Heltinne med handlekraft

For snart seks år siden var jeg 23 år og i ferd med å avlegge mastergraden. Jeg skrev om kjønnsperspektiver i tre samtidsromaner for unge jenter, og jeg var naturlig nok opptatt av heltinnebilder. Dermed var det ikke til å unngå at jeg også analyserte julefilmen Tre nøtter til Askepott. Teksten sto i sin tid på trykk i Filologen, og forleden snublet jeg over den igjen.

Jeg lette den opp i en gammel mappe, og etter at jeg nå har brushet opp ingressen og konklusjonen aldri så lite, legger jeg den herved ut. Vær så god – en Kniplingsdyret-klassiker til glede for nye lesere.

JULENS TSJEKKISKE HELTINNE

Snart er julen her, og for mange er Tre nøtter til Askepott et av julens høydepunkt. I alle fall hvis man er svermerisk anlagt. Her og nå skal jeg imidlertid se forbi svermeriet, og si noen ord om filmen med et annet utgangspunkt.

Forresten – jeg er jo selvsagt en svermer selv. Men når jeg nå finner grunn til å hylle filmen, er det ikke som svermer, men som feminist. Tradisjonelt sett er Askepott-skikkelsen en temmelig hjelpeløs person som går “from rags to riches” fordi andre hjelper henne frem – men i den tsjekkiske filmen er hun en selvdreven heltinne. Et godt stykke unna den forsagte fattigjenta i Brødrene Grimms nedtegning, og milevis unna den Askepott vi ser i kjolescenen i Disney-kavalkaden på julaften ettermiddag.

368008_1264809845773_full

Disney-adaptasjonen bygger på en historie den franske forfatteren Charles Perraults skrev ned i 1697. Den baseres i sin tur på Giambattista Basiles fortelling fra 1634. Tre nøtter til Askepott, derimot, henter mesteparten av sin inspirasjon fra et av eventyrene den tyskøsterriksk-tjsekkiske Božena Němcová samlet inn. Hennes virksomhet var beslektet med den brødrene Grimm drev, og deres versjon, Aschenputtel, ble nedskrevet rundt samme tid. Ulike Askepott-fortellinger hadde imidlertid versert på folkemunne i utallige år, og fantes i langt flere varianter enn de Grimm og Němcová valgte ut for nedtegning.

Det hersker stor enighet om at den første kjente versjonen kan knyttes til Egypt. I den egyptiske fortellingen er en rosendekorert sandal gjenkjennelsesmotivet som sikrer den vakre Rhodopis’ ekteskap med Farao.

fashio2

Det finnes også gamle, kinesiske varianter allerede fra 800 år fvt, og her finnes de fleste av ingrediensene vi kjenner så godt – den degraderte, vakre piken, den onde stemoren, den hustru-jaktende prinsen, og ikke minst, den bittelille skoen og stesøsterens skjendige lureri. Små føtter var jo et viktig skjønnhetstrekk i kinesisk kultur.

boundfeet1

Også i nordisk kultur florerer varianter av Askepott-historien. Blant eksemplene kan Kråka-figuren i Sigurd Fåvnesbane nevnes, og det norske folkeeventyret om Kari Trestakk. I begge disse historiene finner vi driftige og foretaksomme heltinner. Men jeg vil hevde følgende: Ingen av dem kan måle seg med heltinnen vi møter i Tre nøtter til Askepott – Popelku.

Foretaksom – ja visst. Popelku vet hva hun vil, og handler deretter. Det meste hun gjør, gjør hun selv. Riktignok yter gode krefter henne hjelp, hvordan ville hun vel nådd sine mål uten nøttene? Det er likevel viktig å huske på at nøttene har kommet henne i hende som følge av hennes eget initiativ. ”Ta med det første som faller ned på nesen din”! instruerer hun stallkaren når han skal til byen for å kjøpe fløyel og silke, glitter og stas til stesøster Dora. En lignende scene finner sted i Grimms eventyr, der Askepott ber sin far om den første kvisten som hatten hans støter borti. Når Askepott planter kvisten, vokser den raskt til et hasseltre, og en fugl slår seg ned i det, for så å kaste ned alt Askepott ber om. For eksempel kjole til slottsball. Og det skal hun ha, Grimm-Askepott, hun har vett til å oppsøke gavekilden når hun har bruk for den.

