«Rising out of the pumpkin patch!»

Halloween er kanskje en amerikanisert høytid uten rot i Norge.

Men jeg lar meg gjerne amerikanisere så lenge det er via Peanuts.

linus-1

linus-great-pumpkin

Hvert år venter lille Linus på «the flying, gift-giving pumpkin». Han går ikke og banker på dører og roper trick or treat. Han sitter trofast i åkeren.

its-the-great-pumpkin-charlie-brown

Linus

Og selv om han blir skuffet år etter år, gir han ikke opp.

Peanuts_Halloween_GreatPumpkin_01

Hold ut, Linus!

Scan

Advertisements

Brage-nominert!

Det må være en feil. Eller en ond spøk. Eller … noe. For det kan jo ikke stemme at jeg er nominert til Brageprisen?

Sånn har jeg gått rundt og tenkt i en uke. Og jeg brukte hele formiddagen på å være nervøs for at det egentlig ikke skulle være sant. Jeg gikk gjennom Slottsparken på vei til Litteraturhuset og tenkte på at det ville bli så pinlig å fortelle til familien min at det fantes noen nominasjon likevel. Vel fremme på Litteraturhuset satte jeg meg i kafeen og lurte på hva jeg skulle gjøre hvis forlaget mitt ikke dukket opp. Da fikk jeg vel bare tusle min vei?

Heldigvis har ingen bløffet meg. Jeg sitter og ser på en blomsterbukett fra forlaget, nyhetsartikler som bekrefter at det er sant, og et oversiktsheftet over de nominerte. Og så ligger jo nyheten ute på forlagets hjemmeside. Så jeg tror på det nå.

IMG_3719

I tillegg kan jeg lese juryens begrunnelse på Brageprisen.no

Begrunnelsen for at jeg ble nominert lyder slik:

Spranget er en debutroman som preges av intensitet og god kontroll over de litterære virkemidlene. Fortellingen om Janne, som er dypt knyttet til tvillingsøsteren og følger henne inn i en religiøs menighet, er sint og åpen på samme tid. Janne føler ganske snart kontrollen og overvåkningen i menigheten beklemmende. Den gjør henne rasende og provokativ.

Sævareid fanger presist inn denne konflikten i Janne, men hennes største prestasjon er hvordan hun nyanserer alt; bildet av Janne, og av miljøet rundt henne. Romanen er en nøyaktig og rammende fortelling om identitetsutvikling, kjærlighet og avhengighet. Om kampen mot mekanismer som reduserer og truer individets frihet. Slik er romanen relevant for oss alle, fordi den handler om å ha
mot til å være seg selv.

Jeg er så glad og overveldet! Og jeg er oppriktig talt ikke voldsomt opptatt av å vinne når prisen deles ut 19. november. Bare det å bli nominert er stort i seg selv! Ikke minst når jeg har selskap av så fantastisk flinke forfattere som Synne Lea (Nattevakt, Cappelen Damm) Brynjulf Jung Tjønn (Så vakker du er, Cappelen Damm) og Hakon Øvreås (Brune, Gyldendal). Jeg føler meg beæret av å være i en slik forsamling.

Jeg synes selvsagt at alle bør lese de Brage-nominerte bøkene! Når det gjelder min bok, kan man her på bloggen trykke på «Kjøp Spranget»-knappen øverst på siden (eller her), og så blir man geleidet videre.

Og til sist må jeg nevne at jeg selvsagt ikke hadde kommet hit uten den fabelaktige redaktøren min, Anne Horn. En stor takk til henne!

Psykedeliske parallellogrammer

I’m spacing out, I’m seeing silence between leaves,
I’m seeing down, I’m seeing silence that are his

Gjett hvilken sang denne synestesireferansen kommer fra?

Antagelig er det ikke overvettes mange som vet det. Sangen kommer fra en plate utgitt for 43 år siden, og siden ga ikke denne artisten ut noe mer. Nå er hun imidlertid i gang med noe nytt. Og det er på tide. For verden gikk sannelig glipp av noe da hun lot det være med den ene platen.

