Er bilder bare til pynt?

I dag har jeg et debattinnlegg på trykk i Klassekampen. Det ligger ikke på nett, så derfor deler jeg det her.

IMG_4050

I Bokmagasinet 18. januar ble bildebokromanen Hvorfor er vannet vått? av Ole Robert Sunde og Bo Gaustad anmeldt av Preben Jordal. Det er gledelig at en barnebok anmeldes i Bokmagasinet, men dessverre er Jordals tekst noe mangelfull. Han later ikke til å være klar over at det er en gjennomillustrert bok han har i hendene. Vel, han noterer seg at den er ”spekket med Bo Gaustads tegninger”, men velger å utelukkende sitere sin tiårige datter når han skal uttale seg om illustrasjonene. Ifølge henne er de ”i svart-hvitt og strekete og litt rare, men på en måte veldig fine også.” At en viktig del av verket avspises med en såpass intetsigende tekstlinje, antyder at kritikeren verken interesserer seg for illustrasjon eller kan noe om det.

Jordals anmeldelse er langt ifra noe enestående tilfelle. Det er dessverre en tendens i dagspressen at anmeldere neglisjerer deler av verket når de omtaler bildebøker. Illustratører opplever gang på gang at anmeldelsene sentreres rundt det skrevne ord, mens illustrasjonene avspises med noen ord om at de er ”fine”, ”fargerike” eller ”sprelske” – eller at de ”gir liv til teksten.” En slik tilnærming vitner om en kritiker som ikke er klar over at bilder også forteller en historie. Anmeldelsen blir også ufullstendig , da det i realiteten kun er halvparten av verket bedømmes. Og illustratørens kunstneriske arbeid ringeaktes.

At anmeldere av bildebøker opparbeider seg kompetanse på illustrasjon og lærer seg å analysere bilder, er derfor svært viktig.

Det er grunn til å håpe på at bildebøker også i fremtiden vil få spalteplass i Bokmagasinet, men at de da behandles med den grundigheten de fortjener.

Basic CMYK

Rens leveren?

Jeg skal bli flinkere til å vri på legemet.

Slik lyder mitt yogaforsett for 2014. Jeg har nemlig en akilleshæl, og det er vridninger. Dette henger sammen med at jeg er altfor stram på utsiden av hoftene og nederst i ryggen. Så en stilling i primary series som er temmelig enkel for andre, er ekstremt vanskelig for meg.

MG_6532

Men de siste ukene har jeg gjort en del fremskritt. Jeg har blitt mye mer bevisst på å vri fra midjen og aktivere de skrå magemusklene. Som altså også viser seg å være altfor stramme, men det kommer seg nå som jeg har skiftet fokus ørlite.

Og i dag kom jeg endelig inn i en positur som krever at man nettopp tenker på å vri fra midjen – nemlig Parsva Bakasana, eller «half crow pose».

IMG_3352

Jeg kommer til å fokusere mye på denne posituren fremover, fordi den i tillegg til å være morsom også vil hjelpe meg videre i vridningsforsettet mitt.

Men hvorfor driver man og vrir på seg selv på den måten? Hva er det godt for?

Spør en yogaulærer, og det kan godt være at vedkommende vil svare at det er en god detox-positur. Her forklarer ashtangalærer Kino MacGregor mekanismene:

Twisting postures like Marichyasana C help to rid the body of old toxic residue and maintain healthy, balanced inner organs. By initiating the twisting movement from a deep lateral stretch that comes from the root of the pelvis, all the organs are pressed from the inside. Twisting movements continue through both a spinal twist and an internal rotation of the hip joint that you are twisting into. These two motions encourage the digestive organs to release any residual materials. Finally deep breathing helps the body release toxins and impurities through long exhalations. Taken together, deep twisting postures in the yoga practice complete your body’s natural wash and spin cycle. Twisting postures like Marichyasana C help to rid the body of old toxic residue and maintain healthy, balanced inner organs. By initiating the twisting movement from a deep lateral stretch that comes from the root of the pelvis, all the organs are pressed from the inside.

Twisting movements continue through both a spinal twist and an internal rotation of the hip joint that you are twisting into. These two motions encourage the digestive organs to release any residual materials. Finally deep breathing helps the body release toxins and impurities through long exhalations. Taken together, deep twisting postures in the yoga practice complete your body’s natural wash and spin cycle.

Alt dette høres jo bra ut. Og er det noe yogafolk er opptatt av, er det å leve sunt og kvitte seg med «giftstoffene» man etter sigende går rundt med i kroppen. Vel – nå stemmer det ikke at vi går rundt og er giftige. Men sett at vi var det – kan en vridning virkelig «massere» de indre organene og påvirke dem til å jobbe bedre?

