Slik oppfører man seg i yogaklassen

Hvordan oppfører man seg i et yogastudio og i en yogaklasse? Tja. Det er det ikke alle som er helt sikre på. Derfor har jeg laget en liten sjekkliste – basert på observasjoner jeg har gjort meg, både som lærer og elev.

1. Møt opp i god tid. Bruk tiden på å tøye forsiktig – det aller beste er paschimottanasana, forward fold. Du får lite ut av å legge deg ned på ryggen – det kan vente til avspenningen på slutten.

Paschimottanasana

2. Unngå å skravle høylytt med folk du kjenner. Dette gjelder også under timen, noe det burde være unødvendig å si. Men likevel.

3. Legg matten din slik at du ikke er i veien for noen. Det skal være plass til at både du og sidemannen kan strekke armene ut sideveis uten å kollidere.

4. Hvis du kommer for sent – ikke smell med døren, tramp i gulvet, gå i veien for folk eller sleng matten din ned med et smell.

5. Dusj før du kommer. Ikke tenk at «jeg skal jo trene, så jeg tar dusjen etterpå». Det gjør du selvfølgelig, men ikke glem å vaske deg i forkant også. Du kommer til å svette, og folk skal stå rett bak deg mens du bøyer deg fremover.

6. Ikke spray deg med sterk parfyme før yoga. Det kan være sjenerende for andre.

7. Ikke spis rett før yoga. La det gå tre timer mellom mat og yoga. Du skal bøye og bende på overkroppen, det er ubehagelig med mat i magen, og det er ikke noen myte at yoga kan få fart på tarmsystemet. For å si det sånn.

8. Hvis noen er så uheldige at de slipper en fis, le og pek og slå deg på lårene. Neida. Fortsett som vanlig. En dag er det deg. Særlig hvis du spiser før yoga.

costa-rica-yoga-twists

9.
Drikk før yoga. Og etter yoga. Ikke drikk underveis. Ta ikke med deg vannflasken bort til matten. Du kan snuble i den, eller læreren kan.

10.
Legg heller ikke klær og sko – eller mobiltelefonen din! – ved siden av matten. Det skal kort sagt ikke ligge noe ved siden av matten.

11. Tren alltid barbent. Og sørg for at du ikke har fotsopp eller negler som er så lange at de klaprer i gulvet når du går.

12. Unngå lange, vide bukser. Det er snublefeller. Vide overdeler som ender over hodet når man står i adho mukha svanasana, downward facing dog, er heller ikke så lurt. Men den tabben gjør man vel kanskje bare én gang. Det er noe som heter bitter erfaring.

sss11-cropped

13. Følg lærerens instruksjoner. Ikke gjør din egen greie, selv om du har gjort yoga før. Selv om du kan stille deg på hodet midt i prasarita padottanasana – widelegged forward fold – ikke gjør det. Du er ikke på timen for å vise deg frem. Hvis det er en positur du absolutt dør etter å gjøre – ta den etterpå. Eller hjemme. Det er ingen vits i å møte opp hvis du ikke har tenkt å følge klassens tempo.

14. Og sist, men ikke minst:

tumblr_lw5jjsCtMV1qjam2do1_500

Advertisements

… we shall achingcold be here

I dag er det høstjevndøgn. Natten er like lang som dagen, og heretter skal det bare bli mørkere – frem til vintersolverv i desember.

IMG_0281

Det sier seg selv at høst er heksenes årstid, og høstjevndøgn er da også viktig for folk som er opptatt av det okkulte. Paganister verden over feirer i dag Mabon – som er den andre av tre hedenske innhøstningsfester. Høstjevndøgn regnes for å inneha stor magisk kraft.

Siden dette er et døgn hvor natt og dag er jevnlange, var det viktig i gamle kulturer hvor astronomi og astrologi sto sentralt. I Egypt, Fønikia og Persia feiret man nyttår ved høstjevndøgn.

Her i Norden var man også opptatt av høstjevndøgn. Ifølge Gulatingsloven var man pålagt å brygge øl til gudene ved vinter- og sommersolverv og vår- og høstjevndøgn. Man måtte også komme sammen og drikke. Gjorde man ikke det, kunne man bøtelegges strengt.

