Én måned, 31 positurer

Alle har noen positurer hvor utviklingen står bom stille, år etter år. Selv har jeg to akilleshæler – jeg sliter med en bestemt type vridninger, og jeg får ikke anklene bak hodet. Dette siste har jeg vel til felles med de aller fleste – man har jo sjelden i dagliglivet behov for å krysse anklene bak nakken, men i yoga er det en viktig milepæl. Når man får det til, er det et vell av positurer som blir mulige.

For meg er det en låsning i hoftene som gjør at det står stille på både denne fronten og når det gjelder visse typer vridninger. Derfor kastet jeg meg over en få-foten-bak-hodet-«yoga challenge» (som hadde det pinlige navnet #shesgotlegs) som dukket opp på Instagram. Slike challenges settes i gang av ivrige yogafolk hver måned, og denne gangen handlet det om å åpne opp hoftene. Jeg gikk i gang, fullt klar over at jeg måtte blottlegge en del svakheter, men det er også noe av poenget – man deler med hverandre hva man jobber med, hva som er vanskelig, hva som er lett, hvordan man modererer øvelsene.

Jeg må medgi at jeg ikke fikk tatt bildene hver enkelt dag i måneden, slik man egentlig skal – jeg tok de fleste tidlig i august, under en sommerferie hos opphavet. Er nemlig ikke så dreven på yogaselfiefronten. Men jeg har utført øvelsene hver dag, og de har hjulpet! Jeg har fremdeles ikke anklene bak hodet, men jeg har kommet nærmere – og en virkelig milepæl er nådd: Jeg kan nå «binde» i Marichyasana C.

Slik forløp «the #shesgotlegs #yogachallenge»:

Dag 1

Eka Pada Rajakapotasana
Fantastisk øvelse for å strekke piriformismuskelen, som er kronisk stram hos meg. Det er særlig den liggende øvelsen som gir denne strekken. Setter man seg opp, kan man nærme seg backbend – det bør man ikke gjøre dersom man ikke er varm. Da kan det være lett å knipe i korsryggen. Det er også viktig å huske på å ikke presse forreste legg til å ligge kant i kant med kortsiden av matten hvis det gjør vondt i kneet. Her er det hoften som skal ta strekken.

IMG_2404

Dag 2

Parsva Konasana
En av favorittpositurene mine – gir en god strekk på innsiden av låret, og ikke minst, den strekker hele yttersiden av kroppen. Her er det viktig å rotere brystkassen oppover fra låret, nesten mot taket, og forsøke å holde låret parallelt med gulvet. Er det ikke parallelt, bør man heller rette seg litt opp og legge albuen på kneet. Her gjør jeg den «bundne» varianten – jeg holder meg om håndleddet bak ryggen. Slik blir det også en god skulderåpner.

IMG_2403

Dag 3

Prasarita Padottanasana A
Denne øvelsen slet jeg lenge med. Ikke fordi jeg ikke kom ned, men fordi jeg holdt på å besvime når jeg skulle opp. Løsningen ble å puste så grunt jeg bare kunne mens jeg var der nede – faktisk – for hvis jeg pustet for dypt, fikk jeg for mye oksygen til hjernen. Nå er all svimmelheten borte, og jeg kan nyte full Ujjayi-pust. Fortsatt har jeg litt å gå på – i Intermediate Ashtanga er det en positur hvor man skal få overkroppen igjennom bena og gå frem og tilbake på matten … jeg er ikke der ennå.

IMG_2401

Dag 4

Utthita Hasta Padangusthasana
«Alle hater denne øvelsen,» hørte jeg en yogalærer si en gang. Ikke jeg – jeg har danset, så øvelsen føles naturlig. Men fordi den kjennes enkel, er det desto viktig å bevare fokuset og ikke gli unna i hodet – det er min konstante utfordring. Her har jeg for øvrig lekt litt med øvelsen, jeg gjør den vridde versjonen – Parvirtta Hasta Padanghusthasana, samt Trivikramasana. Støttet til et plommetre.

IMG_1981

Dag 5

Paschimottanasana
For meg kan dette lett bli en avslapningsøvelse, siden jeg er myk. Derfor er det viktig å ikke miste konsentrasjonen og bare «dette» fremover – hele tiden må jeg aktivere Uddiyana Bandha, stramme de nederste magemusklene og trekke dem inn. Slik blir det en aktiv positur.

IMG_2045

Dag 6

Janu Sirsasana A
Nok en god piriformisstrekk. Øvelsen kan være farlig for kneet hvis man ikke passer på å rotere fra hoften – da jeg begynte med yoga, fikk jeg en liten skade på yttersiden av kneet. Heldigvis ble jeg fort bra, men har alltid vært veldig oppmerksom etter det. I tillegg må jeg passe på fotsålen min – den vil hele tiden vende innover.

IMG_2070

Dag 7

Prasarita Padottanasana C
Den beste skulderåpneren i verden. Men den må gjøres daglig, det har jeg merket – skuldrene stivner fort.

IMG_2085

Dag 8

Marichyasana A
Ah – her glemte jeg å tenke på fotsålen. Den vender innover. Jeg var nok mest opptatt av å buksere meg på plass mellom stuemøblene til opphavet. Uansett – dette er en øvelse hvor armene mine erfor korte … jeg når ikke håndleddet mitt. Men jeg satser på at de blir lengre!

IMG_2171

Dag 9

Marichyasana B
Denne kunne jeg lenge ikke gjøre, på grunn av kneskaden. Ikke kunne jeg sitte i halv lotus heller. Men da det løsnet, løsnet det virkelig. Helt i mål er jeg dog ikke – jeg skal helst holde rundt mitt eget håndledd bak ryggen. Her holder jeg fortsatt bare fingertuppene.

IMG_2177

Dag 10

Ardha Baddha Padma Paschimottanasana
Posituren som er nesten like vanskelig å uttale som å utføre! Nok en positur basert på halv lotus. Den har vært lett så lenge jeg har gjort lotus, men jeg jobber fortsatt med å få kneet nærmere gulvet.

IMG_2197

Dag 11

Sanskritnavnet? Vet ikke. Men dette er i alle fall en øvelse som skal åpne opp innsiden av lårene. Man bruker tyngdekraft – og tålmodighet. Det beste er å bli liggende i minst fem minutter. Blir man utålmodig, kan man trene magemusklene samtidig.