7203

Linda Perhacs er såpass ukjent at den lille wikipedia-snutten om henne ikke engang oppgir når hun ble født. Men hun var ung i California på 60-tallet, og midt i hippietiden drev hun med noe så prosaisk som å jobbe som tannhelsesekretær. Men hun jobbet i Beverly Hills, og der hadde hun stadig berømtheter blant klientellet. En av dem var filmkomponisten Leonard Rosenmann, som en dag spurte henne om det virkelig bare var dette hun drev med – altså jobben på tannlegekontoret? Da bekjente hun at hun også skrev noen sanger nå og da. Rosenmann krevde fluksens å få høre noen av sangene hennes – han jobbet nemlig med prosjekter som trengte «the new hippie flavour», og dermed ga hun ham en hjemmesnekret demotape. Kun noen uker etter hadde hun kontrakt med Universal Studios.

perhacs

I dag forteller Perhacs dette i et intervju med MOJO:

I was driving home on the LA Freeway at night, and suddenly I saw this thing in the sky: moving shapes, a progression of changes, something extremely beautiful. I thought I must be going crazy. I pulled of the road and scribbled a picture of what I’d seen. I thought, my God, I’m seeing music, in the visual. I’m going to have to create this music. It’s just too amazing.

Slik ble Parallelograms til. Og Perhacs’ psykedeliske (eller rettere sagt: synestetiske) visjon tatt i betraktning – det er kanskje ikke så rart at teksten til albumets tittelspor går sånn som dette:

Paralllllel-o-gram gram
Spiralllllll-o-gram-gram
Quadrehedral
Tetrahedral
Mono-cyclo-cyber-cilia

Paralllllel-o-gram-gram
Spiralllllll-o-gram-gram
Semi para bolic
Semi metra bolic
Radio-larial-uni-cellular

Og det er vel heller ikke grunn at Perhacs’ musikk gjerne kalles for psych-folk.

Linda Perhacs er et relativt ukjent navn for mange, men hun regnes likevel som en pioner innen psych-folk. Parallelograms er et bemerkelsesverdig unikt album. Musikkkritikeren Aaron Milenski sier det slik:

PARALLELOGRAMS is the unquestioned queen of the hill of female psychedelic albums. Fans of the genre are as unanimous in their praise of this album as mainstream critics are for Joni Mitchell’s BLUE, almost to the point where it’s unthinkable that anything else can be better.

«Female psychedelic albums», ja. Typisk formulering. Men senere går han i rette med tendensen til å sammenligne alle kvinnelige folk-musikere med Joni Mitchell. Les resten av teksten her.

Selv om folk alltid vil være fristet til å sammenligne enhver kvinnelig folk-musiker med Joni Mitchell, er det å bomme litt. Det er selvsagt enkelte harmonier og løsrevne melodiføringer som bringer tankene i den retningen, og Perhacs selv har en stemme som kan minne litt om Mitchells (skjønt Perhacs synger tindrende klokkerent hele tiden, noe Mitchell ikke er kjent for å gjøre). Men arrangementene, med alle sine uventede perkusjonslyder, disharmoniske fløytetriller og instrumentaktige vokallyder, befinner seg langt unna det mitchellske universet, og langt inne i det psykedeliske. Det samme gjelder tekstene. Tittelen Parallelograms viser til forestillingen om at lyd har sitt motsvar i farge – at det auditive har sin fargeparallell. Og sånn er det jo for synestetikere som Linda Perhacs.

Det var ikke min interesse for synestesi som gjorde at jeg oppdaget henne – jeg kom over navnet hennes da jeg leste et intervju med Devendra Banhart. I løpet av de siste årene har en rekke artister oppgitt at de beundrer Perhacs og lar seg inspirere av henne – bl.a. Michael Åkerfeldt fra prog-metal-bandet Opeth, psych-folk-musikerne Julia Holter og Nite Jewel (som også bidrar på Perhacs’ nye album) og Daft Punk, som brukte hennes ‘If You Were My Man’ i filmen Electroma (2006). Linda Perhacs har altså endelig kommet til heder og verdighet nå, og Parallelograms er remastret. Den kan streames på Spotify.