abbottcinderella

Popelku gjør det samme, men det er noe ganske annet hun finner i den første hasselnøtten. Her er ingen lekker ballkjole, men prangende jegerklær! Hun er ikke sen om å anvende utstyret, men det er viktig å påpeke at det ikke er klærne som gjør henne til den mesterjegeren hun viser seg å være. Jakt- og rideevnene hennes trolig er like imponerende enten hun har ridestøvler eller tresko, striekjole eller jegervest, pasjeklipp eller bustehår. Det er altså sine egne ressurser hun trekker på. Popelku innser imidlertid at hun trenger klærne for å kunne tevles med en velkledd prins – noe hun gjør med overlegen suksess.

tri_orisky05

Hva gjør så Disney-prinsessen? Svært lite. Også hun mottar gaver som hjelper henne videre, men alt hun gjør er å motta dem. Den gode feen, en oppfinnelse fra Perraults side, dukker opp, svinger tryllestaven, og vips! er Disney-Askepott pyntet og klar for ballet. Hesteforspent vogn blir hun også tilgodesett med, og bringes fortumlet av gårde til slottet. Dette skjer etter en ynkelig gråteseanse i hagen.

cinderella3

Popelku gir seg ikke tid til den slags. Ei heller lar hun seg kjøre til ballet, dit drar hun selv, i full galopp. Vel fremme ved slottet lar hun seg ikke dupere av synet av prinsen og Dora på dansegulvet – nei, hun går inn i salen, peiler ut prinsen, og stanser ham med utfordrende ord idet han er på vei ut. Grimm-Askepott iler også besluttsomt til slottsballet, men det er prinsen som kaster sine øyne på henne, ikke omvendt. Når så andre menn vil danse med henne, nekter prinsen å slippe hånden hennes, og gir klar beskjed: ”Det er min dame.”

Popelku har mer bein i nesa. Å danse med andre interesserer henne rett nok ikke, men å la seg ”kapre” av en selvsikker prins er også uaktuelt. Når prinsen overmodig erklærer at han vil gifte seg med henne, minner hun ham prompte på at han faktisk ikke har forhørt seg med henne. Hvorpå hun serverer ham en gåte som må løses dersom han vil ha hennes hånd – og forlater ballet i all hast.

_003-738329

Hastverk har også Perrault/Disney-Askepott. Fortryllelsen brytes jo ved midnatt! Det har den gode feen – av uklare årsaker – bestemt, og Askepott har følgelig intet valg. Både den grimmske og den tsjekkiske heltinnen forlater ballet av fri vilje, og beslutter selv å skjule seg for prinsen når han følger etter. Perraults ”prinsesse” er derimot ynkelig fillekledd, og kan umulig velge noe annet enn flukten. Hun bestemmer ikke over sin egen situasjon.

Det gjør Popelku. Så langt hun makter! Hun har jo en skrekkelig stemor, som ikke nøler med å straffe henne dersom hun er ulydig. Popelku lar seg likevel ikke skremme, og trosser forbudene så snart hun får sjansen. Med overlegg gjør hun ting hun vet hun ikke har lov til – bare se på hennes lure blikk i stalldøren når hun skjønner at hun kan snike seg ut på eventyr mens resten av husholdet er opptatt med å motta kongebesøket! Og avslørt blir hun aldri.

Disney-prinsessen gjør intet hun ikke har lov til. Når hun kler seg i kjolen musene har sydd til henne, vet hun jo ikke at klærne er stjålet fra søstrenes skuffer og skap. Naivt tror hun at hun handler med stemorens velsignelse, for det er nettopp den manglende kjolen stemoren har brukt som argument for at hun ikke kan delta på ballet. Men akk! Hensynsløst blir hun strippet for stasen av to snerrende stesøstre – og går altså ut for å gråte i hagen.