Nei, sier yogalærer Nicole Slavin i denne teksten, publisert i The Guardian.

One thing it’s not doing is directly affecting the cellular or biochemical workings of the liver, which are the primary mechanisms of «detoxification». And I don’t even know what «massaging the liver» means. If you’re manipulating your internal organs, you’re more likely to cause damage than improve their function.

Uansett, det er ingen grunn til å engste seg for at man ved et uhell skal komme til å massere leveren mens man sitter i Marichyasana C. Følgende, derimot, skjer:

When performed correctly, after a proper warm-up and with attention to alignment, this humble but adaptable twist both strengthens and releases a host of muscles from your rhomboids (associated with the scapula) to your hamstrings, with a lot in between including both internal and external obliques and spinal extensors. Not to mention it feels pretty good too (one hopes).

Og det er jo bra! Så jeg skal fortsette å øve på vridninger. Og for ikke å stille Kino MacGregor i et uheldig lys – hun er tross alt en av de beste ashtangalærerne i verden, selv om hun tror på detox – her er hennes beste tips til Marichyasana C.

Ja – og la oss ikke glemme Parsva Bakasana, den artige balanseøvelsen jeg nettopp klarte. Slik gjør man den.

Ikke fall og brekk nesen!

Det må være lov å reise seg

I dag leste jeg en kronikk på Dagbladet.no som gjorde meg glad. Vel, temaet i seg selv er ikke spesielt lystelig, kronikken handler om voldtekt, men den setter ord på noe jeg mener det er viktig å få belyst.

Overskriften er som følger:

«Når man blir voldtatt, mister man en del av seg selv».

Jeg klikket meg inn på saken, redd for at det skulle være en tekst jeg hadde lest hundre ganger før, men anførselstegnene i overskriften gjorde meg håpefull – og heldigvis: Teksten handler om at en setning som dette kan ende med å bli uttrykk for en ganske negativ determinisme. Kronikkforfatter Mira Berggrav Refsum sier det slik:

Det kan hende jeg hadde kjent på mer håp tidligere om jeg ikke hadde blitt fortalt fra alle kanter og dermed også fra meg selv at jeg aldri kunne bli den samme igjen og at en del av meg hadde blitt drept.

«Voldtekt er nesten-drap», sa tidligere justisminister Knut Storberget. Mange roste ham for å sette ord på hvor alvorlig voldtekt burde tas, men selv om det er prisverdig å vise at man ikke undervurderer traumene ved en voldtekt, så kan det være med på å hemme helningsprosessen ethvert voldtektsoffer må gå igjennom. Hvordan skal man reise seg hvis alle roper til en at man er ødelagt for livet?

«Du vet ingenting om hvordan det føles for meg,» sier kanskje noen nå – noen som selv har blitt voldtatt og føler at livet har blitt tatt fra dem. Til det vil jeg si at man ikke skal avfeie slike reaksjoner. Alle reaksjonsmønstre etter en voldtekt er legitime og bør bli møtt med forståelse. Selv ble jeg voldtatt som tenåring, og vet hvordan det er å føle at mørket senker seg over livet. Så jeg sitter ikke bare her og synser. Jeg vil heller ikke generalisere ut fra mine egne erfaringer, men jeg føler at det må nevnes, siden jeg vet at reaksjonen «du vet ikke hva du snakker om» lett kan komme.

Den reaksjonen har nok den svenske feministen Anna Svensson fått en del ganger. Svensson (som selv har opplevd voldtekt) er kjent for å ha ytret at voldtekt ikke er det verste man kan oppleve, og det er selvsagt hard kost. Slik har hun utdypet sitt syn:

– Det är klart att det jag skriver kan misstolkas. Jag måste alltid tänka mycket på vad jag skriver, för det finns ju så klart de som upplever att deras liv faktiskt har förstörts av en våldtäkt. Det är svårt. Men det jag vill säga är att det är väldigt jobbigt att bli våldtagen – jag hade det extremt jobbigt när jag försökte komma på fötter igen, men jag tror det är viktigt att folk dunkar en i ryggen och säger ”Det här fixar du!” snarare än att livet är förstört nu. Att bli stämplad som offer blir en dubbelbestraffning – våldtäkten i sig är tillräckligt jobbig.

Anna Svensson
Anna Svensson

Jeg forstår at folk reagerer på den generaliserende tonen i at «voldtekt ikke er det verste MAN kan oppleve». Det må jo tross alt være opp til hver enkelt. Men det er nettopp det Svensson forsøker å frem. Slik kommenterer hun påstanden om at ingenting er verre enn voldtekt:

Jag håller inte med för det första. Man kan inte säga så utan att ha en anledning. Det finns mycket som kan hända i livet; olyckor, dödsfall och så vidare, så varför är våldtäkt värst? Självklart kan det kännas så när man varit med om det, men det är fel att göra det till en allmän sanning. Det måste man få bestämma själv.