IMG_2402

Dag 12

Marichyasana C
Her har vi den – den grusomme øvelsen jeg aldri har fått til, inntil for noen dager siden! Jeg har ikke bildebevis, men det skjedde altså ikke før i forgårs. Helt til nylig har jeg hatt en merkelig, stikkende fornemmelse i lysken, og det har hindret meg i å få en god vridning. I vår ble jeg så utålmodig og ivrig at jeg pådro meg en kortvarig skade. Siden tok jeg det med ro – men nå løsnet det altså. På bildet ser jeg fortsatt temmelig gretten ut, siden det er så vanskelig. Heldigvis har jeg andre vridninger i ermet som går lettere – som bundet Parivrtta Parsva Konasana.

IMG_2205

Dag 13

Navasana
«Båten» er det også vanlig å hate. Men jeg liker den. Grunnen til at mange sliter i den, er ikke at de mangler styrke i kjernemuskulaturen, men at de har korte hamstrings. Det har ikke jeg – derfor går det bra. Men jeg kan alltid trene på å få rettere rygg.

IMG_2215

Dag 14

Padmasana
Lotus var lenge en utilgjengelig positur – jeg brukte over et år på få det til. Jeg har fortsatt mye å gå på, men endelig kan jeg sitte bekvemt og avslappet i lotusstillingen, og det er jeg veldig glad for. Dette er en positur som gir både ro og fokus – det er ikke uten grunn at det er en vanlig meditasjonsstilling.

IMG_2220

Dag 15

Tarasana
Dette er en av de viktigste øvelsene på veien mot «anklene bak hodet»-målet. Som i den liggende spagatstillingen over, så er det tålmodighet og tid som gjelder. Man kan gjerne ligge i hele ti minutter. For meg er det en kjempeutfordring, for jeg kan nesten ikke ligge stille i så mye som tre minutter. Men jeg prøver å bli flinkere, for det er ikke før man har ligget slik en stund, at muskelvevet begynner å åpne seg.

IMG_2230

Dag 16

Krounchasana
Dette er en positur fra Intermediate Series, og den synes jeg er langt enklere å få til enn en positur i Primary Series som ligner. Ashtanga kan være litt tilfeldig på den måten – jeg har øvelser i Primary som jeg sliter med, men samtidig øvelser fra både Intermediate og Advanced som faller meg lett. Men – hvis jeg ikke får anklene bak nakken snart, blir jeg aldri ferdig med Primary.

IMG_2231

Dag 17

Supta Padangusthasana
Denne øvelsen elsker jeg – selvsagt fordi jeg synes den er enkel. Jeg måtte leke meg litt også, og hive en «standing split» – Urdhva Prasarita Ekapadasana. Men jeg innser at problemet mitt er at jeg bruker altfor mye tid på å finpusse det jeg er god på, og litt for lite tid på å kjempe meg igjennom det jeg virkelig er dårlig på.

IMG_2235

Dag 18

Baddha Konasana
Her er en øvelse jeg sliter med. Stive piriformismuskler gjør at jeg ikke kommer så dypt ned mot gulvet som jeg skal, og jeg synes ikke det går fremover. Men skal jeg være ærlig med meg selv, bruker jeg altså altfor lite tid på denne øvelsen. Helst bør man sitte slik i mer enn de tradisjonelle fem pustene, hvis man vil ha fremgang.

IMG_2246

Dag 19

Upavishta Konasana
Denne elsker jeg. Men jeg husker jeg hatet den da jeg drev med ballett. Da hadde jeg ennå ikke forstått hvor viktige hoftene er i alle forward folds – jeg strevde med å få pannen i gulvet, i stedet for magen og brystet. Nå har jeg omtrent en så dyp strekk som det går an, men jeg merker fortsatt at hvis noen justerer meg og trykker hoftene mine ned mot gulvet, har jeg mer å gå på.

IMG_2242

Dag 20

Kurmasana
Her kan bildet bedra – det ser nok ut som om jeg mestrer denne posituren bra, men i virkeligheten står jeg fast og kommer meg ikke videre. Albuene mine er under bena – det gjør at jeg ikke kan løfte hælene fra gulvet. Inntil jeg får anklene bak hodet, kommer jeg meg ikke videre i Kurmasana. Men jeg ligger i det minste flatt mot gulvet. Det skal jeg ha.

IMG_2253

Dag 21

Eka Hasta Bhujasana
Dårlig bildevinkel, men forhåpentlig synes det at jeg her svever over matten. Det trodde jeg aldri jeg skulle klare, jeg så for meg at man måtte være umenneskelig sterk. Det er jeg beviselig ikke – og likevel går det. Her handler det mest om teknikk, og det å hekte knehasen så høyt opp man kan. Og bruke kjernemuskulaturen, så klart.

IMG_2206

Dag 22

Astavakrasana
Veldig artig øvelse! Man går tradisjonelt inn i denne fra Eka Hasta Bhujasana (over), men her viser jeg hvordan man kan gjøre det på en litt enklere måte. Det gjelder å klemme lårene så hardt man kan rundt sin egen overarm, og deretter tippe fremover. Man må selvsagt ha en stabil Chaturanga, men faktisk er dette lettere for armene enn en ekte Chaturanga.

IMG_2267

Dag 23

Bakasana
Egentlig skulle jeg gjort Tittibasana her. Men det får bli når hoftene er åpnere. Foreløpig gjør jeg denne – en fin øvelse som overhodet ikke krever styrke, bare balanse.

IMG_2276

Dag 24

Ananda Balasana
Såkalt «happy baby» er en av de mystiske positurene som alle liker, bortsett fra meg, for det går bare ikke fremover. Her skal knærne ned i gulvet på siden av kroppen, men jeg har stått på stedet hvil i evigheter. De eneste gangene jeg merker at det løsner, er når jeg blir justert. Men da må den som justerer ligge med full kroppstyngde over meg, men skuldrene mot mine fotsåler. Først da kan jeg merke at det begynner å gi etter i hoftene.

IMG_2299

Dag 25

Parighasana
Her jukser jeg – egentlig var det en annen øvelse som var oppgitt, nemlig Archer’s Pose, men jeg var for stiv i hoftene. Så jeg gikk for Parighasana i stedet, bundet sådan. Jeg stikker nemlig armen innunder låret og holder i foten som er skjult på bildet. Jeg liker denne typen vridninger, det hender jeg også gjør Janu Sirsasana D på den måten, for det er en måte å jobbe hele benet bak nakken på.

IMG_2405

Dag 26

Supta Kurmasana
For meg er dette fortsatt en klønepositur. Jeg har faktisk føttene bak bakhodet her, men så lenge jeg ikke også får leggene bak skuldrene, får jeg ikke jobbet meg dypere. Men det er bedre enn det var!

