En skolehaters bekjennelser

Det hender jeg drømmer om natten at jeg er tilbake på barneskolen og har alle skoleårene foran meg. Jeg er voksen, har mastergrad, og pulten er for liten. Men jeg må likevel sitte der.

Jeg er alltid uendelig lettet når sånne drømmer er over. For jeg hatet skolen. Hele veien.

I grunnen kom det som et sjokk at skolen skulle bli så forferdelig. Jeg gledet meg jo sånn til å begynne! Foreldrene mine hadde allerede måttet skrive opp mattestykker til meg som jeg satt og løste mens de andre barna lekte. Endelig skulle jeg få begynne på skolen og lære nye ting hver dag!

Antiklimakset lar seg nesten ikke beskrive. Jeg hadde lest Peer Gynt året før jeg begynte på skolen. Nå ble jeg satt til å tegne EEEEEEN bokstav med våt svamp på en vokstavle, før jeg etter uendeligheter med tid fikk hente kritt og tegne den samme bokstaven på vokstavlen. Det var samme prosedyre for hver bokstav i alfabetet. Jeg ble sint, frustrert og forvirret. Var det sånn det skulle være? I mange år fremover?

abcabc

abcabc

abcabc

Jeg er ikke alene om å ha opplevd skolen slik. Kari Kolberg, styreleder i foreningen Lykkelige Barn (støttegruppe for foreldre til høyt begavede barn), sier dette til Aftenposten 07.08.2013:

Disse barna gleder seg enormt til å begynne på skolen, men første klasse blir gjerne en enorm skuffelse. Har barna allerede lest et par år og regner med flersifrede tall i hodet, visner de bort av å bare lære én bokstav i uken. Et evnerikt barn som ikke blir møtt på riktig faglig nivå, kan utfordre læreren faglig og autoritetsmessig. Noen blir utagerende fordi de er frustrert over å ikke få lære, andre blir innadvendte. Begge deler kan være alvorlig for barnet.

”Disse barna” som Kolberg snakker om, er de såkalt evnerike barna. Her er noen kjennetegn på evnerike barn:

Bevisst og årvåken gjennom barndommen.
• Oppmerksom på mange fenomener.
• Høyt aktivitetsnivå.
• Lite søvnbehov.
• Ekstremt nysgjerrig.
• God hukommelse.
• Tidlig språk og velutviklet ordforråd.
• Lærer hurtig.
• Kan tenke og resonnere abstrakt tidligere enn jevnaldrende.
• Følsom og empatisk.
• Perfeksjonistisk.
• Leker med puslespill, tall og labyrinter forut for sin alder.
• Ser løsninger andre ikke ser.
• Stor allmennkunnskap.
• Ofte velutviklet humoristisk sans.
• Forstår ironi.
• Mange interesser.
• Kreativ og fantasirik.
• Intens og sta.
• Evne til å konsentrere seg over lang tid

Jeg skulle ønske noen kunne ha satt ord på disse tingene for foreldrene mine da jeg gikk på skolen. Jeg skulle ønske Lykkelige Barn hadde eksistert. Jeg skulle ønske foreldrene mine hadde hatt ressurser til å gjøre slik familien det fortelles om i Aftenposten-reportasjen gjorde – nemlig å ta meg ut av den vanlige skolen og sende meg på en skole hvor jeg kunne fått skikkelige utfordringer.

Men – flinke barn klarer seg da vel alltid? Det er da ikke synd på begavede barn? Er det ikke skoletaperne vi skal bekymre oss for? Jo, vi skal absolutt bekymre oss for skoletaperne. Og vi skal hjelpe dem. Det er alle enige om. Dermed finnes det også en rekke tilbud for folk som har faglige utfordringer. Det er ikke alltid nok – det er kanskje aldri nok – men likevel, alle er enige om at det er viktig å hjelpe svake elever. Alle elever har jo krav på tilpasset opplæring. I opplæringsloven står det følgende:

Elever som likevel ikke har eller ikke kan få tilfredsstillende utbytte av opplæringen, har rett til spesialundervisning (opplæringsloven § 5–1).

Evnerike barn har altså krav på noe mer enn å få stukket til seg en bok i ny og ne mens de andre barna lærer seg om «og» og «å». Ikke bare fordi det skal være likhet for loven, men fordi det kan gå alvorlig galt med evnerike barn som går for lut og kaldt vann.

Aftenposten har intervjuet professor emeritus Kjell Skogen, som har forsket på evnerike barn. Han mener den norske skolen forsømmer disse barna, og sier:

– I Norge har man en tenkning som bygger på at de evnerike barna klarer seg selv. Men hvis et barn må være underyter fordi det ikke får hjelp til å utvikle og strekke seg, vil det få problemer. For den enkelte elev kan det resultere i atferdsvansker, depresjon eller andre psykiske lidelser. For samfunnet betyr det at man går glipp av de aller beste talentene. Det er meget uheldig at politikerne underprioriterer de veldig intelligente, det vil straffe seg hardt på lang sikt.

Selv droppet jeg verken ut eller ble uføretrygdet, slik Skogen nevner at noen gjør. Det har jo faktisk gått riktig bra med meg, og jeg mistet aldri lysten til å lære. Men jeg var ulykkelig gjennom hele skoletiden, og veldig sint. Til tider også ensom. Jeg var en elev som kom på skolen og deklamerte Håvamål på norrønt, en elev som holdt foredrag om taoismen da jeg var ti år. Man blir ikke populær av sånt. Lærerne blir ubekvemme, og elevene plukker opp dette. «Du er så veslevoksen,» sa min sidemann til meg, før han kjørte en rødblyant så hardt i brystkassen på meg at jeg begynte å blø.

Lao Tse
Lao Tse

«Foreldrene dine skulle lært deg å dempe deg,» er det kanskje noen som vil si til meg nå. Og det var det foreldrene mine fikk høre av både lærere og andre voksenpersoner. Heidi måtte ikke gjøre så mye ut av seg. Heidi måtte heller sitte pent og gjøre det samme som de andre. Dessuten var Heidi nebbete (det var hun).

Jeg er glad foreldrene mine ikke ba meg dempe meg. Hadde de ikke stått på min side hele veien, er det ikke sikkert at jeg hadde landet så støtt på bena som jeg tross alt gjorde. Kanskje jeg ikke hadde jobbet med det jeg jobber med. Kanskje jeg ikke hadde vært forfatter.

Nå er det ikke alle som deler mine erfaringer. Noen er heldige og kommer til lærere som ser dem, gir dem utfordringer, stimulerer dem. Og kanskje de går i klasser hvor det blir sett på som like positivt å være god i norsk som i fotball. Men da må man altså sette sin lit til flaks. Karaktersnittet blant lærerstudenter er lavt, og ressursene er få. Vil man ha en garanti for at man får en opplæring som passer en, bør man befinne seg midt på treet. Virkelig skolesvake elever faller også igjennom på mange skoler.

Heldigvis har mye skjedd siden jeg gikk på skole på 90-tallet, og i dag finnes det ordninger hvor elever kan ta pensum fra klassetrinn over seg, eller til og med universitetspensum. Men når det likevel er slik at en familie må flytte til Danmark for at barnet deres skal få utfordringer (og for at barnet deres skal få helsen sin tilbake) – så er det fortsatt mye som gjenstår i den norske enhetsskolen. Det må skje en endring – både for barnas skyld og for samfunnets skyld. Jeg tror den største utfordringen ligger i barneskolen. For en understimulert seksåring betyr det lite at man kan ta fag fra videregående når man kommer på ungdomsskolen.

Jeg har en bekjent som var et evnerikt barn. Hun lo da hun hørte at jeg hadde holdt foredrag om taoismen på barneskolen – selv hadde hun valgt shintoismen. Og hun har en sønn som viser tegn til å kunne bli den typen elev, han også. Han har i alle fall kontroll på bokstavene i en alder av tre og et halvt. Dette har foreldrene ikke stimulert til, forteller moren. Hun har vært redd han skal få samme negative skoleopplevelse som henne.

Hvis vi må holde læringstørste barn tilbake for at de skal passe inn i skolen, har vi et problem.

Advertisements

70 thoughts on “En skolehaters bekjennelser

  1. Krumelure august 8, 2013 / 6:42 am

    Takk for innlegg (som er delt). Historier som din, den fra Aftenposten i går og fra Stavanger Aftenblad i mars (om en annen elev som måtte gi opp den norske skolen) – pluss noen flere fra de siste årene – er kjempeviktige.

