Jeg flyr

I disse dager er det nøyaktig ett år siden jeg tok veien til Månefisken for å titte nærmere på et fenomen jeg så langt bare hadde lest om. Oslo SusCon ble avholdt, og for første gang fikk jeg se hvordan en body suspension tok seg ut.

En body suspension defineres på følgende vis på Wikipedia:

A suspension is the act of suspending a human body from hooks that have been put through body piercings. These piercings are temporary and are performed just prior to the actual suspension.

Skumle saker, altså! Henge fra huden!

Vel, jeg trodde i alle fall at det var ganske skummelt da jeg første gang gikk for å se på det. Kanskje ikke skummelt for de som holdt på, men skummelt å se på. Jeg har alltid vært redd for nåler, og er typen til å måtte snu meg vekk når jeg for eksempel skal ta blodprøve. Eller hvis et sprøytestikk vises på film. Blod er jeg heller ikke spesielt begeistret for å se på.

Men da jeg troppet opp på Månefisken den juliettermiddagen i fjor, fikk jeg et ganske annet inntrykk. Jeg ble slått av den avslappede stemningen i lokalet. Folk fikk store kroker gjennom huden og hang og dinglet i luften, men det hele var preget av latter, omsorg, ro, begeistring – og i fare for å lyde hippieaktig: kjærlighet. Det var dessuten et merkbart fravær av det jeg hadde forventet – nemlig uttrykk for smerte.

Dermed var interessen min tent. Det som i utgangspunktet gjorde at jeg oppsøkte suspensionmiljøet, var at jeg hadde lest om det meditative aspektet ved suspension. Siden jeg selv driver med meditasjon, samt en yogaform som oppriktig talt kan innebære en del smerte (alle ashtangier vil forstå hva jeg snakker om), så appellerte dette til meg.

Jeg snakket med arrangørene, Wings of Desire, og fikk høre om Suspension Sunday. Det er et arrangement som avholdes siste søndag i hver måned i konsertsalen på Blitz. Der kan hvem som helst melde seg på for å henge. Jeg dro dit én gang for å se på, ble enda mer fascinert, og da januar kom, meldte jeg meg på selv.

unnamed

Det finnes en rekke posisjoner man kan henge i – en liste finnes her, og klikk også gjerne på følgende bilde:

unnamed-3

Jeg valgte en såkalt «two point suicide suspension» – dette er en vanlig posisjon for nybegynnere. Jeg vurderte en «four point», men siden jeg altså er ganske redd for nåler, tenkte jeg det var best å satse på to kroker.

Da jeg ankom Blitz den søndagen, var jeg mindre nervøs enn jeg hadde regnet med å bli. Antagelig fordi dette var noe jeg virkelig ville. Og jeg gledet meg! Skjønt nervene dukket litt opp da det viste seg at et par skolelelever var der for å filme til en prosjektoppgave om «subkulturer». Jeg er nemlig mer redd for å bli filmet enn jeg er for å henge i kroker. Heldigvis glemte jeg ganske raskt at det fantes et kamera der – jeg var jo opptatt med andre ting.

Filmen ble lagt ut på YouTube – her er den!

Hele handler ikke om suspension, men i starten er det klipp fra Suspension Sunday i januar, og undertegnede dukker opp i løpet av det første minuttet. En i crewet blir også intervjuet, og hun kommer med et viktig poeng: Når du ser på en suspension – ikke følg med på krokene, følg heller med på ansiktet til den som henger!

Her er mitt eget ansikt – se, jeg smiler!

unnamed

unnamed

Det må sies at jeg ikke syntes det var lett å bli heist opp, og jeg trengte noen å holde i. Personen på bildet er Håvve Fjell, leder for Wings of Desire og performancegruppen Pain Solution (sjekk dem ut!), og jeg holdt ham i hendene til jeg hadde forlatt gulvet. Antagelig støttet jeg meg vel temmelig mye, mens jeg balanserte mer og mer på tåspissene og påsto at DETTE IKKE KOM TIL Å GÅ! Jeg var livredd for at huden skulle ryke, enda jeg hadde sett svære menn henge i tynn hud uten at noe gikk galt, og jeg var livredd for å forlate bakken. Så lenge jeg kunne sto jeg på tærne, og det var ikke før noen sa til meg at «nå har du egentlig ikke noe vekt på tærne», at jeg våget å tro på at det faktisk gikk an. Men så ga jeg altså slipp – og var i luften.

