… uneasy with the thrusting of green shoots …

I går morges snødde det, og i dag blåste det tvers igjennom vantene mine mens jeg syklet. Det kjennes så visst ikke som om det er vår i luften, men likevel – våren nærmer seg, og i dag er det vårjevndøgn.

Det er to jevndøgn i løpet av et år – høstjevndøgn og vårjevndøgn – og disse døgnene kjennetegnes av at natt og dag er så godt som jevnlange.

Vårjevndøgn inntreffer det øyeblikket solen krysser den imaginære linjen på himmelen over jordens ekvator – fra sør til nord. Dette skjer enten på 19, 20 eller 21 mars hvert år. Da tipper jordens akse verken bort fra eller mot solen, slik den gjør andre dager i året.

equinox

Det er kanskje her man finner opphavet til myten om at man kan balansere et egg på spissen på vårjevndøgn? Vel – det fantes ikke noen jordakse i egget jeg fant i kjøleskapet.

Ikke et columbi egg
Ikke et columbi egg

Sammen med solverv har jevndøgn blitt feiret verden over fra tidenes morgen. En av de mest kjente – og brutale – av de gamle vårjevndøgnfeiringene, er mayaenes offerritual ved El Castillo-pyramiden i Chichen Itza i Mexico. Denne pyramiden har fire trapper fra topp til bunn, og er bygget i en omhyggelig beregnet vinkel som gjør at det ser ut som en enorm slange av sollys snor seg ned trappen ved vårjevndøgn. Dette var Kukulkan, den fjærkledde slangen. Den dag i dag flokker folk til for å se dette fenomenet, som forekommer både ved vår- og høstjevndøgn. Men nå blir det heldigvis ikke gjennomført menneskeofringer.

chichenItza_equinox2

Blant kelterne ble vårjevndøgn feiret på fargerikt vis. En skikk gikk ut på at bonden og hans kone gikk ut på jordet og hadde seg på den nypløyde jorden, for å uttrykke et ønske om fruktbarhet. Her kan man jo bare håpe på at de var heldige med været. En litt mer familievennlig skikk gikk ut på at hele bondefamilien gikk ut på jordet og hoppet så høyt de kunne. Da ville avlingene vokse så høyt som de hoppet. En fordel å drive styrke- og spensttrening før vårjevndøgn, altså.

Vårjevndøgn forbindes også med en fruktbarhetsgudinne ved navn Eostre. Navnet betyr morgengry, og ifølge mytene var Eostre ifølge med en hare som egentlig var en fugl, med evnen til å legge egg.

Is it a bird? Is it a hare? Is it a goddess?
Is it a bird? Is it a hare? Is it a goddess?

Moderne paganister feirer Eostre, eller Ostara, og festen foregår ved vårjevndøgn

1708180-8-1365025579798

I norrøn tid her til lands hadde man fest og ofret til gudene ved vårjevndøgn. Man trodde at æsene på denne tiden hadde vunnet over vinterjotnen Tjasse. I norrøn mytologi var det Frøya som lignet mest på Eostre, og også her i landet hadde man eggeritualer. Man gravde gjerne ned egg i åkeren ved vårjevndøgn, for å få god avling.

I kristen tid falt vårjevndøgn sammen med Bendiksmesse, en merkedag til minne om Benedict av Nursia (480-547) som grunnla Benediktinerordenen. Det het seg at hvis været var godt på denne dagen, ville det bli et bra år (selv synes jeg altså at det er ganske kaldt i dag, så da lover det dårlig). Dette var også dagen da grisen kunne slippes ut, og tålte den et kraftig spark eller stokkeslag, ville den klare seg gjennom sommeren. Dette er en skikk jeg er glad for at ikke praktiseres lenger. Grisene har det ille nok som det er.

Vel – hvordan skal så jeg markere vårjevndøgn, tro? Ikke er jeg i Mexico, ikke har jeg noen gris å slippe ut, og ikke har jeg tilgang til noen parsellhage hvor jeg kan grave ned egg eller drive usømmelige aktiviteter med en (u)heldig utvalgt.