    Det er viktig at du og andre «tør å komme ut av skapet» og fortelle hvordan det faktisk var (og er) å ha en læringshunger som faktisk driver deg videre og videre, for så å møte skolens læringskonformitet med et durabelt smell. Noen er heldige og treffer gode lærere som både ser og agerer riktig, andre er heldige og har foreldre som støtter godt opp. Da går det antagelig greit til slutt. – Men jeg må innrømme at det er i overkant vondt å tenke på at det er unger som sitter i norske klasserom også i dag som IKKE har flaks med læreren eller støtte hjemme. (Det lille som er av nyere norsk forskning innenfor området indikerer at det er tilfeldighetene som råder.. Noen ganger har eleven flaks med læreren, noen ganger ikke.)

    Heldigvis er vi en del mennesker som jobber sammen nå for å spre kunnskap. Ikke alle ønsker å lytte (ideologi? – eller manglende kunnskap i bunnen?), men mange _vil_, og da skal vi være der. Igjen: takk for at du deler historien din! – Hilsen Kari/Krumelure

    • kniplingsdyret august 8, 2013 / 6:50 am

      Takk for hyggelig tilbakemelding og deling!

      Ja, heldigvis er nok ting litt enklere nå – skjønt preget av tilfeldigheter. Det snakkes i alle fall om det, og det forskes på det.Det er vanskelig å snakke om det, for anklagene om elitisme kommer raskt, men man kan ikke la seg stanse av det. Oppdaget bloggen din nå, den skal jeg begynne å følge! Det er viktig å spre informasjon om dette! For det er hjerteskjærende å tenke på dem det ikke går bra med.

      • Krumelure august 11, 2013 / 7:12 pm

        Det er akkurat det som er mitt hovedanliggende også: at det faktisk er evnerike unger der ute som ikke har det bra pga. skolens manglende viten (og interesse?). Mange snakker om «samfunnets behov for talentene» og alt det der, og det er forsåvidt greit, men for meg er det viktigste barnets behov for å bli sett og akseptert OGSÅ for evnene sine.

        Professor Arnhold Hofseth skrev i sin bok om evnerike barn i Norge i 1968 at vi måtte handle NÅ, for «disse barna har ikke råd til å vente lenger». Vi hadde visst «råd til» å overse denne gruppen barn i ganske mange år.. Etter Hofseths forsknig kom den store stillheten, et lite avbrudd kun av Prof. Undheim såvidt på 90-tallet. Deretter ny stillhet..

        Først i 2011 kom så den første norskskrevne fagboken siden 1970 om evnerike barn beregnet på lærere/lærerstudenter og andre i skolen (Kjell Skogen og Ella Idsøe: «Våre evnerike barn. En utfordring for skolen»).

        La oss håpe at det ikke blir 40 + år til med stillhet…

      • kniplingsdyret august 11, 2013 / 7:44 pm

        Jeg var faktisk ikke klar over at det hadde blitt forsket så tidlig! Denne boken må jeg skaffe meg. Sjokkerende at så lite har skjedd på så lang tid!

      • Krumelure august 11, 2013 / 7:47 pm

        Du finner en digital utgave på nasjonalbibliotekets e-bøker (han ga ut en i 68 og en litt mindre i 70, og så hadde han et bokmanus til som ingen ville utgi…). Ellers må du tråle nettantikvariater, tror jeg 🙂

    • Grm Hnssn august 11, 2013 / 1:09 pm

      Her er noen problemer med norsk skole:
      -Den er rett og slett uvitenskapelig. Vitenskapelig dokumentasjon for skolens metoder lot seg ikke tilgjengeliggjøre, da jeg tok kontakt med rektor, fylkesmannen, og tilogmed departementet. I tillegg mangler man en kontrollgruppe. Sagt på en annen måte, kan norsk skole ikke ha belegg for å påstå at den bidrar til kompetanseheving, som ikke uansett finner sted som konsekvens av barns modning i en kultur hvor blant annet tekst er tilgjengelig overalt. Skolehverdagen er i tillegg svært fjern fra virkeligheten forøvrig, og det virker således ulogisk at å befinne seg i dette miljøet i betydelige deler av oppveksten, skal produsere dyktige, handlekraftige, arbeidssomme borgere.
      -Organiseringen av skolen, har heller ikke bakgrunn i vitenskap, som er tilgjengelig for borgere.
      -Når både organiseringen og metodene til skolen ikke har rot i fakta og vitenskap, som befolkningen lett kan ta seg frem i, da passer det ikke så bra at skolen innehar en makt posisjon, og hevder at den vet best, og stiller krav. Som har rot i «en eller annen paragraf sier at vi skal gjøre dette». Selv uten rot i logikk eller fakta.
      -Hvis skolen skal bestemme over oss som bor her i landet, på uansett måte, så må dette komme på grunnlag av noe, slik at dette legitimeres. Aller helst fakta. Helst ikke synsing og tradisjon.

      Samtidig er det viktig å huske at skolen, i allefall i teorien, er til for borgere. Altså, skal den tilføre oss noe av verdi. Ikke grunnløs ulempe og tvang.

  2. Krumelure august 8, 2013 / 6:43 am

    Reblogged this on Krumelurebloggen and commented:
    Anbefaler Kniplingsdyrets tanker og «bekjennelser» i dag!

  3. Anne august 8, 2013 / 1:46 pm

    Hei, dette var veldig gjenkjennelig! Orker nesten ikke å tenke på skoletiden, det står for meg nå, over 30 år etter som et mareritt. Selv om ikke lærerne var «slemme».
    Men jeg fikk beskjed om at jeg forstyrret med spørsmål hver gang vi ble introdusert for noe nytt, Lærelysten og nysgjerrigheten gjorde de i hvertfall sitt beste for å drepe. Det var mange og lange og nesten alltid like meningsløse timer, dager og år. Lykke var den dagen jeg var ferdig med ungdomskolen. Da trodde jeg at jeg var for dum/feil for teoretisk utdanning, og gikk ut i jobb.
    Jeg har nå voksne barn som har kommet seg gjennom skoleløpet med mange av de samme erfaringene. Med noen få unntak er de fleste av lærerne vi har møtt, avvisende til alt annet enn middelmådighet.
    Den utdanningen jeg etterhvert skaffet meg, har vært i form av selvstudier. Da skjønte jeg også at det ikke var noe feil med meg, det var lett å tilegne seg teori når jeg kunne gjøre det i et tempo som passet meg.

    • kniplingsdyret august 8, 2013 / 2:03 pm

      Dette var både forstemmende og oppmuntrende. Forstemmende fordi du måtte oppleve dette, oppmuntrende fordi du nå har skjønt at det ikke var noe galt med deg – og at det har gått bra med barna dine. Ønsker deg og barna alt godt!

      Glad for at det jeg skrev traff deg!

  4. Magne D. Antonsen (VG) august 9, 2013 / 1:12 pm

    Bra blogg!

    Det er Magne fra VG her, nå har jeg anbefalt innlegget ditt på forsiden av VG slik at flere kan få gleden av det.

    Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange lesere? Ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no eller @magneda på Twitter.

    🙂

  5. bubblesoflife august 9, 2013 / 2:37 pm

    Fantastisk bra innlegg hvor du tar opp et kjempeviktig tema. Selv var jeg aldri et evnerikt barn, men jeg har ei datter på 7 som er ekstremt evnerik på noen områder; bare synd de ikke kaller det evnerik men psykisk utviklingshemmet. Vi har kjempet for å få en utredning for Asperger i noen år nå, men av en eller annen grunn får vi ikke det enda tegnene er der og hun viser lynende intelligens på sine områder…..
    Temaet du tar opp er så viktig for trivselen og fremgangen til disse barna og for at de skal få nok stimuli til å tilfredsstille sine behov. Norsk skole og norsk undervisning generelt har mye å lære fra blant annet Danmark når det kommer til dette. Jeg skal uten å blunke dele innlegget ditt videre. Takk for flott innlegg!

    • kniplingsdyret august 9, 2013 / 5:08 pm

      Takk for fine ord og deling!

      Kaller de barnet deres for psykisk utviklingshemmet, men vil ikke teste for Aspergers? Det høres jo veldig underlig ut! Kan dere få henne intelligenstestet? Jeg vil anbefale å ta kontakt med Lykkelige Barn, de kan sikkert gi dere gode råd for hva som er lurt å gjøre videre! Gode ønsker til dere og datteren deres!

    • Brusille august 10, 2013 / 4:38 pm

      Hei! Synes kniplingsdyret gir gode råd. En IQ-test er kanskje mer relevant enn asperberg-utredning? Ett råd til: Vurder å bytte skole. Din datter har ennå tid. Lykke, lykke til!