Da jeg endelig hang, tenkte jeg ikke på smerten. Og faktisk var smerten langt mindre intens enn jeg hadde trodd. Jeg kjente mer en slags pressfølelse, eller en brennende følelse. Det var ingen skarp smerte. Og det som gjorde at jeg måtte be om å få to pauser, var at det følelsesmessige var så overveldende. Jeg smilte og smilte, det var en fantastisk følelse, men det var så intenst at jeg til slutt måtte si at nå holdt det.

Underveis hadde jeg blødd litt – derfor fikk jeg papir stukket innunder krokene. Hygienen står i høysetet under en suspension event, og det er så strengt at man ikke engang får ta på eget blod.

unnamed

Strekene på ryggen min er markering som ble brukt før krokene ble satt i. Piercingene gjorde forresten vondt, det skal jeg ikke legge skjul på, men det var raskt over, og så fort krokene satt der, gjorde det ikke vondt mer. Jeg skal ha gitt fra meg et lyst og optimistisk «oi» da krokene gikk inn – det er visst ikke det ordet som vanligvis ytres under krokinnsetting.

Sårene leget seg raskt – jeg tok vel bare en pause fra skulderstående i yoga i en uke eller så.

Og da april kom, var jeg klar til å gå opp igjen. Også denne gangen valgte jeg en two point suicide. Jeg ønsket å gjøre noe som føltes kjent – nå hadde jeg de følelsesmessige verktøyene til å bli i situasjonen, trodde jeg.

Jeg fikk rett. Da jeg gikk opp denne gangen, ble jeg hengende. Jeg trengte ikke å komme ned. Jeg slappet av. Jeg følte meg på riktig sted, nesten «hjemme». Det kjentes så riktig, og så behagelig. Roen senket seg, og jeg forsto hva de hadde snakket om, de som kalte dette for en meditativ opplevelse.

unnamed

IMG_0616

unnamed

Det er mange grunner til at folk velger å gjøre en suspension. I denne fine artikkelen hos The Atlantic belyses både historien bak suspension og dagens moderne praksis. Ifølge artikkelen har suspension dype historiske røtter:

People have been hanging themselves from hooks for perhaps 5,000 years. The most ancient suspensions likely occurred in India, where suspension was a sort of religious penance. Devotees at the ancient Hindu festival Thaipusam, which continues to this day throughout Southeast Asia and is popular among Tamils, sometimes suspend themselves as part of a practice called vel kavadi, a rite in which worshippers undergo some form of hardship as an expression of debt bondage to the war god Murugan.

Half a world away, on the banks of the Missouri River, the Mandan tribe suspended young warriors in an annual rite of passage ceremony that celebrated the creation of the earth. The Okipa ceremony, as it was called, required initiates to fast and hold vigil for four days, then dance, and lastly perform trials of endurance. The warriors-to-be had to prove their strength to their elders and the spirits. The young men were suspended from the roof of the tribe’s lodge by ropes attached to skewers in their chest, back or shoulders. To increase the pain, weights were attached to their legs. Cries of agony were considered cowardly. The warriors would faint and were brought down to be watched over by the men who presided over the ceremony. When an initiate woke up, it signified the spirits’ approval.

Her må det i all hast skytes inn at dette ikke er betegnende for moderne suspensionpraksis (skjønt det finnes en suspensionposisjon som henter navn fra Okipa-seremonien)! En moderne suspension kan godt virke ekstrem, og den kan godt presse grenser, men sikkerheten står alltid i høysetet. I motsetning til hva mange tror – en suspension er ikke en høyrisikoaktivitet. Faren for skade er større om man sykler Birken eller driver med crossfit.

Å peke på én samlende grunn til at folk driver med suspension, er umulig. Som det ble sagt i skolevideoen ovenfor – det er like mange grunner til å gjøre en suspension som det er folk som driver med suspension. Her er et intervju som er gjort med Håvve Fjell i forbindelse med årets SusCon – der sier han det slik:

– For noen er det en enorm lykkerus, andre opplever eufori. De som ser det live for første gang blir overrasket over den roen som preger de som henger. Dette er ikke for alle, det krever et enormt fokus, men det er veldig mange som lar seg fascinere, sier Fjell.

– Er det en form for meditasjon?

– Det kan utløse mange forskjellige følelser. For noen er det terapi, for andre meditasjon. For noen oppleves det som et enormt kick, mens andre vil utfordre seg selv. Noen bruker det som en form for ekstremsport, mens for andre er det kunstneriske aspektet viktig, forteller han videre.

