Det må være lov å reise seg

I dag leste jeg en kronikk på Dagbladet.no som gjorde meg glad. Vel, temaet i seg selv er ikke spesielt lystelig, kronikken handler om voldtekt, men den setter ord på noe jeg mener det er viktig å få belyst.

Overskriften er som følger:

«Når man blir voldtatt, mister man en del av seg selv».

Jeg klikket meg inn på saken, redd for at det skulle være en tekst jeg hadde lest hundre ganger før, men anførselstegnene i overskriften gjorde meg håpefull – og heldigvis: Teksten handler om at en setning som dette kan ende med å bli uttrykk for en ganske negativ determinisme. Kronikkforfatter Mira Berggrav Refsum sier det slik:

Det kan hende jeg hadde kjent på mer håp tidligere om jeg ikke hadde blitt fortalt fra alle kanter og dermed også fra meg selv at jeg aldri kunne bli den samme igjen og at en del av meg hadde blitt drept.

«Voldtekt er nesten-drap», sa tidligere justisminister Knut Storberget. Mange roste ham for å sette ord på hvor alvorlig voldtekt burde tas, men selv om det er prisverdig å vise at man ikke undervurderer traumene ved en voldtekt, så kan det være med på å hemme helningsprosessen ethvert voldtektsoffer må gå igjennom. Hvordan skal man reise seg hvis alle roper til en at man er ødelagt for livet?

«Du vet ingenting om hvordan det føles for meg,» sier kanskje noen nå – noen som selv har blitt voldtatt og føler at livet har blitt tatt fra dem. Til det vil jeg si at man ikke skal avfeie slike reaksjoner. Alle reaksjonsmønstre etter en voldtekt er legitime og bør bli møtt med forståelse. Selv ble jeg voldtatt som tenåring, og vet hvordan det er å føle at mørket senker seg over livet. Så jeg sitter ikke bare her og synser. Jeg vil heller ikke generalisere ut fra mine egne erfaringer, men jeg føler at det må nevnes, siden jeg vet at reaksjonen «du vet ikke hva du snakker om» lett kan komme.

Den reaksjonen har nok den svenske feministen Anna Svensson fått en del ganger. Svensson (som selv har opplevd voldtekt) er kjent for å ha ytret at voldtekt ikke er det verste man kan oppleve, og det er selvsagt hard kost. Slik har hun utdypet sitt syn:

– Det är klart att det jag skriver kan misstolkas. Jag måste alltid tänka mycket på vad jag skriver, för det finns ju så klart de som upplever att deras liv faktiskt har förstörts av en våldtäkt. Det är svårt. Men det jag vill säga är att det är väldigt jobbigt att bli våldtagen – jag hade det extremt jobbigt när jag försökte komma på fötter igen, men jag tror det är viktigt att folk dunkar en i ryggen och säger ”Det här fixar du!” snarare än att livet är förstört nu. Att bli stämplad som offer blir en dubbelbestraffning – våldtäkten i sig är tillräckligt jobbig.

Anna Svensson
Anna Svensson

Jeg forstår at folk reagerer på den generaliserende tonen i at «voldtekt ikke er det verste MAN kan oppleve». Det må jo tross alt være opp til hver enkelt. Men det er nettopp det Svensson forsøker å frem. Slik kommenterer hun påstanden om at ingenting er verre enn voldtekt:

Jag håller inte med för det första. Man kan inte säga så utan att ha en anledning. Det finns mycket som kan hända i livet; olyckor, dödsfall och så vidare, så varför är våldtäkt värst? Självklart kan det kännas så när man varit med om det, men det är fel att göra det till en allmän sanning. Det måste man få bestämma själv.