  6. egedenne august 9, 2013 / 2:57 pm

    Jeg har mange ganger ønsket at skolen var mer «åpen». At det var mulig å fokusere på interessene og å bygge inn praktisk kunnskap og teori rundt dette. Individuell opplæring burde være veien å gå, siden vi mennesker ikke er masseproduserte roboter.

    • kniplingsdyret august 9, 2013 / 5:06 pm

      Akkurat dette med å bygge inn praktisk kunnskap ligger litt på siden av problematikken for evnerike barn, men jeg er helt enig i at det er et viktig punkt i forlengelsen av debatten om enhetsskolen. Det er en sterk ensretting i skolen, og det er ofte «gjennomsnittseleven» som blir tilgodesett.

  7. D august 9, 2013 / 3:04 pm

    Hadde det slik selv. Kunne lese, skrive og regne før jeg begynte på skolen. Hadde ingen venner og ble mobbet av såvel elever som lærere gjennom oppveksten. Jeg var fullstendig og totalt ødelagt og ferdig med skoleverket da jeg kom til ungdomstrinnet. Jeg leverte blanke tentamener og eksamener. Hadde det ikke vært for en yrkesskolelærer som kunne faget sitt og tok det på alvor, hadde jeg ikke vært i arbeid idag; jeg hadde uten tvil vært kriminell.

    • kniplingsdyret august 9, 2013 / 5:04 pm

      Veldig godt at du møtte en klok lærer! Det er gjerne kloke voksenpersoner som utgjør forskjellen. Dessverre er man altså prisgitt flaks.

  8. Sissel Ness august 9, 2013 / 3:54 pm

    Gikk på Austerheim barneskole i Haugesund på 80-tallet. Var også forut min tid, men det resulterte i utfryselse og psykisk/fysisk vold, spesielt fra min lærerinne sin side (kona til selveste skoleinspektøren…Satser på hun ligger og råtner en gudsforlatt plass! Noe himmel blir det iallefall ikke). Dette hadde igjen en smitteeffekt på de andre elevene. Hele fordømte barneskolen + ungdomsskolen var slik. Nå ble det heldigvis noe av meg, men dette har virkelig satt sine spor. Hvorfor ble ingenting gjort? Nei for dette var et tabu tema. Mine foreldre brydde seg mer om problematikken rundt uønsket oppmerksomhet enn meg. Og det bunner rett og slett i at de brydde seg mest om hva andre syntes, trodde og mente. TIL HELVETE MED HVA ANDRE TROR OG MENER! Det betyr ingenting! Tenk på dere selv og kom dere laaaangt vekk om dere opplever noe slikt! For all del ikke gjør samme tabbe som meg.

    • kniplingsdyret august 9, 2013 / 5:12 pm

      Det gjør vondt å høre dette, særlig fordi det er så mange som må oppleve det. Min historie handler også om mobbing, og den handler om depresjon, angst og selvmordstanker. Dessverre er det vanlig at høyt begavede barn utsettes for mobbing både fra lærere og elever, fordi de er «brysomme».

      Jeg vil tro dette var mer tabu på 80-tallet enn det er i dag, men det er nok fortsatt mange som synes det er vanskelig å ta dette opp. Foreldre som kjemper for barna sine må regne med mye motbør.

      Jeg er glad du landet på bena til slutt – ønsker deg alt godt

  9. Pyrrhus fra Epirus august 9, 2013 / 4:23 pm

    Fantastisk artikkel, men jeg har fortsatt ett spørsmål!
    Angående kjennetegnende ved evnerike barn er det ett punkt jeg stiller meg kritisk til, nemlig evnen til å «forstå ironi. Er ikke dette noe som er kulturellt bestemt, og noe man utvikler gjennom samhandling med menneskene rundt seg? Evnen til å forstå ironi avhenger av hvor mye ironi man møter i hverdagen, og hvilken kultur man vokser opp i(og konflikter som kan oppstå hvis man vokser opp i to eller flere kulturer).

    • kniplingsdyret august 9, 2013 / 5:03 pm

      Det er jeg helt enig i. Jeg tror nok at det finnes flere måter å beskrive evnerike barn på, og dette er nok en liste som er laget med utgangspunkt i norsk/vestlig kultur.

      Alt man tilegner seg avhenger av miljø. Men så er det noen som har større evne til å absorbere ting enn andre. Mange evnerike barn er raskt ute med å koble seg på de voksnes uttrykksmåte, og det er nok gjerne det som menes med dette punktet.

  10. Julie august 9, 2013 / 7:02 pm

    Nå var aldri jeg et evnerikt barn, men jeg kjenner meg likevel igjen i noe av det du forteller. Mitt problem var hjerneteppe. Med en gang ordene prøve eller framføring ble nevnt så glemte jeg alt jeg hadde lært, jeg fikk aldri vist hva jeg kunne, så jeg gikk ut av skolen med middelmådige karakterer. De siste 3 årene på skolen slet jeg med å fullføre fordi det til slutt ble slitsomt å vite at jeg kunne ting, men aldri fikk karakterer som gjenspeilet det. Lærerne prøvde så godt de kunne å hjelpe meg med dette problemet, men de hadde ikke nok ressurser og kunnskap til å hjelpe. Det endte til slutt med at jeg fikk en slags angst for prøver. Spesielt eksamener osv. Så mye av min skoletid var en stor skuffelse.

    • kniplingsdyret august 9, 2013 / 7:05 pm

      Det er leit å høre. Og det du beskriver er nok noe du deler med mange. Det første jeg tenker er at det du snakker om kan godt ha å gjøre med at du muligens er introvert. Det er noe jeg har lyst til å skrive om neste gang – det faktum at både skole og arbeidsplasser langt på vei er tilpasset ekstroverte idealer.

    • kniplingsdyret august 9, 2013 / 7:55 pm

      Det var en uklar kommentar, og det er litt vanskelig å skjønne hva du vil frem til her, særlig når man ser på linken du legger ved. Men jeg er enig i at det er lite konstruktivt å hate mennesker.

  11. LailaU august 9, 2013 / 7:57 pm

    Jeg er (dessverre) også et av de barna som ikke ble sett. Før jeg begynte på skolen lekte vi skole med de større barna, og da jeg var fem år kunne jeg lese. På lekeskolen fikk jeg beskjed om å sitte stille og rekke opp hånden hvis jeg ville si noe, og da jeg begynte på skolen fortsatte jeg med det. Resultatet ble at «frøken» i 1. klasse fikk det for seg at jeg hadde dårlig ordforråd …

    Oppover i klassene satt jeg mye og kjedet meg og så ut av vinduet mens de andre svettet og strevde. Jeg kunne ikke fatte hva som var så vanskelig! MEN – jeg slet i matte. Formler og tabeller gled inn det øret og ut av det andre. Ting som kunne pugges og hektes på en melodi ble sittende, alt annet ble borte.
    Så derfor lurer jeg på: Går det an å være svært begavet i noen fag og fullstendig ubegavet i andre? Kanskje jeg ville vært bedre i matte hvis lærere og lærebøker var annerledes utformet. Jeg husker da vi skulle lære mulitiplikasjon, og læreren satte opp stykkene på tavla. Jeg så på tall og oppsett og skjønte ingenting. Men da broren min satte seg ned sammen med meg og satte opp stykkene på en annen måte, DA skjønte jeg det – og skrev leksene på den måten jeg nå kunne. Men da læreren så det fikk jeg kjeft …. for stykkene var satt feil opp …

    Jeg tror det finnes mange, mange lignende tilfeller. I min egen bekjentskapskrets finnes det noen som ble ansett for å være dum – av læreren sin, men som i ettertid har vist seg å ha en IQ på Mensa-nivå.

    • kniplingsdyret august 9, 2013 / 8:03 pm

      Jeg er ikke ekspert på dette området, men jeg tror nok ikke man må være universalgeni for å kunne kalles evnerik. Og man kan godt ha dysleksi eller dyskalkuli og likevel være regnet som evnerik.

      Selv var jeg sterk i matte helt frem til jeg fikk en lærer jeg ble redd for i fjerde klasse. Da skalket jeg alle luker og sluttet å bry meg om matte. Da jeg kom høyere opp i klassetrinnene, jobbet jeg nesten ikke med matte, og jeg tror nok den manglende arbeidsdisiplinen da hadde med å gjøre at jeg ikke var vant til å ikke forstå noe uten å jobbe for det. Jeg trengte jo aldri å anstrenge meg i andre fag. Akkurat dette vet jeg er typisk for evnerike barn når de blir eldre. Nettopp derfor er det så viktig at alle elever får utfordringer og ting de kan strekke seg etter.