3695216_orig

Også Popelku blir hundset. Fattigslig kledd i skittengrå klær feier hun asken bort fra gulvet foran peisen, arbeider pliktoppfyllende og jevnt. Men mektige matronen av en ond stemor finner likevel en anledning til irettesettelse. Hun synes Popelku ”glor” (på den pyntesyke stesøsteren…), noe som jo må bety at hun ikke arbeider ordentlig! Hva gjør så Popelku? Jo, hun svarer med å arbeide så ordentlig at støv og aske står som en sky i hele rommet, stemoren og stesøsteren får hosteanfall – og så skifter scenen. Vi blir altså ikke vitne til eventuelle sanksjoner – i denne filmen er det ikke om å gjøre å vise at Popelku ydmykes. Og det er uansett lite som tyder på at Popelku angrer.

three-wishes-for-cinderella-1-1

Popelku går heller ikke av veien for å ta bladet fra munnen når ting går for langt: ”Ikke snakk stygt om far!” gnistrer hun mot stemoren. ”Du arvet både gården og skogene!” Dette resulterer selvsagt i den velkjente linsesorterings-straffen. Popelku adlyder befalingen, men hun har vist at hun ikke uten videre lar seg tråkke på. Evnen til rettferdig sinne er et viktig tegn på integritet. Her må det nok bemerkes at Grimms Askepott faller igjennom. I likhet med Popelku befales hun å jobbe og slite, men gjør ingen annen motstand enn å gråte mens hun arbeider. Noe som selvsagt ikke smelter et hardt stemorshjerte – det vekker vel snarere ondskapsfull fryd!

Det er imidlertid enda verre fatt med den perraultske piken. Den grimmske, som Popelku tross alt har en god del til felles med, utviser en større stolthet og integritet enn Perraults. Mens Grimm-Askepott tvinges til å sove i asken, velger Perrault-Askepott å gjøre det! Med andre ord fornedrer hun seg selv. Slik er det ikke med Popelku! Hun ligger ikke og velter seg i asken! Vel er hun skitten og støvete, men dette sørger hun for å rette på så snart hun registrerer det i speilet. Her tenker jeg på den omhyggelige ansiktsvasken hun foretar i uthuset, der uglen Rozarka passer på ”skatteskrinet” Popelku bruker som oppbevaringsplass for nøttene.

Nå er det vel fristende for enkelte å bemerke at Popelku ligger under for skjønnhetstyranniet. La meg da parere med å poengtere at Popelku faktisk ikke vasker bort skitten i håp om å ta seg godt ut for andre. Hun skal jo bare ut i skogen for å ri alene blant trærne. Alt tyder på at hun vasker seg for sin egen skyld.

600full-three-wishes-for-cinderella-screenshot

Apropos vasking: Det er nærliggende å si noen ord om den norske ”Askepott”, Kari Trestakk. Som nevnt er hun en foretaksom og oppfinnsom jente, men når det kommer til stolthet, har hun dessverre betydelige mangler. Som tjenestejente på kongsgården får hun i oppgave å bringe klut og vaskevann til prinsens værelse. Kari gjør sin oppvartningsplikt – men hva er takken? Prinsen kyler klut og såpevann rett i synet på henne – det kommer ikke på tale å vaske seg med noe den skitne, fæle tjenestetøsen har hatt fingrene sine i! Dette gjentar seg oppskriftsmessige tre ganger, men mister frøken Trestakk giftelysten av den grunn? Langt ifra. Og bryllup blir det – når prinsen har sett henne i staselig gullkjole, vel å merke.

kari-trestakk-dw

Popelkus ”love interest” har heldigvis ikke den norske prinsens ufordragelige trekk. Da hadde hun vel neppe falt for ham. Men som balldialogen viser, hender jo at hun ikke er helt fornøyd med oppførselen hans. Jeg har allerede nevnt at Popelku vil ha seg frabedt å tas for gitt, og tidligere i filmen har hun gått til det skritt å kaste snøball på prinsen idet han legger an armbrøsten mot et grasiøst rådyr.