IMG_2321

Dag 27

Eka Pada Sirsasana
Jeg får foten bak hodet, det er jeg veldig fornøyd med, men fortsatt må jeg sitte med knekk i nakken for å få det til. Jeg gleder meg til jeg en dag kan sitte oppreist!

unnamed

Dag 28

Kasyapasana
Den liggende versjonen av Eka Pada Sirsasana. Første bilde her er tatt da jeg forsøkte Eka Pada Sirsasana – og veltet. Antagelig bør jeg nok gjøre flere hofteåpnere – som den på bilde nummer to.

IMG_2328

Dag 29

Supta Trivikramasana
Erstatningsøvelse for Dwi Pada Sirsasana (anklene i kryss bak hodet). Selv om jeg ikke får bøyd benet bak nakken og skuldrene, kan jeg trene på å åpne opp. Dette er en ypperlig øvelse for det, og jeg merker jeg får tøyd dypere for hver gang.

IMG_2338

Dag 30

Sanskritnavnet? Vet ikke. Kjenner den bare som Grasshopper Pose. Den oppgitte øvelsen var egentlig Yoginidrasana – den liggende versjonen av Dwi Pada Sirsasana, men Grasshopper Pose var oppgitt som alternativ. En armbalanseøvelse som virket helt umulig første gang jeg så den, men som nå har blitt enkel. Det kommer ikke an på styrke, det kommer ikke an på balanse, det kommer først og fremst an på vridning. Det gjelder å få foten så langt opp på overarmen som mulig, og så tippe over til siden. Altså – det trengs balanse og styrke. Men ikke så mye som jeg trodde. Antagelig vil mange øvelser som jeg i dag ikke får til, kjennes sånn når jeg til slutt mestrer dem.

IMG_2383

Dag 31

Ustrasana
Backbends – jeg har et elsk-hat-forhold til dem. Mest hat. Selv om de fleste backbends ikke er fysisk vanskelige for meg, så vegrer jeg meg likevel. Jeg får litt panikk når jeg står i backbends. Litt fordi jeg føler meg «eksponert» i struperegionen, litt fordi det blir vanskeligere å puste. Jeg merker at jeg ofte gjør færre backbends enn jeg bør. Hver dag må jeg overtale meg selv. Her på bildet har jeg forresten valgt å en litt uortodoks håndbevegelse – ikke vet jeg hvorfor, men sannsynligvis tøffer jeg meg.

10615558_10152658274926125_4683027484527324985_n

På sanskrit er det et ord som heter «tapas» – det betyr «disiplin». Etter denne #yogachallenge-måneden, tror jeg at jeg har litt mer «tapas», og det er nok det som skal til for at jeg skal nå målet om begge anklene i kryss bak nakken.

Reklamer

Yoga og styrke

Av og til slår det meg: Yoga har et imageproblem. Dette bunner stort sett i manglende kunnskap hos den ikke-yogiske hop, men det må også sies at yogafolket selv skaper grobunn for fordommer. En del myter lever nemlig i beste velgående i yogaverdenen.

Mytene er gjerne knyttet til bestemte positurer. Jeg snakker ikke om det spirituelle her, som for eksempel tanken om hva ulike mudraer – håndposisjoner – kan gjøre for sjel og sinn, men om pseudovitenskapelige forklaringer på hvorfor ulike positurer er fysisk helsebringende.

En myte handler om at skulderstående stimulerer skjoldbruskkjertelen og motvirker hypotyreose. En annen dreier seg om at menstruerende kvinner ikke bør stå på hodet – dette er en ufundert påstand med patriarkalske undertoner.

Så har vi myten om at man kan detoxe kroppen ved hjelp av vridninger. Det har jeg skrevet litt om her, og les gjerne enda mer i denne artikkelen.

Forresten – rett skal være rett, det er ikke bare yogafolk som snakker om detox. Detox er jo big business, enten det dreier seg om hvetegress eller jucing (en take-down av sistnevnte farsott her).

Men tilbake til dette med fordommer mot yoga. Hovedanliggendet med denne bloggposten var å si noen ord om myten om at yoga ikke bygger styrke. Så la meg allerede nå slå det fast: Yoga er god styrketrening. Men det er det mange som ikke tror på. Yogautøvere, særlig de med svært synlig muskeldefinisjon, blir ofte spurt om de løfter vekter i tillegg. Mange kan ikke se for seg at det er mulig å oppnå en sterk kropp med yoga alene.

Yogalærer Kino MacGregor, som ikke pleide å trene før hun begynte med yoga, løfter aldri vekter.
Yogalærer Kino MacGregor, som ikke pleide å trene før hun begynte med yoga, løfter aldri vekter.

At yoga er god styrketrening, er selvsagt en sannhet med modifikasjoner. Yoga og yoga er ikke alltid det samme. Det finnes et vell av ulike yogaformer, og noen er for lite fysisk krevende til at man kan få særlig styrkegevinst. La meg i all hast skyte inn at yoga i sitt vesen baserer seg på ganske mye mer enn styrking av muskler, og for mange er det en rent åndelig eller mental praksis. Uansett – man må presisere hvilken form for yoga man snakker om når man peker på styrketreningseffekten.

Selv praktiserer jeg ashtanga yoga, samt friere former for vinyasa yoga. Ashtanga, som består av faste positurer bundet sammen av dynamiske vinyasaøvelser, regnes som den fysisk mest krevende formen for yoga. Kun en liten håndfull mennesker på kloden praktiserer alle seks seriene. Det er gjerne ashtangier som fnyser aller mest høylydt når påstander om at yoga ikke styrker kroppen kommer. Tross alt – slik kan ashtanga se ut:

Derfor var forundringen stor i ashtangamiljøet da New York Times publiserte en artikkel der de viser til en undersøkelse som avdekket at yoga ikke gir tilstrekkelig styrketrening – en undersøkelse som faktisk var basert på ashtanga.

After eight months, the yoga practitioners had developed more powerful legs compared with at the study’s start and with those of the control group, but had not increased strength in other muscles or improved their cardiovascular fitness.

I tillegg ble yoga stemplet som «too gentle physically to be anyone’s lone exercise.»

Konklusjonen er lett å skjønne når man ser nærmere på hvordan testen foregikk. Yogagruppen som var testet, hadde nemlig gjort kun to økter ashtanga i uken, hver av dem på kun 60 minutter.

