Stillhet

At jeg verken vil snakke med folk eller bade sammen med folk – ja, det tør være kjent stoff for folk som har vært innom Kniplingsdyrets betraktninger tidligere. De vet også at jeg av og til lyver for å slippe unna hyggelige fellesaktiviteter.

Er jeg en asosial særing? Tja – jeg vet ikke hvor mange, rent prosentvis, som deler min vane med å gripe til desperate løsninger for å slippe unna fellesaktiviteter. Men jeg er i alle fall i godt selskap med den anerkjente psykologen og akademikeren Brian Little. Om ham fortelles følgende historie:

I 1979 foreleste han ved Royal Military College Saint-Jean ved Richelieu River, syd for Montreal. Forelesningen var en suksess, og han ble invitert til å komme tilbake neste år. Men så ble han bedt til lunsj sammen med toppledelsen ved colleget. Det var ingenting han hadde mindre lyst til enn dette. Han skulle holde en ny forelesning på ettermiddagen, og trengte tid for seg selv. Derfor forklarte han at han hadde en lidenskap for skipsdesign, og spurte sine verter om han heller kunne benytte anledningen til å beundre båtene på Richelieu River. Så tilbrakte han lunsjen med å spasere opp og ned langs elven, med ansiktet lagt i interesserte folder.

Dette gjentok seg året etter, og året etter der igjen. Hvert år dyrket han sin fiktive hobby langs elven. Men så kom året da colleget flyttet til et område mye lenger unna elven. Da begynte Little å gjemme seg i en bås på toalettet i stedet. Dette var dessverre ingen trygg strategi, for en av offiserene fikk øye på skoene hans, og igangsatte en hjertelig samtale. Løsningen for Little ble deretter å sitte med føttene opp langs veggen i båsen.

Little_Dr-Brian-760x427

Professor Little er nemlig introvert – en person som trenger mye tid for seg selv for å lade opp. Han er en karismatisk og sprudlende person når han står på podiet og foreleser, men dette makter han kun hvis han får være for seg selv når han trenger det.

Jeg kjenner meg veldig igjen i professorens situasjon. Jeg har alltid hatt for vane å kapitulere i pauser, eller lage meg pauser. Ofte stikker jeg ganske enkelt av, og noen ganger gjemmer jeg meg. Står bak et hjørne til folk jeg kjenner har gått forbi, for eksempel. Går en tur, eller setter meg et sted jeg ikke tror jeg vil bli oppdaget. Det er ikke alltid like enkelt – for eksempel på litteraturfestival på Lillehammer. Hele byen er full av mennesker jeg kjenner og arrangementer – og selv om det er veldig hyggelig, bruker jeg hvert år mye energi på å stikke av. I år fant jeg et fint gjemmested under et halvtak utenfor Lillehammer Kunstmuseum. Der satt jeg og skrev.

IMG_1822

Jeg tror de fleste av mine strategier for å komme meg unna er ganske subtile. Og jeg tror ikke de fleste ville ropt navnet mitt først i møtet med ordet «introvert». Som en tidligere kollega ironisk sa på Facebook da jeg nevnte dette i forbifarten i en facebook-diskusjon om arbeidseffektivitet og åpne kontorlandskap: «Jeg savner de introverte lunsjene.» Dette var selvsagt en spøk, men den avdekker en vanlig misforståelse når det gjelder kjennetegnene på en introvert, nemlig at vedkommende alltid sitter i en krok og holder kjeft. Å være introvert trenger ikke å være ensbetydende med å være sjenert og forsagt. Og det går an å være ekstrovert og sjenert. Mennesker er ikke formler.

Selv er jeg ikke spesielt sjenert (bortsett fra hvis jeg er på besøk hos mennesker jeg ikke kjenner så godt), og heller ikke utpreget forsagt. Tvert imot. Jeg elsker for eksempel å holde foredrag og undervise, og er ikke redd for å ta ordet i forsamlinger. Men jeg hater smalltalk og samtaler jeg ikke kan trekke meg ut av. Lunsj med mine tidligere kolleger i Cappelen Damm ble heldigvis aldri sånn, for vi snakket aldri om hytte og båt og hvem som hadde gjort hva i ferien. De få gangene det skjedde, ble jeg gjerne stille og fikk tusenmetersblikket – eller så gikk jeg tidlig fra lunsjen.

Av natur er jeg en ganske livlig person, og jeg tilhører nok ikke de mest fåmælte i de introvertes rekker, men noen ganger er jeg langt mer sprudlende og livlig enn jeg egentlig føler meg innvendig. Jeg er nemlig ganske god til å tilpasse oppførselen til omgivelsene. Jeg bedriver det professor Little kaller «self-monitoring». Han har en teori som han kaller for «Free Trait Theory«.

