«Hva gjør det med oss som mennesker?»

Fra tid til annen kommer de. Kommentarene om sosiale medier og hva de gjør med oss. Vinklingene kan være ulike, det kan dreie seg om Twitters påvirkning av debattkulturen, hva overharmoniske facebookstatuser gjør med selvfølelsen, hva mengder av selfies på Instagram fører til av utseendefokusering … men det overordnede budskapet i sånne kommentarer er ofte: Dette er usunt.

MIRROR-SELFIE-1

For all del – man må gjerne diskutere nye medievaner. Men det de bekymrede kommentarene ofte har til felles, er at de sier lite nytt. På sitt verste minner de om vasne, svermeriske selvutviklingstekster der det oppfordres til å sette seg ned litt, puste fra magen eller ringe en venn man ikke har sett på en stund.

Det kan nesten virke som om det har gått mote i å ikle seg bekymring for sosiale medier og teknologi og spørre «hva gjør det med oss som mennesker»? Slike kommentarer postes gjerne på Facebook, og så kan folk like og kommentere og si at «dette var viktige saker. Man burde prøve en digital detox.» Det kan nesten virke som om det er en form for avlat å skrive bekymrede tekster om hva sosiale medier «gjør med oss». Det ironiske er at de fleste som skriver sånt er aktive SoMe-folk. Som sjelden endrer vaner etter å ha okket seg over de nye medienes påvirkningskraft. Det er som om de tenker: ”Jeg viser at jeg har et bevisst forhold til dette, og da kan jeg gå og ta bilde av meg selv på stranden etterpå, mens jeg selvsagt poserer på smakfullt vis.” Eller: ”Jeg viser at jeg har et bevisst forhold til dette, og da kan jeg legge ut masse statusoppdateringer etterpå, selvsagt av den smakfulle sorten.”

På Ny Tids nettsider dukket det forleden opp et godt eksempel på denne typen avlatstekst. Nyansatt kulturredaktør Louiza Louhibi – aktiv på Twitter, Facebook og Instagram – har skrevet kommentar om vår alles omgang med sosiale medier, og hun ytrer sterk bekymring, særlig for Instagram.

«Ønsker vi virkelig å oppdra dagens barn til å vokse opp i denne eksponeringen?» spør hun dramatisk. Hun har intet fasitsvar, forsikrer hun. Men hun har en del bastante og udokumenterte konklusjoner.

Bølgen med «selfiene» viser våre selvsentrerte øyeblikk. Sosiale medier blir usosiale medium. Hvor er estetikken i vår tids eksponeringstrang?

Det rareste her er kanskje spørsmålet ”Hvor er estetikken i vår tids eksponeringstrang?” Det gir ingen mening. Estetikk i eksponeringstrang? Uansett – om dette har et gyldig svar, så forklares det ikke i teksten. Spørsmålet står der i seg selv. Som en ”selfie” av egen språklighet. Kanskje skrives slike setninger av samme motivasjon som når folk tar selfies – fordi de virker fine der og da.

Lenger nede kommer det enda flere underlige formuleringer.

Vi lever i et paradis for visuell kultur. Instagram skapte den nå pågående bølgen med såkalte «selfies», som jeg selv kaller «selvsentrerte øyeblikk».Trenden med å ta bilder av seg selv med mobiltelefonen kan snart bli gjort om til en kunstutstilling, om det finnes vilje for det. Estetikken i eksponeringen. Estetikken i felles offentlig betraktning. Vi er alle med på utviklingen av teknologisk visualisering i all offentlighet. Men vi må ikke glemme at man ikke har behov for å bli inspirert, og dele det med alle og enhver, til alle tider. Jeg kaller det gjerne latskap.

Nei, dette er faktisk så underlig at jeg ikke vet hva jeg skal si. Jeg hopper heller til avslutningen, hvor jeg tror man finner essensen i det Louhibi vil ha frem:

Jeg er redd eksponeringen på sosiale medier skaper mer ukultur enn samhold. Det å betrakte ting rundt oss, er gratis, men tiden koster. Hvorfor prioriterer vi den via sosiale medier?