Det er ingen tvil om at platen trengte en remastring – den dårlige kvaliteten på førsteutgivelsen bidro nemlig til at platen aldri slo riktig an. Men siden både Perhacs og Rosenman brukte lang tid på produksjonen, er det ingen som riktig vet hva som skjedde. Perhacs sier dette til MOJO:

«It never occurred to Leonard of I to hear the pressing before they packaged it. Well, they flattened out the sound so badly that when I first heard it I threw my copy away. I was so upset. I asked Universal to do another pressing and they refused.»

Slik ble Parallelograms glemt nesten med det samme den kom ut, men i år 2000 ble den sluppet digitalt. Da kontaktet Perhacs Universal og sa at de hadde brukt feil tape. Tre år senere kom den riktige versjonen av platen ut, og hun fikk kontakt med Devendra Banhart. Perhacs bidro som korist på Banharts Smokey Rolls Down Thunder Canyon, blant annet på ‘Freedom’.

Siden vokste interessen for henne jevnt og trutt, og nå kan vi glede oss til nytt album fra Linda Perhacs, The Soul of All Natural Things.

Get out of the waves, get out of the water!

Følgende blogginnlegg er apropos – ikke noe spesielt. Først og fremst er det et uttrykk for entusiasme. Som kunne ha kommet når som helst. Men som stiger til overflaten etter at jeg har hørt ganske mye på Kate Bush i noen uker. Jeg har en del sånne perioder. Akkurat som jeg har David Bowie-perioder. Eller PJ Harvey-perioder. Björk-perioder. Chelsea Wolfe-perioder. Cocteau Twins-perioder. Of Montreal-perioder. The Knife-perioder. Kurt Vile-perioder. Radiohead-perioder. Og så videre.

Men nå skal det altså handle om Kate Bush.

130529-kate-bush

Denne Kate Bush-perioden ble utløst av at jeg noe tilfeldig havnet i en Kate Bush-diskusjon i en mailutveksling. For noenlunde samtidig kom jeg over en artikkel på musikknettstedet Stereogum, som rangerte Kate Bush sine album «from worst to best». Det at rangeringen var riv ruskende gal, gjorde selvsagt at Kate Bush-disusjonen grep om seg. Det endte med at vi begge laget hver vår rangering. Det måtte jo til, ettersom rangeringen i artikkelen er slik:

10: Lionheart
09: The Dreaming
08: The Red Shoes
07: Director’s Cut
06: Aerial
05: 50 Words For Snow
04: The Kick Inside
03: Never For Ever
02: Hounds of Love
01: The Sensual World.

Her er det mye som skurrer! Director’s Cut rangert over The Dreaming? 50 Words For Snow over Aerial? Hva i all verden? Det verste er vel egentlig det med The Dreaming. Og jeg kan ikke fri meg fra tanken på at det må ha vært en veldig blodfattig og tørrpinnaktig person som laget denne listen.

Selv er jeg naturligvis ingen av delene. Så her er min rangering:

10. Director’s Cut

51iIZhzHeYL

Unødvendig plate. Det er selvsagt litt interessant og morsomt å høre hvordan stemmen har modnet seg, men jeg synes ikke sangene egentlig tilføres mye nytt. Når jeg hører denne platen, hvilket jeg i grunnen sjelden gjør, vil jeg helst hoppe rett over på originalene. ‘The Sensual World’ kan ikke forbedres, mener nå jeg, så selv om det jo er artig at ‘Flower of the Mountain’ siterer Molly Bloom direkte(begge versjonene bygger på Ulysses av James Joyce), tjener ikke sangen noe på det.

9. The Red Shoes

Kate+Bush+-+The+Red+Shoes+-+LP+RECORD-336617

Her er det en del gode sanger – og mye temmelig kjedelig fyllstoff. Produksjonen er dessuten smertelig preget av 80-tallet. Men det knytter seg litt sentimental value til en del av sangene. Jeg danset jo ballett i oppveksten, og omslaget fikk meg til å ønske meg røde tåspissko. Fortellingen i ‘The Red Shoes’ fikk meg dessuten til å grøsse deilig på ryggen. Og så var det ‘Lily’. Dramatisk på riktig måte. Jeg husker at jeg gikk ute i mørket med hodetelefoner og følte meg uovervinnelig når jeg hørte de hedenske besvergelsene. Jeg liker fortsatt disse to sangene, men platens høydepunkt er ‘Moments of Pleasure’, synes jeg.