According to Free Trait Theory, we are born and culturally endowed with certain personality traits – introversion, for example – but we can and do act out of character in the servise of «core personal projects». In other words, introverts are capable of acting like extroverts for the sake of work they consider important, people they love or anything they value highly.

Jeg ville lagt til at det også kan være for å unngå ubehagelige situasjoner. Og man kan bedrive self-monitoring også i situasjoner man misliker intenst. Da føles self-monitoring som det å bære en maske. Men når jeg for eksempel deltar i komitéarbeid for å arrangere kritikerseminar – altså gruppearbeid, som jeg egentlig hater – føles masken langt mindre stiv, ja, det blir vel egentlig ingen maske. Fordi det jeg holder på med kjennes meningsfylt, kan jeg gå utenfor komfortsonen min – og skape en ny komfortsone i det jeg arbeider med.

Det er nok sånn det fungerer på Lillehammer også. Og på forlagsfest. Det er situasjoner hvor jeg er på hjemmebane, de føles meningsfulle, det er arenaer hvor det riktignok vil bli overfladiske samtaler, men mange av dem vil kretse rundt bøker og bransje (snakk til en introvert om noe hun er dypt interessert i, og hun vil snakke hull i hodet på deg) – og i noen timer føler jeg meg som en ekstrovert – ja, kanskje jeg er det da. Man er jo aldri bare én ting. Men det finnes en annen viktig grunn til at jeg liker slike minglesituasjoner – jeg kan når som helst trekke meg unna, forlate klamme samtaler, stå stille inne på toalettet i noen minutter lenger enn nødvendig, vandre en tur for å klarne hodet litt. Det kan man ikke så lett på fester med femten deltagere, eller jobbseminarer. Og apropos seminarer – som student likte jeg selvsagt forelesninger bedre enn seminarer.

Jeg liker mail og sosiale medier på samme måte som jeg liker store fester. Jeg kan logge meg på når jeg vil og trekke meg tilbake når jeg har behov for det. På Facebook har jeg daglige mailutvekslinger med mine beste venner (som jeg får nevne at jeg ofte treffer ansikt til ansikt, bare for å ha lagt den ballen død), og jeg elsker det. For meg er skriftlig kommunikasjon vel så intimt som muntlig kommunikasjon. Jeg rekker å tenke meg om, og jeg får mye lettere formidlet det jeg vil si. Jeg har vært i parforhold hvor den andre part fullstendig har nektet å bruke skriftlig kommunikasjon – mail har vært utelukket, sms har vært forkastet til fordel for telefonsamtaler – skriftlig kommunikasjon var jo et uttrykk for antiintimitet, må vite! På den måten foregikk kommunikasjonen fullstendig på den andres banehalvdel hele tiden, jeg fikk aldri egentlig sagt de tingene jeg ville si, og jeg ble mer og mer uttappet.

Min introversjon kommer i liten grad til syne i direkte interaksjon, og derfor er den neppe merkbar for folk flest. Den manifesterer seg snarere i det at jeg oppsøker ensomheten så aktivt, og har gjort det siden jeg var barn. Jeg synes det er fantastisk å ikke skulle noe en lørdagskveld. Av og til har jeg lagt planer, men dropper dem fordi jeg helst vil være alene og holde på med interessante ting (og noen ganger er det jo fordi det nærmer seg en deadline). Behovet for ensomhet er ofte så stort at jeg har lurt på om jeg må gå i meg selv. Hvorfor vil jeg ikke i bursdag, bryllup, utdrikningslag, juleselskap? Hvorfor blir jeg så opprørt når jeg forstyrres mens jeg arbeider? Hvorfor blir jeg så utmattet av å være på jobb i åpent landskap i åtte timer? Hvorfor vil jeg heller praktisere hjemme enn å gå på yogaklasser? Hvorfor vil jeg ikke dele hotellrom når jeg er på tur med en venninne? Hvorfor vil jeg helst ikke ha overnattingsgjester? Hvorfor liker jeg ikke å lære meg nye ting i gruppesammenhenger, men venter til jeg kan komme for meg selv og fordype meg? Hvorfor later jeg som om jeg ikke hører telefonen når den ringer? Hvorfor vil jeg ikke på tur i skogen med andre mennesker? Hvorfor synes jeg ofte det å skrive med noen er langt mer intimt enn det å snakke med noen? Er det noe galt med meg?