Selv er jeg verken paganist, føniker eller ølbrygger, men jeg konstaterer at høsten er her. I overmot gikk jeg ut med langt skjørt uten strømpebukse under, og midt på dagen føltes det som om det var en liten rest av sommer igjen. Men da jeg skulle hjem, var det plutselig for kaldt.

Og det fikk meg til å tenke på et dikt.

IMG_0277

Autumn Has Caught Us in Our Summer Wear

Autumn has caught us in our summer wear
Brother, and the day
Breathes coldly from fields far away
As white air.
We are cold at our feet, and cold at our throats,
Crouching, cold, deaf to the morning’s half-notes.

See, over the fields are coming the girls from the Church,
Gathering the fruits
For their Harvest Festival; leaves, berries and roots
– Such is their search.
I do not think that we shall be
Troubled by their piety.

Tomorrow we shall hear their old bells ringing
For another year;
We shall achingcold be here
– Not singing.
Outside, the frost will bite, thaw then return;
Inside, the candle will burn.

-Philip Larkin

IMG_0274

Ekteskabet

Da jeg for noen måneder siden ble intervjuet i avisen Framtida, ble overskriften «En plukka blome». Ordentlig pikant, siden jeg blant annet snakket om sex. Mer spesifikt, synet på sex i kristenkarismatiske miljøer, siden det er et viktig tema i Spranget.

Nå er det en stund siden jeg har skrevet noe om kristendom og sex og sånn, og jeg skal egentlig ikke skrive så mye nå heller, men jeg vil gjerne dele en knakende fin sang som jeg kom over på Facebook i dag. Den er gammel, helt fra 90-tallet, men budskapet står ved lag i dag. I alle fall i visse miljøer. Her er den – på klingende kristiansandsk!

Og hvis noen lurte – Kåre Skuland er en ordentlig person. Han er pastor i Jesus Church, og ellers musiker og forfatter. Jeg tror nok han har humor også – jeg nekter å tro at alle nødrimene ble kreert uten et glimt i øyet! Men budskapet han fremfører er representativt for store deler av kristen-Norge, og det synes jeg er trist. Og litt gøy – når jeg hører denne sangen.

For meg er det for sent å begynne å gå med dette moteplagget.
For meg er det for sent å begynne å gå med dette moteplagget.

Disiplin og ambisjon

Disiplin. Det er det som må til hvis man skal ha fremgang. Også innen yoga. Særlig innen yoga. Det var noe av det første jeg festet meg ved da jeg startet med Ashtanga. Jeg gikk på min første klasse, møtte Anthony, ble mer eller mindre beordret på privattime, og allerede samme uke var jeg i gang med yoga hver dag. Yoga every damn day, som det heter i sosiale medier – med hashtag.

«I like working with you, you’re disciplined, you always do as you’re told», sa Anthony etter noen måneder. Det var sant – jeg gjorde alle hjemmelekser, gikk på alle klasser, lærte navn på alle positurer, jeg praktiserte selv om jeg hadde muskelvondt. «Work through the pain,» som det het. Muskelvondt er ikke farlig.

Dette er ikke ment som en skryteparade, eller enda verre – som snikskryt. Det er nok mest det siste jeg er redd for, siden jeg nå skal dømme meg selv nord og ned. Men uansett – nå kommer jeg til poenget. Saken er nemlig den at det går an å være for ivrig. Ivrig som i utålmodig. Og det er vel omtrent det mest ikke-yogiske man kan være. Altfor ofte tilnærmer jeg meg yoga som om det hadde vært turn.

Jeg leste nylig et intervju med Sharath Jois, lederen for Ashtanga Yoga Research Institute i Mysore, India – og der sier han følgende, etter å ha blitt konfrontert med Pattabhi Jois berømte utsagn om at Ashtanga er for alle, bortsett for de som er late:

Many people are too ambitious with their yoga. But the yoga process does not happen instantly, it is a slow process. Today everyone wants everything right away, but yoga is not like that. Yoga takes practice to understand.

