Barokk ballett

Barokk og ballett – fine ting hver for seg, og kjempefin kombinasjon. Jeg har vært på «Barokk Mesteraften» med Nasjonalballetten og Barokksolistene, og det så omtrent sånn ut!

I løpet av kvelden fikk man se hele fem koreografier, hovedsakelig tonsatt av Bach, men også med John Cage, Philip Glass og John Dowland (min favoritt!) i noen få innslag.

Det hele startet allerede ute i foajeen, med en koreografi av Patrick King. Jeg tror egentlig ikke alle fikk det med seg, for danserne gjorde ikke mye ut av seg, men i forrige uke, ser jeg, var det noen som fanget det opp på film og la det ut på YouTube!

Det som skjedde inne i salen mens publikum kom inn, er visst ikke foreviget. Men siden lysene sto på i salen, gikk det an å smugfotografere. Så det gjorde jeg.

IMG_3834

IMG_3840

IMG_3839

IMG_3838

IMG_3835

IMG_3833

IMG_3848

IMG_3836

IMG_3846

IMG_3847

IMG_3842

IMG_3841

IMG_3843

IMG_3844

IMG_3845

De nest fire ballettene har jeg selvsagt ingen bilder av – jeg er ingen fotobølle med lysende telefonskjerm – men jeg har lett opp noen YouTube-klipp som gir smakebiter fra koreografiene som ble vist.

«Concierto Barocco» av George Balanchine

«Steptext» av William Forsythe

«Wings of Wax» av Jiří Kylián

Siste koreografi, «Vespertine» av Liam Scarlett, hadde urpremiere for bare to uker siden, så den fant jeg ikke noe utdrag fra. Her er i stedet et intervju med den blottende unge koreografen, og vi får også se ham i aksjon på en prøve til balletten «Sweet Violets».

Jeg skal følge med på Liam Scarlett! Men på kveldens forestilling var det nok Jiří Kylián og William Forsythe som var høydepunktene. Ja – og Patrick King, som trakk oss inn i forestillingen allerede ute i foajeen.

For mer info om de fem koreografene, les her.

Advertisements

Blant «kritikernes favoritter»!

Så fikk man ikke Brageprisen (den fikk Brynjulf Jung Tjønn, hurra for ham og Så vakker du er!), men man er i alle fall nevnt i årsoversikten «kritikernes favoritter» i dagens Vårt Land!

IMG_3797

Om Spranget står det:

Her får vi innblikk i tenåringen Jannes kamp mot strømmen. Heidi Sævareid belyser utfordringen i å stå for sine egne meninger, samtidig som man ønsker å passe inn. Dette er en velskrevet debutbok hvor heltinnen vet å sparke fra!

Takk til kritiker Kjersti R. Salomonsen for de ordene!

IMG_3798

Og husk å kjøpe Spranget i julegave til noen.

Lengsel og motstand

Nå er det kun litt over et døgn til Brageprisen utdeles – og spenningen stiger! Det er for øvrig ingen frenetisk spenning, jeg mener helt oppriktig at det er stort nok å være nominert. Så jeg har altså ikke forfattet noen takketale, i stil med Oscar-kandidatene (I WANNA THANK MY MANAGERS AND MY FAMILY AND I WANNA THANK GOD). I dag møtte jeg en som mente at jeg burde det. Dette kalte hun visualisering! Hvis jeg satte av tid i kveld til å visualisere, ville jeg vinne, hevdet hun.

Altså er det The Secret-metoder som gjelder.

Men nok om det. De siste to dagene har jeg fått to omtaler av boken min. I dag kom den jeg ble aller mest glad for – nærmest lykkelig, selvsagt fordi den er positiv, men mest av alt fordi Marius Emanuelsen leverer en av de mest innsiktsfulle lesningene jeg har sett av boken min hittil. Teksten er publisert på Barnebokkritkkk og omhandler alle fire nominerte, og her er det som omhandler min bok:

Heidi Sævareids debutroman Spranget (tidligere anmeldt her) er dog en langt mer ambisiøs utgivelse enn Jung Tjønns roman, og min personlige favoritt i bunken. Der Jung Tjønn skreller ned i håp om å nå essensen, kompliserer Sævareid. Hennes personer er, som de fleste av oss, dømt til å måtte finne seg selv i det sosiale. Det er også her Sævareid finner sin litterære stemme.