Nei, jeg tror jo altså ikke det. Ikke nå lenger. Jeg engster meg ikke lenger for å være en asosial raring. Jeg begynner mer og mer å akseptere disse sidene, og ikke minst – ta hensyn til dem. Det kan for eksempel bety at jeg legger inn flere dager i uken med hjemmekontor, så jeg kan få konsentrert meg ordentlig om arbeidsoppgavene. At jeg lytter til meg selv når jeg oppdager at jeg får mer ut av å praktisere yoga på stuegulvet kl 05:30 enn kl 17:30 i et rom fullt av andre mennesker. At jeg ikke gjør masse avtaler med folk før jeg har spurt meg selv om jeg virkelig har lyst – slik at kan jeg kan unngå så altfor mange uelegante avlysninger. At jeg prioriterer stille lommer i hektiske dager.

Jeg har kommet mye lenger i disse erkjennelsene av å lese Susan Cains The Power of Introverts in a World That Can’t Stop Talking.

cover-image-quiet-by-susan-cain-02-06-12

Hun skriver dette om viktigheten av å erkjenne hva slags grunnleggende personlighetstrekk man har:

Why does it matter where you fall on the introvert-extrovert spectrum? Because introversion and extroversion are at the heart of human nature. And when you make life choices that are congruent with your temperament, you unleash vast stores of energy. Conversely, when you spend too much time battling your own nature, the opposite happens—you deplete yourself. Too many people live lives that don’t suit them—introverts with frenetic social schedules, extroverts with jobs that require them to sit in front of their computers for hours at a stretch. We all have to do things that don’t come naturally—some of the time. But it shouldn’t be all the time. It shouldn’t even be most of the time.

Boken hennes (som inneholder historien om Brian Little) gir en grundig gjennomgang av hva det vil si å være introvert, den er spekket med forskning fra ulike fagfelt – psykologi, sosiologi, arbedslivsforskning, nevrovitenskap, økonomi etc – og kan også leses som et forsvarsskrift for en diskriminert gruppe.

Introversion – along with its cousins sensitivity, seriousness, and shyness – is now a second-class personality trait, somewhere between a disappointment and a pathology. Introverts living in the Extrovert Ideal are like women in a man’s world, discounted because of a trait that goes to the core of who they are. Extroversion is an enormously appealing personality style, but we’ve turned it into an oppressive standard to which most of us feel we must conform.

Cain er amerikaner og kommer fra en kultur som i langt større grad enn den norske dyrker ekstroverte idealer, men også i Norge ser vi at ekstroverte stadig oftere favoriseres. Dette er særlig synlig i skole og arbeidsliv. Mange elever går i baseskoler, prosjektarbeider dominerer, elever sitter ikke én og én på pulter, men på gruppebord, og flere politiske partier går inn for leksefrie skoler. I arbeidslivet sitter stadig flere arbeidstakere i støyende kontorlandskap. Gruppearbeid, møtevirksomhet, kick-off, kreativitetsseminarer og brainstorming tar en uforholdsmessig stor plass. Cain ser dette i sammenheng med det hun kaller «the rise of the new groupthink». Hun har skrevet et essay om det i New York Times – les det her. Særlig hvis du er arbeidsgiver.

Mitt favorittsitat:

[D]ecades of research show that individuals almost always perform better than groups in both quality and quantity, and group performance gets worse as group size increases. The “evidence from science suggests that business people must be insane to use brainstorming groups,” wrote the organizational psychologist Adrian Furnham. “If you have talented and motivated people, they should be encouraged to work alone when creativity or efficiency is the highest priority.

Men jeg som elsker brainstorming! roper du kanskje til skjermen nå. Ja, kanskje du er blant dem som snakker høyest og alltid blir hørt? Eller kanskje du er blant dem som lener seg tilbake og lar andre gjøre jobben? Eller kanskje du er så heldig at du er del av en gruppe som funker som clockwork. Men det tilhører altså i så stor grad sjeldenhetene at den overgripende konklusjonen i nyere forskning er at brainstorming ikke funker. Det som derimot sies å fungere svært godt, er brainstorming over internett. Antagelig fordi alle da får anledning til å tenke seg godt om uten press, mens godene ved inspirasjon samtidig beholdes.

Ingenting av det jeg sier betyr selvsagt at man skal slutte med alt som heter samarbeid. Tvert om! Men man bør prioritere samarbeidsformer som faktisk er effektive, og gi tid og rom for at arbeidstakere kan fordype seg.

Noe som i seg selv kan være vanskelig når man må sitte i støyende omgivelser der telefoner ringer, folk roper, sidemannen tygger tyggis og hvem som helst når som helst kan avbryte en når man sitter der med øretelefonene sine (og hører på musikk enda man ikke har lyst, men det er tross alt bedre enn støyen) og forsøker å konsentrere seg.

Photo on 27.08.13 at 18.30

Men nok prat fra meg. Nå skal jeg la Susan Cain slippe til, helt uavbrutt. Her kommer en TED-talk som jeg har lyst til å tvinge ALLE til å se, særlig arbeidsgivere og skolefolk. Og foreldre.

