Hund!

I dag har jeg vært så heldig å hilse på en labrador som jeg møtte på min ferd over Carl Berners plass. Slikt gjør meg lykkelig, siden jeg er avhengig av jevnlige hundedoser.

For tiden har jeg ingen hund, så det er i form av yoga at jeg har min daglige hundekontakt. Nemlig i downward og upward facing dog. Disse to positurene er blant de mest sentrale av dem alle, i sær downward facing dog – Adho Mukha Śvānāsana (अधोमुखश्वानासन). Det er en positur som gjentas flerfoldige ganger i løpet av en yogaøkt, mange andre positurer springer ut av den, og den er «hjem-posituren» i en vinyasa. I en solhilsen står man for eksempel stille i Adho Mukha Śvānāsana i fem pust før man går videre.

Slik ser den ut:

IMG_0531

Adho Mukha Śvānāsana er vanskelig å mestre i starten. Men når man føler man mestrer den, er det også fare for at man utvikler dårlige vaner, siden man ikke trenger å anstrenge seg så mye mer. Jeg hadde en periode en uvane med å slippe hodet så langt ned at pannen berørte matten, tilnærmet slik:

bks_adho-mukha-svanasana

Ja, jeg vet at dette er selveste B.K.S. Iyengar. Men en spesielt sunn stilling for ryggen og skuldrene er det likevel ikke – i alle fall ikke på sikt, som en yogakamerat tipset meg om. Så nå er jeg nøye med å holde armene parallelt med ørene.

Folk med stivere ryggrad har gjerne motsatt problem. De blir stående med krum rygg og henger gjerne for langt fremme. Da ser det gjerne sånn ut (og kanskje med enda krummere rygg):

IMG_0458

For å unngå dette, skal man skyve hoftepartiet oppover og bakover. Er man stiv, er dette gjerne tilnærmet umulig, men da har man jo nok en god grunn til å fortsette med yoga. En så stiv rygg er det ikke sunt å ha.

Folk er gjerne stive på baksiden av lårene og leggene også. Målet på sikt er å få hælene i matten, men går det ikke, så går det ikke. Man jobber mot det, og noen ganger må man ha en svak bøy i knærne. Men det må ikke gå på bekostning av hoftene – som stadig beveger seg oppover og bakover.

Mange lurer på hvor de skal plassere hendene og føttene. En god måte å finne ut av det på, er å komme fremover til høy planke. Hvis hendene da er plassert under skuldrene, har man som regel rett avstand. En vanlig nybegynnerfeil er å ha føttene og hendene for langt fra hverandre. Det er mye godt å si om dachser, men man bør ikke modellere sin downward facing dog etter dem.

Mellom føttene skal det være hoftebredde. Føttene skal også være parallelle – det er svært vanlig å la hælene falle innover. Da blir man mindre stabil, så det gjelder å rotere utover helt oppe fra hoftene. For å oppnå det, roterer man fremsiden av lårene innover. Dessuten aktiverer man lårene ved å løfte kneskålene.

Selvsagt skal heller ikke magen hvile. Når man står i downward dog, særlig i den lille pausen i solhilsenen, har man en ypperlig anledning til å dyrke ujjayipusten. Nederste del av magen, Uddiyana Bandha, trekkes inn, og pusten trekkes oppover i brystkassen slik at man kjenner at ribbena utvider seg.

Hodet er avslappet, kjeven er avslappet, og blikket er vendt mot navlen. Dette kalles for Nabhi Chakra Drishti. Men blir det for anstrengende, går det an å vende blikket skrått bakover mot matten.

Det er nok i skuldrene og ryggen det er lettest å gjøre feil i Adho Mukha Śvānāsana. Aller vanligst er det å heise skuldrene og glemme at ryggmusklene også skal jobbe.

Her forklarer Kino MacGregor detaljert hvordan man skal holde skuldrene.

En annen nyttig video kommer fra David Garrigues – han forklarer hvordan man skal finne den gylne middelvei mellom det å svaie og krumme ryggen.

Siden det er snakk om hunder, går det selvsagt ikke an å hoppe over videoen av en chihuahua som gjør yoga med sin italienske eier. Det går nok an å påpeke at italienerens Adho Mukha Śvānāsana ikke er helt slik den skal være (han skyver ikke hoftene oppover og bakover), men hva gjør vel det når han har skjenket Internett en video av en hund som gjør yoga?

