I dag har jeg skrevet en kritikk av en billedbok jeg likte ekstra godt på grunn av de kjempefine hundebildene. Den heter Søndag og er skrevet av Kim Fupz Aakeson og Eva Eriksson, og kritikken kommmer på trykk i Numers første høstnummer.
Jeg likte boken av andre grunner også, men det står ikke til å nekte at jeg blir helt øm inni meg når jeg ser en hund. Jeg mister tråden i samtaler hvis jeg ser en hund gå forbi. Er jeg på besøk hos noen med hund, hilser jeg først på hunden. Jeg synes ikke det gjør noe om en valp gnager på hendene mine eller ødelegger skoene mine. Kort sagt, jeg elsker hunder. Og jeg innser at jeg har vært heldig på hundefronten i sommer. Det har blitt mye hund.
Så jeg kan ikke dy meg. Her er hundebildebonanza (bær over med meg, det kunne vært verre, det kunne vært dagens outfit eller babybilder):
Først og fremst har jeg vært sammen med Platon. Det er den japanske spisshunden til min gode venninne Ida.
Platon tror han eier meg, og uler av sjalusi hvis jeg klapper andre hunder eller sier at de er søte. Godt han ikke leser dette innlegget. For i går måtte han lide – da jeg hilste på en valp som var blanding av irsk setter og labrador. Den var ellevill og glatt og hadde skarpe tenner. I dag er jeg oppskrapt på hendene. Men det gjør ingen verdens ting.
Jeg ble tygd på i dag også. Av en flatcoated retriever som egentlig er så stor at den bør ha lært å la være. Men åååå – så koselig det er!
Det er ikke alle hunder jeg får klemt. Berner Sennen-hunden som pleier å ligge utenfor yogastudioet, for eksempel. Det hender at den vil kose, men stort sett speider den bare etter eieren. Så da får jeg nøye meg med å fotografere.
Jeg er egentlig ikke spesielt sjenert for å fotografere fremmede hunder. Her er et par av hundene jeg har paparazzifotografert så langt i sommer.
Noen hunder ber jeg pent om jeg kan få lov til å fotografere. Som denne her. Det var tross alt en engelsk springer spaniel, en slik jeg selv hadde inntil mai i år.
Den møtte jeg i skogen samme dag som jeg også møtte tre andre springere – noe som kjentes som et tegn tatt i betraktning at jeg kvelden i forveien hadde fått tilbud om å kjøpe denne springervalpen.
Jeg sa NESTEN ja, før jeg fant ut at hundekjøpet må vente et år. Akk, det var en hard avgjørelse. Jeg TRENGER hundekontakt. Helst hver dag.
En dag i juli i år hadde jeg en hundeopplevelse som allerede rangerer blant mine fineste hundeopplevelser. Og jeg klappet ikke hunden engang! Nei, i stedet hadde jeg øyekontakt med den. Jeg satt inne på Liebling, den satt ute – og den stirret på meg. I et kvarter. Da den fikk en stol foran seg som sperret veien for den, strakte den hals for å se mer på meg.
Ord kan ikke beskrive hvor lykkelig jeg blir for sånt.
Enda bedre kunne det vært om hunden hadde fått lov til å komme inn på kafeen. Men akk, Liebling ligger ikke i Roma, der reglene later til å være litt annerledes enkelte steder. Denne svarte krabaten livet opp kafeen jeg var innom i juli.
Jeg skjønner at Mattilsynet ville hatt sitt å si om hunder på kafé. Ååå, men likevel!
Uansett. Det har vært en fin hundesommer.
