Heltinne med handlekraft

For snart seks år siden var jeg 23 år og i ferd med å avlegge mastergraden. Jeg skrev om kjønnsperspektiver i tre samtidsromaner for unge jenter, og jeg var naturlig nok opptatt av heltinnebilder. Dermed var det ikke til å unngå at jeg også analyserte julefilmen Tre nøtter til Askepott. Teksten sto i sin tid på trykk i Filologen, og forleden snublet jeg over den igjen.

Jeg lette den opp i en gammel mappe, og etter at jeg nå har brushet opp ingressen og konklusjonen aldri så lite, legger jeg den herved ut. Vær så god – en Kniplingsdyret-klassiker til glede for nye lesere.

JULENS TSJEKKISKE HELTINNE

Snart er julen her, og for mange er Tre nøtter til Askepott et av julens høydepunkt. I alle fall hvis man er svermerisk anlagt. Her og nå skal jeg imidlertid se forbi svermeriet, og si noen ord om filmen med et annet utgangspunkt.

Forresten – jeg er jo selvsagt en svermer selv. Men når jeg nå finner grunn til å hylle filmen, er det ikke som svermer, men som feminist. Tradisjonelt sett er Askepott-skikkelsen en temmelig hjelpeløs person som går “from rags to riches” fordi andre hjelper henne frem – men i den tsjekkiske filmen er hun en selvdreven heltinne. Et godt stykke unna den forsagte fattigjenta i Brødrene Grimms nedtegning, og milevis unna den Askepott vi ser i kjolescenen i Disney-kavalkaden på julaften ettermiddag.

368008_1264809845773_full

Disney-adaptasjonen bygger på en historie den franske forfatteren Charles Perraults skrev ned i 1697. Den baseres i sin tur på Giambattista Basiles fortelling fra 1634. Tre nøtter til Askepott, derimot, henter mesteparten av sin inspirasjon fra et av eventyrene den tyskøsterriksk-tjsekkiske Božena Němcová samlet inn. Hennes virksomhet var beslektet med den brødrene Grimm drev, og deres versjon, Aschenputtel, ble nedskrevet rundt samme tid. Ulike Askepott-fortellinger hadde imidlertid versert på folkemunne i utallige år, og fantes i langt flere varianter enn de Grimm og Němcová valgte ut for nedtegning.

Det hersker stor enighet om at den første kjente versjonen kan knyttes til Egypt. I den egyptiske fortellingen er en rosendekorert sandal gjenkjennelsesmotivet som sikrer den vakre Rhodopis’ ekteskap med Farao.

fashio2

Det finnes også gamle, kinesiske varianter allerede fra 800 år fvt, og her finnes de fleste av ingrediensene vi kjenner så godt – den degraderte, vakre piken, den onde stemoren, den hustru-jaktende prinsen, og ikke minst, den bittelille skoen og stesøsterens skjendige lureri. Små føtter var jo et viktig skjønnhetstrekk i kinesisk kultur.

boundfeet1

Også i nordisk kultur florerer varianter av Askepott-historien. Blant eksemplene kan Kråka-figuren i Sigurd Fåvnesbane nevnes, og det norske folkeeventyret om Kari Trestakk. I begge disse historiene finner vi driftige og foretaksomme heltinner. Men jeg vil hevde følgende: Ingen av dem kan måle seg med heltinnen vi møter i Tre nøtter til Askepott – Popelku.

Foretaksom – ja visst. Popelku vet hva hun vil, og handler deretter. Det meste hun gjør, gjør hun selv. Riktignok yter gode krefter henne hjelp, hvordan ville hun vel nådd sine mål uten nøttene? Det er likevel viktig å huske på at nøttene har kommet henne i hende som følge av hennes eget initiativ. ”Ta med det første som faller ned på nesen din”! instruerer hun stallkaren når han skal til byen for å kjøpe fløyel og silke, glitter og stas til stesøster Dora. En lignende scene finner sted i Grimms eventyr, der Askepott ber sin far om den første kvisten som hatten hans støter borti. Når Askepott planter kvisten, vokser den raskt til et hasseltre, og en fugl slår seg ned i det, for så å kaste ned alt Askepott ber om. For eksempel kjole til slottsball. Og det skal hun ha, Grimm-Askepott, hun har vett til å oppsøke gavekilden når hun har bruk for den.

abbottcinderella

Popelku gjør det samme, men det er noe ganske annet hun finner i den første hasselnøtten. Her er ingen lekker ballkjole, men prangende jegerklær! Hun er ikke sen om å anvende utstyret, men det er viktig å påpeke at det ikke er klærne som gjør henne til den mesterjegeren hun viser seg å være. Jakt- og rideevnene hennes trolig er like imponerende enten hun har ridestøvler eller tresko, striekjole eller jegervest, pasjeklipp eller bustehår. Det er altså sine egne ressurser hun trekker på. Popelku innser imidlertid at hun trenger klærne for å kunne tevles med en velkledd prins – noe hun gjør med overlegen suksess.

tri_orisky05

Hva gjør så Disney-prinsessen? Svært lite. Også hun mottar gaver som hjelper henne videre, men alt hun gjør er å motta dem. Den gode feen, en oppfinnelse fra Perraults side, dukker opp, svinger tryllestaven, og vips! er Disney-Askepott pyntet og klar for ballet. Hesteforspent vogn blir hun også tilgodesett med, og bringes fortumlet av gårde til slottet. Dette skjer etter en ynkelig gråteseanse i hagen.

cinderella3

Popelku gir seg ikke tid til den slags. Ei heller lar hun seg kjøre til ballet, dit drar hun selv, i full galopp. Vel fremme ved slottet lar hun seg ikke dupere av synet av prinsen og Dora på dansegulvet – nei, hun går inn i salen, peiler ut prinsen, og stanser ham med utfordrende ord idet han er på vei ut. Grimm-Askepott iler også besluttsomt til slottsballet, men det er prinsen som kaster sine øyne på henne, ikke omvendt. Når så andre menn vil danse med henne, nekter prinsen å slippe hånden hennes, og gir klar beskjed: ”Det er min dame.”

Popelku har mer bein i nesa. Å danse med andre interesserer henne rett nok ikke, men å la seg ”kapre” av en selvsikker prins er også uaktuelt. Når prinsen overmodig erklærer at han vil gifte seg med henne, minner hun ham prompte på at han faktisk ikke har forhørt seg med henne. Hvorpå hun serverer ham en gåte som må løses dersom han vil ha hennes hånd – og forlater ballet i all hast.

_003-738329

Hastverk har også Perrault/Disney-Askepott. Fortryllelsen brytes jo ved midnatt! Det har den gode feen – av uklare årsaker – bestemt, og Askepott har følgelig intet valg. Både den grimmske og den tsjekkiske heltinnen forlater ballet av fri vilje, og beslutter selv å skjule seg for prinsen når han følger etter. Perraults ”prinsesse” er derimot ynkelig fillekledd, og kan umulig velge noe annet enn flukten. Hun bestemmer ikke over sin egen situasjon.