8. 50 Words For Snow

tumblr_lrf2wf7fzu1qzszr3

Denne platen er vel nesten litt tilfeldig plassert, fordi jeg ikke har fått den under huden ennå. Den er rolig og fin, som en myk dyne av snø, men det er ingenting som får meg til å fryse på ryggen av fryd, og jeg synes ikke den har noe særlig til “spenningskurve”. Og så tror jeg at det finnes bedre vokaler enn den til sønnen Bertie på ‘Snowflake’. Selv om sangen er fin og videoen fantastisk. Nivået på sangene er jevnt, men jeg liker ikke Elton John-duetten ‘Snowed In At Wheeler Street’. Og ’50 Words For Snow’ med Stephen Fry er vel litt fjollete. Jeg liker best ‘Lake Tahoe’. Men det er ‘Snowflake’ som må fremheves, for der danses det ballett.

7. Lionheart

Kate+Bush+-+Lionheart+-+LP+RECORD-444585

Dette albumet må havne såpass langt nede, fordi det er såpass mange sanger jeg aldri får tak på – kanskje fordi de er ganske svake. Jeg synes platen er springende og for pompøs eller teatralsk. ‘Don’t Push Your Foot On The Heartbrake, ‘Coffee Homeground’, ‘Full House’, ‘Hammer Horror’ … jeg hopper stort sett over disse. Men så er det ‘Kashka From Baghdad’. Og ‘In Search of Peter Pan’, med det nydelige guttekoret (jeg tror i alle fall det er guttekor). Og så synes jeg haukingen på ‘Wow’ er kjempefin (jeg elsker når Kate Bush skriker, hauker og hoier), selv om sangen er litt vel pompøs.


6. Aerial

kate_bush_-_aerial_-_front

Nå er vi over på den delen av listen hvor jeg er veldig i tvil hele tiden. Burde Aerial plasseres før eller etter The Kick Inside? Tross alt hender det oftere at jeg hører hele Aerial enn The Kick Inside. Men The Kick Inside er jo langt mer nyskapende – mer om det på neste punkt på listen, og tilbake til Aerial. Platen er utsøkt vakker, flytende og fløyelsmyk, og imponerende helhetlig. Med en virkelig kongelig åpning – ‘King of the Mountain’. Men del 2 – altså ‘Sky of Honey’ (med nydelige mellomtitler som ‘The Painter’s Link’, ‘An Architect’s Dream’ og ‘Nocturn’) er det virkelig mektige ved denne platen. Nytelse fra ende til annen. På del 1 er ‘Bertie’ det svakeste sporet – men ‘A Coral Room’ rører meg til tårer.

5. The Kick Inside

The_Kick_inside_cover

Debutplaten til Kate Bush, innspilt før hun rakk å fylle 20. En musikkhistorisk milepæl. Egentlig er denne platen så vanvittig tøff og unik at den enten ikke burde høre hjemme på listen – eller havne helt øverst. Egentlig synes jeg vel at dette er den beste platen. Men … likevel. Det er ikke et helstøpt album. Sangene som kommer etter ‘Feel It’ er ikke spesielt fantastiske, men første del av platen ER SÅ BRA. ‘Moving’ (som starter med hvalsang!), ‘The Strange Phenomena’, ‘Saxophone Song’ … Og selvsagt ‘Wuthering Heights’- sangen som fikk meg til å lese Brontë. ‘James and the Cold Gun’ er tøff. Der hører man at David Gilmour har produsert platen. Jeg tenker alltid litt på ‘One Of These Days’ fra Meddle når jeg hører grunnriffet.

4. Never For Ever

Kate_Bush_Never_Forever

Dette albumet har det fineste coveret i hele diskografien. Og det er et veldig rikt album, hvor Kate Bush virkelig har rukket å utvikle sin egenart. Det er få svake spor her, men det må vel sies at jeg synes både ‘Violin’ og ‘Wedding List’ er veldig slitsomme. ‘Delius’ er vakker. Og ‘Army Dreamers’. Og ‘Breathing’. Som handler om atomvinter. Jeg elsker skrikingen på ‘Egypt’. Jeg elsker når folk som KAN skrike, skriker. Som Björk i ‘It’s Oh So Quiet’. Eller Roger Waters i ‘Careful With That Axe, Eugene’.

