seg. Ikke egentlig fordi det var ubehagelig å ikke praktisere. Mest av alt fordi jeg hadde dårlig samvittighet.

Og hva verre var når det gjaldt den dårlige samvittigheten: Etter fire dager hadde jeg ikke skrevet en eneste linje på det nye bokprosjektet mitt. Enda så mye Sian og jeg hadde sittet på kafé med hver vår Mac.

IMG_2203IMG_2205

Fra Roma dro jeg til Firenze. Der fikk jeg endelig tatt opp yogaen igjen.

IMG_2257

Og lo and behold – jeg hadde ikke blitt en teknikkløs slappfisk, slik streberen i meg frykter når jeg tar treningspauser. Den svake skuldersmerten jeg hadde slitt med før jeg dro (kanskje fordi jeg ikke har god nok teknikk i Chaturanga) var borte. Jeg innser at det ikke skal mye tankekraft til for å skjønne at treningspauser selvsagt er lurt, men likevel. For meg skal det en del til.

Og skrivingen? Vel, den lot vente på seg. Men jeg kjente at noe var i gjære. I fare for å lyde klisjefull – miljøforandring virker gjerne befordrende på inspirasjonen. Roma fungerte slik …

Nabolaget til Sian
Nabolaget til Sian
Antikke omgivelser. Selvsagt inspirerende.
Antikke omgivelser. Selvsagt inspirerende.

Hund på kafé. Sånt gjør meg lykkelig.
Hund på kafé. Sånt gjør meg lykkelig.
Dobbeltbilde av to helter. Dobbeltinspirerende.
Dobbeltbilde av to helter. Dobbeltinspirerende.

… og Firenze gjorde det samme.

Kall meg grunn, kall meg turist, men jeg liker broer.
Kall meg grunn, kall meg turist, men jeg liker broer.
Helt siden jeg leste om Arno - jeg skulle ønske jeg kunne si at det var i "Den guddommelige komedie", men det var i Donald jeg først hørte om Dante - har jeg ønsket å se denne elven.
Helt siden jeg leste om Arno – jeg skulle ønske jeg kunne si at det var i «Den guddommelige komedie», men det var i Donald jeg først hørte om Dante – har jeg ønsket å se denne elven.

Kirker. Undertegnede agnostiker elsker kirker.
Kirker. Undertegnede agnostiker elsker kirker.
Og parker. Medici-familien bodde standsmessig, noe annet kan man ikke påstå.
Og parker. Medici-familien bodde standsmessig, noe annet kan man ikke påstå.

Så fine tak har jeg altså ikke hjemme. Er det rart jeg må til utlandet for å bli inspirert?
Så fine tak har jeg altså ikke hjemme. Er det rart jeg må til utlandet for å bli inspirert?
Ballsal har jeg heller ikke hjemme.
Ballsal har jeg heller ikke hjemme.

Det er få skulpturer i hagen min hjemme.
Det er få skulpturer i hagen min hjemme.
For å være ærlig, har jeg ikke hage. En på denne størrelsen kunne passet meg.
For å være ærlig, har jeg ikke hage. En på denne størrelsen kunne passet meg.

Hadde jeg hatt hage, er det mye som taler for at denne skulpturen ville egnet seg.
Hadde jeg hatt hage, er det mye som taler for at denne skulpturen ville egnet seg.
"Do you want me to take your picture?" spurte en amerikaner. "Nei," tenkte jeg. "Sure," sa jeg. Så poserte jeg og var flau.
«Do you want me to take your picture?» spurte en amerikaner. «Nei,» tenkte jeg. «Sure,» sa jeg. Så poserte jeg og var flau.

Jeg fikk altså ikke skrevet i Firenze. Jeg var altfor travelt opptatt med å traske omkring og være turist. (La meg forresten her skyte inn at jeg håper jeg spaserte mye fortere enn turister flest. For hva er det egentlig med turister (i flokk) som gjør at de beveger seg som sirup? Merker de ikke at de er i veien for alle?)

Etter Firenze tok jeg toget til Bergamo for å besøke en venn. På toget hentet jeg frem den oppdemmede inspirasjonen og lot den strømme fritt.

Det førte til nøyaktig fem linjer på det nye manuset. Jeg var i gang – det var da noe – men ting sto fremdeles litt i stampe.

I Bergamo ble det ikke mye tid til skriving. Yoga, derimot! Det ble lange morgenøkter i luftige omgivelser, helt uten forstyrrelser – siden Alex er av typen som sykler, løper eller svømmer fire timer hver morgen.

Nydelig gammelt piano i et hjørne. Under teppet, en av fem sykler.
Nydelig gammelt piano i et hjørne. Under teppet, en av fem sykler.

Og der – i hodestående, fullstendig uten skuldersmerter – løsnet det ENDELIG. Jeg fikk ideen som kunne få meg over kneiken!

Ideen manifesterte seg ikke i skriving med det samme. På lørdag dekket vi nærmest hele Bergamo til fots, og på kvelden var det italiensk familiemiddag, komplett med bestemødre jeg måtte snakke det internasjonale mimespråket med. Søndagen handlet mest om bading – her:

bilde

Ordene «late dager» kom til meg mens jeg fløt på ryggen i det turkise vannet. Men jeg hadde ikke dårlig samvittighet. For jeg visste at neste gang jeg setter meg til foran Mac-en – da er det flyt som gjelder.

Jeg er altså nå tilbøyelig til å mene at pauser og ferie kan være lurt. For mens man tar pauser, så jobber kroppen og hodet i det stille.

Dessuten – selv elleville hunder må ta pauser i blant.

IMG_2440