Men 60 minutters vektløfting i uken gir jo resultater, sier vel yogaskeptikere med vann på mølla. Det stemmer, og undersøkelsen viser at 60 minutters ashtanga også gir fremgang – «the yoga practitioners had developed more powerful legs compared with at the study’s start and with those of the control group», heter det jo i undersøkelsen. Årsaken til at yogautøverne ikke hadde utviklet betydelig med armstyrke eller fått økt kondis er enkel: På 60 minutter rekker man ikke stort mer enn de stående øvelsene – som nettopp styrker bena. Det eneste som styrker armene og oppøver kondisen i første del av ashtangaserien, er solhilsenene. Og dem er det bare ti av. Det er først i sekvensen som kommer etter den stående delen, at overkroppen i betydelig grad får styrket seg. Men der får den altså styrket seg til gagns, man får også kjørt seg når det gjelder kondisen. Forklaringen på det overraskende testresultatet er med andre ord åpenbar. Mindre enn en halv ashtangaøkt ble testet. En annen svakhet er at det bare var 16 personer med i studien, og at 37% droppet ut underveis.

En tredje svakhet er at studien ikke tok i betraktning at ashtanga tradisjonelt praktiseres seks dager i uken. Ikke fordi ashtanga er så ineffektivt at man må holde på seks dager i uken for å få treningseffekt. Man får treningseffekt av to (komplette) ashtangaøkter i uken – ja, én også. Men seriøse ashtangier trener seks dager i uken. Å undersøke en gruppe som gjør en halv serie to ganger i uken, gir ikke et realistisk bilde av en ashtangapraksis. Ashtanga baseres på stadig progresjon, og skal man ha fremgang, krever det mer enn to økter. Her må jeg skyte inn at den fremgangen ikke bare skal handle om det fysiske. Det handler også om den berømmelige indre roen. 

Men med fysisk fremgang følger økt treningseffekt, særlig når det gjelder kondisjonsaspektet. Før man er sterk nok til å ta en komplett vinyasa mellom hver sittende øvelse, uten å komme ut av pusterytmen, kan man heller ikke komme opp i det tempoet det er meningen at en ashtangaserie skal praktiseres i. Folk som vil trene til Oslo Maraton, bør selvsagt velge intervalltrening og langkjøring fremfor ashtanga. Men det må også nevnes at folk som har god løpeform, likevel ofte mister pusten når de gjør tre solhilsener (særlig Surya Namaskara B) på rad. Vinyasa er kondisjonstrening, men handler om å effektivisere pusten snarere enn om å presse seg opp i makspuls.

Ashtanga ikke er en quick-fix. Ønsker man raske resultater og rippede muskler å vise frem på Instagram, er det nok andre treningsformer man først og fremst bør satse på. Man får større muskler av vektløfting. Men muskelkontroll er en helt annen ting, og jeg kommer nok alltid til å synes det er morsommere å stå opp ned enn å løfte på ting.

IMG_0438

Jeg kan for øvrig også løfte tyngre enn jeg kunne før – det var praktisk sist gang jeg flyttet. Det er ene og alene yoga som har gitt meg styrke i overkroppen. Før jeg begynte med yoga, hadde jeg bare danset og løpt. Jeg eide ikke armstyrke, og på min første yogatime klarte jeg ikke chaturanga med knærne nedi engang. Men jeg ble fort sterkere, og når jeg – med mitt elendige utgangspunkt – kunne bli sterk av yoga, sier det mye om yoga.

Personen som sendte inn spørsmål til «treningseksperten» i New York Times lurte:

Is yoga sufficient strength exercise for optimal health, or do I have to lift weights in a fitness center?

Ashtangalærer Eddie Stern kom med denne tørre bemerkningen i kommentarfeltet:

First off, perhaps try defining ‘optimal health’, and then decide what parameters will meet that.

Så fulgte han opp med:

A consideration that is missing from these types of analyses is that one will, generally speaking, get good at what you train for. If you practice Ashtanga Yoga regularly, you will build up the necessary strength, stamina and endurance that is required to practice it – but you won’t necessarily build a generic measurement like hand-grip strength. You also will not necessarily increase your ability to practice any other type of yoga other than Ashtanga. Lifting weights makes you good at lifting weights, running makes you good at running, and practicing yoga makes you good at yoga. Practicing one does not necessarily improve other measures, just like being able to speak French won’t help you with a Spanish test. But to answer the question simply: will yoga make you stronger? Of course it will. But a lot of it depends on which type of practice you do, what your needs are, and who is teaching you.

Personlig er jeg glad jeg slipper å tasse fra apparat til apparat på et helsestudio for å bli sterkere! Noe av det beste ved yoga, er at det ikke krever annet utstyr enn en matte og et par kvadratmeter – og man trenger strengt tatt ikke alltid matten heller.

IMG_2178

Når det gjelder dette med «lone exercise», så tror jeg alle kan være enige om at det ikke er nok å trene konsentrert noen ganger i uken eller til og med hver dag – det er generell fysisk aktivitet som er nøkkelen til god helse. Sitter man på baken hele tiden mens man ikke trener, bør man nok vurdere å røre ganske mye mer på legemet.

Så trenger man jo ikke holde seg slavisk til én treningsform heller. Det er gøy å variere. Selv har jeg altså nettopp begynt å lære å gi juling. Noe må jeg jo balansere ut min indre ro med.

Fight, not flight

Da jeg var rundt ti – tolv år, skrev jeg en del historier og lagde en del tegneseriestriper om en jente som hadde svart belte i karate. Jeg tror i grunnen ikke jeg drømte om å begynne på karate selv, men jeg syntes de som drev med karate var tøffe. Selv danset jeg heller.

Jeg har nok egentlig aldri sett for meg at kamsport skulle være noe for meg – jeg finnes ikke aggressiv, jeg har aldri slått noen, har aldri kjent på trangen til det heller, og jeg har alltid vært overbevist om at flight-impulsen min er sterkere enn fight-impulsen. Men nettopp derfor gikk det opp for meg at jeg kanskje burde utfordre meg selv litt. Det traff meg i det øyeblikket jeg tok meg selv i å virkelig skvette da en jeg kjenner demonstrerte et Kung Fu-spark og noen slag i min retning. Han sto på god avstand, og situasjonen var jo ikke akkurat truende, så etterpå tenkte jeg litt over reaksjonen min. Jeg kom frem til at jeg kunne ha godt av å være litt mindre skvetten. Og at det kunne være greit å kunne litt om selvforsvar.

Samme uke meldte jeg meg på den mest brutale kampsporten som finnes, nemlig Krav Maga. En kollega av meg hadde snakket så entusiastisk om det, så etter at hun hadde gitt meg noen ekstra dytt i ryggen, var påmeldingen et faktum. Og nå har jeg nettopp vært på min første time.

Jeg tror ikke jeg har hatt så høyt adrenalinnivå på lenge – selv ikke da jeg hang i kroker på Oslo SusCon i juli.