Dette gikk rett hjem hos meg. Jeg er ekstremt utålmodig. Hver eneste dag tenker jeg på at jeg ikke gjør raske nok fremskritt. Hver uke tar jeg et overblikk og fastslår at jeg umulig kan ha praktisert nok den uken – enda jeg har gjort yoga every damn day. Hvilket man ikke skal. Man skal faktisk ha en hviledag i uken. Jeg har blitt flinkere til å hvile meg, men jeg hopper ofte over hviledagen.

Det tok ikke så lang tid før Anthony skjønte at han måtte be meg om å ta pauser i blant. Da viste det seg at jeg ikke var så god til å gjøre som jeg fikk beskjed om. Og når det gjelder ashtangaprinsippet om å vente til læreren gir en nye positurer – så har jeg forbrutt meg ettertrykkelig mange ganger. Vanligvis når jeg er alene, for Anthony slår ned som en hauk på strebere, men det var en gang jeg tøyde strikken på en privattime. Jeg øvde på Utthita Trivikramasana, som ser slik ut …

IMG_1518

… og det gikk fint på den ene siden, men jeg begynte å miste balansen på den andre. «Drop it for now,» sa Anthony, men jeg insisterte. Han sa nei en gang til, men jeg insisterte. Da sa han ikke noe mer, men så megetsigende på meg mens jeg fortsatte. Så fikk jeg en skikkelig muskelstrekk i siden.

«Told you,» sa han da.

Sharath Jois sier videre i intervjuet:

There are many reasons to getting injuries. First you must look at how it happened. If you have a bad teacher you might get hurt, it is the students job to find a good, serious teacher. Find out if the teacher is serious about his or her own practice; that is very important. Then there are students who wants more and more asanas, they try too hard, practices two times a day, and then you might hurt your body.

Jeg har heldigvis en god lærer, og hadde ikke fått den strekken hvis jeg hadde hørt på ham, men det var en nyttig lærepenge. Injuries can be good teachers. They make us more humble, mener Sharath.

Jeg har litt samme situasjon akkurat nå. Jeg har hatt litt vondt i en albue i noen uker, og har merket at det kommer i forbindelse med håndstående. Dermed ville det være fornuftig å droppe det en stund, men i går sto jeg på hendene likevel. Så i dag kjenner jeg det litt igjen. Det går over. Men det er irritererende – for da føler jeg at jeg ikke har fremgang! Jeg er ennå ikke så sterk som jeg bør være, og for meg går det langsomt, for jeg tror jeg har hatt vondt cirka alle steder i armene. Det er alltid noe som holder meg igjen, selv om det jo går fremover.

Men:

If you’re building a strong foundation it has to take time. It can take many years, and requires commitment and dedication as well as respect and gratitude. It is the same principle as when you’re building a platform. You cannot use only sand for the foundation; you need other components, like rocks, to make it a strong construction.

Tålmodighet, tålmodighet. Sukk.

Og til slutt sitatet som mest av alt får meg til å føle at jeg ikke alltid har «a yogic mind».

If you just have a yogic mind, an understanding of yoga, your limitations does not matter. It is not possible for everyone to do the asanas I can do. Also there are those who can do all asanas without being great yogis. The most important thing is to dedicate your heart, not how many asanas you can do.

sharathseat2

Googler meg selv i blant

Alle googler seg selv i blant, gjør de ikke? Jeg googler av og til «Heidi Sævareid Spranget». Bare for å sjekke om noen har skrevet eller sagt noe – det hender jeg kommer over bokblogger.

I det siste har jeg kommet over to som har blogget om meg. Forleden fant jeg bloggeren Askeladden. Hun siterte fra boken og skrev:

Dagens smakebit kommer fra Spranget av Heidi Sævareid. Jeg er ikke kommet så langt. Men den virker både bra og spennende. Men kanskje litt tungt språk og litt rotete i oppbygninga. Eller synest jeg den bygger på litt ( men bare litt) fordommer om Kristen livet.

Jeg håper hun kom seg igjennom hele!

I dag fant jeg bokbloggeren Bibliotekaren din. Hun skriver et rosende innlegg som hun avslutter slik:

Dette er ei god bok, syns eg. Den er interresant! Og så får me kjærlighet! ❤ ❤ Det er sjølvsagt ein heilt spesiell ung, tiltrekkjande gut i Zion: Peter
Og så får me søskenhistoria. Anna og Janne.
Les, min venn!