Anna Svensson mener at årsaken til at man lenge har hatt et syn på kvinnens seksualitet som «forbrukt» når hun mistet uskylden (ordet «uskyld» er temmelig ladet, det samme er det gufne uttrykket «deflorere»). Ingen ville gifte seg med en fallen kvinne. Og fortsatt er det mange som bruker ordene «billig» om kvinner. Alt henger sammen med et syn på kvinnen som et vesen som kan «besudles». Eller «skjendes» – et gammelmodig uttrykk for voldtekt. Ble en kvinne skjendet, brakte det skam over hele familien hennes, som om det var blitt gjort skade på eiendom. «Både kvinnans egen och släktens heder satt mellan benen på henne,» bemerker Svensson syrlig, og fortsetter:

– Det blir ett könsförtryck och ett uttryck för att styra över den kvinnliga sexualiteten. Det är det vi kvinnor ska vara räddast för – hela det kvinnliga värdet sitter ihop med sexualiteten.

Nå tror jeg ikke at det er dette de folk har i tankene når de reagerer med avsky, medlidenhet og forferdelse over voldtekt. Voldtekt er tross alt en fryktelig forbrytelse, og det skulle bare mangle at folk ikke reagerer og tar det på alvor. Men det er også viktig at voldtatte opplever at folk backer dem opp og gir dem en tro på at de kan komme seg igjen. Jeg snakker ikke om å lettvint avfeie folk og si at nå er det bare å samle seg, trekke på skuldrene og gå videre. Man bør aldri mase på folk som er i en helningsprosess. Men vi bør endre måten vi snakker om voldtekt på. Vi må tillate folk å reise seg og gå videre. Tillate at folk avviker fra den forhåndsregisserte offerrollen. Ikke alle sitter og skjelver i dusjen i et helt år. Det går an å reise seg, og jeg vil våge å påstå at flere kan gjøre det hvis vi legger fra oss den deterministiske retorikken som overskriften i Dagbladet-kronikken gir uttrykk for.

Jeg tror også en mer nøktern tone rundt voldtekt (samtidig som vi tar denne kriminelle handlingen på dypeste alvor) kan bidra til å fjerne skammen. Fortsatt tør de færreste å snakke offentlig om voldtekt hvis de ikke får være anonyme, og hvis de skal fortelle det til nye venner eller partnere, vet de at det er fare for at reaksjonen blir sjokk, uro og berøringsangst. Spesielt vanskelig kan det være å fortelle om noe sånt til en ny kjæreste eller partner. Det hersker nemlig en ganske standhaftig forestilling om at det siste som kommer i gjenge igjen etter en voldtekt, er det som har med sex og parforhold å gjøre. For noen er det nok sånn, men det er også mange som ikke kjenner seg igjen i det. For meg personlig var vel det seksuelle det første som stabiliserte seg (før det generelle stemningsleiet) men jeg oppdaget også at partnere lett så på meg som en tikkende traumebombe hvis de fikk vite hva jeg hadde opplevd. Dette er jeg ikke alene om – jeg har snakket med flere som har blitt møtt med reaksjoner av typen: «Shit, hvordan påvirker dette meg?». Det er jo ikke akkurat så oppmuntrende.

Tilbake til kronikken som var utgangspunktet. Kommentarfeltet er som vanlig forstemmende saker (og hvorfor gjør jeg gang på gang den feilen å lese det?), men jeg festet meg ved en av de første kommentarene:

En fin artikkel. Den viser eller er inne på viktigheten av å komme ut av offerrollen, og at omgivelsene må slutte å holde folk der. Det går fint an å bruke kriseteori her, med sjokkfaser, reaksjonsfaser, aksepteringssfaser og nyorientering, som ved sorg og andre tap. Det kan være en fin tenkning for å gjenkjenne hvor den enkelte befinner seg og hjelpe dem til å akseptere, sortere, finne nytt feste, trygghet og håp og gå videre. Da blir det på sikt ikke noe annet en en uvanlig dårlig erfaring, som mange andre. Vi har mange før- og etter-episoder eller hendelser i livet. En voldtekt behøver ikke være verre. Hvis man forstår det og tillater det.

Sanne og kloke ord!

Om bokoppsummeringer

Det var omtrent like mange debutantar av barne- og ungdomsbøker i 2013 som året før, men nivået på bøkene var høgare.

Ordene til Ingelin Røssland, leder i NBUs litterære råd, innleder foreningens gjennomgang av tendenser i barne- og ungdomsutgivelsene i 2013. Åpenbart fint år å debutere i! Jeg får håpe jeg bidro til å trekke snittet opp, og ikke ned.