«Er det ikke deilig å slå løs?» spurte instruktørene der vi sto parvis og bokset og sparket på pads som den andre holdt. Nei, jeg må innrømme at jeg ikke syntes det. For meg er det å slå cirka det mest unaturlige jeg kan foreta meg. Jeg har en enorm sperre. Og jeg blir virkelig redd når noen sparker mot meg, enda jeg holder en tykk boksepute foran meg. Så – jeg får gå ut fra at dette er sunt for meg. Kanskje jeg etter hvert vil klare å brøle truende idet jeg angriper, slik vi ble instruert til å gjøre. Det gikk ikke i dag. Og jeg sa unnskyld halvparten av gangene etter at jeg hadde sparket

Bryting, derimot, som vi fikk teste litt ut, gikk faktisk overraskende bra. Da satte konkurranseinstinktet inn, og jeg ga alt. Det var bare om å gjøre å skaffe seg det innerste grepet på motparten, så det var ikke noe jeg følte kunne skade eller gjøre vondt. Det var gøy, og jeg oppdaget dessuten at yogaen har skaffet meg muskler jeg kan bruke til andre ting enn vinyasa og håndstående. Det tar nok litt tid før jeg kan synes det er gøy med det mer aggressive. Men forhåpentlig blir jeg litt tøffere for hver gang.

Krav Maga er ikke en spesielt elegant kampsport – det er lite «snikende tiger, skjult drage» over det. Krav Maga dreier seg bare om kjapt, enkelt og effektivt selvforsvar. Men effektivt blir det bare om jeg kan få vekk impulsen til å snu meg bort med hendene over hodet når noen kommer mot meg. Det håper jeg at jeg klarer i løpet av de neste månedene!

Akkurat nå tenker jeg mest på at jeg synes det er uhyggelig at vi fikk utdelt tannbeskyttere sammen med treningsdrakten. Og susp.

Jeg ser frem til neste trening med frykt og beven.

Øver på tøft tryne.
Øver på tøft tryne.

Allting er meget usikkert, og det er nettopp det som beroliger meg

Himmelen var nesten svart, men snøen var lysende blå i måneskinnet.

Havet lå og sov under isen, og langt nede mellom røttene i jorden drømt alle småkrypene om våren. Men det var langt fram, for året hadde ikke kommet lenger enn et stykke over nyttår.

Akkurat der dalen gjorde en myk sving før den steg mot fjellene, lå et hus som var helt nedsnødd. Det lignet en tilfeldig henkastet snøfonn og så svært ensomt ut. Like ved slynget elven seg kullsvart mellom issvullene, strømmen hadde holdt vannet åpent hele vinteren. Men det gikk ingen fotspor over broen, og rundt huset var snøfonnene urørt.

Inne i huset var det varmt. Massevis av torv brant sakte i ovnen nede i kjelleren. Månen kom inn gjennom vinduet og skinte på det hvite vintertrekket over møblene og på krystallysekronen som var dekket med tyll. Og i stuen, rundt den største kakkelovnen, lå mummifamilien og sov sin lange vintersøvn.

IMG_2195

Dette er innledningen til Trollvinter av Tove Jansson, og var mitt første møte med Mummitrollet. Jeg må ha vært noe sånt som fem år da jeg fant bokens første kapittel i et av bindene i Barnas Beste-serien (svarte bøker, redigert av blant annet Tor Åge Bringsværd – alle født på 80-tallet husker dem, tror jeg) i mormors bokhylle. I den serien møtte jeg mange forfattere for første gang i den serien – et par av tekstene som gjorde sterkest inntrykk var «Bedrøvet fugl» av André Bjerke, Den lille prinsen av Antoine de Saint-Exupéry (tror den sto der i sin helhet), Hedenoldbarna reiser til Egypt av Bertil Almquist (også den må ha blitt trykket i full lengde), og «Årets tider» av Arild Nyquist. Men det var utdraget fra Trollvinter som festet seg aller mest.

Jeg tror det var to setninger som virkelig slo klørne i meg:

Denne:

Massevis av torv brant sakte i ovnen nede i kjelleren.

Og denne:

Og inne i tyllkjolen klirret krystallysekronen sakte for seg selv.

Senere i boken klirrer den sørgmodig. Det er nesten aller finest. Og det var det jeg ble grepet av den første gangen – det sørgmodige og underlige. Kombinert med det trygge – torven som brenner sakte i kjelleren.

Jeg har hørt mange si at mummiverdenen gjorde dem utrygge da de var små. «Mummienes verden fylte meg med en usikkerhet på grensen til frykt,» uttalte forfatter Tove Nilsen nylig til Aftenposten. Det kan jeg skjønne – ingen mummibøker er frie for det mørke, skumle, tvetydige og sørgmodige. Selv ble jeg helt fengslet av det. Jeg elsket alt som var dramatisk. Blant de første ordene jeg lærte – utenfor mamma-pappa-spise-sove-vokabularet – var «vulkan» og «hagl». Ikke rart jeg elsket Mummidalen, med alle sine ildsprutende berg, kometer og oversvømmelser!

«Allting er meget usikkert, og det er nettopp det som beroliger meg,» sier Too-tikki et sted i Trollvinter. Kanskje det er den innstillingen man bør ha når man leser Tover Jansson. Det vrimler av ting man ikke får riktig svar på, og ting som ikke får sin løsning. Et eksempel er møtet mellom Mummitrollet og han som holder til under oppvaskbenken (som Mummitrollet prøver å lokke frem med gjæret tyttebærsaft og støvete knekkebrød). De møtes ved bålet under den store vinterfesten, der alle mulige skjulte skapninger yrer frem.

IMG_2191

Det var et ganske lite dyr med buskete øyebryn som satt for seg selv og stirret inn i bålet.
Mummitrollet satte seg ved siden av ham og sa: «Jeg håper at knekkebrødet ikke var for gammelt?»
Dyret så på ham, men svarte ikke.
«De har så ualminnelig buskete øyebryn,» fortsatte Mummitrollet høflig.
Da svarte dyret med øyebrynene: «Snadaff umu.»
«Hvordan det?» spurte Mummitrollet forbauset.
«Radamse,» sa det lille dyret sint.
«Han har sitt eget språk, og nå tror han at du har fornærmet ham,» forklarte Too-tikki.
«Men det mente jeg jo slett ikke,» sa Mummitrollet engstelig. «Radamse, radamse,» tilføyde han bedende.
Da ble det lille dyret med øyebrynene helt ute av seg, reiste seg og forsvant.
«Hva skal jeg gjøre,» sa Mummitrollet. Nå kommer han til å være under oppvaskbenken et helt år til uten å vite at jeg bare prøvde å si noe pent til ham!»
«Sånn kan det gå,» sa Too-tikki.
Havebenken falt sammen i et gnistregn.