Det gjør Popelku. Så langt hun makter! Hun har jo en skrekkelig stemor, som ikke nøler med å straffe henne dersom hun er ulydig. Popelku lar seg likevel ikke skremme, og trosser forbudene så snart hun får sjansen. Med overlegg gjør hun ting hun vet hun ikke har lov til – bare se på hennes lure blikk i stalldøren når hun skjønner at hun kan snike seg ut på eventyr mens resten av husholdet er opptatt med å motta kongebesøket! Og avslørt blir hun aldri.

Disney-prinsessen gjør intet hun ikke har lov til. Når hun kler seg i kjolen musene har sydd til henne, vet hun jo ikke at klærne er stjålet fra søstrenes skuffer og skap. Naivt tror hun at hun handler med stemorens velsignelse, for det er nettopp den manglende kjolen stemoren har brukt som argument for at hun ikke kan delta på ballet. Men akk! Hensynsløst blir hun strippet for stasen av to snerrende stesøstre – og går altså ut for å gråte i hagen.

3695216_orig

Også Popelku blir hundset. Fattigslig kledd i skittengrå klær feier hun asken bort fra gulvet foran peisen, arbeider pliktoppfyllende og jevnt. Men mektige matronen av en ond stemor finner likevel en anledning til irettesettelse. Hun synes Popelku ”glor” (på den pyntesyke stesøsteren…), noe som jo må bety at hun ikke arbeider ordentlig! Hva gjør så Popelku? Jo, hun svarer med å arbeide så ordentlig at støv og aske står som en sky i hele rommet, stemoren og stesøsteren får hosteanfall – og så skifter scenen. Vi blir altså ikke vitne til eventuelle sanksjoner – i denne filmen er det ikke om å gjøre å vise at Popelku ydmykes. Og det er uansett lite som tyder på at Popelku angrer.

three-wishes-for-cinderella-1-1

Popelku går heller ikke av veien for å ta bladet fra munnen når ting går for langt: ”Ikke snakk stygt om far!” gnistrer hun mot stemoren. ”Du arvet både gården og skogene!” Dette resulterer selvsagt i den velkjente linsesorterings-straffen. Popelku adlyder befalingen, men hun har vist at hun ikke uten videre lar seg tråkke på. Evnen til rettferdig sinne er et viktig tegn på integritet. Her må det nok bemerkes at Grimms Askepott faller igjennom. I likhet med Popelku befales hun å jobbe og slite, men gjør ingen annen motstand enn å gråte mens hun arbeider. Noe som selvsagt ikke smelter et hardt stemorshjerte – det vekker vel snarere ondskapsfull fryd!

Det er imidlertid enda verre fatt med den perraultske piken. Den grimmske, som Popelku tross alt har en god del til felles med, utviser en større stolthet og integritet enn Perraults. Mens Grimm-Askepott tvinges til å sove i asken, velger Perrault-Askepott å gjøre det! Med andre ord fornedrer hun seg selv. Slik er det ikke med Popelku! Hun ligger ikke og velter seg i asken! Vel er hun skitten og støvete, men dette sørger hun for å rette på så snart hun registrerer det i speilet. Her tenker jeg på den omhyggelige ansiktsvasken hun foretar i uthuset, der uglen Rozarka passer på ”skatteskrinet” Popelku bruker som oppbevaringsplass for nøttene.

Nå er det vel fristende for enkelte å bemerke at Popelku ligger under for skjønnhetstyranniet. La meg da parere med å poengtere at Popelku faktisk ikke vasker bort skitten i håp om å ta seg godt ut for andre. Hun skal jo bare ut i skogen for å ri alene blant trærne. Alt tyder på at hun vasker seg for sin egen skyld.

600full-three-wishes-for-cinderella-screenshot

Apropos vasking: Det er nærliggende å si noen ord om den norske ”Askepott”, Kari Trestakk. Som nevnt er hun en foretaksom og oppfinnsom jente, men når det kommer til stolthet, har hun dessverre betydelige mangler. Som tjenestejente på kongsgården får hun i oppgave å bringe klut og vaskevann til prinsens værelse. Kari gjør sin oppvartningsplikt – men hva er takken? Prinsen kyler klut og såpevann rett i synet på henne – det kommer ikke på tale å vaske seg med noe den skitne, fæle tjenestetøsen har hatt fingrene sine i! Dette gjentar seg oppskriftsmessige tre ganger, men mister frøken Trestakk giftelysten av den grunn? Langt ifra. Og bryllup blir det – når prinsen har sett henne i staselig gullkjole, vel å merke.

kari-trestakk-dw

Popelkus ”love interest” har heldigvis ikke den norske prinsens ufordragelige trekk. Da hadde hun vel neppe falt for ham. Men som balldialogen viser, hender jo at hun ikke er helt fornøyd med oppførselen hans. Jeg har allerede nevnt at Popelku vil ha seg frabedt å tas for gitt, og tidligere i filmen har hun gått til det skritt å kaste snøball på prinsen idet han legger an armbrøsten mot et grasiøst rådyr.

Her kan jeg ikke dy meg for å bemerke at prinsen avslører at han neppe er den skarpeste kniven i skuffen. Snøballen treffer ham midt i planeten – men kommer han på å snu seg etter retningen det iskalde prosjektilet kom fra? Faktisk ikke. Han bare rister av seg snøen, flau over skuddet som gikk skeis – og legger ikke merke til Popelku før en av kameratene plutselig oppdager den fillekledde jenta bak trærne.

kot17dbe3_tri_orisky_large

Heller ikke på ballet utviser prinsen noe glitrende vidd (men så er han jo også en notorisk skoleskulker). La oss innse det – gåten Popelku presenterer, er meget enkel. Den går likevel helt over hodet på den forelskede stakkaren (og det er kanskje forelskelsen som gjør at Popelku bærer over med ham), og under skoprøvingen, som fører til at de elskende endelig får hverandre, må Popelku hjelpe ham på glid for at gåten omsider skal dechiffreres. På dette tidspunktet har nok Popelku skjønt at hvis det skal bli fart på sakene, nytter det ikke å vente på at prinsen skal løse gåten og oppfylle ekteskapsvilkåret. Hun tar skjeen i egen hånd, finner en brudekjole i nøtt nummer tre, og rider prinsen i møte akkurat idet han har gitt opp å finne den ørlille skoens eier. Popelku viser i det hele tatt jevnt over langt større initiativ og aktivitet enn prinsen, som er mest opptatt av å fjase rundt i skogen med kameratene. Det er kanskje nettopp derfor hun gir ham en gåte, og forlater ballet slik at han må utvise handlekraft og lete.

