Noen personlige betraktninger rundt renessansemennesket Tove Jansson

Forleden var jeg og besøkte mormor på 90. Med meg hadde jeg en museumsbrosjyre og en plakat med lille My – jeg var nemlig nylig på Tove Jansson-utstilling på Ateneum i Helsinki. Mormor ser for dårlig til å lese lange tekster, for alt må legges under lupe eller lese-TV, men en museumsbrosjyre har passende mengde tekst. Og mormor skulle nok gjerne ha vært på utstillingen.

Det var mormor som åpnet Tove Janssons verden for meg. Mormor hadde alltid Pappaen og havet liggende på nattbordet, og flere mummibøker i hyllene. Jeg leste alltid i dem når jeg var hos henne. Tove Jansson er fortsatt en av de viktigste forfatterne for meg, og nå leser jeg ikke bare mummibøkene, men også «voksenbøkene». Jeg bruker anførselstegn her – for som jeg aldri blir lei av å gjenta: Mummibøkene er ikke entydige barnebøker. Men altså – voksenbøkene. Hvorfor snakker ikke flere om dem? Det har jeg alltid lurt på. I høyden leser folk Sommerboken og kanskje selvbiografien, Billedhuggerens datter. Men folk burde også oppdage Rent spill, Den ærlige bedrageren, Solbyen, Dukkehuset, Den lyttende … samt bøkene som ikke er oversatt til norsk – Stenåkern, Brev från Klara, Anteckningar från en ö, Resa med lätt baggage.

Som de fleste kanskje vet – Tove Jansson var ikke bare forfatter, hun var nærmest et renessansemenneske. I år er det 100 år siden hun ble født, og på jubileumsutstillingen på Ateneum fremstilles hele hennes karriere som kunstner, illustratør, karikaturtegner, tegneserieskaper, dramatiker og forfatter.

Flere museer i Finland har lånt ut kunstverk til Ateneum. Tammerfors kunstmuseum har vært den største leverandøren, med malerier, tegninger og mummitablåer. I tillegg vises kunstverk fra private samlinger – flere har aldri vært utstilt før. Kurator for utstillingen er Tuula Karjalainen, som har skrevet den nyeste Tove Jansson-biografien – Arbeta och älska.

Tuula_Karjalainen_Tove_Jansson_Tee_tyo_ta_ja_rakasta_200114

Det man får se på Ateneum kjennes derfor som en slags biografi i utstillingsform. Alt er med. Alt fra barnetegninger til brev til teaterplakater til skisser til stilleben til private fotografier til førsteutgaver av bøker til et muslingskrin Tove Jansson likte å oppbevare skatter i. Jeg kjenner Tove Jansson godt fra før, både verkene og biografien (som hos henne er tett, tett sammenvevet), og det var flott å få se ting jeg ikke hadde sett før.

Samtidig kjentes utstillingen en tanke overlesset. Det er som om det ikke har foregått en streng nok utvelgelse – som om man ganske enkelt har tatt med alt man kunne finne. Det som fungerer i bokform, fungerer ikke like godt i utstillingsform, og det hele hadde nok tjent på å være mer nedstrippet. Vellet av ulike uttrykksformer går på bekosting av strukturen.

Når det er sagt, så var dette en utstilling som likevel begeistret meg. Det var på grunn av utstillingen at jeg dro til Helsinki, og det angrer jeg ikke på. Jeg føler nok at Tove Janssons stemme blir tydeligst når jeg sitter for meg selv og leser bøkene og betrakter bildene, men det var også en fin opplevelse å vandre rundt på Ateneum, som var et så viktig sted for henne.

Det var nok pennetegningene som traff meg mest – slik er det alltid – og jeg følte meg nærmest andektig ved synet av skissene hennes. Ofte setter jeg nesten mer pris på å se skisser enn det ferdige kunstverket. Skisser kan vise mye av hvordan en kunstner tenker og arbeider.