  12. Fantomet august 9, 2013 / 10:10 pm

    En forvirret diskusjon som sannsynligvis burde deles i to:
    a) Mine barn begynte på skolen da de var fem. «Har barna allerede lest et par år og regner med flersifrede tall i hodet, visner de bort av å bare lære én bokstav i uken.» Med litt kjapp hoderegning betyr det at disse barna har lest siden de var tre? At de regner med flersifrede tall i hode før de er fem? At de har lest Peer Gynt før de var fem? (forstod du noe som helst av Peer Gynt da du leste boken i en alder av fire? Jeg bare spør). Som far til tre og med masse lærere i familien stiller jeg rett og slett spørsmål ved sannhetsgehalten av utsagnene. Andel barn som denne gruppen utgjør må være forsvinnende liten – eller tilnærmet ikke-eksisterende.

    Min påstand er at de flinke stort sett blir behandlet med positivt bias av skole og læringsverk. Og resten av samfunnet. De er privilegerte. Og de klarer seg bra både i skole og arbeidsliv.

    b) Mange har sikkert problem med å tilpasse seg skolen. Tilpasningsproblem og mobbing kan ramme vilkårlig. Også de aller aller flinkeste.

    • kniplingsdyret august 9, 2013 / 10:26 pm

      Helt enig med deg i at mobbing kan ramme vilkårlig. Det kan ramme alle. Tilpasningsproblemer er et ord som av og til passer, av og til passer det ikke.

      Når det gjelder din påstand om at de flinke stort sett blir behandlet positivt, så oppfordrer jeg deg til å bringe forskning til torgs. De som har forsket på evnerike barn har jo tross alt mye materiale å vise til. Når du nå mener at de tar feil, så vil jeg gjerne se materialet du har på det. At du er en far og har lærerfamilie er ikke nok.

      Du har for så vidt rett i at veldig mange klarer seg fint når de blir voksne. Men er det noen grunn til at de skal ha det vondt på skolen?

      Sannhetsgehalten i Kari Kolbergs utsagn – som naturligvis er satt på spissen og sagt i en intervjusituasjon – må hun selv stå for.

      Jeg står for det jeg forteller om meg selv. Det hadde jo vært litt rart om jeg løy for å drive poenget hjem. Det trengs jo ikke.

      Om jeg forsto noe som helst av Peer Gynt? Ja. Ikke det en voksen ville forstått. Jeg fikk antagelig noe helt annet ut av stykket. Men jeg ble underholdt. Forresten syntes jeg det ble kjedelig da han kom til Egypt. Scenen i Dovregubbens hall var favoritten.

      Forresten er jeg født i 1984, så jeg begynte ikke på skolen da jeg var fem, men syv. Var nok seks år da jeg leste Peer Gynt. Og Johannes Åpenbaring. Som jeg syntes var underholdende hele veien 🙂

    • Krumelure august 11, 2013 / 7:22 pm

      Ojojo… «Min påstand er at de flinke stort sett blir behandlet med positivt bias av skole og læringsverk. Og resten av samfunnet. De er privilegerte. Og de klarer seg bra både i skole og arbeidsliv.»

      Hva med å lytte til forskere i stedet for «mange lærere i familien»?
      Forskningen fra ulike land er ganske klar på dette:
      «De flinke» klarer seg som regel utmerket. Dem er vi i skolen nemlig som oftest ganske gode på å gjenkjenne. De følger ivrig med og er stjerneelever. Det er imidlertid ikke samme sak med de evnerike. De tenker annerledes, ligger ofte flere år foran de andre faglig, men skolen evner ikke å SE eller anerkjenne barnets evner. Nettopp fordi skolen mangler kunnskap om disse barna. Ofte kan disse ungene slite sosialt fordi de tenker annerledes og har få andre å speile seg i – og fordi atferd misforstås i en skole som mangler kunnskap om dem.

      Per i dag er det tilfeldig hvorvidt de oppdages. Det er også tilfeldig hvorvidt de får tilpasset oppløring eller ikke (og dette er norsk forskning, fersk sådan, men også sammenfallende med norsk forskning fra 60-tallet OG utenlandsk forskning).

      • kniplingsdyret august 11, 2013 / 7:45 pm

        Nå har jeg oppdatert blogginnlegget med en oversikt som organisasjonen Gifted Children har laget, en oversikt som skiller mellom de «flinke» og de «evnerike». Interessant lesning, og klargjørende for alle som måtte tro at de vet ting om «skoleflinke barn».

  13. N august 9, 2013 / 11:07 pm

    Kan ikke påstå at jeg var et begavet barn, men jeg lå langt over gjennomsnittet i engelsk fordi jeg er født med språkøre OG interesse for språk samtidig som jeg leste (leste men kanskje ikke helt forsto) engelsk før jeg begynte på skolen i form av videospill.
    Du kan tro jeg ble skuffet over engelskundervisningen i skolen da jeg begynte der!
    De første årene var det vel forståelig at man begynte fra bunnen av, men når man i 5-6 klasse sitter og repeterer «The girl has a dog», da blir det litt i dummeste laget.
    Jeg kunne iallefall fått noe mer vanskelig å bryne meg på. Skjønner godt hva folk mener når de sier de ønsker skolen skulle vært litt mer åpen og tilrettelagt for alle og enhver!
    Ville vært så mye bedre både for de som er litt foran og de som ligger litt bak.

    Da søskenbarnet mitt, H, gikk i 5 klasse på skolen, fikk jeg fortalt av min onkel at han hadde vært på sånn foreldre-lærersamtale og da hadde læreren fortalt om en episode der H hadde rettet på en annen lærer da han skrev et ord feil på tavla (H var den som hadde rett) og da fikk onkelen min beskjed om at slikt kunne ikke H gjøre fordi det svekket autoriteten til læreren og kunne få de andre barna i klassen til å føle seg underlegne!

    Hva med å prise gutten for å være våken i timen og kunne sitt? Man blir jo aldri helt utlært så her kunne faktisk den læreren lært ungene «noe om sjølve livet».

    Det føles litt ut som skolen skal homogeniseres. Alle skal kunne det samme (og like lite) og alle skal være like. Det er en trist utvikling som ikke egentlig gagner noen.

    • kniplingsdyret august 10, 2013 / 4:42 am

      Ja, det er virkelig helt utrolig hvor dårlige mange lærere takler å bli rettet på. Har man gjort en feil og en årvåken elev ser det, bør man heller rose eleven – og så bør man gå i seg selv hvis man ser at man ofte gjør feil.

      Denne typen lærersamtaler måtte foreldrene mine titt og ofte være med på med meg. Jeg rettet ofte på læreren, og det var ikke populært. Jeg var dessuten et slags vidunderbarn når det gjaldt tegning, og fikk melding med hjem fordi jeg tegnet portretter av mine medelever når jeg var ferdig med de kjedelige tegneoppgavene vi fikk i tegnetimene. Men eplet faller ikke langt fra stammen, min far var likedan da han gikk på skolen. Så hjemme hadde jeg støttespillere, heldigvis.

      Antagelig er det flere og flere som opplever det du forteller om engelsktimene. Mange barn blir tidlig gode i engelsk, og da kan jeg tenke meg det er frustrerende å måtte sitte og skrive «Peter and Susan are friends.»

    • Dystrophy august 11, 2013 / 1:27 pm

      Jeg vokste opp tospråklig. Med andre ord, jeg pratet (og skrev) både engelsk og norsk flytende da jeg begynte på barneskolen.

      Jeg gikk bare LITT lei av «The dog crossed the road» i flere år på rad. Jeg fikk også kjeft for å rette på læreren min.

      I en time hadde hun sagt «ice bear», og jeg tilbragte resten av året med å mobbe henne med tilsvarende ord som «nose horn». Jeg var et bittert barn.

      Jeg spurte om jeg kunne få annen undervisning, men forklaringen var at «Men de andre barna har jo norsk selv om de er norske, da må du også ha engelsk», uten å forstå at nivåforskjellen ble tilsvarende at en norsk tiåring skal lære seg hva «rød», «gul» og «blå» er.

      • kniplingsdyret august 11, 2013 / 1:36 pm

        Det er hårreisende, og det er til bli rasende av. Hvilket årstall startet du på skolen? Jeg håper virkelig at ting er bedre i dag, men jeg hører mange historier om at mye er ved det gamle.

        Jeg rettet også mye på læreren. Det ble både kjeft og melding med hjem. Men foreldrene mine sto heldigvis på min side. Pappa hadde vært sånn selv.