Så til slutt – bare for å gjøre det klart. Jeg ser ikke på meg selv som introvert først og menneske deretter. Det bør ingen andre gjøre heller. Som Carl Gustav Jung sa det: «There is no such thing as a pure extrovert or a pure introvert. Such a man would be in the lunatic asylum.»

jung

BONUSLESNING – FLERE SITATER

“I’ll be honest with you, I’m a little bit of a loner. It’s been a big part of my maturing process to learn to allow people to support me. I tend to be very self-reliant and private. And I have this history of wanting to work things out on my own and protect people from what’s going on with me.” Kerry Washington

“Introverts, in contrast, may have strong social skills and enjoy parties and business meetings, but after a while wish they were home in their pajamas. They prefer to devote their social energies to close friends, colleagues, and family. They listen more than they talk, think before they speak, and often feel as if they express themselves better in writing than in conversation. They tend to dislike conflict. Many have a horror of small talk, but enjoy deep discussions.” Susan Cain

“When introverts go to church, we crave sanctuary in every sense of the word, as we flee from the disorienting distractions of twenty-first-century life. We desire to escape from superficial relationships, trivial communications and the constant noise that pervade our world, and find rest in the probing depths of God’s love.” Adam S. McHugh

“Introverts treasure the close relationships they have stretched so much to make.” Adam S. McHugh

“Evangelicalism has taken the Extrovert Ideal to its logical extreme…If you don’t love Jesus out loud, then it must not be real love. It’s not enough to forge your own spiritual connection to the divine; it must be displayed publicly.” Susan Cain

“Our culture made a virtue of living only as extroverts. We discouraged the inner journey, the quest for a center. So we lost our center and have to find it again.” Anaïs Nin

“In a gentle way, you can shake the world.” Gandhi, Mahatma

“All this talking, this rather liquid confessing, was something I didn’t think I could ever bring myself to do. It seemed foolhardy to me, like an uncooked egg deciding to to come out of its shell: there would be a risk of spreading out too far, turning into a formless puddle.” Margaret Atwood

“Your visions will become clear only when you can look into your own heart. Who looks outside, dreams; who looks inside, awakes” C.G. Jung

“The only problem with seeing people you know is that they know you.” Brent Runyon

“When you’re socially awkward, you’re isolated more than usual, and when you’re isolated more than usual, your creativity is less compromised by what has already been said and done. All your hope in life starts to depend on your craft, so you try to perfect it. One reason I stay isolated more than the average person is to keep my creativity as fierce as possible. Being the odd one out may have its temporary disadvantages, but more importantly, it has its permanent advantages.” Criss Jami

“If you’re an introvert, you also know that the bias against quiet can cause deep psychic pain. As a child you might have overheard your parents apologize for your shyness. Or at school you might have been prodded to come “out of your shell”— that noxious expression which fails to appreciate that some animals naturally carry shelter everywhere they go, and some humans are just the same.” Susan Cain

“… because I rant not, neither rave of what I feel, can you be so shallow as to dream that I feel nothing? ” R.D. Blackmore

“Isn’t it refreshing to know that what comes perfectly natural for you is your greatest strength? Your power is in your nature. You may not think it’s a big deal that you can spend hours immersed in something that interests you—alone—but the extrovert next door has no idea how you do it.” Laurie Helgoe

“I do feel that I’ve managed to make something I could maybe call my world…over time…little by little. And when I’m inside it, to some extent, I feel kind of relieved. But the very fact I felt I had to make such a world probably means that I’m a weak person, that I bruise easily, don’t you think? And in the eyes of society at large, that world of mine is a puny little thing. It’s like a cardboard house: a puff of wind might carry it off somewhere.” Haruki Murakami

“Companionship is a foreign concept to some people. They fear it as much as the majority of people fear loneliness.” Criss Jami

“Telling an introvert to go to a party is like telling a saint to go to Hell.” Criss Jami

“…I also believe that introversion is my greatest strength. I have such a strong inner life that I’m never bored and only occasionally lonely. No matter what mayhem is happening around me, I know I can always turn inward.” Susan Cain

“Let’s clear one thing up: Introverts do not hate small talk because we dislike people. We hate small talk because we hate the barrier it creates between people.” Laurie Helgoe

“Knowing yourself is the beginning of all wisdom.” Aristotle

“Now that you’re an adult, you might still feel a pang of guilt when you decline a dinner invitation in favor of a good book. Or maybe you like to eat alone in restaurants and could do without the pitying looks from fellow diners. Or you’re told that you’re “in your head too much”, a phrase that’s often deployed against the quiet and cerebral. Or maybe there’s another word for such people: thinkers.” Susan Cain

“Accept everything about yourself – I mean everything, You are you and that is the beginning and the end – no apologies, no regrets.” Clark Moustakas

