Kniplingsdyret

Det er ingenting jeg liker bedre enn å være opp ned. Hvis jeg har en favorittpositur i yoga, så må det være hodestående. Hodestående kalles da også for «kongen av alle positurer».

Sanskritnavnet på hodestående er Śīrṣāsana. Śīrṣa (शीर्ष) betyr «hode», Āsana (आसन) betyr «positur». Man gjør gjerne Śīrṣāsana i slutten av en yogaøkt.

Hodestående sies å ha mange fordeler, blant annet disse:

– Styrker kjernemuskulaturen
– Styrker balansen
– Øker blodtilførselen til hjernen
– Stimulerer lymfedrenasjen
– Motvirker ødemer
– Stimulerer hypotalamus, hypofysen og binyrene
– Stimulerer fordøyelsen

Det er nok ikke alle som er like vitenskapelig belagt (slik er det med en del yogaøvelser) men det er i alle fall hevet over enhver tvil at man får sterkere kjernemuskulatur og bedre balansen. Personlig føler jeg økt velvære i hele kroppen, også i magen, så kanskje det hjelper på fordøyelsen? Uansett er det veldig forfriskende å stå på hodet. For meg er det som en reset-knapp. Går det tregt i skrivingen, pleier jeg å stille meg på hodet. Det hjelper å se verden opp ned!

Men hodestående kan være vanskelig å mestre i starten. Hodestående krever styrke i både armer, skuldre, rygg, lår og kjernemuskulatur. Det det ikke krever, er en vegg. Det siste man bør gjøre når man øver på hodestående, er å sparke seg opp langs veggen. Dette kan være svært skadelig for nakken, og dessuten legger man seg til en dårlig vane. Man kan gjerne øve på hodestående med en vegg i nærheten, slik at man vet at veggen er der om man skulle tippe over, men man skal ALDRI bruke veggen som hjelp.

Slik går man frem – trinn for trinn:

Man starter ved å ligge på kne og å måle avstanden mellom albuene. Man skal kunne gripe rundt begge albuene.

Deretter lar man albuene bli hvor de er, og så fletter man fingrene foran seg og former en skål.

Man lar hendene støtte om hodet, slik at bakhodet og litt av vekten presser inn i hendene. Så går man opp på tå. Pannen berører gulvet, men man skal aldri støtte seg på pannen. Det viktigste er dessuten å la skuldrene og underarmene bære vekten, så her må man være sterk i skuldrene. Det er avgjørende å unngå å synke sammen – nakken skal strekkes og avstanden mellom skuldrene forlenges. De må aldri trekkes opp mot ørene.

Man lister seg på tå fremover og fremover, samtidig som hoftene skyves frem over hodet. Man skal få en svakt skrå vinkel i ryggen. Her er det essensielt å ikke krumme den.

Etter hvert vil man kjenne at vekten i tærne avtar, og da er man klar til å gå opp med bøyde knær. Ryggen skal nå være loddrett, eller med svakt overheng.

Selv foretrekker jeg å gå opp med rette ben. Dette krever mer styrke i kjernemuskulaturen, men man får bedre kontroll. Magen strammes, Uddiyana Bandha aktiveres, og bena svinges kontrollert opp på innpust. Har man bøyde knær, rettes bena langsomt ut.

Hele tiden må man passe på plasseringen av hoftene. Etter hvert som man kommer høyere opp, må man trekke hoftene tilbake for å unngå overbalanse.

Når man er helt oppe, plasseres hoftene i nøytral posisjon, magen strammes og lårene presses sammen. Føttene strekkes, og man kan enten pointe tærne eller strekke føttene med fleksede tær.

Fire stadier på vei opp.

Så snart balansen er på plass og muskelstyrken er oppøvet, er det egentlig ikke så anstrengende å holde seg oppe. Etter hvert som man blir kjent med kroppens senter og tyngdepunkt, lærer man seg hvordan man anvender hoftene for å holde balansen, og da blir det etter hvert ganske mye morsomt man kan gjøre!