  14. Tone august 10, 2013 / 10:16 am

    Sønnen min regnet 1.grads ligninger lenge før han begynte på skolen. Han gledet seg enormt til matte. Etter 3 uker hvor de bare hadde tegnet ballonger, kaniner og blomster (han hata tegning) måtte jeg snakke med skolen om han kunne få andre oppgaver. De prøvde, men 3+4 var ingen utfordring for ham. For noen år siden gikk han ut av videregående med laveste stå-karakter og en overbevisning om at han var dum i matte… Heldigvis var han smart på de fleste andre områder, også sosialt, så han har klart seg bra og fått en flott utdannelse, men jeg synes det er veldig synd med matten.

    • kniplingsdyret august 10, 2013 / 10:22 am

      Jeg fikk heller ingen god karakter i matte, for etter at jeg fikk skrekken for en lærer i fjerde klasse, sluttet jeg å jobbe med det. Så fortsatte jeg å mislike det, for jeg var ikke vant til å måtte jobbe med ting. Gikk ut av videregående med 3. Greit nok, tenkte jeg da, siden jeg også hadde hoppet over 10. klasse, men i dag skulle jeg nok ønske det hadde vært annerledes.

      Veldig synd at sønnen din ikke ble møtt. Sånt bør ikke skje, men skjer for ofte. Uansett, veldig godt å høre at han har klart seg bra!

    • Dystrophy august 11, 2013 / 1:24 pm

      Det samme skjedde med meg. Jeg var også veldig god i matematikk helt til jeg begynte på barneskolen. Etter at jeg gikk lei av å regne de samme oppgavene i tre år, og gikk lei av at «Belønningen» for å bli ferdig var å bli servert et nytt identisk sett med oppgaver, så nektet jeg konsekvent å gjøre lekser i årevis. Det førte til at jeg ramlet langt bak i matematikken, noe jeg svir for i dag.

  15. Brusille august 10, 2013 / 4:42 pm

    Viktig tema! Lurer på om det er enklere for flinke jenter enn flinke gutter til å tilpasse seg Den Norske Enhetsskolen, selv om vi ser at også begavete jenter får problemer når læreren ikke møter dem på en måte de bør bli møtt?

    • kniplingsdyret august 10, 2013 / 4:58 pm

      Det vet jeg ikke – hva tenker du på her?

      • Brusille august 12, 2013 / 12:47 pm

        Jenter stirrer ut av vinduet når de kjeder seg. De forstyrrer verken resten av klassen eller læreren. Gutter blir bråkmakere. De forstyrrer resten av klassen og læreren. Dette er en grov generalisering, men har lest uttalelser fra forskere og mener den ikke er tatt helt ut av løse lufta.

  16. søppelmannen august 11, 2013 / 2:02 am

    Er ikke bare de evnerike eller «skoletaperne» (er det egentlig et ålreit ord for noen som er blitt svikta av skolen ? evnerik høres helt klart bedre ut) som lider under den norske skolen alle som ikke kommer fra standardformen har et helvete på skolen enten den ene eller andre veien jeg var ikke evnerik og heller ikke dum jeg hadde aspergers og derfor problemer med det sosiale dessverre ble det ikke oppdaget før jeg var godt voksen resultatet er at skoleåra var fluenes herre på repeat og jeg var han feite med brillene.
    Lærerne var ikke så mye bedre jeg fikk beskjed om og være mer sosial når de andre unga prøvde og slå inn skallen min med en stein og ellers gjorde de ikke ting bedre når de kommer inn i klasserommet og sier at nå må dere være snille med unge søppelmannen.

    Hele den norske skolen trenger og reformeres og 9 av 10 lærere bør antageligvis få sparken jeg har aldri hatt en god lærer vi burde legge over til den finske modellen snarest og få mer fokus på individene på skolen og ikke bare massene.

    • kniplingsdyret august 11, 2013 / 1:04 pm

      Jeg kjenner ikke «den finske modellen» godt nok til å mene noe om akkurat dette, men jeg tror nok ikke at den heller sikrer at alle lærere ser individene.

      Det er forferdelig trist at du hadde en slik skoletid. Mobbing fra lærere er svært vanskelig å få bukt med.

      Er også enig i at ordet «skoletaper» er verdiladd – jeg kunne valgt et annet ord.

      • kniplingsdyret august 11, 2013 / 6:19 pm

        Ja, vet at den finske skolen får gode resultater, og at lærerne er høyt utdannet og respektert. Men jeg forsto det som at du snakket om trivsel. Der scorer faktisk finske skoler lavt.

        http://www.dagbladet.no/kultur/2008/03/24/530055.html

        Men jeg synes det er interessant å merke seg at finske skoler har få reformer, få praktiske øvelser og lav bruk av IKT. Motsatt av norsk skole.

  17. Helge august 11, 2013 / 10:12 am

    Har opplevd hvordan det kan være å ligge foran i et fag. Matematikk falt lett for meg. Heldigvis hadde jeg ikke slike lærere som så dette som et «problem». Noen ganger kunne det være positivt – jeg kunne hjelpe kamerater fordi jeg ofte forstod bedre enn læreren hva som var vanskelig for medelever.

    Men det det kunne være slitsomt også. Det begynte med alle tullingene som bare ville skrive av svarene mine. De var ikke interessert i å gjøre noe selv. Men nei, da ville de ikke lære noe. Så ble de sure da. Og etterhvert ble det mobbing. Av en eller annen merkelig grunn er det noen som bare ikke tåler at andre er bedre i noe – og MÅ plage eller ødelegge. Og av en eller annen grunn tar hverken skole eller andre tak i slikt.

    Jeg har aldri forstått hvorfor de var slik. De hadde jo andre områder hvor de hevdet seg – jeg var ikke best i alle fagene. Men de lærte meg noen ting – å skjule talenter, å unngå jevnaldrende, og å hate. Jeg bor et annet sted nå, og har stort sett klart meg bra. Men det visse «klassekamerater» jeg kommer til å slå rett ned om jeg noen gang skulle møte dem igjen. For det er aldri – aldri for sent å ta hevn med vold. «Fordi de fortjener det».

    Det er ingen foreldelsesfrist for private oppgjør. Tenk på det – alle dere som plaget noen i oppveksten. Det kan komme tilbake, 5, 10 eller 20 år senere. Det hjelper ikke at dere skikker dere bedre nå, for den som har vært plaget nok, glemmer IKKE hva som skjedde. «Det er så lenge siden» er ikke noe argument i slike saker – de kunne bare latt være. Ingen har noen gang «trengt» å mobbe. Men de gjorde sitt valg, og det kan komme tilbake og bite dem.

    • kniplingsdyret august 11, 2013 / 1:07 pm

      Hvis du her oppfordrer til at folk som har blitt utsatt for mobbing bør hevne seg med vold, kan jeg ikke stille meg bak det. Men jeg er lei for å høre at du hadde det slik.

      Det er flott at du fikk utbytte av å hjelpe andre elever – det satte de sikkert pris på! Men jeg mener på et generelt grunnlag at det ikke er helt riktig at skolesterke elever blir brukt som «hjelpelærere». I små porsjoner er det lærerikt, men først og fremst må jo disse elevene lære noe selv.

  18. Sunniva Elise august 11, 2013 / 10:25 am

    Jeg er veldig glad jeg gikk på en svært liten skole, der jeg fikk egne oppgaver og tilbud om å hoppe over en klasse på barneskolen. Men nå var vi jo bare 19 elever til sammen, og jeg kan se at det blir verre å følge opp på en skole der et klassetrinn har flere hundre elever..

    • kniplingsdyret august 11, 2013 / 1:10 pm

      Ja, det er nok enklere i små klasser!

      Det er for enkelt å bare skylde på enkeltlærere. Lærere har begrensede ressurser, og de har rett og slett ikke tid til all oppfølgingen som trengs. Det er derfor jeg mener spesialundervisning må settes mer i system. Det kan ikke være opp til hver enkelt lærer. Jeg har selv jobbet som lærer, og det var ikke frigitt tid til at jeg kunne jobbe med særoppfølging. Det bidro til at jeg sluttet som lærer.

    • Dystrophy august 11, 2013 / 1:19 pm

      Vi var også bare rundt 20 i klassen, og jeg opplevde det motsatte.

      Der måtte ALLE gjøre det samme, hvis ikke var det urettferdig. Det var ikke snakk om at jeg skulle få andre oppgaver eller få lov til å hoppe over et trinn (noe mine foreldre pushet på). Hvis jeg fikk andre oppgaver var det urettferdig, og hvis jeg hoppet over trinn så ville jeg jo ikke «få noen venner».