Selvsagt synes jeg at folk skal følge oppfordringen hennes!

IMG_3294

Ellers gleder det meg at jeg nå også kan kalle meg for lyriker. Bare se på denne listen over norske diktutgivelser i 2013!

Høy på skriving, lite søvn

Natt til i går sov jeg mellom tre og fire timer. På så lite søvn blir jeg litt svimete. Vanligvis ikke veldig produktivt, men i går oppdaget jeg at det kunne ta brodden av skrivegring, samt sende fantasien på glideflukt. Jeg kjente meg mindre selvkritisk. Jeg hadde bilder i hodet, kanskje litt uklare bilder, men de ville ut gjennom fingertuppene mine og ned på tastaturet, og jeg begynte å skrive før jeg rakk å få motforestillinger.

dark and stormy prime

Jeg klarer sjelden å skrive hver dag. Jeg klarer å tenke hver dag, på boken, men ikke skrive. Når jeg hører om forfattere som har arbeidstid fra ni til fire hver dag, eller en avtale med seg selv om at de skal skrive i en eller to eller tre timer hver dag, får jeg gjerne litt dårlig samvittighet. Og så legger jeg gjerne en plan om å gjøre det samme. Eller kanskje jeg skal skrive ett avsnitt hver dag, kanskje det skal være avtalen?

Men så finner jeg hver gang ut at det ikke fungerer sånn. Og jeg tror ikke på skrivetips som skal fungere for alle. Selv er jeg avhengig av å ikke ha faste vaner, for å føle meg friest mulig. I fare for å lyde klisjéfull – ordene må komme når de kommer. Vel å merke ikke av seg selv. Jeg må mane meg selv inn i den rette stemningen for å lokke dem frem. I startfasen av en skriveprosess er jeg helt avhengig av stemningen. For stemningen er det første som faller på plass når jeg begynner å skrive. Karakterene og historien kommer etterpå.

Det er jo ikke hver dag jeg kan feste lit til en halvsøvnig hjerne for å få ordene frem. Og det er ikke hver dag jeg har den følelsen av iver som jeg har nå. Nå kjennes det som om det flagrer i magen og som om jeg kan løpe fort i luften, og det er en bittersøt smak på tungen og en slags følelse av å være frakoblet og påkoblet på likt. Det er egentlig en ubeskrivelig følelse.

Siden ikke alle dager er sånn, har jeg musikken. Hver gang jeg skriver på noe, finnes det musikk som tar meg inn i akkurat den rette stemningen og gir et løft. Den rette stemningen er ulik for hver ting jeg skriver. Det danner seg en slags spilleliste. Den endrer seg gjerne litt underveis, men stemningen holder stand.

Slik er stemningen jeg må være i for det jeg skriver nå:

Tanker om Stockholmssyndromet

I disse dager, leser jeg i Aftenposten, er det 40 år siden hendelsen som ga navnet til Stockholmssyndromet.

I 1973 ble Kreditbanken på Norrmalmstorg ranet, og en rekke mennesker ble tatt som gisler. Etter seks dager (23. til 29. august) som gisler i banken motsatte flere av gislene seg politiets forsøk på frigjøring, og nektet å vitne mot ranerne i den påfølgende rettssaken. Slik har ordet «Stockholmssyndromet» blitt et ord for det som skjer når et offer får sympati med forbryteren, og utvikler negative følelser overfor redningsmennene.

Siden det altså er 40 år siden ranet i Stockholm, tenkte jeg at jeg skulle benytte anledningen til å si noen ord om en bok som kretser rundt nettopp dette fenomenet. Den heter Stolen, og er skrevet av Lucy Christopher.

IMG_3230

Boken handler om sekstenåringen Gemma, som blir kidnappet på flyplassen i Bangkok, dopet ned og tatt med til Australias ørken. Kidnapperen er Ty, en ung mann som har fulgt med på henne lenge og skapt en illusjon i hodet sitt om at de to hører sammen. Nå blir han forvirret og fortvilet over at hun ikke føler det samme. Slik han ser det, har han reddet henne. Gemma, derimot, er redd han skal drepe henne, og gjør flere fluktforsøk – inntil hun innser at hun vil dø i ørkenen om hun flykter. Og så snur følelsene hennes gradvis. Hun begynner å få sympati for Ty.