Jeg skulle ønske jeg hadde noen bilder av skissene fra Pappaen og havet, men siden man jo altså ikke kan knipse vilt på en utstilling, knipset jeg heller et bilde av en skisse i Karjalainens biografi:

IMG_1721

Når det gjelder maleriene, er dette bildet favoritten min:

IMG_1722

Det heter «Familjen», og er malt i 1942. Her ser vi Tove Janssons familie, men også krigen i Finland. En av brødrene er i uniform, og sjakkbrikkene er ikke i svart og hvitt, de er i rødt og hvitt. Familiedynamikken er også dyster. Ingen møter hverandres blikk direkte, avstanden mellom foreldrene er stor, broren ved sjakkbrettet er åpenbart svært nedtrykt, og selv er Tove Jansson nesten totalt distansert fra resten av familien, enda hun står i sentrum. Ansiktet hennes er stivt, nesten hardt, og det er som om hun er på vei til å gå – hun er i ytterklær og holder på å ta på seg hanskene. Hanskedetaljen er kanskje det fineste ved dette bildet.

Ellers er jeg glad i selvportrettet Flickan och skåpet. I Karjalainens bok vises det ved siden av et fotografi av Tove i samme kjole og lignende positur.

IMG_1715

På fotografiet finnes ikke vinduet – på maleriet er vinduet svært viktig. Lyset gir et optimistisk og håpefullt preg, og balanserer ut det som ellers muligens kunne blitt et bilde preget av sjenanse og kanskje også dysterhet. Skjønt posituren til kvinnen er tvetydig – kombinasjonen av den rake ryggen og det bøyde hodet gjør at hun like gjerne kan være selvbevisst som blyg. Jeg liker hvordan figuren nesten glir sammen med skapet, og hvordan det blå fra veggen skimrer i kjolestoffet. Og jeg liker jeg å lese notatet fra Tove, der hun begeistret forteller om at hun hadde på seg sin «mörkröda sidenklänning» under et møte med en medstudent hun var forelsket i.

Dette var like før krigen brøt ut, og alt ble formørket av det at kjæresten skulle tjenestegjøre ved fronten. Forholdet tok slutt under hans første permisjon.

Bildet Nachspiel, også kalt Dagen efter, ble malt under krigen, i 1941.

IMG_1718

Det minner meg om Munchs Døden i sykeværelset, det er vel både perspektivet, grønnfargen på veggene og de ansiktsløse figurene som gjør det. Og det er da heller er ingen lykkelig festscene vi er vitne til. I forbindelse med bildet har Tove Jansson skrevet at det var bra å treffe folk, men «helst ville jag vända mig mot väggen och inte se ett ansikte. Helst inte alls leva så länge det är krig.» Hun var godt kjent med ambivalente fester – da hun var liten lå hun ofte på hyllesengen sin i atelieret og smugkikket når faren festet med svirebrødrene sine. De festene handlet gjerne om å gjenoppleve vinterkrigen, og endte ofte med at kurvstolen ble angrepet med bajonett.

Til sist et lykkeligere maleri:

IMG_1719

Dette er Tuulikki Pietilä – Toves partner fra 1955 og livet ut. Hun var grafiker, og på bildet ser vi henne i fullt arbeid på atelieret. Tuulikki var modell for Too-tikki i Trollvinter, det er ganske lett å se!

tootikki

Med bildet av Too-tikki er vi tilbake til pennetegningene, det uttrykket jeg liker aller best hos Tove Jansson. Her er et par av favorittene mine fra den boken som har betydd mest for meg, helt siden jeg fant den på nattbordet til mormor – Pappaen og havet:

IMG_1733

IMG_1732

Jeg var forresten ivrig på tegnefronten da jeg var yngre, og Tove Janssons penneskraveringer var en veldig viktig inspirasjonskilde. Men jeg ble aldri like tålmodig til å skravere som henne. Det ser man eksempel på her – på et bilde av en bringebærkvast som jeg skriblet ned en gang i tiden.

unnamed-2

I dag er det mest på det litterære planet at jeg henter inspirasjon fra Tove Jansson. Og så tenker jeg vel at jeg burde la meg inspirere i moteveien også. Etter min mening må man kunne kalle henne for et aldri så lite moteikon. Se på denne fantastiske, androgyne stilen!

IMG_1740

Like tøff som David Bowie, spør du meg.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s