Så jeg får vel heller markere dagen med et utrolig fint vårdikt – for eksempel dette, av Amy Lowell:

Vernal Equinox

The scent of hyacinths, like a pale mist, lies between me and my book;
And the South Wind, washing through the room,
Makes the candles quiver.
My nerves sting at a spatter of rain on the shutter,
And I am uneasy with the thrusting of green shoots
Outside, in the night.

Why are you not here to overpower me with your tense and urgent love?

Amy Lowell
Amy Lowell
Advertisements

Løvebrøl!

Ikke alle yogapositurer ser like elegante ut. Ikke alle ser like smarte ut. Og i noen positurer føler man seg ganske enkelt litt dum.

For eksempel i «Happy Baby», Ananda Balasana.

exercises-for-better-sex3

Og i «Extended Puppy Pose», Anahatasana.

IMG_2571

Det er imidlertid ingenting som kan sammenlignes med «Lion Pose», Simhasana

simhasana

For meg er det nesten umulig å utføre Simhasana uten å kjenne meg veldig lattermild.

Så hvorfor strekke på tungen? Hva er det godt for?

Det er et spørsmål som har vært stilt mange ganger i løpet av det siste året.

Miley-Cyrus-

Det yogiske svaret er at det lindrer muskelspenning i brystet og ansiktet. Det stimulerer de tre bandhaene (Mula Bandha, Uddiyana Bandha og Jalandara Bandha), samt en muskel som heter platysma.

86708

Når platysma er lite fleksibel, skaper det et drag i munnvikene som kan føre til rynker i ansiktet og på halsen. En veltrent platysmamuskel sies altså å bidra til å holde huden fast og fin. Kan dette være årsaken til at enfant terrible Miley Cyrus stadig praktiserer Simhasana? Alle vet jo at underholdningsindustrien favoriserer de unge og vakre!

Men – nå skal det jo sies at den godeste Cyrus ikke er helt presis i utførelsen. Det er nemlig slik man gjør det:

1. Sitt på kne på gulvet og kryss høyre ankel over venstre, slik at føttene peker utover til sidene. Ha høyre hæl presset opp mot perineum.

2. Press håndflatene mot knærne og sprik med fingrene.

3. Rett blikket mot et punkt mellom øynebrynene. Skjel oppover, altså. Dette kalles for Bhru Madya Drishti. En mulighet er også å titte på nesetippen (Nasa Agra Drishti) – her finnes det flere varianter. Og det er ikke alltid Drishti vektlegges heller – så hvis man er nybegynner, så er det vel kanskje greit å konsentrere seg om neste punkt.

4. Pust dypt inn gjennom nesen. Åpne munnen på vidt gap og strekk ut tungen, sperr opp øynene, trekk sammen de fremste strupemusklene og pust langsomt ut gjennom munnen med en «ha»-lyd.

5. Gjenta tre ganger, kryss venstre ben over høyre, gjør det samme på motsatt side.

På Yoga Journal står det ofte tips til partner-varianter av flere av yogapositurene. Når det gjelder Lion Pose, står det kort og godt:

Nobody wants to partner with a lion.

Godt sagt. Jeg klarer stort sett å gjennomføre Simhasana uten å fnise – men det ville neppe gått så bra om jeg hadde sittet ansikt til ansikt med et annet hvesende, skjelende menneske.

Uansett – ut med tungen! Det er sunt!

Høytlesning

I morgen er jeg gjest på arrangementet Lyrisk Tapas i Kristiansand. Lyrisk Tapas er et arrangement i regi av Norsk Forfattersentrum Sørlandet, der forfattere leser høyt, samtaler med en vert og svarer på spørsmål fra publikum. Tidligere gjester har vært Agnes Ravatn, Hilde Østby og Simon Stranger, for å nevne noen, og i morgen er det min tur.

unnamed

Slik lyder presentasjonen på Forfattersentrums nettsider:

Førstkommende lørdag kan Lyrisk Tapas by på nok en godbit, nemlig et spennende møte med Heidi Sævareid!