600full-three-wishes-for-cinderella-screenshot

Men selv er hun jo dobbelt så handlekraftig. Hun ifører seg brudestasen allerede før prinsen har løst gåten, og før hun selv har ”bestått” skoprøven, betyr at hun faktisk utfører sin del av frieriet – som en moderne jente. Hun lar seg dessuten ikke sette på prøve. Med største selvfølgelighet gjør hun krav på skoen: ”Har du tatt med skoen min?” Nonchalant lar hun lar prinsen sette den på, og hopper ned fra hesten – rett i armene hans. Langt viktigere enn at prinsen knekker gåten, er at han nå har lært at man faktisk må spørre sin dame. Denne gangen husker han å skaffe seg et utvetydig samtykke fra Popelku før bryllupsjubelen kan slippes løs.

Libuse Safrankova (Askepott) og Pavel Travnicek (prinsen) i Tre nøtter til Askepott

Det er også verdt å bemerke at Popelku oppsøker ham på gårdsplassen først når hun er klar og pyntet – fremfor å bli lett opp og dratt frem i lyset til prøveseansen, slik Perraults, og faktisk også Grimms Askepott blir. Når Popelku drøyer en stund med å tre frem på arenaen, er det jo fordi stemoren og Dora går til det skjendige skritt å binde henne og sperre henne inne på loftet. Heldigvis greier hun å flykte (skurker er jo aldri videre flinke med knuter), og kan gjøre seg kjent som skoens rette eier.

Det er naturligvis uhyre fristende å gjøre rede for psykoanalytiker og eventyrteoretiker Bruno Bettelheims ord om skomotivets mangslungne undertoner – bare tenk på foten som glir inn i skoens hulrom – men selv om handlingen i kraft av samarbeidsaspektet passer bra inn i denne teksten, skal jeg avstå fra å fortape meg i freudianske lummerheter (dem kan jeg jo fortape meg i ved en annen anledning). Jeg vil heller gå videre til noen avklarende bemerkninger.

Kan hende synes enkelte lesere at jeg hittil har vært urettferdig mot prinsen. Og kanskje vil noen lure på om det er min mening å fremstille ham som en treskalle. Dét er så ingenlunde min mening! Det er vel ikke til å legge skjul på at jeg svermet litt for prinsen da jeg var yngre, og jeg har alltid av prinsipp avstått fra å sverme for treskaller. Men det må altså være lov å påpeke at Popelku er en smule skarpere enn prinsen.

Jeg må jo også avslutningsvis understreke at jeg ikke har et horn i siden til folkeeventyr som sådan. Selvsagt bør man lese ‘Kari Trestakk’, selv om hun ikke er en moderne og progressiv heltinne. Men la oss ikke glemme at det også finnes folkeeventyr med langt mer geskjeftige heltinner – som for eksempel ‘Østenfor sol og vestenfor måne’. Ikke alle prinsesser venter på å la seg redde eller venter på å bli fridd til. De tar ansvar selv.

Som Popelku.

cinderella2

Advertisements

Anmeldelse: Søndag

Fortsatt noen julegaver som ikke er kjøpt? Jeg iler til med et forslag. Hva med å gi bort et gaveabonnement av Numer, tidsskrift for tegning, illustrasjon og bokkunst? Bladet fikk tross alt Norsk Tidsskriftforenings pris Årets komet i år. Så det er bra saker. Gå inn her for å opprette abonnement.

1468561_473060806133163_1072536295_n

Det er ikke lenge siden årets siste utgave av Numer kom ut. Der har jeg anmeldt Kakerlakken med den stygge frakken… og hovudet fullt av triste tankar av Martine Grande, men den må man kjøpe bladet for å lese. I tillegg kan man lese om Edvard Munchs arbeider på papir, om debatten rundt Vanessa Bairds arbeider, og om hva kritiker Øystein Hauge mener om Kunsttriennalen Bergen Assembly 2013.

Her og nå skal jeg imidlertid vende tilbake til nest siste nummer. Der anmeldte jeg Nordisk Råd-nominerte Kim Fupz Aakesson, og her er hva jeg mente om den:

Er det nok kjærlighet til alle?

Tittel: Søndag
Tekst: Kim Fupz Aakeson
Illustrasjon: Eva Eriksson
Oversetter: Jørn Roeim
Forlag Gyldendal 2012

9c8d75a46b64cb173c02069b7dd44fd1e64667db4985ec9e96365d5e

Babyer har en egen lukt – den beste i hele verden, synes mange. Foreldrene til Torstein er blant dem. ”Alle elsker babyer,” sier de.

Alle elsker derimot ikke sånne som Torstein. Det sier kameraten Willy når han får høre at Torsteins foreldre venter barn. ”Moren og faren din synes ikke du er søt og lukter deilig lenger, og derfor synes de at det skal bli fint med ny baby,” forklarer Willy. Det er slutt på kjærligheten til Torstein.

Torstein vet at Willy har rett. Han lukter egentlig ikke spesielt godt. Men om han ikke kan gjøre noe med lukten – kanskje han kan bli bedre til å rydde rommet, sette inn i oppvaskmaskinen og gå frivillig til køys? Operasjon bli elsket er i gang.

Søskensjalusi – særlig i forbindelse med nye tilskudd til familien – er et tilbakevendende motiv i barnebøker. Ofte sier barnet ingenting til foreldrene, men søker informasjon og bekreftelse hos omgivelsene. Slik er det også i Søndag – alt Torstein ser parallellføres til hans egen situasjon. Bamsen han var glad i før, men som han ikke har lekt med på lenge. Foreldrene som tidvis krangler og kaller hverandre stygge ting, men som elsker hverandre likevel (?). Damen på tv som har seksten hunder. Elsker hun de søte hundene mer enn de stygge?

IMG_3150

Selv om hundene kun er bifigurer, utgjør de illustrasjonenes høydepunkter. En hund er ikke bare en hund i Eva Erikssons strek. Alle er utstyrt med individuelle trekk, og selv om hennes illustrasjoner vanligvis ikke er videre naturalistiske, er hundene forbløffende virkelighetsnære –fra potestørrelse til snutevinkel til sittestilling.

Eriksson bruker svært dempede virkemidler for å fremstille ansiktsuttrykk. Øyne og øyebryn er ofte det eneste hun har å spille på. Og de er knøttsmå og svakt tegnet. Likevel formidles et vell av følelser ved hjelp av en liten skjevhet i øynene, et øyebryn som sitter lenger oppe enn det andre, en munn som blir helt borte.

Nesene er imidlertid overdimensjonerte, og i denne historien får de en ekstra effekt, siden utgangspunktet for Torsteins bekymring er babylukt. Når faren kysser Torstein god natt, ser vi tydelig at Torstein er opptatt av farens nese og hvor den befinner seg. Lukter han godt nok? Holder han mål?

Andre ganger forsterkes innholdet i teksten ved hjelp av symboler. Det er lett å skjønne av den språklige handlingen at farmor er glad i Torstein – enda tydeligere blir det når det vokser en ranke med hjerteblomster opp fra brystet hennes.

sondag3

Søndag er en ganske enkel og forutsigbar bok – det ender ganske riktig med at Torstein faller til ro med at det ikke går an å slippe babyen og at det bare gjelder å håpe på at det er nok kjærlighet til alle. De duse akvarellene med de bløte blyantskyggene er heller ikke komplekse eller krevende, men de er uhyre godt utført, og bidrar til å befeste Erikssons posisjon som en av Nordens fineste illustratører for barn. Hun har fått en rekke priser og utmerkelser siden hun debuterte i 1977.

