Lytt til erfarne badefolk

Spørsmålet er eldgammelt. Eldre enn spørsmålet om hva som er best av te og kaffe. Eller hvem som er best av Beatles og Stones. Sikkert også eldre enn hva som er best av det teleologiske og det mekanistiske verdensbildet.

Nemlig: Hva er best – saltvann eller ferskvann?

Hva folk svarer, henger naturligvis sammen med hvor i landet de bor. Har man vokst opp i innlandet, er det klart at man foretrekker ferskvann, mens kystbeboere nok vil holde en knapp på saltvann. Men så har man også en tredje kategori, de som egentlig ikke har noen geografisk betinget preferanse, de som kort og godt ikke liker å bade. Min erfaring tilsier at de likevel vil falle ned på ferskvannssiden hvis de blir avkrevd et svar. Som regel av den enkle grunn at det stort sett er varmere i ferskvann. Og ingen maneter.

Ferskvann har etter alt å dømme flest fans. Skal vi dermed la flertallet avgjøre diskusjonen? Skal vi si at da har vi en konklusjon?

Så raske kan vi naturligvis ikke være. En nærmere drøfting trengs. For å snevre inn diskusjonen, vil jeg gjøre oppmerksom på at jeg snakker om norske forhold.

La oss ta fordelene ved ferskvann først:

– Det blir fortere varmt (her gjelder så klart mange unntak)
– Det er ingen maneter
– Det er mindre påvirket av været (fralandsvind er ikke et problem)
– Man slipper saltvann på huden og i håret
– Man slipper tang (dersom man er redd for tang, da – slik mange ferskvannsbadere er)
– Man slipper skjelleru, krabber, blåskjell og sjøstjerner (dersom man er redd for slikt, da – slik mange ferskvannsbadere er)

Så fordelene ved saltvann:

– Takket være tidevann og mer bevegelse i vannet er det stort sett friskere og renere, (her gjelder også unntak), og man slipper ikter og svømmekløe
– Vannet er som regel klarere, og det er mer å se på når man bruker dykkermaske
– Man kan se under vann uten å få ferskvannssvie i øyne og svelg – menneskets kroppsvæsker er salte
– Man flyter bedre i saltvann
– Man får en villere naturopplevelse, man kan skue mot horisonten
– Man får moteriktig saltvannshår og sunnere hud (saltvann tørker ut huden, men er også gunstig hvis man lider av eksem eller psoriasis)

La det være sagt – jeg setter pris på både ferskvann og saltvann. Jeg elsker å stupe ut i friskt saltvann, men liker også å svømme i et stille skogstjern i Nordmarka.

Det er likevel ingen hemmelighet at jeg foretrekker saltvann, jeg har jo tilbrakt alle barndomssomre på en øy hvor det ser slik ut som dette.

270543_10150311494436125_2714973_n

268391_10150311495386125_6870473_n

40804_455440816124_4757294_n

Jeg er med andre ord partisk. Dette er tross alt ansiktsuttrykket mitt når jeg får morgenbade i saltvann:

38736_453925291124_1706940_n

Og da jeg var – tja, kan jeg ha vært rundt nitten? – krafset jeg ned dette idealbildet på hvordan det skal se ut når man bader:

unnamed

Det skal nemlig ikke være noe som sperrer for horisonten dersom badet skal være i toppklasse. Og alene må man være.

Når jeg morgenbader i Oslofjorden, tenker jeg alltid på Ellida Wangel i Ibsens Fruen fra havet – etter å ha inngått ekteskap med Doktor Wangel, må hun ta sine morgenbad innerst i en fjord, og ikke i havgapet, slik hun er vant til.

Jeg er til og med så opptatt av å bade i friskt vann at jeg har en egen drømmekategori som handler om mislykte bad. I de drømmene ser vannet gjerne innbydende ut i starten, men så fort jeg kommer uti, blir saltvannet borte, og så plasker jeg rundt i en slags mudrete dam eller en bakevje. Noen ganger er det også industrieffekter i vannet, som avrevne mursøyler, stålvaiere eller skrot.

Men tilbake til saltvann. Jeg vil kaste lys over noe som ikke så ofte blir brakt på bane i saltvann vs ferskvann-diskusjonene – nemlig det faktum at det kreves trening, kunnskap og erfaring for å bade i saltvann. Veldig ofte når jeg har med meg ferskvannsfisker på sjøbad, skader de seg. De sklir på svaberget, tramper på rur og blåskjell, brenner seg på maneter, gurgler i dønningene eller kommer borti tang eller sjøstjerner og skriker og bærer seg (gurgling eller tangberøring er selvsagt ingen skade, men sånn oppfører ferskvannsfiskene seg). Kort sagt, de rammes av de farene som ganske riktig finnes i saltvann. Men her er saken – selv rammes jeg sjelden.

Det er naturligvis ikke slik at jeg er skjebnegudenes favoritt. Nei, jeg er bare en erfaren saltvannsbader. Jeg vet hvor man kan sette føttene for ikke å skli, har oppøvd en evne til å tråkke på både rur og blåskjell uten å skjære meg (dette kan kanskje sammenlignes med fakirkunst?), jeg vet hvordan man rekognoserer etter brennmaneter og hvor lange tråder de sannsynligvis har, samt hvor god tid jeg har til å stupe før brennmaneten som driver med strømmen rekker å komme frem, og jeg vet hvordan jeg navigerer i dønninger. Ja – og så er jeg ikke redd for tang og sjøstjerner. Det hjelper også.

Det lar seg nok ikke gjøre å komme frem til en endelig avgjørelse om hva som er best av saltvann og ferskvann. Men dette tror jeg jeg tør påstå:

Saltvannsbading er for viderekomne.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s