Det er mange fabelaktige skikkelser i Trollvinter, men jeg tror favoritten min er han som holder til under oppvaskbenken.

I mormors Barnas beste-bøker fantes også en novelle fra Det usynlige barnet. Den heter «En nifs historie», og starter slik:

Den nest minste homsen krøp langs gjerdet. Rett som det var, lå han helt stille og kikket på fienden mellom sprinklene, så krøp han videre igjen. Lillebroren hans krøp etter ham.

Det finnes faktisk ingen fiender på den andre siden av gjerdet – som voksen forstår jeg at alt dette foregår i den lille homsens fantasiverden. Men da jeg leste historien første gang, var jeg nok ganske jevnaldrende med homsen. Så jeg opplevde intenst alt han forestilte seg og det lille My innbilte ham – nemlig at det fantes krypende, livsfarlig mose. Det var skummelt, og jeg elsket det. Fortsatt blir jeg grepet av uhyggestemningen, men nå har «En nifs historie» fått en annen dimensjon også – det er en strålende morsom skildring av et barns fantasi. Og veldig innsiktsfull.

Den enorme menneskeinnsikten er noe av det som gjør Tove Jansson så spesiell. I mummibøkene handler det om fantasivesener som mymler, filifjonker, hemuler og hatifnatter, men gjennom disse skikkelsene skildrer hun menneskelig mangfold. Hun foretar psykologiske dypdykk i hver av sine skikkelser – alltid med kirurgisk presisjon, men aldri med grusomhet. Jansson avkler sine personer, men gjør det med stor forståelse og ømhet. Det er godt at ømheten er der – for ofte ser man seg selv i dem hun skildrer. Enten det er Filifjonka som er redd for katastrofer, eller Snusmumrikken som kjenner ubehag ved tanken på at noen skulle bli avhengige av ham.

I den siste boken om Mummidalen, Sent i november, finnes et utmerket eksempel på hvordan Tove Jansson kan skildre en som fra utsiden fremstår som en ganske slitsom person, men som man får enorm godhet for når man ser hva han strever med.

IMG_2193

Hemulen våknet langsomt og kjente seg selv igjen og ønsket han hadde vært en han ikke kjente. Han var enda trettere enn da han gikk og la seg og her var det nå en ny dag som skulle fortsette helt til kvelden og så kom det en til og en til som fortsatte på samme måte som dager gjør når de fylles av en hemul.

Han krøp ned under teppet og boret nesen inn i puten, så flyttet han maven ut mot sengekanten der lakenet var kjølig. Hemulen eide sengen med utstrakte armer og bevn, han ventet på en behagelig drøm som ikke kom. Han krøp sammen og gjorde seg liten, men det hjalp ikke. Han prøvde å være hemulen som alle likte, han prøvde å være den stakkers hemulen som ingen likte. Men han var og forble bare en hemul som gjorde sitt beste uten at noe ble virkelig godt. Til slutt sto han opp og trakk på seg buksene.

Hemulen kunne ikke fordra å kle på seg og kle av seg, det gav ham en følelse av at dagene gikk uten at det hendte noe av betydning. Og enda drev han på med å ordne og styre og stelle fra morgen til kveld! Rundt omkring ham levde folk sine slurvete og planløse liv, – hvor han så, var det noe å legge til rette, og han slet seg fordervet for å få dem til å forstå hvordan de skulle ha det.

Her er det tydelig at det er anstrengende å være i nærheten av hemulen, men enda mer anstrengede er det nok å være hemulen. Han er jo dypt deprimert, og det er så presist skildret at man kjenner det på kroppen. Alle som har smakt bare litt på depresjon, vet hvordan det er å våkne om morgenen og fylles med tyngde.

Sent i november er nok i første rekke en voksenbok, noe forfatter Ragnar Hovland er inne på i dette flotte essayet. Det samme vil jeg si om Pappaen og havet. Som barn elsket jeg boken fordi den handlet om en øy, et fyrtårn og havet – barndomssomrene ble tilbrakt på en øy i havgapet – men nå elsker jeg den også fordi den djervt tematiserer en av de mest primære formene for angst, nemlig angsten for det store ukjente: Døden.

IMG_1733

Motivet er riktignok havet – det er det mummipappa både frykter og kjemper for å forstå. Men det skal ikke mye fantasi til for å skjønne at det handler om eksistensiell angst.

Pappaen stppet. Det var noe i veien med fyrknausen. Nå så han det igjen. En ganske svak bevegelse, knausen trakk seg sammen, den ble rynket som en hud. Et par gråsteiner rullet en omgang rundt i lyngen. Øya hadde våknet.

Pappen lyttet, han var kald i nakken av spenning. En meget svak dunkende lyd, han kjente det i hele seg, den var overalt, ganske nær. Den var inni bakken.

Pappen la seg ned i lyngen og presset øret mot jorden. Da hørte han øyas hjerte slå. Langt innenf0r brenningene, dypt inni jorden dunket et hjerte, dumpt og mykt og regelmessig.

Øya er levende, tenkte pappaen. Min øy er like levende som trærne og havet. Alt er levende.

Han reiste seg langsomt.

En krypgran kom stille kravlende gjennom lyngen som et grønt, vuggende teppe. Pappaen gikk til side for den, så stod han blikkstille og frøs. Han øya, øya som var levende, som lå sammenkrøpet på havets dunkle bunn og var fra seg av redsel for havet. Redselen er farlig, den kan plutselig fare opp, den kan kaste seg hodestups eller slå rundt seg og hvem passer på de småkrypene som tilfeldigvis er i nærheten? Pappaen begynte å løpe.

IMG_2192

Jeg tror at den angsten mange forbinder med Tove Janssons mummiverden, har å gjøre med mer enn skrekk for Hufsa. Det er ikke bare i Pappaen og havet at eksistensiell angst kommer til syne – den finner vi også i Kometen kommer og Farlig midtsommer, for ikke å snakke om Hvem skal trøste Knøttet?. Det er alvorlige saker Tove Jansson skriver om. Mummidalen er kan hende full av idyll, men det nifse og utrygge er aldri langt unna. I de seneste bøkene er de ytre farene mer nedtonet – der kjemper de ulike figurene mot sine egne indre demoner. For noen barn kan alt dette virke uhåndterlig, og det er klart dette kan feste seg i minnet. Men jeg må si at jeg er litt lei av voksne som huffer og akker seg over barndomstraumene Tove Jansson har påført dem, uten å faktisk oppsøke bøkene hennes og undersøke hva de rommer. Sannsynligvis vil de oppdage at mummiverdenen er større enn den de så et glimt av i den ene boken de kanskje ble eksponert for som barn.

