Lengsel og motstand

Nå er det kun litt over et døgn til Brageprisen utdeles – og spenningen stiger! Det er for øvrig ingen frenetisk spenning, jeg mener helt oppriktig at det er stort nok å være nominert. Så jeg har altså ikke forfattet noen takketale, i stil med Oscar-kandidatene (I WANNA THANK MY MANAGERS AND MY FAMILY AND I WANNA THANK GOD). I dag møtte jeg en som mente at jeg burde det. Dette kalte hun visualisering! Hvis jeg satte av tid i kveld til å visualisere, ville jeg vinne, hevdet hun.

Altså er det The Secret-metoder som gjelder.

Men nok om det. De siste to dagene har jeg fått to omtaler av boken min. I dag kom den jeg ble aller mest glad for – nærmest lykkelig, selvsagt fordi den er positiv, men mest av alt fordi Marius Emanuelsen leverer en av de mest innsiktsfulle lesningene jeg har sett av boken min hittil. Teksten er publisert på Barnebokkritkkk og omhandler alle fire nominerte, og her er det som omhandler min bok:

Heidi Sævareids debutroman Spranget (tidligere anmeldt her) er dog en langt mer ambisiøs utgivelse enn Jung Tjønns roman, og min personlige favoritt i bunken. Der Jung Tjønn skreller ned i håp om å nå essensen, kompliserer Sævareid. Hennes personer er, som de fleste av oss, dømt til å måtte finne seg selv i det sosiale. Det er også her Sævareid finner sin litterære stemme.

Verden er intenst tilstede hos Sævareid, og menneskene er intenst tilstede i verden. Sterkest tilstede av alle er hovedpersonen Janne, en ensom, viljesterk jente som har latt seg frelse av tvillingsøsteren, Anna. Romanen åpner et par år etter at Janne har brutt med frikirkemenigheten Zion, da Peter, en gutt hun var forelsket i den gang da, og som hun føler at sviktet henne ved ikke å bryte ut sammen med henne, plutselig tar kontakt. Det utløser et skred av fortid mens Janne forbereder seg mentalt på å ta et endelig oppgjør med svikeren.

I en mindre begavet forfatters hender kunne Spranget lett blitt et traurig oppgjør med en sneversynt og undertrykkende menighetskultur, og ferdig med det. Et slags individualismens evangelium, med full retrett til offerrollen. Oppgjør får vi, ikke minst med frikirkens forkvaklede kroppssyn og kontrollapparat. Janne er danser, og ambisiøs, men får bare delta i menighetens dansegruppe hvis hun legger bånd på seg, opptrer i posete klær og unngår usømmelige bevegelser. Jentene blir hele tiden oppfordret til å ta ansvar for guttenes seksualitet i tillegg til sin egen.

Sævareid er nærmest uendelig nyansert og nyanserende, helt uten å miste det følelsesmessige trøkket i fortellingen. Hun plasserer sin ensomme helt i en reflektert, sekulær familie som gir henne både støtte og kjærlig motstand. Hun demoniserer aldri den frelste Anna, men betoner snarere hvor tett båndet mellom søstrene er selv når de står hverandre som fjernest. Og hun passer på å gi frikirken det som frikirkens er. Lite er mer skinnende meningsfullt enn passasjen der Janne forteller om hvordan hun ble frelst under et lovsangmøte: ”det var vakkert og mystisk og jeg følte at lyden og noe annet stort fløt inn i kroppen som ekstra blod, og det kjentes som om slagg og sot rant ut sammen med varme, ustoppelige tårer” (side 35). Hvis det er slik det går for seg, hvem kunne ikke trenge å bli frelst?

Fellesskapsopplevelsen er ekte, og lengselen etter et ekte fellesskap er drivkraften i alt Janne tenker og gjør. Men spørsmålet om hva et ekte fellesskap skulle bestå i forblir åpent. Frikirkefellesskapet kommer til kort fordi det kveler all individualitet i Jesu navn. Problemet ligger dog ikke bare i frikirken, men også i Janne. Peters ”svik” består i at hans følelser og reaksjoner ikke er hennes, og hennes vrede over ham er langt større enn frikirkens over henne. Selv ikke kjernefamilien, det nærmeste vi kommer en utopi i Sævareids roman, kan løse problemene, bare lindre smerten. Spranget er en roman det ikke bare er en fryd å lese, men også en det er godt å tenke på, og godt å kunne krangle med.

I gårsdagens Aftenposten kom det også en omtale, og hos Mette Hofsødegård er det Brynjulf Jung Tjønn som er favoritten. (I dag ble han og jeg enige på Facebook om at det er bra at vi begge er utropt til favoritter, for det er en fin motvekt til visualiseringen til skaperne av de to illustrerte bøkene – siden man må anta at jo kraftigere visualisering, desto større vinnersjanse.)

Mer innadvendt, og for en langt eldre lesergruppe, er fortellingen om tvillingsøstrene Anna og Janne. Den er frisk og spennende fordi menighetsliv utgjør den sosiale rammen for de urbane ungdommenes spenningsfylte liv. Talent- og perfeksjonsfaktoren er høy. En kjærlighetshistorie og utbruddet fra den karismatiske menigheten er drivkraften. Det oppstår en nærhet mellom Peter og Janne, og et svik når denne brytes i møte med miljøets konvensjoner. Utfordringen er at boken er pratsom, og rammefortellingen er trang. Men en genuin atmosfære har romandebutanten Heidi Sævareid skapt med Spranget.

IMG_0838

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s