Verden er intenst tilstede hos Sævareid, og menneskene er intenst tilstede i verden. Sterkest tilstede av alle er hovedpersonen Janne, en ensom, viljesterk jente som har latt seg frelse av tvillingsøsteren, Anna. Romanen åpner et par år etter at Janne har brutt med frikirkemenigheten Zion, da Peter, en gutt hun var forelsket i den gang da, og som hun føler at sviktet henne ved ikke å bryte ut sammen med henne, plutselig tar kontakt. Det utløser et skred av fortid mens Janne forbereder seg mentalt på å ta et endelig oppgjør med svikeren.

I en mindre begavet forfatters hender kunne Spranget lett blitt et traurig oppgjør med en sneversynt og undertrykkende menighetskultur, og ferdig med det. Et slags individualismens evangelium, med full retrett til offerrollen. Oppgjør får vi, ikke minst med frikirkens forkvaklede kroppssyn og kontrollapparat. Janne er danser, og ambisiøs, men får bare delta i menighetens dansegruppe hvis hun legger bånd på seg, opptrer i posete klær og unngår usømmelige bevegelser. Jentene blir hele tiden oppfordret til å ta ansvar for guttenes seksualitet i tillegg til sin egen.

Sævareid er nærmest uendelig nyansert og nyanserende, helt uten å miste det følelsesmessige trøkket i fortellingen. Hun plasserer sin ensomme helt i en reflektert, sekulær familie som gir henne både støtte og kjærlig motstand. Hun demoniserer aldri den frelste Anna, men betoner snarere hvor tett båndet mellom søstrene er selv når de står hverandre som fjernest. Og hun passer på å gi frikirken det som frikirkens er. Lite er mer skinnende meningsfullt enn passasjen der Janne forteller om hvordan hun ble frelst under et lovsangmøte: ”det var vakkert og mystisk og jeg følte at lyden og noe annet stort fløt inn i kroppen som ekstra blod, og det kjentes som om slagg og sot rant ut sammen med varme, ustoppelige tårer” (side 35). Hvis det er slik det går for seg, hvem kunne ikke trenge å bli frelst?

Fellesskapsopplevelsen er ekte, og lengselen etter et ekte fellesskap er drivkraften i alt Janne tenker og gjør. Men spørsmålet om hva et ekte fellesskap skulle bestå i forblir åpent. Frikirkefellesskapet kommer til kort fordi det kveler all individualitet i Jesu navn. Problemet ligger dog ikke bare i frikirken, men også i Janne. Peters ”svik” består i at hans følelser og reaksjoner ikke er hennes, og hennes vrede over ham er langt større enn frikirkens over henne. Selv ikke kjernefamilien, det nærmeste vi kommer en utopi i Sævareids roman, kan løse problemene, bare lindre smerten. Spranget er en roman det ikke bare er en fryd å lese, men også en det er godt å tenke på, og godt å kunne krangle med.

I gårsdagens Aftenposten kom det også en omtale, og hos Mette Hofsødegård er det Brynjulf Jung Tjønn som er favoritten. (I dag ble han og jeg enige på Facebook om at det er bra at vi begge er utropt til favoritter, for det er en fin motvekt til visualiseringen til skaperne av de to illustrerte bøkene – siden man må anta at jo kraftigere visualisering, desto større vinnersjanse.)

Mer innadvendt, og for en langt eldre lesergruppe, er fortellingen om tvillingsøstrene Anna og Janne. Den er frisk og spennende fordi menighetsliv utgjør den sosiale rammen for de urbane ungdommenes spenningsfylte liv. Talent- og perfeksjonsfaktoren er høy. En kjærlighetshistorie og utbruddet fra den karismatiske menigheten er drivkraften. Det oppstår en nærhet mellom Peter og Janne, og et svik når denne brytes i møte med miljøets konvensjoner. Utfordringen er at boken er pratsom, og rammefortellingen er trang. Men en genuin atmosfære har romandebutanten Heidi Sævareid skapt med Spranget.

IMG_0838

Dansens herre

Den vakreste yogaposituren jeg vet om er Naṭarājāsana (नटराजासन).

IMG_4546

Navnet kommer fra nata, som betyr «danser», raja som betyr «konge» og asana, som betyr «positur». Nataraja er et av de mange navnene på guden Shiva, livet og dødens gud, som danser i stykker verden før den atter gjenskapes av Brahma. Naṭarājāsana er altså Shivas positur.

222022560_a792ac0ce5_z

Naṭarājāsana er å regne som en backbend, men det er ikke ryggen som skal bære belastningen i denne posituren. Målet er ikke å presse sammen ryggvirvlene og korsryggen, men å strekke forsiden av kroppen – brystet, mageregionen, hoftene og lårene. I fullstendig Naṭarājāsana får man også strukket på skuldrene og undersiden av overarmene. I tillegg er dette en positur som styrker ben og ankler, og forbedrer balansen.

natarajasana

For meg har Naṭarājāsana ligget like utenfor rekkevidde en lang stund, enda jeg ikke har klart å skjønne hvorfor.