Det er ikke første gang Kim Fupz Aakeson har samarbeidet med Eva Eriksson, og selv har han utgitt barnebøker siden 1984. Han har markert seg som en forfatter som alltid stiller seg på barnas side, og her snakker han samme språk som Eriksson. Med Søndag har de skapt en bok som beriker floraen av bøker om søskensjalusi. Den ble også nominert til Nordisk Råds nyopprettede pris for barne- og ungdomslitteratur.

Anmeldelsen sto på trykk i Numer nr 97.

… ring out these bells

Hvert år på denne tiden får jeg en sang på hjernen. Den går slik:

Nå går det mot lysere tider høyt her nord
På en kald og frostblå himmmel, der lyser det ei sol
Det er den som nå regjerer
Som en hane stolt marsjerer
Litt høyere og høyere for hver en dag som går
Et haneskritt på himmelhvelven vår.

Jeg tror i alle fall det er slik den går. Hvis ikke, må noen fra klassen min på musikk, dans, drama på Vågsbygd VGS vennligst korrigere meg. Jeg er overbevist om at de fleste i den klassen kan huske omtrent alle sangene og de bisarre tekstene i det dramatiske syngespillet Lussi. Noen av oss vil også helst legge dette stykket bak oss. For eksempel de av oss som måtte danse i hvite mamelukker (det måtte heldigvis ikke jeg). Men nok om det. Poenget er at jeg ikke klarer å forbinde vintersolverv med annet enn Lussi.

Nå skal jeg likevel forsøke. Man hadde jo vintersolverv også før jeg spilte heks i Åsgårdsreia.

Astronomisk sett er vintersolverv døgnet med den korteste dagen i året – da er jorden i det punktet av sin bane hvor den nordlige halvkule heller lengst bort fra solen. Faktisk kan vintersolverv inntre både 21. og 22. desember, men i kalenderen er dagen satt til 21. desember. Vintersolverv har sin motsats i sommersolverv, som faller på enten 20. eller 21. juni.

I Skandinavia var tradisjonen at man feiret vintersolverv med luciadagen (her kommer Lussi inn!), men da den julianske kalenderen ble forlatt til fordel for den gregorianske, beholdt man luciafeiringen på 13. desember, slik at man havnet i utakt med solvervet. Primstavsmerket var en sol.

eeed89f8-1d90-4809-9746-bdbb47130e73.png

Ifølge folketroen var vintersolverv en farlig dag, og oppførte man seg ikke riktig, kunne det ende galt. Man måtte ikke bake, og ikke spinne, kjerne eller utføre arbeid som gikk i sirkler. Juleølet måtte dessuten være brygget ferdig. Og jeg antar at man ikke gjorde seg ærender i fjøset hvis man ikke måtte – ettersom dyrene kunne snakke på denne kvelden. Det ville i alle fall jeg syntes var skummelt.

Selvsagt feiret man også at solen kom tilbake. Sol- og lysfester har blitt holdt lenge før den kristne julen kom, og her i Skandinavia het feiringen jól. Det er for øvrig ikke helt sikkert at det var solen som ble feiret – det kan også ha vært en feiring av fruktbarhet, eller en fest for de døde. Uansett – man feiret med bål, og beholdt en bit av den store «juletrekubben» og tente neste års bål med den.

I England, Tyskland, Frankrike og andre europeiske land, brente man imidlertid alt opp, og asken ble enter strødd utover åkrene hver natt i tolv døgn, eller beholdt i hjemmet som en lykkebringer. I Frankrike trodde man at man ville være beskyttet mot torden og lynnedslag hvis man hadde litt aske under sengen.

Vi må innom det gamle Rom også. Der begynte vintersolvervfesten Saturnalia den 17. desember, og varte i syv dager. Festen ble holdt til ære for Saturn, og i løpet av festuken lot man mange regler være, og hierarkier ble snudd opp ned. Slaver ble for eksempel vartet opp av sine herrer, og man utnevnte en narrekonge, vanligvis en slave eller en kriminell. Han fikk oppføre seg temmelig ubehersket under festuken, men ble dessverre ofte drept på slutten. Snakker om julestemning!

images

Men for å ikke bli helt Europa-fiksert – la oss ta en tur til Asia. I Kina kalles vintersolverv for dong zhi, og man ser dette som starten på vinteren. Man spiser dumplings eller riskaker, og man ofrer til forfedrene i templene. I Taiwan legger man vekt på å spise mye og begrense fysisk aktivitet. Det høres ut som en typisk norsk julefeiring, spør du meg.

Og når det gjelder Japan, så hadde man i gamle dager en interessant skikk ved vintersolverv – den ble kalt for Yuzuburo, og dreide seg om å bade i sitronsaft mens man ytret bønner om åndelig renselse, god helse og generell fremgang. Det høres forfriskende ut. Jeg pleier å drikke sitronvann om morgenen, men har ennå ikke nedsenket mitt legeme i det.

025 yuzuburo

Nå som vi er i det mer introspektive hjørnet (å bade i sitronvann mens man ber om hell og lykke er mer introspektivt enn å drepe narrekonger, synes jeg), la meg runde av denne overfladiske gjennomgangen av vintersolvervtradisjoner ved å avlegge irokeserindianerne en visitt. Ifølge dem var vintersolverv en tid for drømmer. De la seg tidlig, for å få mest mulig søvn, og neste morgen samlet hele stammen seg for å fortelle hverandre hva de hadde drømt. Alle fortalte – kvinner og menn, unge og gamle, og så ble hver enkelt drøm drøftet av hele stammen – i lys av hva de betydde for individet, for stammen og for verden.

En fantastisk tradisjon! Det minner meg om det som skjer i Trollvinter, der gjestene som kommer til Mummidalen og spiser opp syltetøyet i kjelleren til mummifamilien, bruker hver formiddag til å fortelle hverandre hva de har drømt om natten.

Her ser vi også hemulen. Han isbader og spiller horn mens han går på ski, og er altså litt på kant med de andre gjestene.
Her ser vi også hemulen. Han isbader og spiller horn mens han går på ski, og er altså litt på kant med de andre gjestene.

Og la meg her og nå røpe for alle mine lesere hva jeg drømte i natt. Jeg drømte at jeg var på en slags leir. Jeg husker ikke alt om hva som skjedde, men det var et stort gjerde i den ene enden, eller en mur. Jeg prøvde hele tiden å titte over dette gjerdet, og jeg husker at jeg på et tidspunkt liksom hektet håndleddet over kanten og hang etter det. Det gjorde ikke vondt, og det grublet jeg litt over. Jeg kjente vinden under fotsålene, og alle farger var blå og svarte.

