Radikalt hukommelsestap

I fjor høst oversatte jeg en ungdomsbok ved navn Unremembered, skrevet av Jessica Brody. Nå er det ikke lenge til den kommer ut!

Slik ser originalomslaget ut:

Unremembered-FINAL1

I den norske utgaven ser omslaget slik ut:

Brody_Glemt

Jeg hørte første gang om boken på et redaksjonsmøte i Cappelen Damm – i fjor på denne tiden var jeg nemlig i ferd med å avslutte et vikariat som redaktør for barne- og ungdomslitteratur. Vi var flere som syntes manuset virket fengende – her var en miks av spenning, dystopi, sci-fi, mysterium – og selvsagt: kjærlighet. Redaktør Pia Larsen kjøpte rettighetene, noen måneder senere ble jeg bedt om å oversette, og 3. mars utkommer boken på norsk.

Dette var en av de bøkene jeg faktisk ikke leste ferdig før jeg gikk i gang med å oversette. Jeg ønsket å ha med meg følelsen av spenning og uvisshet mens jeg oversatte. Slik sett ble det en svært langsom leseopplevelse for meg, der løsningene på mysteriet litt etter litt kom til syne. Brody er dyktig til å holde tilbake akkurat passe mengde informasjon, slik at man ikke «skjønner greia» for tidlig.

Og ja – det er vel på tide å nevne litt om hva denne greia er. Her er forlagets omtale:

Det er ikke rart at det blir mediestorm når en 16 år gammel jente blir funnet – levende – i havet, etter et flykrasj. Men det er rart at hun er helt uskadd og at hun ikke husker at hun gikk ombord i flyet. Hun husker ingenting fra livet sitt før ulykken. Hun husker ingenting. Punktum. Ingen vet hvordan hun overlevde. Og ingen vet hvem hun er.

Hvordan skal hun klare å pusle sammen fortiden sin og livet sitt – i en verden hun ikke kjenner, med evner hun ikke forstår og forfulgt av en trussel hun ikke husker?

Seraphina har bare én ledetråd: en mystisk gutt som påstår at han har hjulpet henne med å unnslippe et topphemmelig forskningsprosjekt. Han påstår at hun kjenner ham. At de var forelsket. Hun vet hun må stole på ham – men hun husker ikke hvorfor hun vet det!

Pia har skrevet litt om sin opplevelse av boken, på Cappelen Damms barne- og ungdomsbokblogg Halve Kongeriket (underkategori på Forlagsliv).

Hun har også fått tilsendt en liten videosnutt fra forfatteren. Her forteller Jessica Brody om boken.

En liten teaservideo om boken er også på sin plass.

Advertisements

Nominert til Kulturdepartementets debutantpris!

I fjor på denne tiden gikk jeg rundt og ladet opp til lansering av Spranget. Jeg var utrolig spent på hvordan boken skulle klare seg ute i verden, og fryktet selvfølgelig det verste. Lite ante jeg om at jeg året etter skulle ha blitt nominert til to litterære priser! Før jul ble jeg nominert til Brageprisen, og nå er jeg nominert til Kulturdepartementets debutantpris.

Juryens begrunnelse lyder slik:

Som mange ungdomsromaner handler også Spranget om å finne seg selv. Romanen går tett på hvordan den viljesterke outsideren Janne kjemper med sin indre samvittighet i spørsmålet om tro og tvil. Som danser konfronteres hun med dobbeltheten i det kristenkarismatiske miljøet hun er en del av. Den vennlige omsorgen preges også av sterk kontroll og konvensjonspress, dansen blir koblet til noe Janne må skamme seg over. For å utfolde seg som den hun ønsker å være, mobiliserer hun alt hun har av sinne og mot – og bryter med miljøet. Slik kan Spranget leses også som en kunstnerroman; tittelen har både en religiøs og artistisk betydning. Det er ei bok om mot til å ta egne valg og om den ensomme posisjonen slike valg kan medføre. Spranget er en roman med betydelige kunstneriske ambisjoner, og Sævareid innfrir på en overbevisende måte.

spranget

Jeg konkurrerer med ypperlige Siri Pettersen og Torbjørn Øverland Amundsen, for henholdsvis Odinsbarn og Bian Shen.

Utdelingen er 6. mars – jeg lever i spenning frem til da!

Det enkle er ofte det viktigste

For tiden har jeg det veldig artig når jeg gjør yoga. De siste par månedene har jeg brukt mye tid på å styrke armer og kjernemuskulatur, og det har gitt avkastning – jeg har begynt å komme inn i armbalanser som for et halvt år siden kjentes uoppnåelige. For eksempel:

Pincha Mayurasana

IMG_4345

Parsva Bakasana

IMG_3352

Parivrtta Koundinyasana

IMG_3334

Her må det understrekes at jeg sjelden ser like elegant ut som på disse bildene. Det er mye å jobbe med. Men jeg liker å jobbe med vanskelige ting, og det er motiverende å se at det gradvis løsner mer og mer.