Jeg synes for øvrig alle bør lese mummibøkene om igjen i voksen alder, uaktet hva slags barndomsopplevelse som ligger til grunn. Tove Janssons ord og tegninger vokser for hver lesning, og hver gang man lukker en av bøkene hennes, gjør man det med ny innsikt.

I dag – 9. august – er det 100 år siden Tove Jansson ble født. Hurra for jubilanten! Uten henne hadde verdenslitteraturen vært mye fattigere.

_73558479_5f677184-c3d6-47c9-9a94-38ff8a34e66f

På ett ben

«Ingen liker denne posituren. Det er en slags universell greie.» Det hørte jeg en gang en yogalærer si om Utthita Hasta Pādāṅguṣṭhāsana (उत्थितहस्तपादाङ्गुष्ठासन). Når man ser utover en yogaklasse, får man nok en viss dekning for påstanden. Folk hopper og vingler og er røde i ansiktet, og gleder seg til øvelsen er over.

Øvelsen, som jeg personlig liker godt, er utfordrende av flere årsaker – den krever balanse, åpne hamstrings, stabile skuldre og åpne OG sterke hofteleddsbøyere. Pluss konsentrasjon.

IMG_2132

IMG_2156

For de fleste vil det være musklene på baksiden av lårene (hamstrings) og hofteleddsbøyerne (iliopsoas), som er bøygen. Er man stiv der, er det best å starte med å holde benet bøyd, og holde hånden rundt kneet – slik:

IMG_2163

Når benet etterpå skal ut til siden, bør man fortsette å holde rundt kneet, og konsentrere seg om rotasjonen i hoften.

IMG_2155

Mange som har hatt strakt ben i forrige stadium, må gå over til bøyd kne her. For her kreves faktisk en så god rotasjon utover at man måtte kunnet legge foten i bakken om man skulle gjort øvelsen liggende.

IMG_2135

Denne liggende versjonen er ypperlig når man skal trene på korrekt positur – ikke bare når det gjelder bena, men også når det gjelder ryggen og skulderen. Ryggen og skulderen forlater aldri underlaget, og dette kan man ha i tankene når man utfører øvelsen stående. For mange er det nemlig lett å lute ryggen for å nå frem til foten, eller forskyve skulderen ut av festet. Det skjer ikke når man ligger, og det skal heller ikke skje når man står.

Grunnen til at man så lett forskyver skulderen og luter ryggen, er så klart at man ønsker å nå frem til foten. Fordi man er stiv på baksiden av lårene. Men da er det bedre å holde ryggen rett, og enten holde rundt kneet, eller holde tåen med en kraftig bøy i kneet.

Når man omsider mestrer å holde tåen med strakt ben og rett rygg, er det likevel noen feller å gå i. En vanlig feil er å lene ryggen bakover og skyve hoftene fremover – slik:

IMG_2161

Da blir man selvfølgelig veldig ustabil. Man må hele tiden tenke på å ha hofter over knær, skuldre over hofter, og rett rygg.

IMG_2157

(Akkurat her er linjen min ganske dårlig – jeg har nemlig vaglet meg opp på en knudrete stubbe fordi jeg tenkte det ville være stilig.)

Når benet så skal svinges utover til siden, er det nok en fallgruve – det er fristende å løfte den ene hoften.

IMG_2134

Det pleide jeg å gjøre da jeg startet med yoga, frem til jeg heldigvis ble korrigert av en lærer. «Tenk at benet ditt er en bom som svinger til siden,» sa han. Altså – hoftene skal være stabile hele tiden. Igjen må man gjenskape det som skjer når man ligger på bakken. Hoftene i ro, benet rett ut til siden.

Samtidig som benet går ut til siden, skal hodet til motsatt kant. Det er her mange mister balansen. Det enkleste er å snu hodet raskt og bestemt, fremfor å lirke hodet og blikket til siden, tomme for tomme.

Det sier seg selv at foten er alfa og omega i å holde balansen. Veldig ofte krummer man fotsålen og havner på utsiden av fotbladet. Da er gjerne løpet kjørt. En hjelp kan være å se for seg at man har tre punkter i fotsålen – to punkter på hver sin side av forfoten, og ett punkt i hælen. Altså en trekant. Og alle tre punktene må være nedi bakken hele tiden.

Til sist – som alltid er det viktig å konsentrere seg om kjernemuskulaturen og bandhaene. Brystkassen løftes, nederste del av magen trekkes inn og strammes (Uddiyana Bandha), og bekkenmuskulaturen løftes og strammes (Mula Bandha). Aktiveringen av bandhaene er spesielt viktig når man skal utføre den mer avanserte ashtangavarianten av Utthita Hasta Pādāṅguṣṭhāsana – der skal man nemlig lene seg fremover det løftede benet før man tar det ut til siden.

Og på slutten av øvelsen skal man også stå fullstendig i ro og holde benet rett frem. Det krever styrke i kjernemuskulaturen og i hofteleddsbøyerne.

IMG_1214

Det er gjerne her de sterkeste uttrykkene for lidelse gjør seg gjeldende i en yogaklasse. Selv har jeg danset ballett og synes det går helt greit å holde benet rett ut. Så når jeg instruerer en yogaklasse, hender det at at en ellers uutforsket sadisme trer frem i meg – for da teller jeg til fem så langsomt jeg kan.

Jeg overlater til ashtangalærer David Garrigues å forklare hvordan hele bevegelsen foregår. Legg merke til ansiktsuttrykkene til elevene som demonstrerer!

I steinrøysen med Tove Jansson

Forleden la en facebook-venn av meg ut et lite hjertesukk om prokrastinering. Det ble en diskusjon nedover om hvorvidt prokrastinering var ensbetydende med dovenskap, eller om det noen ganger kan ha noe for seg å la stoff modne. Konklusjonen ble vel noe slikt som at man i alle fall bør prokrastinere med måte.

Tråden fikk meg til å tenke på boken jeg nettopp ble ferdig med, Stenåkern av Tove Jansson. Prokrastinering spiller nemlig en stor rolle i denne historien.

Mitt slitte eksemplar - kjøpt på antikvariat og lest minst tre ganger av meg.
Mitt slitte eksemplar – kjøpt på antikvariat og lest minst tre ganger av meg.

Boken handler om Jonas, en gammel ringrev av en journalist, som har påtatt seg et oppdrag om å skrive bok om en mann leserne bare skal kjenne som «Y». Hvem denne Y er og hva han har gjort som kaller på et portrett, får vi aldri vite. Men det blir raskt klart at Jonas ikke liker ham. Han har dessuten kjørt seg fullstendig fast allerede i innledningen, og Y er som en grusom, tyngende vekt over livet hans.