3. The Sensual World

The_Sensual_World

Her strever jeg litt. Det er utrolig vanskelig å velge mellom dette albumet og The Dreaming. Jeg elsker begge to. Så det er nesten tilfeldig at tredjeplassen går til The Sensual World. Det er et virkelig solid album, med knapt en eneste svak sang. Det innehar noe av den samme kvaliteten som Aerial – musikken har noe glidende over seg, den snor seg lett inn i øregangene. Det er muligens derfor jeg liker The Dreaming litt bedre – den platen gir meg mer motstand. Men åh!!! The Sensual World har ‘Rocket’s Tail’ (med bulgarske folkesangere i bakgrunnen), den forrykende ‘Love and Anger’, og ikke minst – den drømmeaktige, innadvendte ‘The Fog’. Det beste sporet på platen. Likevel blir det nok tittelsporet jeg legger ut video av – det er tross alt en av de mest sexy musikkvideoene som finnes.


2. The Dreaming

Kate_Bush_The_Dreaming_Cover

Det rareste albumet i hele diskografien. Tydeligvis for rart for listemakeren til Stereogum. Som kalte det for «dark, heady and decisively unromantic». Hvordan kan dette være galt??? spør nå jeg. Det er jo helt i tråd med slik kjærlighet og romantikk nesten alltid er hos Kate Bush – farlig og altoppslukende! “Let’s danger it up”, synger hun i en ganske svak sang på The Red Shoes, men uansett – det er ganske representativt. Kjærligheten er ville hunder, spøkelset Cathy, den er Houdini, den som vil inn i ‘Get Out Of My House’. Sistnevnte (hvor hun blant annet synger esellyder!) er for øvrig et av The Dreamings beste spor, like bak ‘Leave it Open’.

1.Hounds Of Love

ce31ab9b76a576be96d94b3831183eeb59cc5881

Det absolutt fineste albumet – nesten hver gang! Her er udødelige ‘Running up That Hill’ – med den fineste moderne ballett-videoen jeg vet om. Her er ‘Cloudbusting’, som baserer seg på William Reichs orgon-teorier. Og tittelsporet ‘Hounds of Love’, som beskriver kjærlighet slik kjærlighet bør være: «It’s coming for me through the trees!» Og så er det andre del av albumet, ‘The Ninth Wave’, som henter tittelen fra et velkjent russisk maleri fra 1850. Kate Bush har selv sagt dette om ‘The Ninth Wave’: «[It’s about] a person who is alone in the water for the night. It’s about their past, present and future coming to keep them awake, to stop them drowning, to stop them going to sleep until the morning comes.» Det er helt umulig å verge en favorittsang her. Så her er like godt «Cloudbusting», ford videoen er så steampunk-aktig og fin.

Så – det var min Kate Bush-liste. Andre vil sikkert være uenige. Og det er greit, så lenge de har mer fornuft enn Stereogum.

På tide å runde av. Med en av de absolutt vakreste Kate Bush-innspillingene jeg vet om, som aldri fant veien til noen av albumene hennes.

Et kaldt, grønt sitronsug

IMG_1517

Mandag: Mørk blå, nesten svart
Tirsdag: Kaldt grønn med anstrøk av turkis
Onsdag: Gul
Torsdag: Blågrønn, og våt – som et tøystykke som er spent ut i luften og helt vann på i midten
Fredag: Klar grønn
Lørdag: Rød
Søndag: Hvitskimrende med anstrøk av gull

Uken: En svart strek som ligger på bakken som en vei. Den går mot forsvinningspunktet, og jeg står i mandag, samtidig som jeg står et lite stykke til siden og ser på meg selv.

Januar: Oransje
Februar: Grå, med ru tekstur og noe som dirrer
Mars: Kongeblå med gule stjerner. Et sug.
April: Lysegul
Juni: Rosa og himmelblå
Juli: Rød. Noe tungt.
August: Dyplilla og dypgrønn – det går litt over i hverandre. Og det er en følelse av et strikket stoff.
September: Mørkerød
Oktober: Indigo
November: Grå og glatt, mørkere i starten og slutten
Desember: Rød med gullflekker

Året: En slak bue som går oppover på midten av året, for så å stupe nedover mot desember, som har en liten krøll på seg. Jeg står alltid i januar, og samtidig litt på siden.