“The healthy Christian is not necessarily the extrovert, ebullient Christian, but the Christian who has a sense of God’s presence stamped deep on his soul, who trembles at God’s word, who lets it dwell in him richly by constant meditation upon it, and who tests and reforms his life daily in response to it.” J.I. Packer

“I have to be alone very often. I’d be perfectly happy if I spent Saturday night until Monday morning alone in my apartment. That’s how I refuel.” Audrey Hepburn

“You can be a very charismatic introvert.” Olivia Fox Cabane

“There’s zero correlation between being the best talker and having the best ideas.” Susan Cain

“Do not lose your inward peace for anything whatsoever, even if your whole world seems upset.” Saint Francis De Sales

“I just have a hard time with small talk. My friend Jocelyn says I’m too quiet, but I’m really not quiet. I just tend to come across that way to new people because I don’t like to talk first. What if the other person doesn’t want to be bothered?” Lauren Barnholdt

“In terms of like, instant relief, canceling plans is like heroin.” John Mulaney

Upward facing dog, downward facing dog … Her mest om «facing dog».

I dag har jeg skrevet en kritikk av en billedbok jeg likte ekstra godt på grunn av de kjempefine hundebildene. Den heter Søndag og er skrevet av Kim Fupz Aakeson og Eva Eriksson, og kritikken kommmer på trykk i Numers første høstnummer.

IMG_3148IMG_3150

Jeg likte boken av andre grunner også, men det står ikke til å nekte at jeg blir helt øm inni meg når jeg ser en hund. Jeg mister tråden i samtaler hvis jeg ser en hund gå forbi. Er jeg på besøk hos noen med hund, hilser jeg først på hunden. Jeg synes ikke det gjør noe om en valp gnager på hendene mine eller ødelegger skoene mine. Kort sagt, jeg elsker hunder. Og jeg innser at jeg har vært heldig på hundefronten i sommer. Det har blitt mye hund.

Så jeg kan ikke dy meg. Her er hundebildebonanza (bær over med meg, det kunne vært verre, det kunne vært dagens outfit eller babybilder):

Først og fremst har jeg vært sammen med Platon. Det er den japanske spisshunden til min gode venninne Ida.

IMG_3152IMG_3154

IMG_3131IMG_3129

IMG_3124IMG_2945

Platon tror han eier meg, og uler av sjalusi hvis jeg klapper andre hunder eller sier at de er søte. Godt han ikke leser dette innlegget. For i går måtte han lide – da jeg hilste på en valp som var blanding av irsk setter og labrador. Den var ellevill og glatt og hadde skarpe tenner. I dag er jeg oppskrapt på hendene. Men det gjør ingen verdens ting.

IMG_3168IMG_3166

Jeg ble tygd på i dag også. Av en flatcoated retriever som egentlig er så stor at den bør ha lært å la være. Men åååå – så koselig det er!

IMG_3176IMG_3177

Det er ikke alle hunder jeg får klemt. Berner Sennen-hunden som pleier å ligge utenfor yogastudioet, for eksempel. Det hender at den vil kose, men stort sett speider den bare etter eieren. Så da får jeg nøye meg med å fotografere.

IMG_2094

Jeg er egentlig ikke spesielt sjenert for å fotografere fremmede hunder. Her er et par av hundene jeg har paparazzifotografert så langt i sommer.

IMG_2440IMG_2065IMG_3112IMG_2460

Noen hunder ber jeg pent om jeg kan få lov til å fotografere. Som denne her. Det var tross alt en engelsk springer spaniel, en slik jeg selv hadde inntil mai i år.

IMG_3111

Den møtte jeg i skogen samme dag som jeg også møtte tre andre springere – noe som kjentes som et tegn tatt i betraktning at jeg kvelden i forveien hadde fått tilbud om å kjøpe denne springervalpen.

IMG_3107

Jeg sa NESTEN ja, før jeg fant ut at hundekjøpet må vente et år. Akk, det var en hard avgjørelse. Jeg TRENGER hundekontakt. Helst hver dag.

En dag i juli i år hadde jeg en hundeopplevelse som allerede rangerer blant mine fineste hundeopplevelser. Og jeg klappet ikke hunden engang! Nei, i stedet hadde jeg øyekontakt med den. Jeg satt inne på Liebling, den satt ute – og den stirret på meg. I et kvarter. Da den fikk en stol foran seg som sperret veien for den, strakte den hals for å se mer på meg.

IMG_2906IMG_2908

Ord kan ikke beskrive hvor lykkelig jeg blir for sånt.

Enda bedre kunne det vært om hunden hadde fått lov til å komme inn på kafeen. Men akk, Liebling ligger ikke i Roma, der reglene later til å være litt annerledes enkelte steder. Denne svarte krabaten livet opp kafeen jeg var innom i juli.