Det er i denne tilstanden av frustrasjon at Jonas går med på å tilbringe sommeren i sommerhuset, sammen med sine to døtre, Karin og Anna. Dem kjenner han i grunnen ikke – arbeidet har alltid dominert alt, og han har aldri vært så interessert i barna sine. Sin kone var han også ganske kjølig overfor, og nå har hun gått bort.

Jonas ankommer sommerhuset, kledd i byklær og upraktiske sko, og installeres i badstuhuset nede ved sjøen, slik at han skal få privatliv. Der tilbringer han første kveld i en tilstand av ergrelse og panikk. Han burde jo ha vært i byen. Han må jo skrive. Hvordan skal han få skrevet her? Eller – hvordan skal han få skrevet noe sted? Jonas prøver å hvile, men han kjemper med ordflommen i hodet, og Y forfølger ham og håner ham for arbeidet han ikke får gjort.

Nu kommer han. Y, min fiende och forföljare, släpande med sig denna oskrivna biografi där inte alla världens lögnare skulle kunna göra honom levande igen. De där kvisthålen ser ut som kulhål, till exempel hål efter förflutna ord. Han är här nu igen med sitt tusen gånger avbildade ansikte, stort och foörbindlig och obönhörligt och med sin väldiga mage instängd i en oklanderlig dräkt. Det är en maga som har plats för hur många kulhål som helst

Det hjelper imidlertid ikke å skyte Y i søvne – arbeidet venter, og Jonas har redaktøren sin på nakken. Likevel arbeider han ikke. Dagene går med til litt av hvert – han sturer ved en steinrøys (stenåkern), murrer ved middagsbordet, irettesetter døtrene for slurvete språkbruk, går i butikken etter avisen, kvarter en robåt og sovner midt i sundet, drikker whisky med en fastboende ved navn Stickan, fornærmer ham, men blir likevel invitert på fisketur noen dager senere, for Stickan aksepterer at forfattere er lunefulle skapninger. Jonas ringer også redaktøren sin og sier at han trekker seg fra det hele, men blir ikke tatt på alvor. Han skal dessuten raskt merke at Y tvinger seg frem.

Du är död och avfärdad, stenlagd, exorcerad och genomborrad av mig och ändå finns du kvar. Du är död och du dog en gång till när jag slutade skriva om dig. Och du finns kvar.

Løsningen blir at Jonas kaster det aller meste av biografiske fakta på båten til fordel for fri diktning, og skildrer en monoman skikkelse som neglisjerer familien og oppfører seg som en egoistisk drittsekk. Skjønt – fri diktning er det egentlig ikke. Historien til Y ligner mer og mer på historien til Jonas, og leseren skjønner at vegringen mot å jobbe med Y ikke dreier seg om «vanlig» prokrastinering, men om vegring mot å jobbe med seg selv. Gradvis begynner Jonas å ta innover seg hvilken dårlig far og ektemann han faktisk har vært, og «samtalene» med Y, ledsaget av steinkasting i steinrøysen, blir som en slags terapi.

Kanskje jag inte har kunnat skriva om dig, därför att hatär som en olycklig förälskelse, man är så djupt inne i sin misär att den inte ännu kan formuleras sammanfattat och övertygande. Det är förs efteråt man förmår överblicka och så och säga hitta tillbaka till sin intensitet, nu helt utan förvirring.

Jeg hatar dig så innerligt.

Det hatefulle arbeidet med Y fortsetter, helt til det en dag blir tordenvær. Dette fryder Jonas seg over – han trenger et forrykende tordenvær til sin finale. Dette er et fellestrekk for mange skikkelser i Tove Janssons diktning – de trenger stormer. Mummipappa har det for eksempel slik, i likhet med Janssons far, og henne selv. I bøkene hennes representerer storm og torden kreativitet, gjennombrudd, forvandling og psykologisk forløsning. Slik er det også i Stenåkern, og for Jonas fører stormen til noe annet enn han hadde sett for seg. Ordene kommer ikke – de forsvinner. Og der ligger forløsningen.

Noen ganger, når folk snakker om at de alltid leser Sommerboken om sommeren, pleier jeg å tipse om Stenåkern – den handler jo også om et sommeropphold ved sjøen. Men jeg må jo innrømme at det ikke riktig er en «sommerbok». Sjøen og naturen er mer kulisser i denne romanen. Her handler det først og fremst om Jonas’ indre landskap – den tunge steinrøysen inni ham som hindrer ham i å komme til bunns i følelseslivet og gjøre opp med seg selv.

Tove Jansson hadde et nært forhold til sin far, billedhuggeren Victor Jansson – kalt Faffan, men i lange perioder var de ikke på talefot. Jansson har selv beskrevet ham som «hustyrann» – en egosentrisk, tidvis oppfarende mann som oppfattet sin kunst som så viktig at han ofte lot familien gå for lut og kaldt vann. Når hun i bøkene sine skildrer menn med slike karaktertrekk, later det til å være en form for bearbeiding. Mye frustrasjon kommer til syne, men hatefulle blir aldri disse skildringene. Dette gjelder for alle Janssons portretter. Hun borer helt til bunns i psyken til sine figurer, og avkler dem gjerne fullstendig, men hun gjør det aldri på ondskapsfullt vis. Hun lar ingen slippe unna, men samtidig blir alle portrettert med enorm forståelse. Denne kombinasjonen av nådeløs avkledning og dyp ømhet, er etter min mening noe av det som gjør Tove Jansson til en så stor forfatter.

I tillegg til å handle om traumatiske familieforhold, er Stenåkern en bok som treffende skildrer skrivevegringens vesen. Det handler ikke alltid handler om latskap eller arbeidsskyhet – det kan like gjerne handle om en angst for å ikke prestere godt nok (her kjenner jeg meg veldig igjen). Eller det kan handle om en uro for hva man vil møte når man begynner å dykke ned i stoffet. Kanskje man vil møte noe ubehagelig i sitt eget indre?

Janssons bøker kan ofte betegnes som kunstnerromaner. Både i mummibøkene og i voksenlitteraturen kaster hun lys over hva det vil si å skape, og hvilke vilkår som kreves for at kunst skal oppstå. Hos Tove Jansson fremstår kunstnergjerningen som vanskelig og tidvis uutholdelig, men det givende ved den er like sterkt til stede. At det å skape kunst også handler om å leke, er et aspekt som aldri helt forsvinner.

Selv ikke i boken om den vrange biografen Jonas.