Selv tilhører jeg nok ikke ekstremsporterne – jeg er mest opptatt av det meditative. Hvorfor kan jeg ikke bare meditere, da? spør kanskje noen. Jo, det kan jeg, og det gjør jeg, men en suspension gir en annen følelse, og for en som er såpass dårlig til å slappe av som meg, er suspension noe jeg nærmest trenger. Så kanskje det ligger et lite terapeutisk aspekt i det for meg også? Jeg synes ofte det kan være vanskelig å komme ut av mitt eget hode – der går det på høygir absolutt hele tiden. Å oppgi kontroll er heller ikke noe som faller meg lett til hverdags, men da er det desto mer kjærkomment å gjøre det i bestemte situasjoner. Å gjøre en suspension krever at man har total tillit til crewet, og at man godtar å la noe skje med seg. Ikke sånn å forstå at man er passiv – det kreves som nevnt et enormt fokus, men man kan ikke kave og ordne og styre – man må overgi seg, både fysisk og mentalt. Man må gå inn i en tilstand av aksept.

Alt dette kjennes både frigjørende og avslappende.

MEN GJØR DET IKKE FORFERDELIG VONDT??? lurer jo folk. Det spørsmålet får selvsagt alle som har drevet med suspension, og det er vel ikke uten grunn at suspensionfolk ofte er å se i t-skjorter med påskriften «Of course it fucking hurts …». Men det er stor forskjell på selvvalgt og uønsket smerte. Da jeg lå på drypp i Thailand med hyponatremi (akutt saltmangel) i vinter, gjorde det kjempevondt å få nålen inn i blodåren på hånden – en krok i ryggen var ti ganger lettere. Under en suspension frigjøres det dessuten enorme mengder endorfiner, og endorfiner virker smertedempende. Det er samme følelse man får når man trener – såkalt «runner’s high». Jeg kjenner igjen følelsen fra lange vinyasasekvenser.

Jeg er ingen ekspert på kroppens kjemi, men etter hva jeg kan forstå, er det betydelige mengder adrenalin involvert også. Det har jeg nesten kunnet kjenne fysisk de gangene jeg har hengt – jeg har blitt kokende varm like før både piercing, henging og krokuttaging. Da jeg hang på SusCon forleden dag, var jeg virkelig varm – det var jo hetebølge i Oslo, og siden adrenalinet også gjorde sitt, ble jeg rett og slett våt av svette. Stakkars piercerne, de hadde nok ikke en lett jobb med å klype fatt i den såpeglatte huden min for å få krokene inn.

Men det ble altså en vellykket suspension, med lite blod og mye ro. Denne gangen hang jeg i det som heter «cannonball». Da får man to kroker i ryggen og to i hvert kne. Jeg vurderte en «scorpion» – da henger man skrått opp ned med en backbend, ikke ulikt yogaposituren med samme navn, men det får bli neste gang!

IMG_1812

IMG_1822

IMG_1818

unnamed

IMG_1810

Se, så glad man blir av en suspension!

IMG_1811

Nå er arrene to dager gamle, jeg er tilbake på yogamatten og kan gå med ryggsekk igjen, men jeg venter noen dager med skulderstående, tenker jeg.

Og så gleder jeg meg til Oslo SusCon 2015. Både til og henge, og til å se hvilke krumspring som blir utført i luften neste år.

I år var det nemlig en kar som spilte tuba i luften.

Avslutningsvis – ingen tekst om suspension uten å kaste inn en Kate Bush-låt. Nå synger hun riktignok om å være «suspended in gaffa», men likevel. Dansingen er så tøff at denne sangen må med! Og det er Kate Bush. Selveste.

Noen personlige betraktninger rundt renessansemennesket Tove Jansson

Forleden var jeg og besøkte mormor på 90. Med meg hadde jeg en museumsbrosjyre og en plakat med lille My – jeg var nemlig nylig på Tove Jansson-utstilling på Ateneum i Helsinki. Mormor ser for dårlig til å lese lange tekster, for alt må legges under lupe eller lese-TV, men en museumsbrosjyre har passende mengde tekst. Og mormor skulle nok gjerne ha vært på utstillingen.