Spinifex. En plante det er mye snakk om i boken.
Spinifex. En plante det er mye snakk om i boken.

Det rare er at leseren også får sympati med ham. Og det er en temmelig ubehagelig følelse. Jeg skrev en tekst om akkurat dette for fire år siden. Jeg er rammet av Stockholmssyndromet, heter den.

Jeg kom over denne boken da jeg deltok på en ungdomsslitteraturkonferanse i Cambridge. Jeg reiste dit spontant, på reisestipend fra Kritikerlaget. Da jeg søkte på stipendet var planen å reise til Oxford, hvor det er et blomstrende barne- og ungdomslitteraturmiljø, men så oppdaget jeg at det skulle avholdes en konferanse ved Cambridge University som ville gi meg langt bedre uttelling. Så dit dro jeg, og angret ikke. Der la Lucy Christopher frem et paper. Hun arbeidet da med sin doktorgrad i skrivekunst ved Bath Spa University, og romanen Stolen var skrevet som del av graden. Jeg ble interessert i boken, kjøpte den med meg hjem, og skrev om den.

Senere, da jeg var i mitt første vikariat som redaktør i Cappelen Damm, oppdaget jeg at boken lå på pulten til en av kollegene mine. DEN MÅ DU KJØPE! skrek jeg, og heldigvis snakket jeg til en som var like begeistret for boken som meg. Boken ble kjøpt inn, og da jeg var ferdig med vikariatet, ble jeg bedt om å oversette den.

På norsk heter den Stjålet, og sånn ser den ut med norsk omslag, designet av Ole Peder Juve:

Christopher_Stjaalet

På norsk kaller man denne boken for en «ungdomsbok», mens den på engelsk kalles en YA novel (YA = Young Adult) Den engelske betegnelsen gir mest mening for denne boken, for det er en bok med en ganske voksen tematikk. Den er naturligvis svært populær blant unge jenter, men googler man boken, ser man raskt at de yngste leserne i stor grad ser romanen som en romantisk bok. Jeg antar at boken appellerer til unge jenter på samme måte som Twilight gjør det. Her sammenligner jeg ikke kvaliteten – Stolen er en bok med høy litterær kvalitet – jeg peker på det faktum at Stolen blir tolket i lys av «farlig kjærlighet»-motivet. Jeg ser dessuten at svært mange fan-lagde filmtrailere av en eller annen grunn består av klipp fra tv-serien Vampire Diaries. De blir gjerne seende sånn ut:

Dette synes jeg vanskelig kan tolkes på annet vis enn at Stockholmssyndromet har slått ut i full blomst hos de unge leserne. Under de uoffisielle YouTube-trailerne florerer det av kommentarer som:

There should be a sequel where he finally gets out of jail, and Gemma is over 18 so they can go back to Sandy Desert and be together… 🙂

I ‘m in love w/.the character Ty and understood perfectly he was not crazy to me. If I was Gemma I would stay w/ him in the desert forever: )

How can anyone hate Ty? I looove him LOL

Den voksne leseren er heller ikke immun, men har nok den distansen som skal til for å se at dette ikke er en romantisk historie, men aller mest en dramatisk fortelling om et sykt sinn. Det er mulig jeg ville klassifisert denne boken som en voksenroman dersom jeg skulle sette merkelapp på den. Men egentlig er det vel ikke så viktig å sette merkelapp på den. Ulike lesere vil få ulike ting ut av den. Og en god roman er det – oversatt til over seksten språk og belønnet med en rekke litterære priser.

Og så er forfatteren en veldig hyggelig dame, forresten. Jeg møtte henne i Bath for to år siden, og var ute og spiste middag med henne og hennes mor. Jeg ble invitert på besøk til morens gård i Wales, hvor hun blant annet har en rekke esler. Det er godt å vite at man har muligheten til å besøke en eselgård.

Lucy og oversetter. Oversetter er skummelt intens i blikket.
Lucy og oversetter. Oversetter er skummelt intens i blikket.