Heidi Sævareid er oversetter, kritiker og litteraturviter. Hun har tidligere arbeidet som redaktør i Cappelen Damm, og hun har også vært redaktør for Barnebokkritikk.no og arbeidet som kritiker i flere publikasjoner.

Heidi Sævareid debuterte i fjor med boken Spranget. Den ble nominert til Brageprisen, og forrige uke ble Sævareid tildelt Kulturdepartementets debutantpris! I juriens begrunnelse heter det blant annet: «Spranget er en roman med betydelige kunstneriske ambisjoner, og Sævareid innfrir på en overbevisende måte».

Spranget handler om Janne og hennes kamp for å finne sin plass i verden – i og utenfor den karismatiske menigheten hun tiltrekkes av. Sævareid tar opp store temaer som tro og tvil, personlig identitet, skam og sosial kontroll. Janne er danser, og i dansen finner hun mot og styrke til å bryte ut av miljøet. Slik sett kan romanen leses som en kunstnerroman, og tittelen kan sies å ha både en religiøs og artistisk betydning.

Husk nytt sted! Biblioteksrommet på Håndverkeren. Dørene åpnes kl. 13.30 og opplesningen starter kl. 14.00

Arrangementet er gratis.

NB! Det står feil dato på arrangementsiden. Men her kan man melde seg på på Facebook.

«Det er forfatteren selv som leser» er stikkordet for Lyrisk Tapas. Nylig har jeg oppdaget at det finnes en lydbokversjon av Spranget, på Norsk Lyd- og Blindeskriftsbibliotek. Så hvis man vil høre utdrag fra boken, men ikke gidder å møte opp på Lyrisk Tapas, så kan man høre utdrag her. Eller altså låne boken.

Anmeldelse: Kakerlakken med den stygge frakken … og hovudet fullt av triste tankar

Årets første Numer er ute! Det har det vært en stund, og jeg har glemt å si at folk bør gå og kjøpe det. Herved! Man får det på Narvesen.

I Skissernas museum i Lund henger Matisses skisse til Rosenkranskapellet i Vence. Matisse søkte den absolutt rene ansiktsovalen. Omslaget viser en av Matisses forstudier.
I Skissernas museum i Lund henger Matisses skisse til Rosenkranskapellet i Vence. Matisse søkte den absolutt rene ansiktsovalen. Omslaget viser en av Matisses forstudier.

I dette nummeret drøftes sensureringen av offentlig kunst, samt forfallet når den er satt opp. Utgangspunktet er kontroversene rundt Vanessa Baird. I tillegg handler det om Prøysen-illustratør Borghild Rud – hvorfor får hun så lite oppmerksomhet i jubileumsåret? Filmatisering av tegneserieromaner er også et tema – er trenden positiv, eller er det et tegn på idétørke? Og apropos tegneserier – på baksiden av bladet er det en ny tegneserie.

I kritikkseksjonen har jeg anmeldt Ole Robert Sunde og Bo Gaustads Hvorfor er vannet vått? Det var den boken jeg skrev et debattinnlegg om i Klassekampen forleden, fordi jeg var kritisk til at deres kritiker hadde glemt å omtale bildene da han tok boken for seg. Tilfeldighetene ville det slik at jeg ble bedt om å anmelde samme bok for Numer. Anmeldelsen står på trykk i det nåværende nummeret, og må foreløpig leses på papir.

Men her er anmeldelsen som sto på trykk i forrige nummer!

Tittel: Kakerlakken med den stygge frakken … og hodet fullt av triste tankar
Tekst og bilde: Martine Grande
Forlag: Samlaget

9788252183405.ashx

Når høstmørket senker seg, kan det gå utover humøret. Sånn er det i alle fall for den lille kakerlakken i Martine Grandes debutbok. Om sommeren, når solen ”lyser opp kvar ein krik og krok i den vesle kakerlakk-kroppen” er hun lykkelig, men når høsten kommer, slukner solen både på himmelen og inni henne.

Kakerlakken blir redd. Redd for
å blø. Redd for å dø.
(…)
Men ho er òg redd for å leve.