Det var mormor som åpnet Tove Janssons verden for meg. Mormor hadde alltid Pappaen og havet liggende på nattbordet, og flere mummibøker i hyllene. Jeg leste alltid i dem når jeg var hos henne. Tove Jansson er fortsatt en av de viktigste forfatterne for meg, og nå leser jeg ikke bare mummibøkene, men også «voksenbøkene». Jeg bruker anførselstegn her – for som jeg aldri blir lei av å gjenta: Mummibøkene er ikke entydige barnebøker. Men altså – voksenbøkene. Hvorfor snakker ikke flere om dem? Det har jeg alltid lurt på. I høyden leser folk Sommerboken og kanskje selvbiografien, Billedhuggerens datter. Men folk burde også oppdage Rent spill, Den ærlige bedrageren, Solbyen, Dukkehuset, Den lyttende … samt bøkene som ikke er oversatt til norsk – Stenåkern, Brev från Klara, Anteckningar från en ö, Resa med lätt baggage.

Som de fleste kanskje vet – Tove Jansson var ikke bare forfatter, hun var nærmest et renessansemenneske. I år er det 100 år siden hun ble født, og på jubileumsutstillingen på Ateneum fremstilles hele hennes karriere som kunstner, illustratør, karikaturtegner, tegneserieskaper, dramatiker og forfatter.

Flere museer i Finland har lånt ut kunstverk til Ateneum. Tammerfors kunstmuseum har vært den største leverandøren, med malerier, tegninger og mummitablåer. I tillegg vises kunstverk fra private samlinger – flere har aldri vært utstilt før. Kurator for utstillingen er Tuula Karjalainen, som har skrevet den nyeste Tove Jansson-biografien – Arbeta och älska.

Tuula_Karjalainen_Tove_Jansson_Tee_tyo_ta_ja_rakasta_200114

Det man får se på Ateneum kjennes derfor som en slags biografi i utstillingsform. Alt er med. Alt fra barnetegninger til brev til teaterplakater til skisser til stilleben til private fotografier til førsteutgaver av bøker til et muslingskrin Tove Jansson likte å oppbevare skatter i. Jeg kjenner Tove Jansson godt fra før, både verkene og biografien (som hos henne er tett, tett sammenvevet), og det var flott å få se ting jeg ikke hadde sett før.

Samtidig kjentes utstillingen en tanke overlesset. Det er som om det ikke har foregått en streng nok utvelgelse – som om man ganske enkelt har tatt med alt man kunne finne. Det som fungerer i bokform, fungerer ikke like godt i utstillingsform, og det hele hadde nok tjent på å være mer nedstrippet. Vellet av ulike uttrykksformer går på bekosting av strukturen.

Når det er sagt, så var dette en utstilling som likevel begeistret meg. Det var på grunn av utstillingen at jeg dro til Helsinki, og det angrer jeg ikke på. Jeg føler nok at Tove Janssons stemme blir tydeligst når jeg sitter for meg selv og leser bøkene og betrakter bildene, men det var også en fin opplevelse å vandre rundt på Ateneum, som var et så viktig sted for henne.

Det var nok pennetegningene som traff meg mest – slik er det alltid – og jeg følte meg nærmest andektig ved synet av skissene hennes. Ofte setter jeg nesten mer pris på å se skisser enn det ferdige kunstverket. Skisser kan vise mye av hvordan en kunstner tenker og arbeider.

Jeg skulle ønske jeg hadde noen bilder av skissene fra Pappaen og havet, men siden man jo altså ikke kan knipse vilt på en utstilling, knipset jeg heller et bilde av en skisse i Karjalainens biografi:

IMG_1721

Når det gjelder maleriene, er dette bildet favoritten min:

IMG_1722

Det heter «Familjen», og er malt i 1942. Her ser vi Tove Janssons familie, men også krigen i Finland. En av brødrene er i uniform, og sjakkbrikkene er ikke i svart og hvitt, de er i rødt og hvitt. Familiedynamikken er også dyster. Ingen møter hverandres blikk direkte, avstanden mellom foreldrene er stor, broren ved sjakkbrettet er åpenbart svært nedtrykt, og selv er Tove Jansson nesten totalt distansert fra resten av familien, enda hun står i sentrum. Ansiktet hennes er stivt, nesten hardt, og det er som om hun er på vei til å gå – hun er i ytterklær og holder på å ta på seg hanskene. Hanskedetaljen er kanskje det fineste ved dette bildet.

Ellers er jeg glad i selvportrettet Flickan och skåpet. I Karjalainens bok vises det ved siden av et fotografi av Tove i samme kjole og lignende positur.