1: Samme farge som en synål
2: Guloransje
3: Klar blå
4: En kjeks
5: Gul
6: Rød
7: Mørkeblå med anstrøk av fiolett
8: Grønn
9: En blank boble som henger over en gressplen
10: Oransje

Familien min:

Atle: To svarte, flate, blanke firkantbrikker som klaprer mot hverandre, nesten som kastanjetter
Nina: En synål som står på skrå
Marianne: Grønt stoff, en nese og oversiden av en hånd

En håndfull navn:

Sarah: Et grønt eller fiolett slør med prikker, og en makron
Linda: Samme form som et avlangt, glatt drops som er tvinnet i begge ender, men en annen konsistens enn et drops. Ganske tungt, og skråstilt.
Martin: Mørkeblått, blankt og hardt, lyden av en trompet
Fredrik: Brunt sausenebb, også en strikkejakke
Torgeir: Steinfarget (gråstein) i starten og gulbrunt i slutten (gjørme med strå i). Til sammen blir det et gråbrunt navn som i tillegg er et slags skjevt trapés
Mathias: Et spisst skjegg og en litt rå lukt av stein

Nei, jeg har ikke inntatt hallusinogener. Jeg har bare synestesi. Selv om det er dokumentert at visse hallusinogener som LSD og meskalin fremkaller synestesier, opptrer det altså fullstendig naturlig hos meg, og har alltid gjort det. Dermed trodde jeg lenge at alle hadde det sånn, særlig siden min mor også har farge og form på mange abstrakte begreper, men det er ikke alle som opplever denne formen for sanseblanding.

Slik definerer Store Norske Leksikon synestesi:

Synestesi, sanseopplevelse på flere sanseområder samtidig når bare ett av dem blir påvirket. En vanlig form for synestetisk opplevelse er «farget hørsel», det at en person opplever bestemte farger og/eller visuelle former når vedkommende hører musikk eller ved andre lydpåvirkninger. Andre kan ha fargeopplevelser når de ser tall eller bokstaver. F.eks. kan personen oppleve en rødfarge til bokstaven A, blåfarge til bokstaven B, osv. Synestetiske opplevelser kan variere fra person til person, men samme person rapporterer at opplevelsene er de samme fra gang til gang, også over lang tid.

Andre former for stimulering, som f.eks. smak, smerte og lukt, kan utløse synestetiske fornemmelser. Klare synestetiske opplevelser er relativt sjeldne.

Synestesi kan ses som en form for «metaforisk» opplevelse. Når vi i dagliglivet snakker om en «lys tone» eller en «kald farge», bruker vi «lys» og «kald» på tvers av forskjellige sanseområder (modaliteter). Synestetikere har klare kryssmodale opplevelser.

Wikipedia inndeler synestesi i flere kategorier. Jeg har såkalt «colored-grapheme synesthesia» og «spatial synesthesia». Den første handler om å gi farge til abstrakte begreper, mens den andre dreier seg om å systematisere ulike konsepter i en viss sekvens eller organisering som bøyes i forskjellige former. Kategorien «annet» på Wikipedia er ganske mangslungen, og jeg sogner nok til den også. Fysiske fornemmelser, særlig smerte, utløser intense fargeopplevelser hos meg.

Visse følelser gir meg også fargeopplevelser, og i tillegg smak. Når jeg inntar kunst – det være seg musikk, billedkunst eller litteratur – hender det at jeg får en limesmak på tungen, ledsaget av en syrliggrønn farge. I tillegg får jeg en fornemmelse av et slags kaldt, trekantet sug. Denne opplevelsen kan også oppstå når jeg er begeistret, eller redd på en god måte (det går an). Jeg husker godt første gang jeg ble oppmerksom på følelsen – det var da jeg leste Brødrene Løvehjerte og Jonathan beskyttet Kavring fra Katla. Nå er det grønne sitronsuget en del av følelsesregisteret mitt. Fornemmelsen fant til og med veien inn i boken min, Spranget. Slik:

Jeg husker bare at jeg var kald og rar. Og at det var godt. Følelsen var sterk, kald og syrlig, et mørkegrønt sug som jeg falt inn i etter at lyset var slukket.