IMG_2171

Jeg skjønner at Mattilsynet ville hatt sitt å si om hunder på kafé. Ååå, men likevel!

Uansett. Det har vært en fin hundesommer.

Det er i hoftene det skjer!

Hips don’t lie, sier dikteren. Her skal jeg ikke mene noe, men det er i alle fall ingen tvil om at hoftene er en viktig del av kroppen. Særlig når man skal danse.

Men også når man skal gi seg i kast med Uttanasana.

IMG_1614

Eller Prasarita Padottanasana C.

IMG_1569

Eller alle de andre stillingene som krever at man bøyer seg fremover, enten liggende eller stående.

Jeg er forresten ikke videre glad i ordet «bøye». Dette antyder en slags krumningsbevegelse, og det er nettopp dette man forsøker å unngå. Man skal heller se for seg at man bretter kroppen i to, fremfor å bøye den. Når man bretter kroppen, er det ikke om å gjøre å få pannen til å treffe knærne, men om å få overkroppen til å legge seg tett ned over lårene og bena. Man holder altså ryggen så rett man kan – man krummer den ikke i iveren etter å røre ved tærne eller gulvet eller hva det nå er man forsøker på.

Altså – ikke slik:

paschimottanasana_image_title_n9lhg

Men slik:

paschimottanasana

Trikset er å skyve hoftende fremover. De fleste har ekstremt begrenset bevegelighet i hoftene, så det krever mye øvelse, men det er noe av det viktigste man kan fokusere på. For lærere er dette også viktig å tenke på, for man skal aldri under noen omstendigheter justere noen ved å legge press på midten av ryggraden deres eller prøve å dytte hodet ned.

Det skal med andre ord ikke se sånn ut:

ayw_webimg_P4260094-270x300

Men sånn:

IMG_0981

Det man et ute etter, er en fremoverbevegelse.

Her forklarer David Garrigues hvordan det hele foregår:

Kino MacGregor har også et videoklipp om dette:

Og om den samme bevegelsen gjort fra stående:

Og siden det ikke bare er i sittende og stående forward fold at hoftebevegeligheten er viktig – her demonstrerer David Garrigues hvor viktig den er i Prasarita Padottanasana:

Det kan ta lang tid å øve opp bevegeligheten i hoftene, og jeg har mang en gang hørt folk erklære i frustrasjon at de ikke HAR hofteledd. Det er helt normalt i starten. Men en grei metode for å få litt føling med hva som skjer der, er å sitte på knærne og forsøke å vippe hoftene frem og tilbake. Går det bra, kan man forsøke det samme med strake ben.

Og så kan man eventuelt danse til Hip’s Don’t Lie foran speilet.

Nå er ikke Shakira min favoritt. Men hun har kanskje fortjent en plass på denne yogabloggen, siden læreren min hadde henne som elev i sin tid. Så her er videoen!

En skolehaters bekjennelser

Det hender jeg drømmer om natten at jeg er tilbake på barneskolen og har alle skoleårene foran meg. Jeg er voksen, har mastergrad, og pulten er for liten. Men jeg må likevel sitte der.

Jeg er alltid uendelig lettet når sånne drømmer er over. For jeg hatet skolen. Hele veien.

I grunnen kom det som et sjokk at skolen skulle bli så forferdelig. Jeg gledet meg jo sånn til å begynne! Foreldrene mine hadde allerede måttet skrive opp mattestykker til meg som jeg satt og løste mens de andre barna lekte. Endelig skulle jeg få begynne på skolen og lære nye ting hver dag!

Antiklimakset lar seg nesten ikke beskrive. Jeg hadde lest Peer Gynt året før jeg begynte på skolen. Nå ble jeg satt til å tegne EEEEEEN bokstav med våt svamp på en vokstavle, før jeg etter uendeligheter med tid fikk hente kritt og tegne den samme bokstaven på vokstavlen. Det var samme prosedyre for hver bokstav i alfabetet. Jeg ble sint, frustrert og forvirret. Var det sånn det skulle være? I mange år fremover?

abcabc

abcabc

abcabc

Jeg er ikke alene om å ha opplevd skolen slik. Kari Kolberg, styreleder i foreningen Lykkelige Barn (støttegruppe for foreldre til høyt begavede barn), sier dette til Aftenposten 07.08.2013:

Disse barna gleder seg enormt til å begynne på skolen, men første klasse blir gjerne en enorm skuffelse. Har barna allerede lest et par år og regner med flersifrede tall i hodet, visner de bort av å bare lære én bokstav i uken. Et evnerikt barn som ikke blir møtt på riktig faglig nivå, kan utfordre læreren faglig og autoritetsmessig. Noen blir utagerende fordi de er frustrert over å ikke få lære, andre blir innadvendte. Begge deler kan være alvorlig for barnet.