IMG_1715

På fotografiet finnes ikke vinduet – på maleriet er vinduet svært viktig. Lyset gir et optimistisk og håpefullt preg, og balanserer ut det som ellers muligens kunne blitt et bilde preget av sjenanse og kanskje også dysterhet. Skjønt posituren til kvinnen er tvetydig – kombinasjonen av den rake ryggen og det bøyde hodet gjør at hun like gjerne kan være selvbevisst som blyg. Jeg liker hvordan figuren nesten glir sammen med skapet, og hvordan det blå fra veggen skimrer i kjolestoffet. Og jeg liker jeg å lese notatet fra Tove, der hun begeistret forteller om at hun hadde på seg sin «mörkröda sidenklänning» under et møte med en medstudent hun var forelsket i.

Dette var like før krigen brøt ut, og alt ble formørket av det at kjæresten skulle tjenestegjøre ved fronten. Forholdet tok slutt under hans første permisjon.

Bildet Nachspiel, også kalt Dagen efter, ble malt under krigen, i 1941.

IMG_1718

Det minner meg om Munchs Døden i sykeværelset, det er vel både perspektivet, grønnfargen på veggene og de ansiktsløse figurene som gjør det. Og det er da heller er ingen lykkelig festscene vi er vitne til. I forbindelse med bildet har Tove Jansson skrevet at det var bra å treffe folk, men «helst ville jag vända mig mot väggen och inte se ett ansikte. Helst inte alls leva så länge det är krig.» Hun var godt kjent med ambivalente fester – da hun var liten lå hun ofte på hyllesengen sin i atelieret og smugkikket når faren festet med svirebrødrene sine. De festene handlet gjerne om å gjenoppleve vinterkrigen, og endte ofte med at kurvstolen ble angrepet med bajonett.

Til sist et lykkeligere maleri:

IMG_1719

Dette er Tuulikki Pietilä – Toves partner fra 1955 og livet ut. Hun var grafiker, og på bildet ser vi henne i fullt arbeid på atelieret. Tuulikki var modell for Too-tikki i Trollvinter, det er ganske lett å se!

tootikki

Med bildet av Too-tikki er vi tilbake til pennetegningene, det uttrykket jeg liker aller best hos Tove Jansson. Her er et par av favorittene mine fra den boken som har betydd mest for meg, helt siden jeg fant den på nattbordet til mormor – Pappaen og havet:

IMG_1733

IMG_1732

Jeg var forresten ivrig på tegnefronten da jeg var yngre, og Tove Janssons penneskraveringer var en veldig viktig inspirasjonskilde. Men jeg ble aldri like tålmodig til å skravere som henne. Det ser man eksempel på her – på et bilde av en bringebærkvast som jeg skriblet ned en gang i tiden.

unnamed-2

I dag er det mest på det litterære planet at jeg henter inspirasjon fra Tove Jansson. Og så tenker jeg vel at jeg burde la meg inspirere i moteveien også. Etter min mening må man kunne kalle henne for et aldri så lite moteikon. Se på denne fantastiske, androgyne stilen!

IMG_1740

Like tøff som David Bowie, spør du meg.

Er alt feminisme?

Forleden dag hadde jeg en kronikk ute på NRK Ytring. Den handler om #FreeTheNipple-bevegelsen. I utgangspunktet hadde jeg kanskje ikke kommet på å sende inn tekst om dette temaet, men jeg ble spurt av Ytring-redaksjonen om jeg ville skrive noe om det, og dermed ble det kronikk. Det var et interessant tema å jobbe med, og vel så interessante var reaksjonene på teksten. De følger nemlig et ganske forutsigbart mønsker.

For litt bakgrunnsinfo om hva #FreeTheNipple går ut på – les journalist Emma Clares opplysende tekst i DN.

Og når det gjelder hva jeg mener om saken – les kronikken min på Ytring her.

Jeg tror jeg gjør det ganske klart i den teksten hva jeg mener, og jeg skal ikke her gå videre inn på kampen for å få amme i offentligheten, være toppløs på stranden eller gå uten BH etc – la det bare være sagt at jeg støtter kampen for et mer naturlig og avslappet syn på kvinnekroppen, og at jeg sympatiserer med amerikanerne, som sliter med langt større begrensninger enn oss europeere. La meg også gjenta at folk naturligvis skal få gjøre hva de vil med brystvortene sine. Det jeg retter kritikk mot i kronikken, er en form for aktivisme som tipper over i det overfladiske og utvannende. Nærmere bestemt selfie-aktivismen. Handler det fortsatt om likestilling når folk legger ut puppeselfies en masse?