      Jeg hatet at vi var så få, da jeg var overbevist om at hvis vi var flere elever så ville det vært lettere for meg å finne venner. Jeg fikk min første venn da jeg var 12 år. En innflytter.

  19. Ane august 11, 2013 / 12:53 pm

    Jeg kunne også lese lange bøker og regne osv. da jeg begynte på skolen for ca 20 år siden, men hatet ikke skolen for det. Fikk jobbe med vanskeligere ting enn de andre i timene, og så var vi alle venner i friminuttene. Trenger ikke gjøre ting så komplisert, bare gi alle utfordringer og ikke gjør noe stort nummer ut av det. Barn vet hvem som er «smarte» og «dumme», uten at noen skrytes opp i skyene mens andre presses ned. De kan ofte fungere fint sammen likevel. Lærere som ser hver enkelt kan være alt som trengs.

    • kniplingsdyret august 11, 2013 / 1:01 pm

      Ja, det er jo det jeg er inne på – har man lærere som er slik du beskriver, hjelper det. Men da er det jo altså flaks man må feste lit til.

      Jeg tar ikke til orde for å skryte folk opp i skyene eller presse ned andre – oppfattet du dette som del av min argumentasjon?

      Så lurer jeg også på hva du mener med å «gjøre ting så komplisert» og at man ikke skal gjøre «noe stort nummer ut av det.» Det jeg er opptatt av, er kort og godt at man følger opplæringsloven:

      «Elever som likevel ikke har eller ikke kan få tilfredsstillende utbytte av opplæringen, har rett til spesialundervisning (opplæringsloven § 5–1).»

      Dette må også gjelde elever som er faglig sterke. Noen ganger holder det at de kan få stukket til seg en pensumbok fra klassetrinnet over, andre ganger må det omfattende tiltak til. Jeg er glad for at du hadde en positiv opplevelse på skolen, men jeg synes du skal være forsiktig med å bagatellisere opplevelsene til de som ikke har vært like heldige.

  20. Dystrophy august 11, 2013 / 1:16 pm

    Da jeg begynte på barneskolen hadde jeg allerede kunnet lese i noen år. Jeg gleder meg veldig til å begynne på skolen for å lære mer.

    Jeg kom gråtende hjem første dagen.

    Noe av det mest frustrerende jeg opplevde var at vi brukte evigheter på å gå igjennom alfabetet. I den grad at man brukte nesten en UKE per bokstav, noe jeg synes var ufattelig kjedelig fordi jeg allerede kunne lese og skrive. På både norsk og engelsk, forøvrig. Jeg spurte om jeg fikk lov til å lese noe annet eller få noen andre oppgaver i stedet, men da fikk jeg beskjed om at det ville vært urettferdig for de andre barna. Det er jo urettferdig om jeg kan lese mens ingen andre kan det. Jeg måtte gjøre det samme som alle andre. (Vi hadde janteloven innrammet på veggen i klasserommet vårt)

    Dette pågikk i årevis. Jeg kunne engelsk bedre enn lærerene, og jeg feide igjennom matematikkoppgavene med én gang. «Belønningen» var at jeg fikk et nytt sett med like mundane og enkle matematikkoppgaver som måtte løses eller fikk kjeft for å rette på lærerenes engelsk. Det tok ikke lang tid før jeg nektet å gjøre mer. Jeg synes det var meningsløst å bruke tid og energi på noe jeg ikke lærte noe av. Jeg ble utagerende. Jeg lagde bråk fordi det var den eneste måten å få underholdning på i dette sjeleknusende miljøet, samt at de andre barna synes at det var morsomt og da ble jeg mindre mobbet for å være «rar». Jeg tror det er den eneste årsaken til at jeg faktisk fikk meg igjennom disse grusomme årene.

    Hvert følgende år etter dette trodde samtlige lærere jeg hadde at jeg var tilbakestående, og behandlet meg deretter. Noe som er temmelig frustrerende når man overhodet ikke er uintelligent.

    Det er bare nylig jeg har klart å tildels ta igjen for dette med manglende studieteknikk. Etter årevis i barndommen hvor jeg aldri var nødt til å løfte en finger, ble det til at jeg rett og slett mistet evnen til å arbeide. Selv på videregående var det ikke nødvendig å arbeide noe særlig, og selv om jeg knapt møtte opp og aldri gjorde noe så kom jeg ut med middelmådige resultater. Noe som er godt nok for noen som sluttet å bry seg for lenge siden. Jeg hadde ikke gjort lekser siden førsteklasse fordi jeg nektet. Prinsippsak. Jeg var blitt lat og ufokusert.

    Jeg begynte på universitetet og innså at jeg faktisk ikke klarer å jobbe. Jeg visste bokstavelig talt ikke hvordan man fikk til dette med å sette seg ned og målrettet lære noe, utover det å bare forstå ting eller plukke det opp ved tilfeldigheter (Noe som er tilstrekkelig på videregående, men som ikke på langt nær dekker alt man må lære seg i realfagene på universitetsnivå). Det var ikke det at jeg synes at oppgavene eller noe som helst var spesielt vanskelig, jeg bare var ikke i stand til å sette meg ned og systematisk arbeide med dem. Det var veldig frustrerende. Jeg ble nærmere 24 før jeg gradvis hadde begynt å opparbeide meg evnen til å systematisk arbeide med noe, og det var ikke før det tidspunktet at jeg begynte å bestå alle fag og faktisk fikk B’er. Dette har kostet meg ufattelig mye tid og ork. Alt fordi jeg ikke fikk lov til å gjøre noe så banalt som å lese bøker fra førsteklasse av.

    I dag har jeg heldigvis klart å komme meg forbi dette, til en grad, men de strukturelle nevrale forandringene som oppsto igjennom en barndom preget av frustrasjon og manglende arbeidsmoral vet jeg i dag, grunnet en endelig bakgrunn i nevrobiologi, at aldri kommer til å forsvinne. Jeg kommer aldri til å helt kunne reparere skadene som er blitt påført igjennom grunnskolen. Det er rimelig bittert. Personlig anser jeg dette som barnemishandling. Hvem er ansvarlig?

    Jeg bekymrer meg veldig for at det er svært mange barn som var og er i den situasjonen jeg var i, som ikke har motivasjonen til å presse seg igjennom det jeg måtte presse meg igjennom for å nå målet mitt. Dette fører til at man mister en hel verden av mennesker som kunne vært veldig dyktige i et nyttig fagfelt der man mangler arbeidskraft. Som realfagene.

    Enkelte forvirrer dette med å være et faglig evnerikt barn med at man nødvendigvis håndterer en slik situasjon på en fornuftig og voksen måte. Det gjør man jo ikke. De er jo fremdeles barn. En syvåring vil ikke kunne forutsi at han/hun bør arbeide strukturert i alle årene på barneskolen, hvis ikke vil det gå utover studieteknikken når de begynner på universitetet om tolv år. Pannelappen er rett og slett ikke utviklet nok på dette tidspunktet at en syvåring vil klare å reflektere slik. Det er ikke dét som innebærer å være faglig evnerik.

    De oppfører seg som barn flest, og håndterer slik motgang på en barnslig og selvdestruktiv måte. De trenger voksne selv om de er evnerike.

    • kniplingsdyret august 11, 2013 / 1:34 pm

      Veldig sant! Det du beskriver her går i tråd med mye av forskningen som er blitt gjort på evnerike barn. Folk som fnyser og trekker på skuldrene og sier at det går jo alltid bra med de flinke … ja, de bør sjekke fakta.

      Det er dessuten forskjell på å være «flink» og det å være evnerik. Jeg har redigert innlegget nå, og lagt inn en tabell som en dansk organisasjon for evnerike barn har laget. Leser man den, skjønner man at utfordringer på skolen kan oppstå.

      Det er vondt å høre det du opplevde, både fordi jeg kjenner meg igjen i så mye, og fordi dette har satt sånn spor i deg. Jeg er så heldig at jeg har klart å bevare gode arbeidsmetoder, men jeg innser at jeg kunne jobbet hardere med studiene, og det gikk jo altså ikke så bra med mattekarakterene, fordi jeg etter først å ha gitt blaffen i matte, ikke helt kom på sporet igjen. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle forholde meg til å ikke forstå uten anstrengelse.

      • Dystrophy august 11, 2013 / 1:48 pm

        Arbeidsmetodene mine var fullstendig ikke-eksisterende. Jeg har brukt årevis på å bygge det opp igjen, og det blir aldri så bra som det kunne ha blitt. Det er frustrerende.