Jeg kan balansere …

IMG_1608IMG_1129

Jeg kan berøre bakhodet med foten …

IMG_1602IMG_1605

Men jeg har altså ikke klart å løfte beinet så høyt som nødvendig SAMTIDIG som jeg balanserer.

Inntil i dag! Jeg har tøyd og balansert i lang tid, men i dag brukte jeg en stropp. Da klarte jeg endelig å la begge hendene krabbe nedover stroppen og få godt fatt i foten, slik at jeg kunne slippe stroppen og bli stående.

IMG_6146

Det må nevnes at jeg kun fikk det til på den ene siden. Så nå begynner arbeidet for å få det til på den andre siden også.

Med stropp som hjelpemiddel på veien:

Og til slutt uten:

Et spark til stillesitting og kontorstoler

Til tross for at jeg er ikke er noen gamling ennå – fra tid til annen sliter jeg med isjaslignende smerter. Jobben min foregår jo ved tastaturet, og det å sitte for lenge stille kan føre til smerte selv om trener hver dag. Nå er jeg en rastløs sjel, og sitter sjelden pal lenge, for jeg finner alltid et påskudd til å reise meg (min regel i kontorlandskapet: henting av te, tur til printerrommet og visitt på det lille rommet tas ikke i samme runde) Men bruker jeg feil stol, kan jeg kjenne det veldig fort.

Kontorstoler er for eksempel skrekkelige. Mange av dem er myke, og konstruert sånn at man liksom detter litt bakover mot rygglenet og får ekstra press på korsryggen. Det samme gjelder stoler som er «formet» etter baken – altså med avrundede seter hvor den fremste kanten er høyere oppe enn området innerst ved stolryggen. Så det beste, har jeg funnet ut, er helt rette, harde stoler hvor man kan droppe rygglenet (hva er poenget med rygglene?). Aller best er det selvsagt å sitte på gulvet, men det lar seg ikke gjøre andre steder enn på hjemmekontoret.

Jeg har altså vondt nå og da. Heldigvis er det noe å gjøre med det – i alle fall kan plagen lindres.

Forleden kom jeg over en knakende fin artikkel av yogalærer David Keil, som tar for seg denne typen smerte. Jeg kom over den den på et av mine favorittnettsteder, Yoganatomy (en obligatorisk side for alle yogautøvere), og lærte mye. Der fant jeg et bilde som gir en oversikt over problemområdet ved isjiassmerter.

Oversikt over problemområdet ved isjiassmerter
Oversikt over problemområdet ved isjiassmerter

Det kan være flere årsaker til at man har slike smerter, og det finnes to grovkategorier. I det ene tilfelle sitter problemet i ryggraden, i det andre sitter det i «piriformis»-muskelen (se bilde). Sistnevnte kalles for “Piriformis Syndrome”, og jeg mistenker at jeg har et snev av det sistnevnte (heldigvis kun i perioder).

Om Piriformis Syndrome står det følgende i artikkelen:

In this syndrome, the piriformis muscle (for a variety of reasons) is so tight that it places pressure on the sciatic nerve creating, pain, tingling or numbness in the buttocks and down the back of the leg.

Ja, sånn har i alle fall jeg det i perioder. Hvis jeg må sitte på vonde stoler i åtte timer.

Men hvordan skiller man denne plagen fra den som stammer fra ryggraden? Det finnes en enkelt test. Slik beskriver Keil den:

The simple test to differentiate between sciatica coming from the spine (possibly disc compression) and the piriformis compressing the sciatic nerve is this:

Lie on your back. Lift the leg of the affected side. If the leg is able to lift higher than a foot off the ground there is a good chance that it is piriformis that is tight. If one lifts the leg and within six inches has shooting pain down the back of the leg, it’s more likely to be coming from the nerve being compressed closer to the spine.

For meg er resultatet klart, noe som ikke akkurat overrasker meg, siden jeg alltid har hatt problemer med vridningsøvelser som krever at høyresiden strekkes. Dermed er det altså tøyningsøvelser som gjelder. Alle former for forward fold er bra, både stående og sittende. Spesielt god erfaring har jeg med forward fold i one-legged pigeon pose, eka pada raja kapotasana, kombinert med en vridning av overkroppen.

Omtrent slik, men med midten av brystkassen på linje med den fremste foten:

pigeon-e1338738413918

(Jeg sitter faktisk slik i skrivende stund.)