Det er ikke ofte jeg siterer fra innlegg i kommentarfelt, men det kom to innvendinger som jeg synes er symptomatiske, og som jeg derfor har lyst til å parafrasere og bruke som utgangspunkt for noen betraktninger:

Burde ikke du betingelsesløst støtte dine medsøstre når de ønsker å utøve sin frihet?

Og:

Du har ingen rett til å spekulere i andre kvinners motiver!

Jo, jeg synes jeg har det. Det er alltid interessant å pirke litt i drivkreftene til enhver massebevegelse – og jeg tror det er sunt med pirking. Det er gjerne kloke, reflekterte mennesker i kjernen av de fleste bevegelser, men all aktivisme kan ha lett for å skli ut. Det vil alltid være folk i utkanten som enten ikke har forstått saken, eller som parasitterer på den for egen vinning. Tenk bare på brystkreft-awareness-selfiene som i starten handlet om å samle inn penger. Folk la ut bilder av seg selv uten sminke og erklærte at de hadde gitt penger til kreftsaken – det kom inn ganske mange penger på den måten, men til slutt begynte folk å dele selfier UTEN å nevne pengedonasjoner, de skrev kanskje bare «For a good cause LOL» Da var poenget ganske borte. Noe lignende skjer når man bruker #FreeTheNipple-bevegelsen til å dele bilder av denne typen.

Når det gjelder det å støtte andre kvinner i ett og alt, så er dette et argument som svært ofte dukker opp. «Der eg kjem fra, betyr feminisme at ein heier på andre jenter,» sa Tone Damli en gang hun hadde blitt kritisert for å spille på sex. Jeg bryr meg ikke om hva Tone Damli spiller på, men jeg er ikke likegyldig til hva hun – og mange andre – tror feminisme er. Det er nemlig en gedigen misforståelse at feminisme dreier seg om å være betingelsesløst for det andre kvinner gjør – bare fordi man er kvinne selv. Feminisme handler ikke om at kvinner skal stå sammen og støtte hverandre, men om at gruppen av bevisstgjorte kvinner og menn som kaller seg feminister, står sammen mot kvinner og menn som undertrykker mennesker på grunnlag av kjønn.

Man kan jo se for seg at menn i kraft av sitt kjønn var forpliktet til å heie på det alle andre menn gjorde – man hører at det blir feil. Det gir ingen mening å ukritisk støtte alle som tilfeldigvis har samme kromosomsammensetning som en selv. En slik «feminisme» er en stagnert feminisme, blottet for slagkraft. Hvis all uenighet skal kveles og erstattes av uforbeholden støtte, blir all mulighet for kritisk tenkning borte. Ja, muligheten for tenkning generelt blir borte.

Ofte registrerer jeg at folk med antifeministisk agenda støtter denne formen for ”feminisme”. Fanger de opp at feminister seg imellom er uenige om hva som er god feminisme, eller til og med stiller spørsmålstegn ved om en bestemt sak i det hele tatt dreier seg om feminisme, kommer de straks på banen og snakker om militant feminisme og meningstyranni. Og mange kvinner synes ikke de kan kalle seg for feminister hvis de ikke kan forvente å få applaus fra feministisk hold for absolutt alt de foretar seg.

Hvor kommer denne tanken fra – om at man nærmest har krav på jubelrop fra feminister dersom man er kvinne og foretar seg noe?

Mange ganger kommer dette kravet om støtte fra kvinner som kler av seg for kamera. ”Jeg utøver min frihet som kvinne, det burde feminister heie på,” sier de, og høster hurrarop fra kommentarfeltkrigerne (som i andre sammenhenger ikke er spesielt ivrige på å støtte kvinner): Ja! Det er supert at kvinner kler av seg! Mer pupp!

Jeg synes altså ikke at man skal forby noen å kle av seg. Det skulle bare mangle. Man har rett til å gjøre som man vil. Men man har ikke krav på å få sine handlinger definert som feministiske statements. Og man har ikke krav på å reservere seg mot at ens handlinger drøftes.

Jeg kommer til å fortsette å stille meg tvilende til om det virkelig handler om kvinnesak når man legger ut wet t-shirt-bilder av seg selv på sosiale medier. Folk må gjerne poste selfier herfra og til månen, men ingen kan kreve å bli ansett som feministiske heltinner fordi de gjør det.

BrZyD20CEAAB3IR.jpg-large