Advertisements

Harehopp

Nå er det ikke så lenge siden jeg skrev noen ord om gudinnen Eostre, men i anledning påske får det bli noen ord til. Eostre knyttes tradisjonelt til vårjevndøgn, men har også dannet opphavet til det engelske ordet «easter».

I det siste har det imidlertid versert et meme på verdensveven som skaper en del forvirring. Det ble lagt ut på facebooksiden til The Richard Dawkins Foundation for Reason and Science, og ser slik ut:

ishtar

Selvsagt overgår Dawkins-fansen hverandre i gledesstrålende deling, og det overordnede budskapet er naturligvis: Hahaha! De kristne tror påsken handler om Jesus, men så handler den om sex!

Problemet er bare at forbindelsen mellom Ishtar (som selvsagt ikke uttales «easter» – det er en temmelig pussig tanke) og påsken er ganske tvilsom. Ishtar er ganske riktig gudinne for fruktbarhet og sex (og er beslektet med Inanna og Astarte), men det stemmer ikke at hun hadde egg og hare som symboler. Ishtars symboler var en løve og en stjerne med åtte pigger. Hun var også gudinne for krig.

Gudinnen Dawkins-gjengen tenker på, er den angelsaksiske gudinnen Eostre. Henne er det korrekt å forbinde med hare. Hun er også en fruktbarhetsgudinne, og tradisjonen sier at hun var ledsaget av en hare (som egentlig var en fugl som hadde forvandlet seg til hare som la egg).

Ostara_by_Johannes_Gehrts

Men det er enda et problem. Eostre kan være oppspinn. Det finnes kun ett dokumentarisk bevis for at Eostre-dyrkingen noensinne fant sted – og det er i avhandlingen De Temporum Ratione (600-tallet), skrevet av den angelsaksiske munken Bede. Nærmest i forbifarten forteller Bede at månemåneden Eosturmonath en gang ble oppkalt etter en gudinne som het Eostre, i hvis ære fester ble holdt.

Bede nevner også en annen gudinne som visstnok skal ha gitt navn til en måned, nemlig gudinnen Hretha. Men hun nevnes også bare hos ham. Dessuten finnes det ikke noen tilsvarende guddommer i omkringliggende religioner, og det svekker sannsynligheten for at de ble dyrket. Det finnes ingen bilder, utskjæringer eller legender om noen av dem, og det finnes altså ingen bevis for at påskeharen har rot i en virkelig gudinnedyrkelse. Eostre-mytene har snarere blitt blåst til liv av moderne paganister.

At våren er en tid hvor man tradisjonelt har feiret fruktbarhet og nytt liv, er klart. Men det lar seg ikke gjøre å peke så entydig på én innflytelse som Dawkins-gjengen forsøker på. Det de har gjort, er å hoppe over fakta (lite tillitsvekkende med tanke på «reason and science»-navnet) og kort og godt finne seg en gudinne som har et navn som ligner på «easter» (de kunne i det minste ha funnet frem til Eostre, selv om hun neppe har vært dyrket noen gang) og dessuten står for «ukristelige» ting som sex og sånt. Drivkraften er selvfølgelig å fremstille påsken som en feiring som den onde kirken har kuppet og forvandlet til en ørkesløs, gledesløs «feiring», samt peke nese av kristne som intetanende pynter med egg og kyllinger: Lite aner kristne om at de pynter med symboler for fruktbarhet! Sex, altså! Ta den, puritanere! Hahaha!

Vel, nå skal det sies at man vet at kirken tidvis benyttet seg av eksisterende feiringer for å få innført kristne skikker, i den tiden da kristendommen var på fremmarsj i Europa. Men det er veldig naivt å tro at det faktisk tror at det går an å komme tilbake til én grunnmyte – én ren form. Myter har alltid vært i flyt og gått i arv og endret seg – og påvirkning går jo ikke bare én vei! Men Dawkins og hans like tror uansett at alle kristne er stokk dumme, bokstavtroende og sleipe. Og Dawkins-gjengen har aldri tatt seg bryet med å sette seg inn i religion, siden det å være religiøs er det samme som å tro på tannfeen.

Bare litt synd når den arrogante holdningen fører til feil, da.