Men: I iveren etter å mestre de vriene positurene, hender det at jeg forsømmer de enkle – enten dropper dem helt, eller går for den vanskeligste versjonen av dem. Det gjelder for eksempel backbends – jeg elsker å holde på med dropbacks, og jeg gjør gjerne Eka Pada Urdhva Dhanurasana

IMG_1613

… fremfor Setu Bandha Sarvāngāsana.

MG_8474-como-objeto-inteligente-11

Men det jeg har aller dårligst samvittighet for, er at jeg har en lei tendens til å hoppe over skulderstående, Sarvāngāsana. Det er en av de avsluttende øvelsene i ashtangaserien, og bør i det hele tatt alltid legges inn i avslutningen av en yogaøkt. Men 70% av tiden dropper jeg Sarvāngāsana og går rett videre til hodestående. Det er rart, for jeg det er jo en positur jeg liker. Og vanskelig er den jo ikke, det er ikke derfor jeg skygger unna. Men jeg innser vel at det er nettopp der det ligger – at jeg føler at den er for lett.

Der tar jeg for øvrig grundig feil. Det er aldri slik at man blir ferdig med en positur. Det er alltid ting å forbedre – jeg er overbevist om at det er mye jeg kan forbedre i skulderstående. Pusten, for eksempel. Og bandhaene. Men så iler jeg altså videre likevel.

Vel, det har jeg tenkt å slutte med. Utålmodigheten er min største fiende når jeg praktiserer yoga, og «avslappende» positurer har alltid vært en utfordring. Jeg må trene meg opp til å klare å være lenge på ett sted, ikke alltid skynde meg videre. Og skulderstående er et bra sted å ta fatt.

Skulderstående er dessuten bra for kroppen. Ifølge Yoga Journal har skulderstående følgende terapeutiske funksjoner:

– Calms the brain and helps relieve stress and mild depression
– Stimulates the thyroid and prostate glands and abdominal organs
– Stretches the shoulders and neck
– Tones the legs and buttocks
– Improves digestion
– Helps relieve the symptoms of menopause
– Reduces fatigue and alleviates insomnia
– Therapeutic for asthma, infertility, and sinusitis

Mye av dette er det noe i – jeg har for eksempel nettopp vært forkjølet, og erfarte at skulderstående hjalp til med å åpne opp i bihulene. Og skulderstående er absolutt avstressende og hjelper derfor på søvnen, og visst blir man sterkere og smidigere. Men det er all grunn til å ta en del av disse påstandene med en veldig stor klype salt – ta dette med infertilitet, overgangsalder og skjoldbruskkjerteltrøbbel, for eksempel. Veeeldig skeptisk. Og jeg blir superskeptisk når jeg ser en YouTube-video med tittelen «Yoga for the Thyroid in Women». Men rent fysisk gir Kino MacGregor en svært god innføring i hvordan skulderstående skal utføres, så jeg anbefaler videoen likevel. Man kan jo bare sile ut de ufunderte helsepåstandene.

Heretter skal jeg uansett gjøre skulderstående daglig!

To tekster skrevet for Ballade.no

Hvis jeg hadde vært Fotballfrue, hadde det nok vært ramaskrik og trygling i kommentarfeltet, siden jeg ikke har blogget på en stund. Om to dager er det tre uker siden forrige blogginnlegg. Heldigvis er jeg ikke Fotballfrue. Men helt brakk kan jeg jo ikke la bloggen ligge, selv om det er en veldig travel tid.

Da er det jammen flaks at jeg har to ferdigskrevne tekster å dele. De ligger til og med allerede på verdensveven – nærmere bestemt på musikknettstedet Ballade.no.

Den første teksten ble publisert 24. januar (jeg er sen på avtrekkeren her på bloggen), og er et referat fra et musikkseminar. Her er første del:

INTERN MUSIKKDEBATT

16. januar ble Charlotte Myrbråtens Bergens-baserte konsept ”Full Pop” bragt til Oslo av Rikskonsertene, med tre debatter og tre konserter (Amina Sewali, Nils Bech og Femtastic.)

– Det kan kanskje virke trettende med nok en debatt om kjønn og skjønn og musikk, åpnet Myrbråten. Så hvorfor fortsette? Jo, fordi ting ikke skjer fort nok. Vi har fortsatt en mannsdominert kritikk, et kjønnet språk og en stor skjevhet ved festivaler og utdanningssteder. Hva kan gjøres? Bør noe gjøres?

At ting beveger seg tregt i musikkbransjen, ble bekreftet av Elin Aamodt, leder i GramArt. Hun fortalte om Balansekunstprosjektet og presenterte en undersøkelse som har kartlagt kjønnsbalansen i musikklivet: i medlemsmassen og på inntektsfronten. Kvinner får færre spillejobber og nomineres sjeldnere til priser. Det handler ikke om mangel på risikovilje, mente Aamodt – men om at både menn og kvinner velger menn.