        Ja, det var litt av et sjokk å være 20 år og innse at man plutselig ikke kan gjøre alt uten anstrengelse. Og det var utrolig frustrerende å oppleve at tingene man så ikke egentlig var vanskelig, men at man ikke klarte å legge inn innsatsen som skulle til for å få det til. Det var utrolig deprimerende. Mye av studietiden gikk til å føle seg utilstrekkelig og deprimert.

        Jeg kom aldri helt på sporet i matematikken igjen jeg heller. Jeg gikk fra å være best i klassen, til å nå kun klare det som er minimumskravet for å gjøre arbeidet jeg gjør. Det begrenser seg stort sett til relativt enkel algebra og minimalt med lineær algebra. Og fordi jeg fremdeles ikke jobber så mye med det, så går det ikke så kjapt som jeg skulle ønske det gjorde. Jeg synes det er flaut at jeg er så dårlig i matematikk som det jeg er.

        Folk kan jo si at «Det gikk jo bra med deg, det blir jo forsker ut av det», men til disse menneskene har jeg ingenting annet å si enn at jeg er mye dårligere på mitt arbeide enn det jeg burde ha vært fordi jeg sliter med å fokusere og å arbeide strukturert, og det har tatt mye lengere tid (Går ikke akkurat på normert tid, for å si det slik) fordi jeg har brukt så mange år på å finne ut av det. Det har gjort absolutt alt jeg har gjort mye tyngre enn det burde vært. Og det er ingen selvfølgelighet at man har den motivasjonen jeg har hatt for å gjøre det på tross av alt. Det er kun fordi det er absolutt ingenting annet her på kloden jeg kunne tenke meg å gjøre, og det er alt for meg. Jeg vil heller forsvinne enn å ikke kunne arbeide med dette. Du kan se for deg hva for slags press det ble når jeg de første årene følte at jeg ikke fikk til noen ting.

      • kniplingsdyret august 11, 2013 / 3:09 pm

        Det må ha vært en påkjenning! Og jeg skjønner godt at du er fortvilet nå.

        Samtidig er jeg veldig glad for at du i alle fall driver med det du ønsker å drive med!

    • Krumelure september 10, 2013 / 10:12 am

      «De oppfører seg som barn flest, og håndterer slik motgang på en barnslig og selvdestruktiv måte. De trenger voksne selv om de er evnerike.» – Amen til den!

      Mye av det vi ser er at disse elevene er «mange aldre på en gang», og dette trenger de hjelp fra oss voksne til å mestre og leve med! I faglitteraturen kalles dette «asynkron utvikling», – sjekk gjerne denne videoen for mer om asynkronitet: http://www.youtube.com/watch?v=YDB4eesMX3A

  21. AJohansson august 11, 2013 / 8:43 pm

    Helt enig med forfatteren her – godt skrevet!

    Forøvrig er det jo i det senere blitt et stort fokus på at alle har rett på «individuelt tilpasset opplæring.» Dette er jo vel og bra, men problemet er at i praksis er det bare de som ligger bak de andre som får den ekstra hjelpen de trenger – mens de som kunne trengt mer stimulering for å komme på sitt eget optimale nivå, ofte bare blir sittende på bakerste benk å halvsove fordi noe annet ikke kreves.

    Det første året undertegnede gikk på ungdomsskolen, 2008-09, brukte man fortsatt systemet med differensierte arbeidsplaner. Dette var et system hvor arbeids-/lekseplanen var tredelt, og hvor det enkleste nivået besto av de letteste oppgavene, det midterste av de letteste OG de midterste, og det vanskeligste av alle oppgavene – fra lettest til vanskeligst. Selv om dette systemet var langt bedre enn systemet uten en slik plan, er det fortsatt en ganske tydelig feil her: De som synes at et fag er ganske lett, ønsker seg MER UTFORDRENDE oppgaver, ikke bare flere oppgaver av samme enkle vanskelighetsgrad.

    Det er sant at det på noen ungdomsskoler finnes ordninger for at flinkere elever kan ta 1T (VG1-matte) i 10. klasse, men dette er ikke ordnet i faste former, slik at dette varierer svært fra skole til skole, og fra lærer til lærer. En kamerat som jeg må innrømme at har gjort det betydelig bedre enn meg i matematikk, og blant annet vært i Abelfinalen, ble for eksempel ikke tilbudt ordningen, ettersom læreren hans ikke hadde noe tro på å ligge foran pensum, mens jeg ble tilbudt det fordi læreren min var mer positiv. Men fordi det var generelt lite tilrettelagt for en slik ordning, valgte jeg å avstå, ettersom jeg i så fall måtte ha reist ca. 20 minutter med buss til og fra hver mattetime, samt mistet MANGE timer i forskjellige andre fag. I tillegg ble det gitt svært lite praktisk informasjon om tilbudet, slik at en som aksepterer tilbudet, bare hadde måttet «håpe på det beste».

    På videregående liker riktignok de fleste seg bedre, så lenge de ikke ga opp på ungdomsskolen. Dette er fordi man med et bedre karaktersnitt kommer inn på skoler med andre læringsinteresserte elever, altså skoler hvor det å være flink i et fag, ikke er en grunn til å bli mobbet. På disse skolene er det som oftest også mer genuint interesserte lærere, som er mer opptatt av faget sitt og også av å rekruttere flinke elever til å jobbe med faget senere i livet. Riktignok er undertegnede heldig i undervisningsøyemed, ettersom jeg bor i Bærum, hvor det er så mange elever at det har blitt en tydelig forskjell mellom de forskjellige skolene. Følgelig kan de skoleinteresserte velger seg til én skole, mens de som ikke klarte å regne ut snittet sitt og hater dem som klarte det, ender på en annen skole.

    • kniplingsdyret august 11, 2013 / 9:04 pm

      Jeg tror jeg kan ha jobbet på den andre skolen. Der var nivået ekstremt lavt, og da jeg ga elevene de karakterene de fortjente på særemnet, ble det foreldreopprør og trusler om advokater. Rektor ble livredd og ba meg innrette meg. Jeg valgte heller å slutte, men vet at eksamensresultatene til disse elevene samsvarte med karakterene jeg satte.

      Vel – det var en liten digresjon 🙂 Men den illustrerer at det er stor forskjell på skoler. Stor forskjell på hva ledelse og lærere velger å gjøre for å heve det faglige nivået.

      Jeg var faktisk ikke klar over at ordningen med pensum fra klassetrinn over fungerte så dårlig. Jeg hadde mine mistanker, men det du beskriver er jo virkelig forstemmende. Så en lærer kan faktisk bare nekte hvis han «ikke har noe tro på det»?

      Dessverre har du nok helt rett i at opplæringsloven sjelden kommer evnerike elever til gode. Det er ødeleggende, og det er ikke gitt at de holder koken til videregående. Eller at de gjør det så bra som de kunne ha gjort det.

      Jeg håper at du trives på skolen du går på nå, og at det går kjempebra for deg videre! Samt kameraten din!

  22. em august 12, 2013 / 12:01 pm

    Kjenner meg til en viss grad igjen, har ikke sett på meg selv som noe geni, men innså på grunnskolen at jeg var blant de 5-6 skarpeste blant de 60 på mitt trinn.

    Jeg kan ikke huske så mye fra de første årene på barneskolen.

    Men jeg har blitt fortalt at jeg satt i sofaen i barnehagen og leste bøker høyt for de andre barna, at jeg gledet meg veldig til skolen og at jeg var ganske moden for alderen.

    Jeg kan huske at ting gikk veldig sakte frem på skolen.
    Vi hadde en lang remse med alle bokstavene hengende på veggen over tavla som vi gikk gjennom en etter en, uke etter uke.
    Det å lære en bokstav gikk ut på å tegne denne med løkkeskrift på et ark med hjelpelinjer (f skulle både opp på «loftet» og ned i «kjelleren»).

    Jeg husker at jeg spurte etter med å gjøre da jeg var ferdig, og såvidt jeg kan huske så leverte lærerinnen min ut litt vanskeligere ting jeg kunne bryne meg på. Dette ble gjort diskret, og ikke med hele klassen som vitner. Jeg tror dette var lurt av henne, slik at ikke jeg ble pekt ut som «spesiell» i klassen. Jeg ble også satt sammen med en annen elev som gjorde det veldig bra, og vi delte pult gjennom nesten hele barne- og ungdomsskolen. Jeg er veldig glad for dette, for vi var dermed to om å forsøke å oppnå perfeksjon i alt vi gjorde, og det gikk sport i å gjøre det best oss imellom uten at dette gikk innpå oss negativt.

    Fortsatte oppover i klassetrinnene på barneskolen, og gjorde det bra i alle fag.
    Hadde også bra med venner, spilte fotball og koste meg på skolen.
    Medelever spurte meg gjerne om hjelp, og jeg synes det var fint å kunne hjelpe dem. Dette fungerte helt fint uten at jeg ble uthengt som nerd eller andre ting.

