Disiplin og ambisjon

Disiplin. Det er det som må til hvis man skal ha fremgang. Også innen yoga. Særlig innen yoga. Det var noe av det første jeg festet meg ved da jeg startet med Ashtanga. Jeg gikk på min første klasse, møtte Anthony, ble mer eller mindre beordret på privattime, og allerede samme uke var jeg i gang med yoga hver dag. Yoga every damn day, som det heter i sosiale medier – med hashtag.

«I like working with you, you’re disciplined, you always do as you’re told», sa Anthony etter noen måneder. Det var sant – jeg gjorde alle hjemmelekser, gikk på alle klasser, lærte navn på alle positurer, jeg praktiserte selv om jeg hadde muskelvondt. «Work through the pain,» som det het. Muskelvondt er ikke farlig.

Dette er ikke ment som en skryteparade, eller enda verre – som snikskryt. Det er nok mest det siste jeg er redd for, siden jeg nå skal dømme meg selv nord og ned. Men uansett – nå kommer jeg til poenget. Saken er nemlig den at det går an å være for ivrig. Ivrig som i utålmodig. Og det er vel omtrent det mest ikke-yogiske man kan være. Altfor ofte tilnærmer jeg meg yoga som om det hadde vært turn.

Jeg leste nylig et intervju med Sharath Jois, lederen for Ashtanga Yoga Research Institute i Mysore, India – og der sier han følgende, etter å ha blitt konfrontert med Pattabhi Jois berømte utsagn om at Ashtanga er for alle, bortsett for de som er late:

Many people are too ambitious with their yoga. But the yoga process does not happen instantly, it is a slow process. Today everyone wants everything right away, but yoga is not like that. Yoga takes practice to understand.

Dette gikk rett hjem hos meg. Jeg er ekstremt utålmodig. Hver eneste dag tenker jeg på at jeg ikke gjør raske nok fremskritt. Hver uke tar jeg et overblikk og fastslår at jeg umulig kan ha praktisert nok den uken – enda jeg har gjort yoga every damn day. Hvilket man ikke skal. Man skal faktisk ha en hviledag i uken. Jeg har blitt flinkere til å hvile meg, men jeg hopper ofte over hviledagen.

Det tok ikke så lang tid før Anthony skjønte at han måtte be meg om å ta pauser i blant. Da viste det seg at jeg ikke var så god til å gjøre som jeg fikk beskjed om. Og når det gjelder ashtangaprinsippet om å vente til læreren gir en nye positurer – så har jeg forbrutt meg ettertrykkelig mange ganger. Vanligvis når jeg er alene, for Anthony slår ned som en hauk på strebere, men det var en gang jeg tøyde strikken på en privattime. Jeg øvde på Utthita Trivikramasana, som ser slik ut …

IMG_1518

… og det gikk fint på den ene siden, men jeg begynte å miste balansen på den andre. «Drop it for now,» sa Anthony, men jeg insisterte. Han sa nei en gang til, men jeg insisterte. Da sa han ikke noe mer, men så megetsigende på meg mens jeg fortsatte. Så fikk jeg en skikkelig muskelstrekk i siden.

«Told you,» sa han da.

Sharath Jois sier videre i intervjuet:

There are many reasons to getting injuries. First you must look at how it happened. If you have a bad teacher you might get hurt, it is the students job to find a good, serious teacher. Find out if the teacher is serious about his or her own practice; that is very important. Then there are students who wants more and more asanas, they try too hard, practices two times a day, and then you might hurt your body.

Jeg har heldigvis en god lærer, og hadde ikke fått den strekken hvis jeg hadde hørt på ham, men det var en nyttig lærepenge. Injuries can be good teachers. They make us more humble, mener Sharath.

Jeg har litt samme situasjon akkurat nå. Jeg har hatt litt vondt i en albue i noen uker, og har merket at det kommer i forbindelse med håndstående. Dermed ville det være fornuftig å droppe det en stund, men i går sto jeg på hendene likevel. Så i dag kjenner jeg det litt igjen. Det går over. Men det er irritererende – for da føler jeg at jeg ikke har fremgang! Jeg er ennå ikke så sterk som jeg bør være, og for meg går det langsomt, for jeg tror jeg har hatt vondt cirka alle steder i armene. Det er alltid noe som holder meg igjen, selv om det jo går fremover.

Men:

If you’re building a strong foundation it has to take time. It can take many years, and requires commitment and dedication as well as respect and gratitude. It is the same principle as when you’re building a platform. You cannot use only sand for the foundation; you need other components, like rocks, to make it a strong construction.

Tålmodighet, tålmodighet. Sukk.

Og til slutt sitatet som mest av alt får meg til å føle at jeg ikke alltid har «a yogic mind».

If you just have a yogic mind, an understanding of yoga, your limitations does not matter. It is not possible for everyone to do the asanas I can do. Also there are those who can do all asanas without being great yogis. The most important thing is to dedicate your heart, not how many asanas you can do.

sharathseat2

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s