Redaktøren min syntes dette var en interessant og høyst original metafor. Jeg tenkte egentlig ikke på det som en metafor da jeg skrev det – jeg skildret bare en følelse jeg kjenner godt selv.

Synestesi er i de aller fleste tilfeller berikende. Men av og til hender det at det fører til forvirring. Der jeg jobbet før, mailet jeg ofte med en Hilde og en Lisbeth. Begge navnene har en gråaktig kittfarge. Dermed gikk det av og til om hverandre.

Og i dag, da jeg skulle hente en pakke på Postkontoret, ble det rot i systemet. Jeg gikk til luken og forlangte å få hente pakke nr EM57. Den var hentet i går, fikk jeg vite. Stor oppstandelse. Mannen i luken måtte sjekke to ganger, jeg rakk å bli litt irritert (og litt paranoid – for hvem henter vel mine pakker?). Så oppdaget jeg at nummeret var EM53. For meg har 3 og 7 nesten samme farge – nyansen er ulik, men begge er blå. Det kunne jeg nesten ikke forklare til mannen i luken. Fikk pakken, heldigvis.

Jeg fortalte om dette på Facebook, og den første kommentaren mer enn antydet at jeg måtte være smågal. Nå har jeg ikke tenkt å benekte det, men det er nok ikke synestesien som gjør meg gal. Jeg er dessuten i godt selskap. På Wikipedia leser jeg:

I Prometevs bruker Aleksandr Skrjabin et clavier à lumières (fargeorgel), som spilles som et piano, men som gir farget lys i stedet for toner. Nikolaj Rimskij-Korsakov var kjent for å ha velutviklet synestesi, og Olivier Messiaen har skrevet detaljert om hvordan de ulike akkordene framtrer som farger for ham. Ludwig van Beethoven beskrev h-moll som «den svarte tonearten», og Franz Schubert så på e-moll som «en pike i hvit kjole med en rosengren på brystet».

Men hva kommer denne tilstanden egentlig av? Derom strides de lærde. En teori går ut på at alle er født slik, og at noen av oss rett og slett aldri vokser det av oss (en kombinasjon av arv og miljø). Den best evidensbaserte teorien bygger imidlertid på det som kalles for kryssaktiveringsmodellen. Det er nemlig slik at hjerneområdet som prosesserer informasjon om bokstaver og tall (bl.a. grafemer), det visuelle ord-form-området, ligger nært området som prosesserer visuell informasjon om farge. En genetisk faktor er dessuten sannsynlig – de fleste synestetikere har minst én nær slektning som også har synestesi.

articles-synesthesia-brain

Så, kjære leser – er du blant synestetikerne? Her er en test det går an å ta. Men er du synestetiker, reagerte du sannsynligvis med det samme du så mine beskrivelser av tall, ukedager og måneder – alle synestetikere har jo individuelle oppfatninger. For meg høres det for eksempel helt vilt ut når noen prøver å si at onsdag er blå. Eller at 7 er oransje, som en av mine Facebook-venner tok til orde for.

Navnene jeg listet opp i starten er forresten de som var med i dagens synestesidiskusjon på Facebook. For den ene av dem – det brune sausenebbet – har min synestesi resultert i et håndfast minne. Han er en tidligere kollega av meg, og da han giftet seg, var redaksjonens gave til ham et sausenebb med brun dekorasjon. For meg var det selvsagt litt opprivende å se ham pakke opp sausenebbet. Det skulle jo vært et helt brunt sausenebb i keramikk.

Men det lot seg altså ikke oppdrive.

B100812F1NKWOTMPY

«Mot til å møte – og meine» – Merete Røsvik Granlunds oppsummering av nordisk kritikerseminar

I helgen gikk Kritikerlagets tverrfaglige høstseminar for nordiske kritikere av stabelen. Jeg satt i arrangementskomiteen sammen med Ida Habbestad og Karen Frøsland Nystøyl, og synes alt i alt at seminaret ble fint og givende. Her har kritiker Merete Røsvik Granlund oppsummert seminaret.