Litt senere, eller litt før, gjorde jeg yoga på et hvitt gulv som skrånet nedover. Jeg øvde på jump-through, og det gikk bra, selv om jeg hadde hvit tutu.

Det var min drøm. Drøft og grei ut.

Men tilbake til vintersolverv. Og Europa. For man kan ikke snakke om vintersolverv uten å nevne keltiske tradisjoner. Jeg skal dog ikke fortape meg i Stonehenge og druider, jeg skal nøye meg med å dele et irsk vintersolvervdikt som dateres til 800-tallet.

I have news for you:
The stag bells, winter snows, summer has gone
Wind high and cold, the sun low, short its course
The sea running high.
Deep red the bracken; its shape is lost;
The wild goose has raised its accustomed cry,
cold has seized the birds’ wings;
season of ice, this is my news

Og nå som vi befinner oss på de britiske øyer – tiden er inne for å sette punktum, med Jethro Tull og den ultimate vintersolvervsangen: ‘Ring Out Solstice Bells’.

En varsler krysser sitt spor

For noen dager siden skrev jeg et blogginnlegg der jeg fortalte om hva jeg opplevde på en temmelig kort Thailand-tur, årsakene til at jeg avbrøt et yogaopphold, og hva jeg nå mener om min tidligere yogalærer.

Jeg skrev innlegget for å fortelle min historie, og for å varsle om det jeg mener er alvorlige forhold. Det mener jeg var viktig, jeg mener det var min plikt. Mange har lest innlegget, mange har googlet det, men nå er det ikke lenger å finne. Det har ligget ute i tre dager, det har hatt den funksjonen jeg mente det skulle ha, men nå vil jeg legge det hele bak meg. Så jeg har tatt det ned. Jeg ville si fra så tydelig, redelig og kraftig som jeg kunne, og jeg brukte navn – i og med at jeg har brukt navnet hans i andre innlegg på bloggen – men ønsket bare at dette skulle være søkbart en viss tid.

Jeg vil legge læreren bak meg, og har også fjernet innlegget som handler om at jeg reiser til Thailand. Samt innlegget som rommer en anbefaling av ham – og innlegget som rommer hans attest til meg. Gjensidige lovord har ikke noe å gjøre på bloggen min lenger, mener jeg, ettersom lærer-elev-forholdet er avsluttet ettertrykkelig.

De som ønsker innlegget tilsendt, kan kontakte meg.

Sexy Sadie

Sexy Sadie, what have you done?
You made a fool of everyone
You made a fool of everyone
Sexy Sadie, oh, what have you done?

Sexy Sadie, you broke the rules
You laid it down for all to see
You laid it down for all to see
Sexy Sadie, oh, you broke the rules

Det synger John Lennon i en sang som opprinnelig het «Maharishi». Den handler nemlig ikke om en sexy dame – sangen er et oppgjør med kjendisguruen Maharishi Mahesh Yogi. Beatles var blant Maharishis mange disipler i 1967, men brøt ganske raskt med ham. Ringo Starr først, deretter Paul McCartney, og til slutt George Harrison og John Lennon. Slik fortelles det om episoden som utløste de to sistnevntes brudd med guruen:

After five weeks, amid mounting mutterings that the Maharishi was a publicity-seeker with an unhealthy interest in meditating in close proximity to the Farrow sisters, Paul McCartney followed the drummer back to London.

That left John and George, always the most receptive (or gullible?) among the guru’s pupils.

In an episode now etched in Beatle folklore, however, they, too, packed their bags in disgust after Mia Farrow fled the Maharishi’s cave in tears, claiming that the supposedly celibate swami had grabbed her in his hairy arms and tried to make advances towards her.

«Boys! Boys! What’s wrong? Why are you leaving?» the Maharishi is said to have shouted after them.
«If you’re so f*****g cosmic, you’ll know,» came Lennon’s withering reply.

Les resten av artikkelen her.

67_beatles_maharishi-mahesh_yogi_002

Grunnen til at jeg trekker opp denne historien, er at jeg har innsett av min egen yogalærer er litt av en Maharishi. Han er jo ikke akkurat en skikkelse på størrelse med hippieguruen, for å si det mildt, men fellestrekkene er mange: Oppblåst selvbilde, løgn, økonomisk lureri og sextrakassering. Læreren min har kanskje spart seg det meste av pseudospiritualiteten, men hans tro på sin egen versjon av yoga har antatt religiøse dimensjoner.

Folk som kjenner meg, og folk som har fulgt bloggen min, vil nok bli ganske overrasket over det jeg sier nå. Jeg har vært en hengiven elev av denne læreren i lang tid – jeg har ansett ham som min viktigste lærer. Men det har vært sider ved ham jeg ikke har sett. Sider som ikke bare er riper i lakken – her snakker vi om manipulasjon, aggresjon, slibrigheter og økonomisk lureri.

Så hvorfor har jeg ikke skjønt det før nå? I etterpåklokskapens lys ser jeg at faresignalene har vært mange. Det vet jeg at andre også tenker når det gjelder ham. Jeg tenker på linjen «you made a fool of everyone». Vi er mange som har elsket denne læreren.

La meg ta det fra begynnelsen.

For snaue tre år siden møtte jeg læreren. Jeg var et misfornøyd Elixia-medlem, men bestemte meg for å prøve yoga, siden jeg likevel var medlem med bindingstid. Yoga hadde jeg prøvd før, men det var kjedelig, så jeg valgte hans time fordi jeg hadde sett gjennom salvinduet at det ikke bare dreide seg om å sitte og puste mens man følte på sin indre regnbue.

Jeg angret ikke – timen var fantastisk. Den var utfordrende – jeg skjønte jeg hadde mye å lære, men samtidig var dette noe jeg merket at jeg mestret. Dette ville jeg fortsette med! Idet jeg passerte ham på vei ut, bemerket han at jeg var ny. Jeg sa ja, takket for timen, og sa at jeg absolutt skulle komme tilbake. Was this your first time? You’re good. You should come and work with me.

Og slik startet det, med ukentlige privattimer. Samtidig sluttet jeg på Elixia så fort jeg kunne, og begynte å gå på Presence Yoga på Bislett, hvor han underviste. Kombinasjonen av privatundervisning, klasser og daglig egentrening gjorde at jeg lærte raskt og mye, og jeg var hektet (slik jeg fortsatt er i dag). Han var en fantastisk lærer, og alle som kjenner meg så den positive endringen jeg gjennomgikk.

Jeg følte meg fullstendig lost da han dro fra Norge i mars i år. Hvordan skulle jeg klare meg uten ham? Heldigvis har han ringt meg på skype minst to ganger i uken helt til nå.

Men nå blir det ingen flere skypesamtaler.

Læreren min er kanskje svært dyktig, men han er også en ulv i fåreklær.

Jeg har nettopp kommet hjem fra en reise til Thailand. Meningen var at jeg skulle være borte til 6. januar og gjennomgå mer teacher training, men slik ble det ikke. Nå er jeg hjemme i Norge igjen – temmelig sliten, men lettet over at det hele er over.