Men for å ikke fortape meg i nyateismediskusjonen, la meg vende tilbake til påsken – den norske påsken denne gangen. Her i landet er vi jo mer opptatt av kvikklunsj og krim enn påskehare og paganisme. Jeg skal imidlertid overlate til en franskkvinne å beskrive den norske påsken – det er jo noe med blikket utenfra. På bloggen A Frog in the Fjord, som handler om hennes erfaringer som innvandrer i Norge, kommer hun med følgende treffende observasjon:

And like many things in Norway it’s not just about what you eat or what you do, it’s about the whole atmosphere. It needs to be “koselig” of course, which means it will involve family meals, evenings by the fire place, hikes, skiing trips in the woods (one last time before the Spring) and lots of sun.

Les resten her!

Sveve over matten

En av de første avanserte yogapositurene jeg møtte på da jeg begynte med yoga, var Aṣṭāvakrāsana (अस्तवक्रसन). Den dukket opp ganske tidlig i oppvarmingsdelen av klassen, og jeg kunne ikke for mitt bare liv se for meg hvordan jeg skulle få det til.

Slik ser Aṣṭāvakrāsana ut:

IMG_0548

Avskrekkende, kanskje, når man ikke har sett stillingen før, men heldigvis er den ikke så vanskelig som man skulle tro. Når man bare får fatt i teknikken, krever den ikke engang så mye anstrengelse.

Grunnstyrken må imidlertid være på plass. Man må ha sterke lår, sterke håndledd og sterk kjernemuskulatur, og man må kunne mestre Chaturanga. I tillegg må man ha relativt mobile hofter. Helst bør man mestre Parivrtta Surya Yantrasana – compass pose.

For å komme inn i denne posituren, er det best å starte med en øvelse som gjerne kalles for «rock the baby». Slik ser den ut:

IMG_0549

Her rugger man litt frem og tilbake på benet for å få bevegelse i hoften. Og selvsagt – det er obligatorisk å se omtrent like dyster ut som meg.

Etterpå hekter man kneet på plass bak skulderen, strekker motsatt arm over for å få fatt i ankelen, og forsøker å rette ut benet. Da befinner man seg i Parivrtta Surya Yantrasana.

IMG_0551

Denne øvelsen er man nødt til å gjøre med en trillebår i bakgrunnen, slik som på bildet.

Neste trinn er å løfte motsatt ben, krysse det over og klemme lårene fast rundt overarmene. Det er viktig at man ikke klemmer lårene rundt albuen – da mister man bevegelsesfrihet til neste trinn. Heldigvis skal anklene krysses – det gjør det lettere å holde bena på plass.

IMG_0550

Så skal man tippe fremover, løfte seg opp fra gulvet og komme ned i Chaturanga – da er man i den fullstendige posituren. Aṣṭāvakrāsana

IMG_0548

Den tradisjonelle fremgangsmåten for Aṣṭāvakrāsana er imidlertid en liten smule vanskeligere. Her hekter man kneet på plass bak skulderen, løfter seg opp fra gulvet med motsatt ben strakt, krysser det over og hekter anklene over hverandre – og tipper fremover. Omtrent slik:

IMG_1582

IMG_1579

I følgende instruktive video viser yogalærer Esther Ekhart hvordan dette gjøres:

Men selv om dette altså er den tradisjonelle fremgangsmåten, er det lurt å lære seg den trinnvise fremgangsmåten også. «Rock the baby» og Parivrtta Surya Yantrasana er gode og nyttige hofteåpnere, og man oppøver styrken på innsiden av lårene ved å trene på å klemme dem sammen rundt overarmene.

Når disse sekvensene til slutt blir enkle å utføre, passer de svært godt som oppvarmingsøvelser. Dessuten går det an å ta Aṣṭāvakrāsana videre – man kan for eksempel trene på sømløs overgang til Eka Pada Koundinyāsana:

IMG_0561

Det jobber jeg med for tiden – og jeg skal hilse og si at overgangen ikke sitter ennå.

Pavane

Yogapositurer henter ofte sine navn fra dyreriket. Paradisfugl, frosk, hund, katt, ku, fisk, firfisle og påfugl er blant de mange representantene fra faunaen.

I dag har jeg konsentrert meg om påfuglen – mayura (मयूर). Ikke selve påfuglen, Mayurāsana (मयूरासन), for det er en positur jeg ikke mestrer ennå, men den fjærkledde påfuglen. Pincha Mayurāsana (पिन्च मयूरासन).