”Disse barna” som Kolberg snakker om, er de såkalt evnerike barna. Her er noen kjennetegn på evnerike barn:

Bevisst og årvåken gjennom barndommen.
• Oppmerksom på mange fenomener.
• Høyt aktivitetsnivå.
• Lite søvnbehov.
• Ekstremt nysgjerrig.
• God hukommelse.
• Tidlig språk og velutviklet ordforråd.
• Lærer hurtig.
• Kan tenke og resonnere abstrakt tidligere enn jevnaldrende.
• Følsom og empatisk.
• Perfeksjonistisk.
• Leker med puslespill, tall og labyrinter forut for sin alder.
• Ser løsninger andre ikke ser.
• Stor allmennkunnskap.
• Ofte velutviklet humoristisk sans.
• Forstår ironi.
• Mange interesser.
• Kreativ og fantasirik.
• Intens og sta.
• Evne til å konsentrere seg over lang tid

Jeg skulle ønske noen kunne ha satt ord på disse tingene for foreldrene mine da jeg gikk på skolen. Jeg skulle ønske Lykkelige Barn hadde eksistert. Jeg skulle ønske foreldrene mine hadde hatt ressurser til å gjøre slik familien det fortelles om i Aftenposten-reportasjen gjorde – nemlig å ta meg ut av den vanlige skolen og sende meg på en skole hvor jeg kunne fått skikkelige utfordringer.

Men – flinke barn klarer seg da vel alltid? Det er da ikke synd på begavede barn? Er det ikke skoletaperne vi skal bekymre oss for? Jo, vi skal absolutt bekymre oss for skoletaperne. Og vi skal hjelpe dem. Det er alle enige om. Dermed finnes det også en rekke tilbud for folk som har faglige utfordringer. Det er ikke alltid nok – det er kanskje aldri nok – men likevel, alle er enige om at det er viktig å hjelpe svake elever. Alle elever har jo krav på tilpasset opplæring. I opplæringsloven står det følgende:

Elever som likevel ikke har eller ikke kan få tilfredsstillende utbytte av opplæringen, har rett til spesialundervisning (opplæringsloven § 5–1).

Evnerike barn har altså krav på noe mer enn å få stukket til seg en bok i ny og ne mens de andre barna lærer seg om «og» og «å». Ikke bare fordi det skal være likhet for loven, men fordi det kan gå alvorlig galt med evnerike barn som går for lut og kaldt vann.

Aftenposten har intervjuet professor emeritus Kjell Skogen, som har forsket på evnerike barn. Han mener den norske skolen forsømmer disse barna, og sier:

– I Norge har man en tenkning som bygger på at de evnerike barna klarer seg selv. Men hvis et barn må være underyter fordi det ikke får hjelp til å utvikle og strekke seg, vil det få problemer. For den enkelte elev kan det resultere i atferdsvansker, depresjon eller andre psykiske lidelser. For samfunnet betyr det at man går glipp av de aller beste talentene. Det er meget uheldig at politikerne underprioriterer de veldig intelligente, det vil straffe seg hardt på lang sikt.

Selv droppet jeg verken ut eller ble uføretrygdet, slik Skogen nevner at noen gjør. Det har jo faktisk gått riktig bra med meg, og jeg mistet aldri lysten til å lære. Men jeg var ulykkelig gjennom hele skoletiden, og veldig sint. Til tider også ensom. Jeg var en elev som kom på skolen og deklamerte Håvamål på norrønt, en elev som holdt foredrag om taoismen da jeg var ti år. Man blir ikke populær av sånt. Lærerne blir ubekvemme, og elevene plukker opp dette. «Du er så veslevoksen,» sa min sidemann til meg, før han kjørte en rødblyant så hardt i brystkassen på meg at jeg begynte å blø.

Lao Tse
Lao Tse

«Foreldrene dine skulle lært deg å dempe deg,» er det kanskje noen som vil si til meg nå. Og det var det foreldrene mine fikk høre av både lærere og andre voksenpersoner. Heidi måtte ikke gjøre så mye ut av seg. Heidi måtte heller sitte pent og gjøre det samme som de andre. Dessuten var Heidi nebbete (det var hun).

Jeg er glad foreldrene mine ikke ba meg dempe meg. Hadde de ikke stått på min side hele veien, er det ikke sikkert at jeg hadde landet så støtt på bena som jeg tross alt gjorde. Kanskje jeg ikke hadde jobbet med det jeg jobber med. Kanskje jeg ikke hadde vært forfatter.