Ifølge legen har hun ”vintertankar” og har ”haustredsle”. Direkte oversatt: depresjon og angst. Og det blir snart klart hvorfor. Kakerlakken blir mobbet – både fordi hun er så mye alene og fordi hun har så stygg frakk. Til slutt vil hun ikke annet enn at nordlyset skal komme og ta henne med seg, noe det er nærliggende å tolke som et dødsønske.

Her skjer heldigvis vendepunktet. Kakerlakken møter en nattsvermer som også har kjent på tunge tanker, men som har oppdaget lysene som finnes i høstmørket. Snart ser Kakerlakken det samme. Og viktigst av alt: hun får en venn.

Boken er gitt ut med støtte fra Rådet for psykisk helse, og er nok skrevet med terapeutisk øyemed. Depresjon og angst tas da også opp på svært direkte vis, uten sukring eller innpakking. Tvert om går det på livet løs, og ikke får vi se at hun opplever noen virkelig støtte heller. Det eneste som minner om omsorg er legens kliniske undersøkelse, og på bildet ser vi at Kakerlakken er ensom i denne situasjonen også. Både moren og legen står bøyd over henne i vinkel, det er ingen varm kroppskontakt.

Vi tas altså med ned i den dypeste dal. Men det er gjort på en nennsom måte, og det ender godt til slutt. Alt er ikke svart.

Illustrasjonene fremhever Kakerlakkens tristhet. Fargene er blasse og høstlige, og hun beveger seg på hvit bakgrunn. Sommerbildet var fullt av farge – med grønt gress, blå fjell og hele fire gule soler (eller løvetenner), men høsten bringer tomhet. Og avblomstrede løvetenner, visnede potteplanter og et nordlys som nesten ikke orker å skinne. Kakerlakken har stort sett ett ansiktsuttrykk – molefonkent og stirrende. Dette er med på å vise hvor nedstemt hun er, men det gir også litt lite variasjon.

Kakerlakken2

Martine Grande er utdannet animatør, og parallelt med bokutgivelsen kom animasjonsfilmen. Den hadde premiere på Filmfestivalen i Haugesund, og har også blitt sendt på NRK Super. Boken har med seg det klassiske tegnefilmpreget, med sine enkle konturtegninger. Kakerlakken opptrer gjerne flere ganger på samme side, slik at bevegelsene fra filmen er ivaretatt. Også teksten snirkler seg rundt og inngår i illustrasjonene – enten den danner et spor bak henne eller buer seg som stråleringer rundt en lyskilde.

Det er også lyset som bringer fargene tilbake i verden. På de siste oppslagene finnes det ingen hvite felter, det er farger overalt. Dypblå himmel, dypgrønt gress, strålende gatelykter.

Det er her jeg bli sittende igjen med en liten undring over at det var så lett å bekjempe de mørke tankene. For livet blir ikke bare bedre, det blir helt bra:

Ingen av dei var lenger redde for å blø,
redde for å dø eller redde for å leve!

Så enkelt er det sjelden å bekjempe en depresjon. Ikke for voksne, ikke for barn. Bokens budskap blir nærmest ”klag ikke under stjernene på mangel av lyse punkter i ditt liv”, og man kan få inntrykk av at det bare er å tenke positivt. Selvsagt er jo vennskapet med nattsvermeren også utslagsgivende, men det er likevel temmelig forenklende å tegne opp en så gjennomgripende lykke. Det er nesten så dette punkterer både fortellingen og den terapeutiske funksjonen.

«Sævareid innfrir»

Så skulle altså 6. mars 2014 bli datoen da jeg ga kulturminister Thorhild Widvey en skikkelig klem.

1669947_10151917059877687_1139745173_o

I dag vant jeg nemlig Kulturdepartementets debutantpris for Spranget, og sammen med en prissum på 40 000, fikk jeg tildelt et diplom. Dette var det ministeren som overrakte, og idet hun lente seg frem og gjorde det, lente jeg meg ekstra langt frem og ga henne en klem. Nå er det mulig hun hadde klemt meg uansett. Men jeg var klemmens første beveger. Enda jeg jo ikke er så glad i å klemme fremmede mennesker.