Jeg landet i Bangkok 5. desember, og overnattet en natt på flyplasshotellet. Morgenen etter fikk jeg en begeistret telefon. Heids – you’re here!!!

Så avtalte vi hvor vi skulle møtes i Ao Nang senere på dagen. You’ll meet my little girlfriend, sa han plutselig. ”Girlfriend”? Henne hadde jeg ikke hørt om før. Det viste seg at hun ikke var nyervervet – han plukket henne opp på Maldivene i mars. Da hadde han aldri møtt henne før, men han hadde møtt hennes kusine. Kusinen formidlet kontakt, og den nåværende kjæresten – la oss kalle henne Masha – fløy fra Russland for å møte ham. Hun har nå vært med ham overalt siden da. My little assistant, sa han i telefonen.

Jeg stusset. Jeg hadde aldri hørt om henne før, til tross for alle skypesamtalene. Nå må jo folk få lov til å finne kjærligheten. Men jeg så for meg at det ville bli en høyst uprofesjonell blanding av undervisning og privatliv. Og dessuten – «little»? «Assistant»?

Vel – jeg kunne jo ikke akkurat snu, selv om dette begynte å virke temmelig pussig, så jeg fløy til Krabi og tok taxi til Ao Nang, hvor jeg ble møtt av læreren og en forsagt dame på min egen alder (her kan det skytes inn at Anthony er i midten av femtiårene).

Vi tok en longtail boat ut til Tonsai, som ligger kilt inn mellom høye klipper, og ankom like før fjære. Så vandret vi en god stund oppover i jungelen til bungalowen læreren hadde holdt av til meg – den lå like nedenfor hans og Mashas, og like ved yogastudioet. Læreren hadde ordnet med en ekstra god pris for meg, sa han, på den betingelse at jeg betalte alt ved ankomst. (Dette har ført til at jeg har tapt alle de pengene nå, og jeg mistenker at læreren bruker bungalowen. Han påstår han ikke gjør det, men han sa følgende til meg i den siste samtalen vi hadde: I didn’t tell them you were leaving. So I’m just keeping the bungalow.)

IMG_3865

unnamed

Under middagen den kvelden la læreren min ut om sin tid som lærer for Shakira på Jamaica. Kjent stoff for meg, og sikkert for Masha også, men han husker aldri spesielt godt hva han har fortalt om før. (Han har i det hele påfallende dårlig hukommelse, og jeg lurer på om daglig marihuanarøyking har med dette å gjøre) Han fortalte også om da han var lærer for en pornoregissør and a bunch of prostitutes i USA (mye porno i hans liv – han lærte i sin tid ashtanga av en fyr som var både yogalærer og eier av en ”girly bar” i Thailand), da han stadig ble invitert på fester hvor det ikke bare ble danset, for å si det på den måten. People were screwing against the walls! sa han, og fortalte gledesstrålende om the couple who did it doggy style in the driveway. Videre la han ut om at Norge hadde de mest promiskuøse menneskene i verden. Selv foretrakk han å holde seg til en om gangen, men gjett om det gikk for seg! Han gliste til Masha på den andre siden av bordet.

Jeg har ledd bort denne mannens slibrigheter før. Som for eksempel I have the best job – I spend the day looking down cleavages! (mens jeg har stått i chaturanga) Eller Your body is perfect for massage. Ja, for jeg fikk massasje av ham – noe jeg tenkte var greit fordi jeg visste at det er en viktig del av både ayurveda og yoga, og fordi massasje virkelig hjalp mot skader og vondter og bidro til å myke opp musklene og få meg raskt inn i nye positurer. I have the best job – working to get girls’ feet behind their head! Uansett, jeg har tenkt at han bare er en sleivete, men harmløs fyr. Jeg tror (håper) imidlertid at jeg hadde reagert dersom jeg visste det jeg fikk vite i går av en annen av hans elever – nemlig at han en gang sa til henne: Heids has a new boyfriend. That’s good for her – lots of sex!

Tilbake til Tonsai. Han refererte til sitt aktive sexliv med Masha mer enn én gang. Interessant informasjon å ha med seg, med tanke på at Masha helst trente i kort trøye og hipster-stringtruse.

Neste dag startet yogaen. To elever hadde møtt opp .(Læreren min var ikke fornøyd med oppmøtet, og var en tordensky etter timen.)

Jeg og Masha ble plassert på en plattform litt bak – meningen var at jeg skulle følge med på hva som foregikk – altså observere undervisingen. Mens timen gikk sin gang, begynte jeg å lure på om dette var alt teacher trainingen skulle bestå av. At jeg observerte ham undervise. Det er jo ikke mye til kurs, tross alt. Og ikke verdt 20 000 kroner for et treukers kurs. En helt urimelig sum, innser jeg i dag, men siden en jeg kjenner betalte omtrent det samme for sitt teacher training-kurs med YogaWorks, tenkte jeg at det var verdt det. Jeg skulle jo tross alt få privatundervisning.

Jeg prøvde å spørre om hvordan han egentlig hadde tenkt å legge opp denne teacher trainingen – alt jeg visste var jo timeplanen for klassene han ville holde for folk i Tonsai. Seks klokketimer totalt. Hvordan skulle det bli tid til å undervise meg? Han svarte at vi skulle ta alt det der senere.

På tre dager ble jeg ikke noe klokere. Klassene gikk sin gang, skjønt det kom ikke så mange. Han var rasende. (Masha betrodde meg at han selvmedisinerte seg selv med alkohol om kveldene (dette kom vel i tillegg til den daglige røykingen av marihuana), og at han ikke var til å være i hus med.) Han satte Masha og meg i arbeid med å dele ut flyere med timeplan. Han ville at vi skulle finne noen som kunne printe ut nye flyere. Da vi antydet at vi neppe kom til å finne det, ble han irritert og beordret oss til å sette i gang med det likevel. Selvsagt fant vi ikke noen med printer.

unnamed

Det var ikke første gang han ble irritert på meg. Alt på første hele dag i Tonsai måtte jeg til Ao Nang for å finne et middel mot tett øre på apoteket. Han hadde anbefalt ørelysterapi (doctors are no good), men da jeg likevel dro, så han sitt snitt til å sende meg ut på noen ærender (her vil jeg skyte inn at jeg hadde med en god del utstyr fra Norge til ham – det har jeg ikke fått penger for), noe som sendte meg rundt på en ganske lang tur i byen. Jeg trengte også å sjekke en jobbmail, så jeg bestemte meg for å gjøre det og spise lunsj (og kjøle meg ned) før jeg dro ut igjen. Det nærmet seg tid for workshop i Tonsai, så jeg tekstet for å si at jeg ikke ville rekke den. Kort tid tidligere hadde han tross alt ringt og sagt at jeg måtte ta tiden jeg trengte, og han visste jo at jeg hadde måttet vente i to stive timer på båt i Tonsai. Dessuten var jo dette kun en av mange workshops.