Nå er det ikke alle som deler mine erfaringer. Noen er heldige og kommer til lærere som ser dem, gir dem utfordringer, stimulerer dem. Og kanskje de går i klasser hvor det blir sett på som like positivt å være god i norsk som i fotball. Men da må man altså sette sin lit til flaks. Karaktersnittet blant lærerstudenter er lavt, og ressursene er få. Vil man ha en garanti for at man får en opplæring som passer en, bør man befinne seg midt på treet. Virkelig skolesvake elever faller også igjennom på mange skoler.

Heldigvis har mye skjedd siden jeg gikk på skole på 90-tallet, og i dag finnes det ordninger hvor elever kan ta pensum fra klassetrinn over seg, eller til og med universitetspensum. Men når det likevel er slik at en familie må flytte til Danmark for at barnet deres skal få utfordringer (og for at barnet deres skal få helsen sin tilbake) – så er det fortsatt mye som gjenstår i den norske enhetsskolen. Det må skje en endring – både for barnas skyld og for samfunnets skyld. Jeg tror den største utfordringen ligger i barneskolen. For en understimulert seksåring betyr det lite at man kan ta fag fra videregående når man kommer på ungdomsskolen.

Jeg har en bekjent som var et evnerikt barn. Hun lo da hun hørte at jeg hadde holdt foredrag om taoismen på barneskolen – selv hadde hun valgt shintoismen. Og hun har en sønn som viser tegn til å kunne bli den typen elev, han også. Han har i alle fall kontroll på bokstavene i en alder av tre og et halvt. Dette har foreldrene ikke stimulert til, forteller moren. Hun har vært redd han skal få samme negative skoleopplevelse som henne.

Hvis vi må holde læringstørste barn tilbake for at de skal passe inn i skolen, har vi et problem.

«Squeeze your anus!»

Dette er det vanlig å få høre i en alminnelig ashtangaklasse når man instrueres i pust. Jeg må innrømme at jeg ble litt fnisete de første gangene, men så vennet jeg meg til at det gjerne var sånn man forklarte hvordan Mula Bandha skulle aktiveres.

MulaBandha

Kino MacGregor skriver dette i sin bok The Power of Ashtanga Yoga:

Contract your anus and squeeze your urethra as though you are stopping yourself from urinating. Contract your perineum (pelvic floor) by lifting it into the pelvis. If you are a woman, squeeze your cervix and the walls of your vagina; if you are a man, lift your testicles. Connect your anus, urethra, perineum and genitals in one big contraction. Finally, draw this contraction into your body along the spine and try to move it up and in.

Aktiveringen av Mula Bandha henger sammen med aktiveringen av Uddiyana Bandha, som kort fortalt handler om å trekke nederste del av magen inn idet man puster inn. I Ashtanga puster man altså ikke «med magen», som det så populært heter – man trekker den inn og utvider brystkassen i stedet.

Den spesielle pusten man anvender i Ashtanga, kalles for Ujjayi-pust. Direkte oversatt blir det noe slikt som «seierspust». Det er altså snakk om kraftfulle saker. Pusten er det helt sentrale i yoga. «Without breathing, there is no yoga,» pleier Anthony å si. Han fikk sin opplæring av David Swenson, som sier noe av det samme i følgende video:

It’s the full, deep breathing that makes this yoga. Otherwise it’s simply gymnastics or stretching. Really – yoga has nothing to do with physical ability. If it was only about physical ability, then the gymnasts and the dancers would be the greatest yogis in the world. But yoga is about challenging our ability. Not just the physical ability, but the ability to relate to the world around us, and to discover the world within us. This is done through the breathing.

Han ber oss se for oss to ulike personer. Den ene er smidig og myk og glir rett inn i alle yogapositurer – tankespredt og uten å trenge å konsentrere seg. Den andre kan ikke nå tærne sine. Er den sistnevnte en dårlig utøver? Nei. «All that means is that their tendons are short», sier Swenson. Hvis den stive personen likevel puster «with focus and intent», er det ikke tvil: «This person is actually doing yoga.»

Swensons video inneholder også en ypperlig veiledning til hvordan man puster. Det samme gjør et klipp fra Richard Freeman.

Freeman sier:

Our primary tool during the practice is the breath.

Han forklarer ikke bare hvordan pustingen foregår, han demonstrerer også hvordan pusten settes sammen med bevegelsen i solhilsenen. Og han redegjør for viktigheten av et fokusert blikk – Dristhi:

We will also practice soft, steady gazing with the eyes. The gaze will be directed towards different external or internal points, without intention, ego or strain. It will be a friendly gaze, accompanied by a soft, internal smile.

Det gjelder altså å være vennligsinnet stemt når man praktiserer yoga.

Altså: Knip igjen anus, pust dypt og smil.

969474_591966520836493_1428420862_n