Kritiske tilstander

Den største risikoen for kritikaren er ikkje å la seg røre av litteraturen, men å fortelje ærleg om vurderinga si når denne er negativ.

Denne helga var eg på Krititkerlaget sitt tverrfaglege hausteminar om kritikk. Sjølvsagt sit berre nokre fragment av alt som vert sagt igjen i minnet, men ordet som oppsummerar det heile for meg, er «mot».

Boel Christensen-Scheel snakka om korleis Tommy Olsson brukar seg sjølv som performativt materiale, og meinte at dei særaste og mest kritiske tekstane også kan vere dei som formidlar best.

– Alle dei viktige kritikarane har endt som einsame menneske, sa Frode Helmich Pedersen. Han understreka at kritikaren ikkje må skrive på premissane til forfattaren,  altså «hjelpe» forfattaren til å skrive betre neste gong. Kritikken skal vere fri og subjektiv og retta mot publikum, og helst underhaldande. Dyder for ein kritikar er (og her siterer eg på bokmål): «Ærlighet, tydelighet, individualitet, veltalenhet». Han siterte…

View original post 1 150 more words

«Jeg likte yoga før det ble mainstream»

Akk, noe slikt kan nok ingen i min hipstergenerasjon si. I våre dager er jo yoga enten gjespende normalt eller krampaktig trendy. Noe man driver med enten man er gravid, detoxfrelst, kjendis eller SATS-kunde. Men det var en tid da yoga først og fremst var rart og fremmed. Det var tider, det!

603927_10201654685945354_575223402_n

I går kom jeg over en flott video som viser hvordan det kunne se ut i en yogaklasse i Paris i 1950. Den ligger ikke på YouTube, så jeg kan ikke linke direkte, men gå inn og se «Chez les Yoghis«! Gjør det! Videoen rommer også prima eksempler på hvordan man kan integrere yoga i arbeidslivet.

På 1970-tallet hadde yoga rukket å bli litt trendy. Til og med sensuelt. I alle fall når stilikonet og popsangeren Françoise Hardy praktiserte yoga. Fransk video igjen, altså. Se den her!

Det var for øvrig ikke første gang at en kjendis praktiserte yoga. Marilyn Monroe skal visst ikke ha vært fremmed for det.

marilyn-monroe-yoga-headstand

Marilyn-Urdhva-Dana

Marilyn-Monroe-Boat-pose-Navasana

Picture-783

marilyn-monroe-yoga-boat-pose

marilyn-monroe-yoga-forward-bend

Ikke helt overbevist om teknikken hennes! Men dog.

Litt mer overbevisende er Mick Jagger. Som visstnok den dag i dag praktiserer yoga. Og ballett.

246428_10151052612376318_1521289084_n

Men nå skal jeg ikke fortape meg i kjendiseriet. Dette skulle jo handle om da yoga var rart. Da yogalærere så slik ut:

3923609833_5cef072f30

3015189564_1f934a6a7f

il_340x270.429065130_bv1c

3924397188_30cdb077d0

ts

Da yoga var eksotisk trim for husmødre:

article-2332576-1A0BAA2E000005DC-288_964x590

1368639_orig

8e0b345a332471ca6d9a12130cf38d16

Picture-64

Da yoga var gjenstand for alvorlige herrers granskning:

vintage-guy

Da yoga ikke var preget av dilldall:

1157875-vintage-yoga-special-toned-and-texture-photo-f-x-retro-style

4471388921_6f352dace0_o

4472167540_eca50319ee_o

Da man praktiserte yoga på linje:

tumblr_lz7ikfYRky1ros92ao1_500

107

Da ansiktsyoga var tingen:

eye-movements-yoga-beauty-2

images

Da man … nei, beklager, jeg vet ikke om følgende bilde er representativt for noe:

000037d1_big

For øvrig drev man med show-off-bilder før også:

3063079756_b7205312b2_z

images

ux59x3smdornginj9gcs

Yehudi Menuhin 2

000037d0_big

Men uansett er det ingen tvil om at yoga var bedre før.

vintage_yoga_woman_doing_upward_facing_dog_pose_gift_box-rf4c133a60ec14615a96decc31a04ad3e_agl0h_8byvr_512