Her kan jeg ikke dy meg for å bemerke at prinsen avslører at han neppe er den skarpeste kniven i skuffen. Snøballen treffer ham midt i planeten – men kommer han på å snu seg etter retningen det iskalde prosjektilet kom fra? Faktisk ikke. Han bare rister av seg snøen, flau over skuddet som gikk skeis – og legger ikke merke til Popelku før en av kameratene plutselig oppdager den fillekledde jenta bak trærne.

kot17dbe3_tri_orisky_large

Heller ikke på ballet utviser prinsen noe glitrende vidd (men så er han jo også en notorisk skoleskulker). La oss innse det – gåten Popelku presenterer, er meget enkel. Den går likevel helt over hodet på den forelskede stakkaren (og det er kanskje forelskelsen som gjør at Popelku bærer over med ham), og under skoprøvingen, som fører til at de elskende endelig får hverandre, må Popelku hjelpe ham på glid for at gåten omsider skal dechiffreres. På dette tidspunktet har nok Popelku skjønt at hvis det skal bli fart på sakene, nytter det ikke å vente på at prinsen skal løse gåten og oppfylle ekteskapsvilkåret. Hun tar skjeen i egen hånd, finner en brudekjole i nøtt nummer tre, og rider prinsen i møte akkurat idet han har gitt opp å finne den ørlille skoens eier. Popelku viser i det hele tatt jevnt over langt større initiativ og aktivitet enn prinsen, som er mest opptatt av å fjase rundt i skogen med kameratene. Det er kanskje nettopp derfor hun gir ham en gåte, og forlater ballet slik at han må utvise handlekraft og lete.

600full-three-wishes-for-cinderella-screenshot

Men selv er hun jo dobbelt så handlekraftig. Hun ifører seg brudestasen allerede før prinsen har løst gåten, og før hun selv har ”bestått” skoprøven, betyr at hun faktisk utfører sin del av frieriet – som en moderne jente. Hun lar seg dessuten ikke sette på prøve. Med største selvfølgelighet gjør hun krav på skoen: ”Har du tatt med skoen min?” Nonchalant lar hun lar prinsen sette den på, og hopper ned fra hesten – rett i armene hans. Langt viktigere enn at prinsen knekker gåten, er at han nå har lært at man faktisk må spørre sin dame. Denne gangen husker han å skaffe seg et utvetydig samtykke fra Popelku før bryllupsjubelen kan slippes løs.

Libuse Safrankova (Askepott) og Pavel Travnicek (prinsen) i Tre nøtter til Askepott

Det er også verdt å bemerke at Popelku oppsøker ham på gårdsplassen først når hun er klar og pyntet – fremfor å bli lett opp og dratt frem i lyset til prøveseansen, slik Perraults, og faktisk også Grimms Askepott blir. Når Popelku drøyer en stund med å tre frem på arenaen, er det jo fordi stemoren og Dora går til det skjendige skritt å binde henne og sperre henne inne på loftet. Heldigvis greier hun å flykte (skurker er jo aldri videre flinke med knuter), og kan gjøre seg kjent som skoens rette eier.

Det er naturligvis uhyre fristende å gjøre rede for psykoanalytiker og eventyrteoretiker Bruno Bettelheims ord om skomotivets mangslungne undertoner – bare tenk på foten som glir inn i skoens hulrom – men selv om handlingen i kraft av samarbeidsaspektet passer bra inn i denne teksten, skal jeg avstå fra å fortape meg i freudianske lummerheter (dem kan jeg jo fortape meg i ved en annen anledning). Jeg vil heller gå videre til noen avklarende bemerkninger.

Kan hende synes enkelte lesere at jeg hittil har vært urettferdig mot prinsen. Og kanskje vil noen lure på om det er min mening å fremstille ham som en treskalle. Dét er så ingenlunde min mening! Det er vel ikke til å legge skjul på at jeg svermet litt for prinsen da jeg var yngre, og jeg har alltid av prinsipp avstått fra å sverme for treskaller. Men det må altså være lov å påpeke at Popelku er en smule skarpere enn prinsen.

Jeg må jo også avslutningsvis understreke at jeg ikke har et horn i siden til folkeeventyr som sådan. Selvsagt bør man lese ‘Kari Trestakk’, selv om hun ikke er en moderne og progressiv heltinne. Men la oss ikke glemme at det også finnes folkeeventyr med langt mer geskjeftige heltinner – som for eksempel ‘Østenfor sol og vestenfor måne’. Ikke alle prinsesser venter på å la seg redde eller venter på å bli fridd til. De tar ansvar selv.

Som Popelku.

cinderella2

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s