1798744_10152260131381125_376788653_n

Men – det at jeg altså klemte til, det sier vel noe om min generelle sinnsstemning. Jeg er selvsagt kjempeglad, og ekstra morsomt er det etter at jeg ble nominert til Brageprisen – det var deilig å faktisk hanke inn prisen denne gangen!

IMG_0191

I juryens begrunnelse heter det:

Som mange ungdomsromaner handler også Spranget om å finne seg selv. Romanen går tett på hvordan den viljesterke outsideren Janne kjemper med sin indre samvittighet i spørsmålet om tro og tvil. Som danser konfronteres hun med dobbeltheten i det kristenkarismatiske miljøet hun er en del av. Den vennlige omsorgen preges også av sterk kontroll og konvensjonspress, dansen blir koblet til noe Janne må skamme seg over. For å utfolde seg som den hun ønsker å være, mobiliserer hun alt hun har av sinne og mot – og bryter med miljøet. Slik kan Spranget leses også som en kunstnerroman; tittelen har både en religiøs og artistisk betydning. Det er ei bok om mot til å ta egne valg og om den ensomme posisjonen slike valg kan medføre. Spranget er en roman med betydelige kunstneriske ambisjoner, og Sævareid innfrir på en overbevisende måte.

Det ble selvsagt en takketale – den klarte jeg å gjennomføre uten å gråte og rope I WANNA THANK EVERYONE WHO ALWAYS BELIEVED IN ME. Jeg takket ikke engang fansen eller Gud. Men jeg rettet en stor takk til juryen, og til Anne Horn, min eminente redaktør. Konsulent Bente Egner fortjener også en takk, og dessuten Pia Larsen – redaktør på Cappelen Damm. Det var nemlig der jeg først syslet med boken, før jeg fikk vikariat som redaktør i samme avdeling. Jeg er veldig glad for at Omnipax ville ha boken da jeg kom med den til dem i stedet! Og prisen i dag bidrar til å gi meg en følelse av at jeg heldigvis ikke sviktet dem.

Omnipax kan dette med å dyrke frem prisvinnere. I klassen for fagbøker vant Anne Thelle med Bombene over Hiroshima og Nagasaki. Som seg hør og bør feiret vi på Alex Sushi etter utdelingen på Nasjonalbiblioteket.

IMG_0179

Gratulerer også til Steffen Kverneland for tegneserieprisen, Eva Jensen for oversettelsesprisen, Bo Gaustad for illustrasjonsprisen, Gyrid Axe Øvsteng og Per Ragnar Møkleby for bildebokprisen, og Håkon Øvreås for litteraturprisen!

1912436_10151917062732687_2101809714_n

1779905_10153879145405302_1618867666_n

Et ministerbilde må vi også ha med på tampen:

IMG_0192

Men la oss runde av med dagens søteste bilde – av Sølvguttene som sang Prøysen-viser.

IMG_0193

Les mer om utdelingen på Periskop.

«Tankevekkjande … og trist»

Så hender det altså fortsatt at det blogges om boken min. Forleden ble Spranget omtalt på bloggen til Tryggheim skule – en videregående skole eid av Norsk Luthersk Misjonssamband.

Bibliotekar Anne har skrevet dette innlegget om boken.

«Ei tankevekkjande ungdomsbok som eg trur passar best for litt eldre ungdommar og kanskje òg for vaksne?», mener hun.

