… ring out these bells

Hvert år på denne tiden får jeg en sang på hjernen. Den går slik:

Nå går det mot lysere tider høyt her nord
På en kald og frostblå himmmel, der lyser det ei sol
Det er den som nå regjerer
Som en hane stolt marsjerer
Litt høyere og høyere for hver en dag som går
Et haneskritt på himmelhvelven vår.

Jeg tror i alle fall det er slik den går. Hvis ikke, må noen fra klassen min på musikk, dans, drama på Vågsbygd VGS vennligst korrigere meg. Jeg er overbevist om at de fleste i den klassen kan huske omtrent alle sangene og de bisarre tekstene i det dramatiske syngespillet Lussi. Noen av oss vil også helst legge dette stykket bak oss. For eksempel de av oss som måtte danse i hvite mamelukker (det måtte heldigvis ikke jeg). Men nok om det. Poenget er at jeg ikke klarer å forbinde vintersolverv med annet enn Lussi.

Nå skal jeg likevel forsøke. Man hadde jo vintersolverv også før jeg spilte heks i Åsgårdsreia.

Astronomisk sett er vintersolverv døgnet med den korteste dagen i året – da er jorden i det punktet av sin bane hvor den nordlige halvkule heller lengst bort fra solen. Faktisk kan vintersolverv inntre både 21. og 22. desember, men i kalenderen er dagen satt til 21. desember. Vintersolverv har sin motsats i sommersolverv, som faller på enten 20. eller 21. juni.

I Skandinavia var tradisjonen at man feiret vintersolverv med luciadagen (her kommer Lussi inn!), men da den julianske kalenderen ble forlatt til fordel for den gregorianske, beholdt man luciafeiringen på 13. desember, slik at man havnet i utakt med solvervet. Primstavsmerket var en sol.

eeed89f8-1d90-4809-9746-bdbb47130e73.png

Ifølge folketroen var vintersolverv en farlig dag, og oppførte man seg ikke riktig, kunne det ende galt. Man måtte ikke bake, og ikke spinne, kjerne eller utføre arbeid som gikk i sirkler. Juleølet måtte dessuten være brygget ferdig. Og jeg antar at man ikke gjorde seg ærender i fjøset hvis man ikke måtte – ettersom dyrene kunne snakke på denne kvelden. Det ville i alle fall jeg syntes var skummelt.

Selvsagt feiret man også at solen kom tilbake. Sol- og lysfester har blitt holdt lenge før den kristne julen kom, og her i Skandinavia het feiringen jól. Det er for øvrig ikke helt sikkert at det var solen som ble feiret – det kan også ha vært en feiring av fruktbarhet, eller en fest for de døde. Uansett – man feiret med bål, og beholdt en bit av den store «juletrekubben» og tente neste års bål med den.

I England, Tyskland, Frankrike og andre europeiske land, brente man imidlertid alt opp, og asken ble enter strødd utover åkrene hver natt i tolv døgn, eller beholdt i hjemmet som en lykkebringer. I Frankrike trodde man at man ville være beskyttet mot torden og lynnedslag hvis man hadde litt aske under sengen.

Vi må innom det gamle Rom også. Der begynte vintersolvervfesten Saturnalia den 17. desember, og varte i syv dager. Festen ble holdt til ære for Saturn, og i løpet av festuken lot man mange regler være, og hierarkier ble snudd opp ned. Slaver ble for eksempel vartet opp av sine herrer, og man utnevnte en narrekonge, vanligvis en slave eller en kriminell. Han fikk oppføre seg temmelig ubehersket under festuken, men ble dessverre ofte drept på slutten. Snakker om julestemning!

images

Men for å ikke bli helt Europa-fiksert – la oss ta en tur til Asia. I Kina kalles vintersolverv for dong zhi, og man ser dette som starten på vinteren. Man spiser dumplings eller riskaker, og man ofrer til forfedrene i templene. I Taiwan legger man vekt på å spise mye og begrense fysisk aktivitet. Det høres ut som en typisk norsk julefeiring, spør du meg.

Og når det gjelder Japan, så hadde man i gamle dager en interessant skikk ved vintersolverv – den ble kalt for Yuzuburo, og dreide seg om å bade i sitronsaft mens man ytret bønner om åndelig renselse, god helse og generell fremgang. Det høres forfriskende ut. Jeg pleier å drikke sitronvann om morgenen, men har ennå ikke nedsenket mitt legeme i det.

025 yuzuburo

Nå som vi er i det mer introspektive hjørnet (å bade i sitronvann mens man ber om hell og lykke er mer introspektivt enn å drepe narrekonger, synes jeg), la meg runde av denne overfladiske gjennomgangen av vintersolvervtradisjoner ved å avlegge irokeserindianerne en visitt. Ifølge dem var vintersolverv en tid for drømmer. De la seg tidlig, for å få mest mulig søvn, og neste morgen samlet hele stammen seg for å fortelle hverandre hva de hadde drømt. Alle fortalte – kvinner og menn, unge og gamle, og så ble hver enkelt drøm drøftet av hele stammen – i lys av hva de betydde for individet, for stammen og for verden.

En fantastisk tradisjon! Det minner meg om det som skjer i Trollvinter, der gjestene som kommer til Mummidalen og spiser opp syltetøyet i kjelleren til mummifamilien, bruker hver formiddag til å fortelle hverandre hva de har drømt om natten.

Her ser vi også hemulen. Han isbader og spiller horn mens han går på ski, og er altså litt på kant med de andre gjestene.
Her ser vi også hemulen. Han isbader og spiller horn mens han går på ski, og er altså litt på kant med de andre gjestene.

Og la meg her og nå røpe for alle mine lesere hva jeg drømte i natt. Jeg drømte at jeg var på en slags leir. Jeg husker ikke alt om hva som skjedde, men det var et stort gjerde i den ene enden, eller en mur. Jeg prøvde hele tiden å titte over dette gjerdet, og jeg husker at jeg på et tidspunkt liksom hektet håndleddet over kanten og hang etter det. Det gjorde ikke vondt, og det grublet jeg litt over. Jeg kjente vinden under fotsålene, og alle farger var blå og svarte.

Litt senere, eller litt før, gjorde jeg yoga på et hvitt gulv som skrånet nedover. Jeg øvde på jump-through, og det gikk bra, selv om jeg hadde hvit tutu.

Det var min drøm. Drøft og grei ut.

Men tilbake til vintersolverv. Og Europa. For man kan ikke snakke om vintersolverv uten å nevne keltiske tradisjoner. Jeg skal dog ikke fortape meg i Stonehenge og druider, jeg skal nøye meg med å dele et irsk vintersolvervdikt som dateres til 800-tallet.

I have news for you:
The stag bells, winter snows, summer has gone
Wind high and cold, the sun low, short its course
The sea running high.
Deep red the bracken; its shape is lost;
The wild goose has raised its accustomed cry,
cold has seized the birds’ wings;
season of ice, this is my news

Og nå som vi befinner oss på de britiske øyer – tiden er inne for å sette punktum, med Jethro Tull og den ultimate vintersolvervsangen: ‘Ring Out Solstice Bells’.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s