Da ringte han. Jeg måtte skynde meg til Tonsai igjen! Nå! Jeg prøvde å forklare at jeg fortsatt hadde ærender igjen, blant annet en jobbmail, men han avbrøt. You haven’t consulted me! E-mails aren’t important! Get your priorities right! Get here now! Don’t be late!

Så jeg måtte gå uten lunsj, løpe til stranden og hoppe på en båt, spurte opp til bungalowen og skifte, og halse til studioet. Nå var jeg svimmel på grunn av varmen, og fordi jeg ikke hadde rukket å spise siden halv ni. Vann hadde jeg heller ikke rukket å kjøpe. Klokken var 15, og workshopen skulle vare i to timer. Det viste seg at den varte i tre (til de fremmøtte nybegynnernes fortvilelse), og på slutten så jeg nesten dobbelt. Jeg silsvettet og skled på matten, og fikk kjeft av læreren etter klassen fordi jeg ikke hadde bra nok matte med meg. Han benyttet også anledningen til å surmule, for n’te gang, over at jeg ikke hadde tatt med meg hans ti kilo tunge matte fra Norge, noe han hadde kommandert meg til, men som ikke gikk, med tanke på vekten.

Fordi jeg ikke hadde fått sendt jobbmailen i Ao Nang, og trengte desinfeksjonsmiddel og aloe vera (betente vannblemmer og insektsstikk) bestemte jeg meg for å neste dag dra over til Railay sammen med en jente jeg hadde blitt kjent med. Der er det nemlig både strøm og pålitelig wifi. Vi avtalte å dra ved lunsjtider. Men da jeg sa det til læreren min samme morgen, ble han sint. You can’t. I’ve got plans for you. We’ve got an ashtanga class. Da jeg innvendte at han ikke hadde nevnt noe om dette tidligere, og at jeg med vilje hadde lagt avtalen til et tidsrom hvor det ifølge den trykte timeplanen ikke var klasser, sa han at han hadde alltid hadde en dagsplan i hodet. Jeg måtte konsultere ham i alle bevegelser. That’s the priority. You always ask me when you wanna do something. Da jeg ytret forbauselse over at han ikke hadde sagt noe før, gjentok han at det var derfor jeg alltid måtte be ham om lov. Så ga han meg under tvil lov til å dra, samt noen ærender å gjennomføre i Railay. Masha ble med – det var tydelig at hun trengte fri.

Turen gjennom jungelen var bratt, lang og varm, og klassen neste morgen var nesten umulig å komme seg igjennom. Jeg var svimmel og kvalm, kroppen hadde hovnet opp, det prikket i hender og føtter, svetten silte konstant, og jeg fikk knivskarp hodepine hver gang jeg tittet oppover (det hadde jeg hatt i noen dager, men ifølge læreren min var det ingenting å engste seg over. Just don’t look up.) Jeg ba om å få slippe ettermiddagens time – da sa han ja, og anklaget meg for å ha presset meg selv for hardt. Vanskelig å få det til å henge sammen med hans kommando om å delta i hver klasse, og you need to get more height in your jumps.

På kvelden satte han seg ned med meg og forklarte meg at slik var Thailand – dette var en god lærepenge for meg. Han var slett ikke overrasket over at jeg hadde det tøft. Alt det hadde han forventet. Dessuten betrodde han meg at han hadde problemer i blant, han også, men i motsetning til meg: I just deal with them. Det viktige var at jeg hele tiden holdt ham orientert om alt. Han var der for å hjelpe meg. Så sa han at det han hadde gjort de siste dagene, var å observere meg. Nå kunne vi begynne å vurdere hvordan teacher trainingen skulle legges opp. Kanskje jeg kunne undervise Masha? Kanskje jeg kunne se på mens han underviste Masha? Jeg kunne trene på å gjøre fysiske justeringer på ham. Heaps of stuff we can do!

Det var tydelig at han ikke hadde noen plan.

Dagen etter klarte jeg ikke morgenklassen, klarte bare å slepe meg opp til studioet. Læreren sa at jeg ikke så frisk ut, men var mest opptatt av om jeg hadde med meg en bærbar ladeboks som han hadde sagt han ville låne. Det hadde jeg ikke – da ble han sint. When I want something, you get it for me! I need that charger! Så ble jeg sendt tilbake til bungalowen for å hente den. Jeg ville nødig gi den til ham, da strømmen i Tonsai er høyst ustabil, og jeg var redd han skulle tappe den. Jeg hadde begynt å skjønne at han tenkte først på seg selv, og så på seg selv.

Men selv han gikk med på at jeg trengte lege (prioritet nummer 2 etter den bærbare laderen) og sendte Masha inn sammen med meg. Jeg er glad hun var med, for på dette tidspunktet var jeg både forvirret og apatisk. Vi dro til Samboon Polylinic, hvor jeg ble tatt rett inn til legen og lagt på drypp i to timer. Jeg var alvorlig dehydrert, og legen fryktet dessuten at jeg hadde fått en infeksjon. Han hadde hatt to andre pasienter med samme symptomer som meg – de hadde begge besvimt, den ene på gaten, den andre i vannet. Tilstanden min var ustabil, sa legen, og jeg måtte for all del ikke dra tilbake til Tonsai, hvor det ikke er aircondition. Jeg måtte ta inn på hotell i byen, slik at jeg kunne være helt i nærheten av klinikken.

unnamed

Forsikringsselskapet mitt betalte legeregningen og ordnet hotell til meg. Det siste tok riktignok fem timer, og jeg holdt på å besvime på gaten – det endte med at jeg fikk mer behandling på poliklinikken på nytt. Her må jeg forresten benytte anledningen til å rose legen og sykepleierne opp i skyene. Aldri har jeg fått så raskt hjelp hos en lege, aldri har jeg følt meg så ivaretatt, og aldri har jeg møtt hyggeligere helsepersonell. Verken hos fastlegen hjemme eller på Volvat har jeg opplevd maken, og i Norge later det dessuten til å være en lov mot at leger og sykepleiere får ha humor.

Etter to dager og mye elektrolyttvann følte jeg meg litt bedre, men saken var klar, jeg kunne ikke fortsette oppholdet i Tonsai. For det første kunne jeg bli dårlig igjen, og for det andre var jeg så frastøtt av Anthonys oppførsel at det ikke kom på tale. Jeg hadde innsett at læreren min var en helt annen enn den jeg trodde, og jeg hadde mailet en del med et par av hans tidligere elever. Historiene de fortalte meg var sjokkerende. Sammen nøstet vi i ting, og historier kom opp. Om pengelureri, sextrakassering, brudd på taushetsplikten, favorisering av elever, aggressivitet mot andre. Det verste har jeg ikke selv opplevd, og mye var jeg ikke engang klar over – jeg innser at jeg var blant dem han favoriserte. Men nå som jeg nøster i alt jeg har opplevd med ham, husker jeg også mange slibrige episoder, noen av dem har jeg referert til tidligere i teksten. Og jeg husker mangelfull empati og stygt prat om både elever og ekskjærester, arbeidsgivere og andre yogalærere. Dessuten har det gått opp for meg hvor drøyt det er at jeg har redigert nettsiden hans uten å få betalt for det. Han har jo selv tatt seg grundig betalt av meg. Jeg vet forresten at han heller ikke har betalt firmaet som laget nettsiden for ham. De har ikke fått tak i ham, så de har mailet meg for å høre om jeg vet hvor han befinner seg. De mailene har jeg sendt videre til ham, uten respons.