Samtidig synes hun boken er trist:

Eg tykkjer dette er ei trist forteljing, ei forteljing om kvifor ei ung jente ikkje blir verande i det kristne miljøet ho går i og i tillegg mister trua. Difor har denne boka òg noko å seia til dei som er kristne leiarar og forkynnarar rundt om i kristne forsamlingar. For det første verkar det berre som Janne har fått «ei god kjensle», og ikkje fått tak i kva det vil seia å vera ein kristen. Når då alle krava til kva ho bør gjera og ikkje gjera blir presentert for henne, forsvinn dei gode kjenslene og dermed heile trua. Det er òg eit problem om det kristne miljøet me skapar berre har plass til ein type personlegdom og blir ein stad der alle må vera heilt like. Ikkje minst trur eg det er viktig å svara seriøst på spørsmål andre måtte ha. Det er vondt å sjå at Janne får signal om at ho ikkje er god nok. Dette blir formidla som omsorg og på ein vennleg måte, men «stikka» når inn likevel. Måten dette blir gjort på, gjer at Janne blir sint, og eg forstår henne godt. Forsamlinga er i tillegg framstilt noko ekstrem med liten plass for fornuft, så eg hadde nok slutta eg òg om det var der eg hadde gått. Eg forstår altså Janne godt, samtidig som eg tykkjer det er at trist ho forkastar heile kristentrua. Og eg håpar så inderleg at me greier å formidla noko anna enn: Bli som oss eller la ver å bli kristen.

Dette er interessant, synes jeg – denne bloggeren er en av de få som har tatt fatt i det at Janne faktisk aldri går dypt inn i kristendommen – at hun blir trukket inn i en «følelse». Det er jo det som ofte er problemet med mange karismatiske menigheter – det er så lett å tro man har skjønt troen bare man tar til seg alle faktene man ser rundt seg.

Det er forståelig at en bibliotekar på en kristen skole synes det er trist at Janne forlater troen – slik det er forståelig at en ikke-religiøs kritiker ser boken som en historie om nødvendig frigjøring fra «kristendommens klør». Hvilket religiøst ståsted man selv har som leser, vil selvfølgelig farge leseopplevelsen. Som forfatter er jeg veldig glad for at boken blir lest på ulike måter og vekker reaksjoner. Jeg håper det betyr at jeg klarer å utfordre.

Jeg ble glad for teksten til skolebibliotekar Anne, for hun går ikke ut fra at Spranget er et angrep på kristendommen, slik en leser av anmeldelsen om kristendommens klør later til å tro:

Dette er den mest ensidige og subjektive anmeldelsen av en bok jeg har lest på lenge. Anmelder burde ha orientert seg litt bedre i miljøene denne boka omhandler før hun la ut dette. Hun har tydeligvis bestemt seg på forhånd for å være enig med forfatteren om hvem som er snille og slemme,

skriver den sinte leseren (og får et velformulert svar av kritiker Gro Jørstad Nilsen – klikk på anmeldelsen og scroll ned for å lese svaret!).

Bibliotekaren på Tryggheim har heldigvis skjønt at jeg ikke er ute etter å rive ned kristendommen eller skjære alle kristne over én kam. Jeg kritiserer og eksponerer én form for kristendom – ikke troen som sådan. Det er jo faktisk en viktig del av utviklingen for hovedpersonen min, Janne, å innse at det ikke nytter å hate alle kristne eller hate all kristendom. Så enkel er ikke verden.

Jeg forstår sorgen bibliotekaren gir uttrykk for. Når man har en sterk tro, når man opplever den som god og viktig og sann, så er det selvfølgelig trist å se at andre forlater den. Nå er det ikke slik at den eneste grunnen til at folk forlater kristentroen er at de har fått en negativ opplevelse i en menighet eller med kristne – for meg var det i alle fall andre grunner til at jeg sluttet å kalle meg kristen – men jeg synes det er fint at hun ikke ser boken min som et angrep, men som et utgangspunkt for konstruktiv refleksjon.

IMG_0846

Og på tampen – jeg har visst blitt omtalt på nok en blogg. Denne gangen på barne- og ungdomsbokbloggen Barnas leserom. Her lyder konklusjonen som følger:

Dette er en kjempefin bok. Den handler om vennskap, tilhørighet og forelskelse og om tro og tvil. Den handler om å ta egne valg, om å rote seg inn i et miljø som ikke er bra for deg og som du egentlig ikke passer inn i og hvor vanskelig det kan være å trekke seg ut igjen. Boka er både spennende og underholdende.

Skaff deg et eksemplar av Spranget og la deg underholde, du også!