Og ja – leser man litt lenger ned, får man se at jeg kom heldig ut av det! På spørsmål om hvor den realistiske hverdagsskildringen står i 2013, svarer Røssland:

– Den realistiske kvardagsskildringa var ikkje særlig hipp i 2013 heller. Men det finns heldigvis unntak frå regelen. Hans Petter Laberg har levert varene i ”Øynene på veien, hendene på rattet”, det samme har debutanten Heidi Sævareid med ”Spranget” og Liv Eirill Evensen med ”Playback” som er ei bok med seks lengre noveller, Magnhild Bruheim si bok ”Det som er sant”, er også ei veldig bra og solid ungdomsbok, det same er Arne Svingens ”Fluesommer».

Det er alltid morsomt å bli nevnt i slike oversikter! Hos IBBY ble jeg nevnt, det samme hos U-bok, og før jul dukket navnet mitt opp i en kommentar i Dagbladet. Der var utgangspunktet dette spørsmålet: Er ungdomslitteraturen for dyster?

Kritiker Maya Troberg Djuve trakk frem både Brage-vinner Brynjulf Jung Tjønn, Martina Gaux, Synne Sun Løe og undertegnede som eksempler på det følgende:

Dosen av sykdom og død i årets ungdomsbøker er iøynefallende. Men et annet motiv er overordnet og mer dominerende: Ufrihet.

Om boken min skrev hun dette:

En annen type ufrihet enn den sykdomsrelaterte ser vi hos Heidi Sævareid. Hennes roman «Spranget» var én av de nominerte til Brageprisen og skildrer, nokså nådeløst, kontrollen innenfor et religiøst miljø. Hovedpersonen kjemper, stadig mer rasende, for frihet til å tenke, mene og velge som hun vil.

Til sist rundet hun av på denne måten:

Det høres mistrøstig ut. Barnebokkritiker Amanda Craig i The Times er en av dem som har pekt på forfatterens sosiale og moralske ansvar ovenfor unge lesere. Hun er skeptisk til å overøse barna med elendighet.

Men man kan like gjerne tenke motsatt. Traumer er en del av livet, også av ungdommens. Og litteraturen kan være – slik vi ser det hos Tjønn og Sævareid – et trygt sted å utforske, sensitivt og langsomt, denne siden av tilværelsen.

Jeg er glad hun konkluderer slik. Ikke først og fremst fordi hun nevner min bok som et eksempel på en god utforskning av det vanskelige i livet, men fordi hun innser at ungdommer ikke er begrensede mennesker. Samtidig synes jeg kommentaren hennes var temmelig formelaktig – jeg begynner å bli lei av at man stadig vekk mener å se en trend der alvor og mørke preger ungdomslitteraturen, og at kanskje dette er problematisk. Ungdommer er jo ikke halve mennesker. De lever ikke halve liv. De blir ikke skånet for vanskeligheter. Så hvorfor i det hele tatt kommentere at dette naturligvis gjenspeiler seg i ungdomslitteraturen? Man kunne like gjerne sagt at «i år er det en trend med mye feelgood i ungdomslitteraturen». For man kan jo finne tendenser til slikt også, hvis man bare leter. Men nei – det er tydeligvis det mørke og vanskelige som vekker oppmerksomhet. År etter år.

Jeg synes Ingelin Røssland sier det fint i NBU-oppsummeringen:

Død, sjukdom og alvor er ganske klassiske tema i ungdomslitteratur. Ein del ungdommar er jo ganske dramatiske og alvorlige av seg, så desse bøkene har absolutt eit publikum. Likevel så skal ein huska på at ofte er det sånn at viss ei bok som tar opp eit særskild tema får mykje omtale i media og vinn prisar, så blir den trekt fram som eit døme på ein tendens. I fjor skreiv jo Brynjulf Jung Tjønn godt og prisvinnande om død og sjukdom i boka ”Så vakker du er”, så då er det lett å trekka fram den boka som eit eksempel på ein trend. Poenget mitt er at ein kan finna tendensar til det meste om ein leitar i det mangfaldet som desse 300 nye bøkene for barn og ungdom representerer. Det kjem an på auga som ser, kva ein leitar etter og vektlegg.

Amen!

Ja – og en ting til. Dette innlegget er jo en del av prosjektet jeg brukte en del tid på i 2013 – nemlig pushe Spranget på folket. Så da kan jeg jo nevne at NÅ er et bra tidspunkt for å kjøpe boken på Eldorado bokhandel. Der står den nemlig så pent på hylle.

Screenshot av Tonje Tornes sitt Instagram-bilde. Sjekk ut hennes bok også, den heter Hulder!
Screenshot av Tonje Tornes sitt Instagram-bilde. Sjekk ut hennes bok også, den heter Hulder!