Og enda en ting – jeg burde vel anse studioet i Tonsai som mitt. Det er jeg som har finansiert det. Da jeg kom ned, fikk jeg vite at det var ene og alene min kursavgift som gjorde at han kunne bygge det.

unnamed

For å avslutte historien – jeg bestemte meg for å reise hjem fra Thailand. Å fortsette oppholdet var vanskelig, for jeg fikk ikke tilbake kurspengene eller pengene for bungalowen. Den eneste måten jeg ikke ville tape penger på, var ved å bytte flybilletten og reise hjem. Dessuten var jeg utslitt, og desillusjonert og skremt over lærerens oppførsel. Jeg sa først ingenting til ham om at jeg planla hjemreise – jeg forsøkte å holde ham på avstand. Han ringte og ringte og ringte, han ville vite om enhver av mine bevegelser. Og han ville komme inn til Ao Nang – helst ligge over på hotellrommet, da han fant ut at jeg var blitt innkvartert på litt av et luksussted.

IMG_3894

IMG_3895

IMG_3893

Jeg unnlot å ta de fleste telefonene fra ham – jeg forklarte dessuten at jeg ikke kunne oppholde telefonen, pga forsikringsselskapet som stadig ringte meg. I don’t care! avbrøt han. I’m the one that got you here! You should talk to ME! I’m the one that should be helping you! Og så la han ut om hvordan jeg saboterte alt. Hvordan jeg ødela alt, ford jeg nektet å motta hjelp.

Da jeg dro til Tonsai for å hente tingene mine, la jeg det til et tidspunkt hvor jeg visste han hadde klasse. Jeg ville skåne meg selv for å snakke med ham, for jeg vet hvor overtalende han er, og hvor lett han spiller på skyldfølelsen min. Masha hjalp meg med å pakke, og hun fulgte meg inn til Ao Nang. Da vi skiltes, gråt hun nesten, og sa at jeg trolig ikke var i nærheten av å forstå hvor mye hun kom til å savne meg. Dessverre tror jeg at jeg skjønner litt av det – Masha har verken penger eller telefon, og Anthony bestemmer hennes bevegelsesmønster. En av dagene spurte han meg om jeg visste hvor hun var – jeg svarte at jeg trodde hun var på stranden. I told her not to go there today, sa han da.

Jeg reiste fra Thailand en dag før datoen jeg oppga til Anthony. Dette for å unngå at han oppsøkte meg i Ao Nang. Jeg slo av telefonen, og meldte ham ikke før jeg var på flyplassen i Bangkok. Da skrev jeg at jeg hadde reist, og at jeg ikke var eleven hans lenger. Etter en rekke anklagende meldinger skrev han dette:

IMG_3907

Legg merke til ordlyden. «Underlining issues that I have not been made aware of.» Her insinueres mye.

Så jeg svarte:

You are controlling, aggressive and moody. I’m not going to argue with you, but I will say this: There are no underlying issues. I’ve just had it. You are a good yoga teacher, and I thank you for what I’ve learned, but I will not be controlled or dictated. I took care of my emotional and physical health and left. Just like other students have done before me. You label people as crazy, and both personal and professional relationships fall apart around you. You always blame others. Time to look in the mirror. I know you will try to put the blame on me, that’s why I keep my distance. I’m sorry I didn’t tell you before, but I was blind, and you intimidate me. So this is goodbye.

EDIT: Det ble riktignok ikke goodbye – da jeg kom hjem mottok jeg e-poster med dødstrusler fordi han hadde fått snusen i nettopp dette innlegget. Jeg anmeldte truslene til politiet og underrettet ham om dette, og DA ble det endelig stille.

Men hvorfor reagerte jeg ikke tidligere? Jeg hadde jo en magefølelse av at noe var galt, men jeg brukte mye energi på bortforklare ting, innser jeg nå. Og jeg begynte å stadig større grad å unnlate å fortelle ting til venner og familie. Det er lignende mekanismer som er i sving i parforhold hvor det er mishandling.

Jeg har ikke noe svar på hvorfor jeg ble trukket inn, men jeg vet at jeg har vært utsatt for en dyktig manipulator, og at vi er mange som har latt oss lure. Det er også mange som venter ivrig på neste gang han kommer til Norge. Derfor skriver jeg denne teksten. Jeg ønsker å advare andre mot å slippe ham innpå seg. For han er god til å komme seg innunder huden på folk. Det er noe av det han kan best. Sjarmere og avvæpne, og gjøre alt for å hjelpe. I tillegg er han jo en dyktig yogalærer, og nå som jeg har snakket med andre om ham, vet jeg at han viste seg fra sin beste side overfor meg.

Frem til han hadde meg i Thailand – isolert, slik han nok selv så det.

Før jeg satte meg på flyet hjem, lastet jeg ned en bok på iPaden – den er skrevet av en kognitiv terapeut som er spesialist på personlighetsforstyrrelser og manipulatorer. Boken heter In Sheeps’ Clothing: Understanding and Dealing with Manipulators, og der står det følgende om årsakene til at det ikke er lett å avsløre manipulatorer:

A manipulator’s aggression is not obvious. We might intuitively sense that they’re trying to overcome us, gain power, or have their way, and find ourselves unconsciously indimitated. But because we can’t point to clear, objective evidence they’re aggressing against us, we can’t readily validate our gut-level feelings.

The tactics that manipulators frequently use are powerful deception techniques that make it hard to recognize them as clever ploys. They can make it seem like the person using them is hurting, caring, defending, or almost anything but fighting for advantage over us. Their explanations always make just enough sense to make another doubt his of her gut hunch that you’re being taken advantage of or abused. Their tactics not only make it hard for a person to consciously and objectively know their manipulator is fighting to overcome, but also simultaneously keep their victim unconsciously on the defensive. It’s hard to think clearly when someone has you emotionally unnerved.

What our intuition tells us a manipulator is really like, challenges everything we’ve been taught to believe about human nature. Most of us generally hate to think of ourselves as callous and insensitive people. We hesitate to make harsh or negative judgments about others. We want to give them the benefit of the doubt and believe they don’t really harbor the malevolent intentions we suspect. We’re more apt to doubt and blame ourselves for daring to believe what our gut tells us about our manipulator’s character.

Kort sagt – stol på magefølelsen. Det burde jeg gjort.

Slik man også bør styre unna John Friend, Cameron Shayne, Bikram Choudhury og alle de andre yogalærerne som har hatt sex med, utnyttet eller forgrepet seg på elever.

Og som det står i sangen om Maharishi:

You’ll get yours yet
However big you think you are