Vel – ting kan se dystert ut. Men Elin Aamodt understrekte at ingen diskriminerer med vilje. Hun talte også imot sutring – det vil jo ingen høre på. Ja til positivt fokus! Denne holdningen var i tråd med tilbakemeldinger hun hadde fått fra medlemmene i GramArt.

I påfølgende debatt, om statistikk, tall og endring, grep leder for Rikskonsertene Turid Birkeland raskt fatt i sutrepoenget. Klart man må si fra når noe er galt – det må til hvis man vil ha endringer.

Kvotering ble også et tema. Aamodt uttrykte skepsis, selv om hun tidvis fant kvotering nødvendig. Journalist Rita Westvik minnet om historiske fakta og poengterte at kvotering bedrer prosessen.

Et annet eksempel på støtte til kvinner, er AKKS. Leder Hilde Hammer kunne fortelle at ikke alle ønsker å bli assosiert med AKKS i tiden etter gjennombrudd i det profesjonelle musikklivet. Dette måtte man bare ta til etterretning, sa hun, men understreket også at AKKS gjør en viktig jobb med å skape forbilder for unge jenter.

Et annet aspekt som kom frem i debatten, var at stivbente regelverk ofte hindrer likestilling – NAV har f.eks. kompliserte ordninger for frilansere, noe som slår hardt ut for kvinner med barn. Så ubalanse handler ikke kun om mannsdominans.

Neste debatt hadde overskriften ”Kritikk, musikk og språk».

Les resten her!

Neste tekst jeg skrev for Ballade var en anmeldelse, av første del av Djangofestivalen på Cosmopolite Scene. Arrangementet gikk av stabelen 24. januar, og ble publisert på Ballade 3. februar (igjen er jeg sen på avtrekkeren her på bloggen).

I DJANGOS ÅND

I år er det 35 år siden Jon Larsen stiftet Djangofestivalen i Oslo, noe som gjør den til den lengstlevende stringjazzfestivalen i verden. Festivalen har hatt ulike tilholdssted opp igjennom, men de siste årene har den foregått på Cosmopolite Scene, og strekker seg over to dager. Den trekker til seg et publikum av svært ulik alder, men med en liten overvekt av godt voksne folk som kan ha fulgt Jon Larsen gjennom hele hans etter hvert lange karriere. Undertegnede var til stede på festivalens åpningsdag, fredag 24. januar.

Det norske bandet Jazzbanditt åpnet kvelden, en ung trio som platedebuterte i 2011 og nå har to utgivelser bak seg. De spiller på Djangofestivalen for fjerde år på rad. Med seg hadde de også fiolinist Bastien Ribot fra Frankrike.

Jazzbanditt er signert på plateselskapet Hot Club Records, og det lett å høre hvor de har sine røtter. Samtidig er det ikke kun Django-takter – her er også innflytelse fra amerikanske jazztradisjoner, og lytter man nøye, fanger man opp folkemusikklignende toner som bringer tankene mot både Hellas, Norge og Irland.

Samspilte
Bandet spilte et par av sine egenkomponerte låter, blant annet den smektende ”I Believe in Love”, men i tillegg flere standardlåter, som ”I’ll Remember April” og ”Four On 6”. De leverte også sin tolkning av Chick Coreas ”Spain” – stort sett med god temperatur, men i de raskeste partiene skortet det litt på presisjonen. Til tider forsøkte gitaristene seg på improvisatoriske krumspring som muligens lå et lite stykke utenfor deres rekkevidde. Men dette ble aldri et stort problem, for stemningen var uhøytidelig og la til rette for utprøving. Dessuten var bandet så til de grader samspilte at de hele tiden løftet hverandre. De dynamiske overgangene var både elegante og presise – nesten som om bandet skulle hatt en dirigent foran seg. Rytmisk var de også sterke.

Fiolinisten Ribot, som bandet hadde plukket opp på en jazzkneipe i Paris, svingte buen med letthet, og med en fin veksling mellom det rå og det nennsomme, men det hørtes stadig ut som om tonene lå litt lavt. Et forstyrrende element hele veien.

Tradisjonell stringjazz
Neste opptreden var det Dorado Schmitt, The Winterstein Trio og Martin Weiss som sto for. De serverte publikum kveldens mest tradisjonelle stringjazzkonsert, og med sin versjon av ”Minor Swing” brakte de oss lukt til Django og Grappellis Paris. Blant musikerne på scenen var det en overvekt av franskmenn – ikke rart toner fra Marseillaisen snek seg inn både her og der. Det var imidlertid en tysker som fikk være i forgrunnen mesteparten av tiden, og med rette. Weiss er en virtuos på fiolin, og hans prestasjoner står igjen som kveldens ubestridte høydepunkt – skjønt bassist Xavier Nick med sin lange slåteknikk-solo er en verdig konkurrent når det gjelder hva som vakte mest spontan fryd hos publikum.

Les resten her!

Og så skal jeg være litt kjappere med å dele neste tekst jeg skriver for Ballade.