Anna Svensson mener at årsaken til at man lenge har hatt et syn på kvinnens seksualitet som «forbrukt» når hun mistet uskylden (ordet «uskyld» er temmelig ladet, det samme er det gufne uttrykket «deflorere»). Ingen ville gifte seg med en fallen kvinne. Og fortsatt er det mange som bruker ordene «billig» om kvinner. Alt henger sammen med et syn på kvinnen som et vesen som kan «besudles». Eller «skjendes» – et gammelmodig uttrykk for voldtekt. Ble en kvinne skjendet, brakte det skam over hele familien hennes, som om det var blitt gjort skade på eiendom. «Både kvinnans egen och släktens heder satt mellan benen på henne,» bemerker Svensson syrlig, og fortsetter:

– Det blir ett könsförtryck och ett uttryck för att styra över den kvinnliga sexualiteten. Det är det vi kvinnor ska vara räddast för – hela det kvinnliga värdet sitter ihop med sexualiteten.

Nå tror jeg ikke at det er dette de folk har i tankene når de reagerer med avsky, medlidenhet og forferdelse over voldtekt. Voldtekt er tross alt en fryktelig forbrytelse, og det skulle bare mangle at folk ikke reagerer og tar det på alvor. Men det er også viktig at voldtatte opplever at folk backer dem opp og gir dem en tro på at de kan komme seg igjen. Jeg snakker ikke om å lettvint avfeie folk og si at nå er det bare å samle seg, trekke på skuldrene og gå videre. Man bør aldri mase på folk som er i en helningsprosess. Men vi bør endre måten vi snakker om voldtekt på. Vi må tillate folk å reise seg og gå videre. Tillate at folk avviker fra den forhåndsregisserte offerrollen. Ikke alle sitter og skjelver i dusjen i et helt år. Det går an å reise seg, og jeg vil våge å påstå at flere kan gjøre det hvis vi legger fra oss den deterministiske retorikken som overskriften i Dagbladet-kronikken gir uttrykk for.

Jeg tror også en mer nøktern tone rundt voldtekt (samtidig som vi tar denne kriminelle handlingen på dypeste alvor) kan bidra til å fjerne skammen. Fortsatt tør de færreste å snakke offentlig om voldtekt hvis de ikke får være anonyme, og hvis de skal fortelle det til nye venner eller partnere, vet de at det er fare for at reaksjonen blir sjokk, uro og berøringsangst. Spesielt vanskelig kan det være å fortelle om noe sånt til en ny kjæreste eller partner. Det hersker nemlig en ganske standhaftig forestilling om at det siste som kommer i gjenge igjen etter en voldtekt, er det som har med sex og parforhold å gjøre. For noen er det nok sånn, men det er også mange som ikke kjenner seg igjen i det. For meg personlig var vel det seksuelle det første som stabiliserte seg (før det generelle stemningsleiet) men jeg oppdaget også at partnere lett så på meg som en tikkende traumebombe hvis de fikk vite hva jeg hadde opplevd. Dette er jeg ikke alene om – jeg har snakket med flere som har blitt møtt med reaksjoner av typen: «Shit, hvordan påvirker dette meg?». Det er jo ikke akkurat så oppmuntrende.

Tilbake til kronikken som var utgangspunktet. Kommentarfeltet er som vanlig forstemmende saker (og hvorfor gjør jeg gang på gang den feilen å lese det?), men jeg festet meg ved en av de første kommentarene:

En fin artikkel. Den viser eller er inne på viktigheten av å komme ut av offerrollen, og at omgivelsene må slutte å holde folk der. Det går fint an å bruke kriseteori her, med sjokkfaser, reaksjonsfaser, aksepteringssfaser og nyorientering, som ved sorg og andre tap. Det kan være en fin tenkning for å gjenkjenne hvor den enkelte befinner seg og hjelpe dem til å akseptere, sortere, finne nytt feste, trygghet og håp og gå videre. Da blir det på sikt ikke noe annet en en uvanlig dårlig erfaring, som mange andre. Vi har mange før- og etter-episoder eller hendelser i livet. En voldtekt behøver ikke være verre. Hvis man forstår det og tillater det.

Sanne og kloke ord!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s