Her er Mayurāsana. Modellen er altså ikke meg.

images

Og her er Pincha Mayurāsana. Den gjør jeg selv (mens jeg klamrer meg til de glatte gulvplankene).
IMG_0438

Så hvorfor praktisere den fjærkledde påfugl?

Det er det flere grunner til. Pincha Mayurāsana

… styrker skuldrene, armene, kjernemuskulaturen og ryggen
… oppøver fleksibiliteten i skuldrene og brystet
… avlaster press i ryggsøylen
… oppøver balansen
… og i tillegg er det gøy!

Før det blir gøy, er det for øvrig et slit. Før Pincha Mayurāsana kan bli en realitet, må man oppøve styrke i både rygg, skuldre og kjernemuskulatur, og så må man selvsagt også ha mer enn et minimum balanse. Helst bør man ha en god og stabil hodeståendepraksis først.

Men den viktigste øvelsen for å klargjøre seg til Pincha Mayurāsana, er den såkalte delfinstillingen (nok et dyr, altså). Delfinen ser slik ut:

IMG_0527

Hvis man er myk, er det lett å stå i delfinen og slappe av, men det bør man unngå dersom man ønsker å bygge styrke. Et godt triks for å minne seg selv på å jobbe, er å forsøke å løfte albuene så vidt over bakken mens man presser håndflatene ned. Læreren min pleide alltid å gå rundt med en blyant eller et ark og se om han kunne skyve det under albuene til folk – dolphin elbow elevation detection meter, kalte han det.

I tillegg må man sørge for at man ikke siger sammen i skuldrene – hold god avstand mellom skuldrene og ørene, trekk skulderbladene ned langs ryggen og trekk dem fra hverandre ut fra ryggraden. Ryggen bør være rett, men hvis den krummer seg, kan det være lurt å bøye knærne. Man bør alltid prioritere rett rygg fremfor rette ben. Dette gjelder i de fleste øvelser.

Når man mestrer delfinstillingen, går det an å begynne å øve på pincha. Her kan det være lurt å starte ved en vegg.

1. Start i delfinen med hendene et lite stykke fra veggen, og fest blikket mellom underarmene. Beveg føttene så tett opptil albuene som mulig – målet er å få hoftene rett over skuldrene.

2. Stram kjernemuskulaturen og løft det ene benet opp i luften. Pass på at benet ikke roteres utover til siden – hoftene skal være parallelle. Bli der i tre pust og gjenta med det andre benet.

IMG_0529

3. Bøy ståbenet for å satse, og ta et lett hopp. Det andre benet må rettes helt strakt oppover i luften. Etter hvert som du hopper høyere, la benet i luften tippe bakover, slik at du til slutt har saksede ben i luften. Da ser det slik ut.

IMG_0447

Her bør man ha veggen tilgjengelig, slik at man ikke tipper over, men heller møter veggen.

4. Når foten er godt støttet mot veggen, løft det andre benet og hvil begge føttene mot veggen. Ta noen pust i denne stillingen, senk føttene mot delfinstillingen igjen og ta en liten pause.

5. Etter hvert som dette blir lett, forsøk å bevege begge føttene ut fra veggen og balanser. Trekk inn magen, trekk halebenet mot hælene, og hold bena strakt oppover. Holder du balansen, er det bare å gratulere – da står du i Pincha Mayurāsana!

6. Men det er noen trinn til – og det første er å gjøre seg uavhengig av veggen. Løft opp med saksede ben, og samle bena gradvis. Etter det igjen, gjelder det å løfte opp begge bena på likt. Her er hoftene alfa og omega. Hoftene må bevege seg et stykke forbi skuldrene før man retter kroppen ut og står i pincha. Vel – kjernemuskulaturen er vel også alfa og omega. Som i det meste innen yoga.

Ingen tekst om en påfugl ville vært komplett uten å ta med en pavane. En pavane er en langsom prosesjonsdans fra renessansen, og navnet kommer trolig fra det spanske ordet for påfugl – pavón. Her er en av John Dowlands nydelige pavaner:

La gjerne disse tonene spille mens Rolf Jacobsens «Pavane» synker inn!