    På ungdomsskolen var det veldig spennende å begynne med karakterer. Inntil nå hadde vi bare fått tilbake arbeidet med en stor rød R på.
    Da første karakter kom med 5+ i norsk inspirerte dette meg veldig.
    Jeg gjorde det veldig sterkt, var aldri borti problemer, og gikk ut av ungdomsskolen med 0 ordens- og oppførselsanmerkninger, 6 sekserere, 1 firer og resten femmere.
    Fortsatt hadde jeg et bra sosialliv og var god i idrett.

    På videregående allmenn linje skjedde det noe.
    Karakterene dalte litt, jeg fikk en del fraværstimer, og det hele fortsatte ut de tre årene.
    På dette stadiet droppet jeg fotball, begynte å interessere meg i større grad for jentene, dro på hjemmefester med kompiser og hadde det i det hele tatt mer sosialt enn tidligere.

    Fikk helt OK karakterer, men arbeidsgivere har stilt spørsmål ved intervjuer da de så at jeg hadde 2 i standpunkt i kjemi, og et tosifret antall fraværstimer siste halvår.

    Etter videregående hoppet jeg rett på høgskoleutdanning og en bachelor innen ingeniørfag.
    Bestod helt greit, men kunne konstatere at der mange andre fikk B og C, så fikk jeg D og E.
    Læringslysten som jeg hadde hatt som barn var totalt forduftet, og semestrene bestod av skippertak uten at jeg følte at ting «satte seg» slik som før.

    Vokste opp med kjæresten fra videregående, er i dag 26 år med hus, barn, 7-seter og bikkje.

    Lever et helt standard A4-liv, og selv om jeg er lykkelig er det en tanke når jeg leser andres erfaringer: Hva om jeg hadde klart å opprettholde interessen for å lære helt opp i voksen alder?

    • kniplingsdyret august 20, 2013 / 10:08 am

      Hei, beklager at jeg ikke så denne kommentaren før i dag!

      Takk for at du delte dine tanker og din historie. Det er nok mange som kan kjenne seg igjen i det du forteller.

      Det er godt å høre at det har gått bra med deg, men det må være en sår tanke å vite at mye potensiale forble uforløst i oppveksten.

  23. Barbarella august 20, 2013 / 9:54 am

    Å som jeg kjenner meg igjen. Jeg leste da jeg var tre og fikk begynne på skolen ett år for tidlig. Klassen var en uheldig blanding, 18 gutter og 9 jenter. Halvparten ble busset inn fra et skilsmisseboligfelt. De lagde utrolig mye bråk. Fem lærere på rad ble sykmeldt og førtidspensjonert. Jeg satt bakerst i klassen og drømte og leste bøker. Da de andre endelig hadde kommet seg gjennom alfabetet og vi skulle få lov å skrive stil i tredje klasse, fylte jeg en hel skrivebok med et eventyr som var en blanding av Den Uendelige Historien, Ringenes Herre og Brødrene Grimm. Jeg fikk utrolig mye kjeft for det. Det skulle ikke være mer enn to sider, må vite. Energien kom ut i å bli rappkjeftet og frekk, også for å unngå gullunge-stempelet. Jeg var ikke så god på social skills, og kunne si ting som såret andre uten å skjønne det. Ble utstøtt. Mistet all lærelyst. Lærte å gjøre akkurat det som trengs for en S eller en 6’er men ikke mer. Ble lat. Idag er jeg nevrolog og mange ser meg som vellykket, men jeg føler meg ikke slik. Jeg føler meg full av ubenyttet potensiale men toget har gått. Nå er min sønn på fem like smart og jeg gruer meg til at han skal møte Arbeiderpartiets enhetsskole som et slag i ansiktet.

    • kniplingsdyret august 20, 2013 / 10:03 am

      Det der kunne vært min historie …. bortsett fra at jeg ble forfatter og ikke nevrolog 🙂 Veldig godt at det endte såpass godt med deg – at du ikke skled helt ut.

      Jeg skrev også lange historier og fikk kjeft. Hadde en «voksen» og veldig god strek da jeg tegnet portretter allerede som elleveåring, men fikk kjeft i tegnetimene. Jeg ble også rappkjefta og frekk, mest mot lærerne. Det gikk bra med snittet mitt, men jeg gjorde jo altså kun det som måtte til for å få gode karakterer. Det var IKKE vanskelig å få 6 i religion. Jeg skulle inderlig ønske jeg hadde fått møte skikkelige utfordringer tidligere. Da kan det hende jeg hadde kommet på muligheten til å studere ved Oxford eller Cambridge. Hvis jeg hadde blitt fulgt opp fra jeg var liten, er det liten tvil om at jeg ville gått en slik vei. Nå er det ikke så ille at jeg tok master i litt.vit. på Blindern, fikk jobb i forlag og ble forfatter, men samme hvordan det gikk med meg – barndommen var ulykkelig.

      Jeg ønsker sønnen din all mulig lykke til. Håper dere kan få testet ham tidlig, og at oppmerksomheten rundt dette fører til endret tankegang.

  24. Barbarella august 20, 2013 / 10:10 am

    Jeg kjenner meg veldig igjen i Dystrophys beretning. Ja, det gikk ‘bra’ med meg, men jeg har samme opplevelse av å ha blitt ødelagt av norsk skole. Hvis jeg hadde fått stimulans og blitt stilt litt krav til ville jeg vært en mye bedre lege idag. Eller kanskje noe helt annet!

    • kniplingsdyret august 20, 2013 / 10:43 am

      Ja, det samme tenker jeg. Derfor vil jeg i alle fall gjøre hva jeg kan for å skape oppmerksomhet rundt dette!

  25. Aslaug juni 4, 2014 / 6:57 pm

    Kjenner meg igjen, men jeg er ingen suksesshistorie… Har nå prøvd å fullføre VG3 på tre vis; vanlig, da det ikke gikk forsøkte jeg å ta bare halvparten av fagene, før jeg tilslutt endte på privatist. Det funker ikke. Jeg er ødelagt, alt som minner meg om skole får meg til å dissosiere og forsvinne. Legg til all mobbingen (den fra lærerne var verst) som har gjort meg så kynisk det er vanskelig å få hjelp (det jobber jeg med, men det er vanskelig).

    Har fått kastet etter meg et par diagnoser, blitt feilbehandlet med medisiner (og blitt alvorlig syk som følge), men ingen vil hjelpe meg med skolen. For det skal ikke gå an å få så kraftige reaksjoner (og så spesiell er jeg jo ikke).

    La dem prøve å sitte i ti år hvor de får høre de ikke er verdt noe. Ikke be om hjelp, det fortjener andre mer enn deg. Ikke rekk opp hånda så fort – andre trenger å få tenke seg om, ikke bli brutt ned av at du vet svaret allerede. Ikke vær slik en bedreviter. Ikke still spørsmål (lærerne kunne aldri svare uansett, så det var jo greit). Ikke lat som du kan svaret (og så nekte meg i å svare). Slutt å tro du er noe.

    I tillegg ble mine få skrivefeil brukt som eksempel på at «alle kan gjøre feil». Og jeg husker enda hvor glad mattelæreren var da han utbrøt «Du har gjort en feil!» Men ikke pokker om han skulle hjelpe meg med det. Han var for opptatt med å være skadefro «Ser du, du kan ikke alt.»

    Personlig syns jeg ikke det er noe rart jeg ikke tåler skolen, eller noe som assosieres med den.

    «Heldigvis» er det bare skolefag som er problemet, jeg har endelig klart å få hjernen i gang og lære ting igjen (du mister litt lysten på det, når det å lære seg noe nytt forbindes med x-antall timer på skolen hvor du får gleden av å repetere noe du var dum nok til å lære på forhånd). Jeg skulle bare ønske jeg kunne klare å lese skjønnliterært igjen, det går i perioder, men så sier det stopp. Skolen har ødelagt gleden av bokstaver.

    Nå leser jeg litt mer avansert biologi enn det jeg hadde på skolen (og at det er på engelsk hjelper), mye psykologi og kjemi. Men skole får hjernen min til å skru seg av. Det neste jeg skal prøve er å lese fag utelukkende på engelsk, men før det må jeg få jobbet vekk det siste mislykkede forsøket. Det gikk ganske ille.

    Jeg vil ikke kalle meg dum, men skoleflink har jeg aldri vært. En dag finner jeg nok noe å gjøre, men foreløpig ser det mørkt ut.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s