Ja, hvorfor? Hvorfor? Hva gjør det med oss? Hvordan skal det gå med oss? Snakker vi ikke med hverandre mer? Vil vi bare sitte og stirre på en skjerm? Hvor er det blitt av intimiteten og den menneskelige varmen? HVOR SKAL DETTE ENDE???

Typisk for bekymringsspørsmålene er at det aldri kommer noen svar på dem. De bare ytres – med dommedagsrøst.

Folk var ganske bekymret da telefonen kom også. Ville folk slutte å møtes ansikt til ansikt? Nå er det derimot ofte telefonen som nevnes når folk ytrer sin bekymring over chatting på sosiale medier. Hvorfor ringer ikke folk til hverandre mer? HVA HAR SKJEDD MED Å PLUKKE OPP TELEFONEN OG RINGE TIL EN VENN?

antique-brass-cradle-telephone-isolated-white-16286543

Det å skrive til hverandre blir av en eller annen merkelig grunn sett på som annenrangs, som et uekte og kaldt substitutt. Man går glipp av mimikk og spontanitet, påpeker bekymrerne. Det oppstår distanse, samtalene blir ikke dype nok, frykter de.

Eksempel på hvor sosialt samfunnet var før mobiltelefonen kom og ødela.
Eksempel på hvor sosialt samfunnet var før mobiltelefonen kom og ødela.

Dette synes jeg det er pussig å engste seg for. Har ikke folk til alle tider skrevet brev til hverandre? Og har ikke nettopp brevet lenge vært en uttrykksform med rikt spillerom for både emosjonene og intellektet? Brevkunsten har sin egen plass i litteraturhistorien – tenk bare på Heloíse og Abelard, Virginia Woolf og Vita Sackville West, Augustin og Jerome, Hemingway og F. Scott Fitzgerald. Deres skriftlige samtaler var vel ikke akkurat fattigere enn de muntlige.

Vel – poenget mitt er ikke at mailingen og chattingen som foregår på dagens sosiale medier kan måle seg med denne berømte brevkunsten. Poenget mitt er at den skriftlige samtalen åpner for både intimitet og dyp meningsutveksling. Skriftlig samtale har egenverdi, den står ikke tilbake for muntlig kommunikasjon, og den innehar kvaliteter som tale ikke har. Det gjelder både i lange, velformulerte brev og mailer og kortlinjede chatteøkter.

For meg personlig er skriftlig kommunikasjon ofte et kjempeviktig fundament i vennskap. Jeg tror jeg vil hevde at jeg kjenner de fleste av mine venner mye bedre fordi vi jevnlig skriver til hverandre.

Sosiale medier gjør også at man kan holde kontakten med folk man kanskje ville mistet kontakten med hvis man ikke hadde begynt å følge hverandre eller lagt hverandre til, og på den måten fått innblikk i hverandres liv og funnet ut mer om hverandre. Og jeg kan vel neppe være den eneste som har møtt folk gjennom sosiale medier og formet varige vennskap – altså også i den ”virkelige verden”?

Sosiale medier handler selvsagt om mer enn vennskap – en av de viktigste funksjonene er at de danner plattformer for diskusjon som går langt utover det vennskapelige. Mennesker fra ulike miljøer møtes i diskusjoner som neppe ville ha oppstått om ikke Facebook og Twitter hadde tilrettelagt for at vilt ulike personer kunne møtes. Og langt flere kommer til orde. Selvsagt oppstår det klikker, og det går an å påpeke at det er et problem hvis debatten flyttes ut av avisene og inn på facebooktråder, der ikke alle har tilgang til dem, men å mene at den offentlige debatten er truet, slik enkelte bekymrere av og til antyder, er katastrofetenkning. Det er ingen motsetning mellom twitterdebatter og offentlige debatter – ofte er det jo slik at argumenter modnes eller settes på prøve i meningsutvekslinger på sosiale medier, noe som kan avføde debattinnlegg eller utfordre dem som allerede har vært trykket.