Andre ganger sitter jeg bredbent på huk og skriver. Da får jeg også en god strekk. Sånn ser det ut:

Photo on 14.09.13 at 16.05

En spesialstilling for hjemmekontoret, dette. Eller NSFW, som den også kan kalles.

Til slutt noen øvelser som virkelig tar tak i det dype muskelvevet. Det er øvelser som forbereder en på lotusstillingen, padmasana, så her slår man flere fluer i ett smekk. Det er nemlig i liten grad knærne som avgjør om man kan gjøre lotus, det er setemusklene og hoftene det kommer an på. Her viser David Keil hvordan man går frem.

Jeg er neppe den eneste som har slike vondter innimellom, så se videoen, og prøv! Det gjør underverker!

When not on her mat …

Sist onsdag oppdaget jeg at jeg hadde kommet opp på «wall of Myrens», en tavle med oversikt over instruktørene på Myrens Sportssenter. Den finnes både fysisk og digitalt. Om meg står det følgende:

Heidi har studert privat med yogalærer Anthony Scott, og gjennomgått teacher training med ham. Hennes timer i yoga fitness er basert på Ashtanga, samt systemet Tristhana, som Scott har utviklet.

Heidi har bakgrunn i ballett og løping, men praktiserer i dag hovedsakelig yoga.

Til daglig jobber Heidi som forlagsredaktør, og er i tillegg forfatter.

IMG_1906

En grei og informativ tekst, men nå angrer jeg på at jeg gjorde det så enkelt. I yogaverdenen er det nemlig vanlig å slå seg fullstendig løs med fargerike og spennende tekster! Min tekst er sørgelig blek sammenlignet med perler som dette:

With a gentle warmth and contagious sense of humor, Peggy shares her passion of life and love with all those she meets. Feeling more alive, in every moment, is what fuels her, she will welcome you to your mat, no matter your story, with warmth and understanding.

hippie

Bryonie’s life is rooted in the belief that when we come from a place of love, anything is possible. When not teaching yoga (or playing her crystal singing bowls) she can be found most afternoons at the dog park, with her camera, her love and her dog.

20130302-211243

Ella is a new paradigm sexual health, spiritual growth and wellness coach but more importantly, she’s the sister you probably never had. When she’s not nose-deep in holistic medicine or sex ed research, she’s baking muffins, re-watching Amelie for the umpteenth time, doulaing (supporting women in birth), on her yoga mat listening to Bon Iver or answering questions from around the world about the “things we don’t talk about but should.”

meditationmeditationcircleyogacircledresseshippies-5ea91cf603c5626ce5ed281ef84712ec_h_large

Anne was born and raised in L.A. She is a yoga teacher, a writer and occasionally slings cocktails in a Hollywood bar. She could eat chocolate cake for every meal of the day. She has a gigantic fear of heights and flying. And fire. She wishes she could speak French, play her guitar better and make cannoli. She’s probably listening to The Dark Side Of The Moon right now. If you’re not easily offended, her darker thoughts can be read at Dirty Blonde Ink. She’ll be kickin’ it with her two boxers and her hot Australian husband. Subscribe to Anne’s column if you dig it.

images

I believe in authenticity, laughter, and telling the truth. I believe being yourself is the best business. Sweating is godly. Green juice heals. Tension creates new pathways for expansion. I teach you how to play and glow, one chaturanga at a time. I love connection. All kinds.

yoga or meditation

Tara Bliss a spirit-fueled coach and healer, motivational speaker, and creator of The Party Girls Guide to Peace. Her mission? To kickstart an avalanche of gutsy, fear-busting confidence and love (all with a side serve of swagger)! Think of her as your crystal-toting, skateboard-riding, raw-dessert-loving lumière, unveiling the path to peace and freedom. Her original medicine? Fierce and curious vulnerability. It’s time to embrace self-love. Seize adventure. Revel in unconventionality.

il_570xN.98732264

Sara is rewriting her story. On a spiritual journey to discover the depths of her soul, and share her wisdom with others, Sara is a proclaimed spirit junkie. When she isn’t busy cultivating a holistic approach to living in this busy world, she is dedicated to developing her practice of vinyasa yoga, weightlifting and fitness. Recognizing that our bodies are temples and the vehicles which propel us throughout life, Sara is driven to living a life which supports the interior and exterior well-being of her vehicle, and is inspired to share this knowledge with others. She shares these insights on her blog, Sara is a creative artist designing her world and sharing her writings, wisdoms and teachings with others.

il_570xN.418405800_moye_large

På den annen side … så er jeg kanskje litt glad for at jeg gikk for den enkle og greie varianten.