Pavanen, denne sære påfugldansen
som infantinnen Isabella danset
med don Juan Fernandez av Castilien
den siste natt før døden gjestet slottet
– likblek og merket alt av kalde fingrer
men kledt i påfuglprakt og med de stive
bizarre skritt som om de alt var døde
– den samme dans som Spanias dronning danset
med hjertet tungt av frykt og halvt forstenet
av tung brokade, pomp og etikette
lik hård emalje om det ville hjertet,
– er det den samme dans som havet danser
med skyene derute, denne stumme
forstemte lek med skyers påfuglhaler
og havets brutte skritt i tung brokade
mot øde himmelhvelv – slik danser havet
til dump musikk en ødslig dans med skyer.

images

«Hva gjør det med oss som mennesker?»

Fra tid til annen kommer de. Kommentarene om sosiale medier og hva de gjør med oss. Vinklingene kan være ulike, det kan dreie seg om Twitters påvirkning av debattkulturen, hva overharmoniske facebookstatuser gjør med selvfølelsen, hva mengder av selfies på Instagram fører til av utseendefokusering … men det overordnede budskapet i sånne kommentarer er ofte: Dette er usunt.

MIRROR-SELFIE-1

For all del – man må gjerne diskutere nye medievaner. Men det de bekymrede kommentarene ofte har til felles, er at de sier lite nytt. På sitt verste minner de om vasne, svermeriske selvutviklingstekster der det oppfordres til å sette seg ned litt, puste fra magen eller ringe en venn man ikke har sett på en stund.

Det kan nesten virke som om det har gått mote i å ikle seg bekymring for sosiale medier og teknologi og spørre «hva gjør det med oss som mennesker»? Slike kommentarer postes gjerne på Facebook, og så kan folk like og kommentere og si at «dette var viktige saker. Man burde prøve en digital detox.» Det kan nesten virke som om det er en form for avlat å skrive bekymrede tekster om hva sosiale medier «gjør med oss». Det ironiske er at de fleste som skriver sånt er aktive SoMe-folk. Som sjelden endrer vaner etter å ha okket seg over de nye medienes påvirkningskraft. Det er som om de tenker: ”Jeg viser at jeg har et bevisst forhold til dette, og da kan jeg gå og ta bilde av meg selv på stranden etterpå, mens jeg selvsagt poserer på smakfullt vis.” Eller: ”Jeg viser at jeg har et bevisst forhold til dette, og da kan jeg legge ut masse statusoppdateringer etterpå, selvsagt av den smakfulle sorten.”

På Ny Tids nettsider dukket det forleden opp et godt eksempel på denne typen avlatstekst. Nyansatt kulturredaktør Louiza Louhibi – aktiv på Twitter, Facebook og Instagram – har skrevet kommentar om vår alles omgang med sosiale medier, og hun ytrer sterk bekymring, særlig for Instagram.

«Ønsker vi virkelig å oppdra dagens barn til å vokse opp i denne eksponeringen?» spør hun dramatisk. Hun har intet fasitsvar, forsikrer hun. Men hun har en del bastante og udokumenterte konklusjoner.

Bølgen med «selfiene» viser våre selvsentrerte øyeblikk. Sosiale medier blir usosiale medium. Hvor er estetikken i vår tids eksponeringstrang?

Det rareste her er kanskje spørsmålet ”Hvor er estetikken i vår tids eksponeringstrang?” Det gir ingen mening. Estetikk i eksponeringstrang? Uansett – om dette har et gyldig svar, så forklares det ikke i teksten. Spørsmålet står der i seg selv. Som en ”selfie” av egen språklighet. Kanskje skrives slike setninger av samme motivasjon som når folk tar selfies – fordi de virker fine der og da.

Lenger nede kommer det enda flere underlige formuleringer.

Vi lever i et paradis for visuell kultur. Instagram skapte den nå pågående bølgen med såkalte «selfies», som jeg selv kaller «selvsentrerte øyeblikk».Trenden med å ta bilder av seg selv med mobiltelefonen kan snart bli gjort om til en kunstutstilling, om det finnes vilje for det. Estetikken i eksponeringen. Estetikken i felles offentlig betraktning. Vi er alle med på utviklingen av teknologisk visualisering i all offentlighet. Men vi må ikke glemme at man ikke har behov for å bli inspirert, og dele det med alle og enhver, til alle tider. Jeg kaller det gjerne latskap.