Delingen er et viktig aspekt på Twitter og Facebook. En litt irriterende sak kan jo være at samme artikkel da gjerne deles ørten ganger samme dag – folk går jo i flokk, men like ofte dumper man over saker man ikke selv ville lett aktivt etter eller funnet manuelt. En venninne av meg er utenriksjournalist – for henne er Twitter, Instagram og Facebook viktige verktøy for å holde oversikt på hva som skjer i lokalområdene hun dekker. Selv holder jeg meg oppdatert på yoganyheter gjennom sosiale medier og har en langt bedre oversikt enn jeg ville hatt uten. Internett er et endeløst univers av informasjon – sosiale medier gir oss et verktøy for å oppdage, velge ut og sile ut.

Og det er dette som er stikkordet, det jeg vil frem til: Utsiling.

Det er ikke meningen at man skal slippe alt inn i en endeløs strøm. På Twitter velger man selv hvem man følger, og man kan organisere dem i grupper. På Facebook kan man gjøre det samme. Ingen trenger å bruke arbeidsdagen på å bla seg gjennom familiebildene til hun man gikk på barneskole med. Ingen trenger å bruke hele lørdagen på å bla i andres feriebilder eller høre om hva de spiste til frokost. Ingen trenger å ta quizer om hvilket sjødyr de er og legge det ut på Facebook. Ingen trenger å gremme seg over at andre instagrammer middagsbordet. Ingen trenger å følge han på Twitter som bare snakker om #denfølelsen.

Sosiale medier er en tidstyv, heter det, og det er nok sant – men bare hvis man er en person som ikke greier å velge ut og beherske seg. Sosiale medier er bare en trussel mot IRL-intimitet hvis man ikke evner å begrense seg.

Det skal så klart ikke stikkes under en stol at mange mennesker ikke klarer det. Det finnes folk som har stort behov for publikum og feedback, og som ikke vet når nok er nok. De har det selvfølgelig vanskeligere enn før sosiale medier kom. For ungdommer kan det nok være et spesielt merkbart press. Da jeg snakket med redaktøren for jentebladet Julia forleden, nevnte hun at tenåringer gjerne er kjempenervøse når de skal legge ut nytt profilbilde eller en selfie på Instagram – tenk om de får under 30 likes? Det er klart at den heseblesende blandingen av eksponeringstrang og eksponeringsangst er problematisk.

For øvrig er det ikke bare tenåringer som sliter med balansegangen på nettet. Den mest problematiske trenden i sosiale medier handler vel kanskje om foreldre som ukritisk legger ut mengder av bilder av barna sine eller deler intime detaljer om dem. Adferd på nettet handler selvfølgelig ikke kun om utsiling, men også om å ta etiske avgjørelser som ivaretar andre. Og dette er ting det selvsagt må være rom for å diskutere.

Dette lille blogginnlegget mitt er ikke et festskrift for sosiale medier, eller et angrep på all kritikk av sosiale medier. Å diskutere utviklingen i folks medievaner er selvfølgelig viktig. Det jeg er lei av, er moralistiske, tantete kommentarer som egentlig ikke handler om noe, men som bare tjener til å vise at ”jeg er et følsomt menneske som ønsker å demonstrere at jeg vet at det er viktig å ikke sitte limt til smarttelefonen og ta selfies og klikke ”like” dagen lang.” Jeg savner altså ofte nyanser i kritikken, og jeg undrer meg over fraværet av det enkle poenget: Sosiale medier blir hva man gjør dem til.

Av og til synes jeg «hva gjør det med oss?»-artiklene er ganske avslørende. Det kan virke som om skribentene gjerne har akkurat de problemene med sosiale medier som de hekter på ”folk” eller ”man”. De er kanskje fullt klar over at deres forhold til sosiale medier enten er preget av overdreven tidsbruk eller narsissistisk oversharing, men skriver likevel gravalvorlig og selvhøytidelig om det. Slik kan de gjøre seg usårlige, liksom heve seg over alle andre eller stille seg utenfor tendensen – bare fordi de peker på den. Det er en underlig og ofte temmelig dobbeltmoralistisk form for avlat. Og ingenting nytt sies.

Les kronikkversjon av blogginnlegger på NRK Ytring!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s