Nei, dette er faktisk så underlig at jeg ikke vet hva jeg skal si. Jeg hopper heller til avslutningen, hvor jeg tror man finner essensen i det Louhibi vil ha frem:

Jeg er redd eksponeringen på sosiale medier skaper mer ukultur enn samhold. Det å betrakte ting rundt oss, er gratis, men tiden koster. Hvorfor prioriterer vi den via sosiale medier?

Ja, hvorfor? Hvorfor? Hva gjør det med oss? Hvordan skal det gå med oss? Snakker vi ikke med hverandre mer? Vil vi bare sitte og stirre på en skjerm? Hvor er det blitt av intimiteten og den menneskelige varmen? HVOR SKAL DETTE ENDE???

Typisk for bekymringsspørsmålene er at det aldri kommer noen svar på dem. De bare ytres – med dommedagsrøst.

Folk var ganske bekymret da telefonen kom også. Ville folk slutte å møtes ansikt til ansikt? Nå er det derimot ofte telefonen som nevnes når folk ytrer sin bekymring over chatting på sosiale medier. Hvorfor ringer ikke folk til hverandre mer? HVA HAR SKJEDD MED Å PLUKKE OPP TELEFONEN OG RINGE TIL EN VENN?

antique-brass-cradle-telephone-isolated-white-16286543

Det å skrive til hverandre blir av en eller annen merkelig grunn sett på som annenrangs, som et uekte og kaldt substitutt. Man går glipp av mimikk og spontanitet, påpeker bekymrerne. Det oppstår distanse, samtalene blir ikke dype nok, frykter de.

Eksempel på hvor sosialt samfunnet var før mobiltelefonen kom og ødela.
Eksempel på hvor sosialt samfunnet var før mobiltelefonen kom og ødela.

Dette synes jeg det er pussig å engste seg for. Har ikke folk til alle tider skrevet brev til hverandre? Og har ikke nettopp brevet lenge vært en uttrykksform med rikt spillerom for både emosjonene og intellektet? Brevkunsten har sin egen plass i litteraturhistorien – tenk bare på Heloíse og Abelard, Virginia Woolf og Vita Sackville West, Augustin og Jerome, Hemingway og F. Scott Fitzgerald. Deres skriftlige samtaler var vel ikke akkurat fattigere enn de muntlige.

Vel – poenget mitt er ikke at mailingen og chattingen som foregår på dagens sosiale medier kan måle seg med denne berømte brevkunsten. Poenget mitt er at den skriftlige samtalen åpner for både intimitet og dyp meningsutveksling. Skriftlig samtale har egenverdi, den står ikke tilbake for muntlig kommunikasjon, og den innehar kvaliteter som tale ikke har. Det gjelder både i lange, velformulerte brev og mailer og kortlinjede chatteøkter.

For meg personlig er skriftlig kommunikasjon ofte et kjempeviktig fundament i vennskap. Jeg tror jeg vil hevde at jeg kjenner de fleste av mine venner mye bedre fordi vi jevnlig skriver til hverandre.

Sosiale medier gjør også at man kan holde kontakten med folk man kanskje ville mistet kontakten med hvis man ikke hadde begynt å følge hverandre eller lagt hverandre til, og på den måten fått innblikk i hverandres liv og funnet ut mer om hverandre. Og jeg kan vel neppe være den eneste som har møtt folk gjennom sosiale medier og formet varige vennskap – altså også i den ”virkelige verden”?

Sosiale medier handler selvsagt om mer enn vennskap – en av de viktigste funksjonene er at de danner plattformer for diskusjon som går langt utover det vennskapelige. Mennesker fra ulike miljøer møtes i diskusjoner som neppe ville ha oppstått om ikke Facebook og Twitter hadde tilrettelagt for at vilt ulike personer kunne møtes. Og langt flere kommer til orde. Selvsagt oppstår det klikker, og det går an å påpeke at det er et problem hvis debatten flyttes ut av avisene og inn på facebooktråder, der ikke alle har tilgang til dem, men å mene at den offentlige debatten er truet, slik enkelte bekymrere av og til antyder, er katastrofetenkning. Det er ingen motsetning mellom twitterdebatter og offentlige debatter – ofte er det jo slik at argumenter modnes eller settes på prøve i meningsutvekslinger på sosiale medier, noe som kan avføde debattinnlegg eller utfordre dem som allerede har vært trykket.

Delingen er et viktig aspekt på Twitter og Facebook. En litt irriterende sak kan jo være at samme artikkel da gjerne deles ørten ganger samme dag – folk går jo i flokk, men like ofte dumper man over saker man ikke selv ville lett aktivt etter eller funnet manuelt. En venninne av meg er utenriksjournalist – for henne er Twitter, Instagram og Facebook viktige verktøy for å holde oversikt på hva som skjer i lokalområdene hun dekker. Selv holder jeg meg oppdatert på yoganyheter gjennom sosiale medier og har en langt bedre oversikt enn jeg ville hatt uten. Internett er et endeløst univers av informasjon – sosiale medier gir oss et verktøy for å oppdage, velge ut og sile ut.

Og det er dette som er stikkordet, det jeg vil frem til: Utsiling.

Det er ikke meningen at man skal slippe alt inn i en endeløs strøm. På Twitter velger man selv hvem man følger, og man kan organisere dem i grupper. På Facebook kan man gjøre det samme. Ingen trenger å bruke arbeidsdagen på å bla seg gjennom familiebildene til hun man gikk på barneskole med. Ingen trenger å bruke hele lørdagen på å bla i andres feriebilder eller høre om hva de spiste til frokost. Ingen trenger å ta quizer om hvilket sjødyr de er og legge det ut på Facebook. Ingen trenger å gremme seg over at andre instagrammer middagsbordet. Ingen trenger å følge han på Twitter som bare snakker om #denfølelsen.

Sosiale medier er en tidstyv, heter det, og det er nok sant – men bare hvis man er en person som ikke greier å velge ut og beherske seg. Sosiale medier er bare en trussel mot IRL-intimitet hvis man ikke evner å begrense seg.

Det skal så klart ikke stikkes under en stol at mange mennesker ikke klarer det. Det finnes folk som har stort behov for publikum og feedback, og som ikke vet når nok er nok. De har det selvfølgelig vanskeligere enn før sosiale medier kom. For ungdommer kan det nok være et spesielt merkbart press. Da jeg snakket med redaktøren for jentebladet Julia forleden, nevnte hun at tenåringer gjerne er kjempenervøse når de skal legge ut nytt profilbilde eller en selfie på Instagram – tenk om de får under 30 likes? Det er klart at den heseblesende blandingen av eksponeringstrang og eksponeringsangst er problematisk.

For øvrig er det ikke bare tenåringer som sliter med balansegangen på nettet. Den mest problematiske trenden i sosiale medier handler vel kanskje om foreldre som ukritisk legger ut mengder av bilder av barna sine eller deler intime detaljer om dem. Adferd på nettet handler selvfølgelig ikke kun om utsiling, men også om å ta etiske avgjørelser som ivaretar andre. Og dette er ting det selvsagt må være rom for å diskutere.

Dette lille blogginnlegget mitt er ikke et festskrift for sosiale medier, eller et angrep på all kritikk av sosiale medier. Å diskutere utviklingen i folks medievaner er selvfølgelig viktig. Det jeg er lei av, er moralistiske, tantete kommentarer som egentlig ikke handler om noe, men som bare tjener til å vise at ”jeg er et følsomt menneske som ønsker å demonstrere at jeg vet at det er viktig å ikke sitte limt til smarttelefonen og ta selfies og klikke ”like” dagen lang.” Jeg savner altså ofte nyanser i kritikken, og jeg undrer meg over fraværet av det enkle poenget: Sosiale medier blir hva man gjør dem til.

Av og til synes jeg «hva gjør det med oss?»-artiklene er ganske avslørende. Det kan virke som om skribentene gjerne har akkurat de problemene med sosiale medier som de hekter på ”folk” eller ”man”. De er kanskje fullt klar over at deres forhold til sosiale medier enten er preget av overdreven tidsbruk eller narsissistisk oversharing, men skriver likevel gravalvorlig og selvhøytidelig om det. Slik kan de gjøre seg usårlige, liksom heve seg over alle andre eller stille seg utenfor tendensen – bare fordi de peker på den. Det er en underlig og ofte temmelig dobbeltmoralistisk form for avlat. Og ingenting nytt sies.

Les kronikkversjon av blogginnlegger på NRK Ytring!