I steinrøysen med Tove Jansson

Forleden la en facebook-venn av meg ut et lite hjertesukk om prokrastinering. Det ble en diskusjon nedover om hvorvidt prokrastinering var ensbetydende med dovenskap, eller om det noen ganger kan ha noe for seg å la stoff modne. Konklusjonen ble vel noe slikt som at man i alle fall bør prokrastinere med måte.

Tråden fikk meg til å tenke på boken jeg nettopp ble ferdig med, Stenåkern av Tove Jansson. Prokrastinering spiller nemlig en stor rolle i denne historien.

Mitt slitte eksemplar - kjøpt på antikvariat og lest minst tre ganger av meg.
Mitt slitte eksemplar – kjøpt på antikvariat og lest minst tre ganger av meg.

Boken handler om Jonas, en gammel ringrev av en journalist, som har påtatt seg et oppdrag om å skrive bok om en mann leserne bare skal kjenne som «Y». Hvem denne Y er og hva han har gjort som kaller på et portrett, får vi aldri vite. Men det blir raskt klart at Jonas ikke liker ham. Han har dessuten kjørt seg fullstendig fast allerede i innledningen, og Y er som en grusom, tyngende vekt over livet hans.

Det er i denne tilstanden av frustrasjon at Jonas går med på å tilbringe sommeren i sommerhuset, sammen med sine to døtre, Karin og Anna. Dem kjenner han i grunnen ikke – arbeidet har alltid dominert alt, og han har aldri vært så interessert i barna sine. Sin kone var han også ganske kjølig overfor, og nå har hun gått bort.

Jonas ankommer sommerhuset, kledd i byklær og upraktiske sko, og installeres i badstuhuset nede ved sjøen, slik at han skal få privatliv. Der tilbringer han første kveld i en tilstand av ergrelse og panikk. Han burde jo ha vært i byen. Han må jo skrive. Hvordan skal han få skrevet her? Eller – hvordan skal han få skrevet noe sted? Jonas prøver å hvile, men han kjemper med ordflommen i hodet, og Y forfølger ham og håner ham for arbeidet han ikke får gjort.

Nu kommer han. Y, min fiende och forföljare, släpande med sig denna oskrivna biografi där inte alla världens lögnare skulle kunna göra honom levande igen. De där kvisthålen ser ut som kulhål, till exempel hål efter förflutna ord. Han är här nu igen med sitt tusen gånger avbildade ansikte, stort och foörbindlig och obönhörligt och med sin väldiga mage instängd i en oklanderlig dräkt. Det är en maga som har plats för hur många kulhål som helst

Det hjelper imidlertid ikke å skyte Y i søvne – arbeidet venter, og Jonas har redaktøren sin på nakken. Likevel arbeider han ikke. Dagene går med til litt av hvert – han sturer ved en steinrøys (stenåkern), murrer ved middagsbordet, irettesetter døtrene for slurvete språkbruk, går i butikken etter avisen, kvarter en robåt og sovner midt i sundet, drikker whisky med en fastboende ved navn Stickan, fornærmer ham, men blir likevel invitert på fisketur noen dager senere, for Stickan aksepterer at forfattere er lunefulle skapninger. Jonas ringer også redaktøren sin og sier at han trekker seg fra det hele, men blir ikke tatt på alvor. Han skal dessuten raskt merke at Y tvinger seg frem.

Du är död och avfärdad, stenlagd, exorcerad och genomborrad av mig och ändå finns du kvar. Du är död och du dog en gång till när jag slutade skriva om dig. Och du finns kvar.

Løsningen blir at Jonas kaster det aller meste av biografiske fakta på båten til fordel for fri diktning, og skildrer en monoman skikkelse som neglisjerer familien og oppfører seg som en egoistisk drittsekk. Skjønt – fri diktning er det egentlig ikke. Historien til Y ligner mer og mer på historien til Jonas, og leseren skjønner at vegringen mot å jobbe med Y ikke dreier seg om «vanlig» prokrastinering, men om vegring mot å jobbe med seg selv. Gradvis begynner Jonas å ta innover seg hvilken dårlig far og ektemann han faktisk har vært, og «samtalene» med Y, ledsaget av steinkasting i steinrøysen, blir som en slags terapi.

Kanskje jag inte har kunnat skriva om dig, därför att hatär som en olycklig förälskelse, man är så djupt inne i sin misär att den inte ännu kan formuleras sammanfattat och övertygande. Det är förs efteråt man förmår överblicka och så och säga hitta tillbaka till sin intensitet, nu helt utan förvirring.

Jeg hatar dig så innerligt.

Det hatefulle arbeidet med Y fortsetter, helt til det en dag blir tordenvær. Dette fryder Jonas seg over – han trenger et forrykende tordenvær til sin finale. Dette er et fellestrekk for mange skikkelser i Tove Janssons diktning – de trenger stormer. Mummipappa har det for eksempel slik, i likhet med Janssons far, og henne selv. I bøkene hennes representerer storm og torden kreativitet, gjennombrudd, forvandling og psykologisk forløsning. Slik er det også i Stenåkern, og for Jonas fører stormen til noe annet enn han hadde sett for seg. Ordene kommer ikke – de forsvinner. Og der ligger forløsningen.

Noen ganger, når folk snakker om at de alltid leser Sommerboken om sommeren, pleier jeg å tipse om Stenåkern – den handler jo også om et sommeropphold ved sjøen. Men jeg må jo innrømme at det ikke riktig er en «sommerbok». Sjøen og naturen er mer kulisser i denne romanen. Her handler det først og fremst om Jonas’ indre landskap – den tunge steinrøysen inni ham som hindrer ham i å komme til bunns i følelseslivet og gjøre opp med seg selv.

Tove Jansson hadde et nært forhold til sin far, billedhuggeren Victor Jansson – kalt Faffan, men i lange perioder var de ikke på talefot. Jansson har selv beskrevet ham som «hustyrann» – en egosentrisk, tidvis oppfarende mann som oppfattet sin kunst som så viktig at han ofte lot familien gå for lut og kaldt vann. Når hun i bøkene sine skildrer menn med slike karaktertrekk, later det til å være en form for bearbeiding. Mye frustrasjon kommer til syne, men hatefulle blir aldri disse skildringene. Dette gjelder for alle Janssons portretter. Hun borer helt til bunns i psyken til sine figurer, og avkler dem gjerne fullstendig, men hun gjør det aldri på ondskapsfullt vis. Hun lar ingen slippe unna, men samtidig blir alle portrettert med enorm forståelse. Denne kombinasjonen av nådeløs avkledning og dyp ømhet, er etter min mening noe av det som gjør Tove Jansson til en så stor forfatter.

I tillegg til å handle om traumatiske familieforhold, er Stenåkern en bok som treffende skildrer skrivevegringens vesen. Det handler ikke alltid handler om latskap eller arbeidsskyhet – det kan like gjerne handle om en angst for å ikke prestere godt nok (her kjenner jeg meg veldig igjen). Eller det kan handle om en uro for hva man vil møte når man begynner å dykke ned i stoffet. Kanskje man vil møte noe ubehagelig i sitt eget indre?

Janssons bøker kan ofte betegnes som kunstnerromaner. Både i mummibøkene og i voksenlitteraturen kaster hun lys over hva det vil si å skape, og hvilke vilkår som kreves for at kunst skal oppstå. Hos Tove Jansson fremstår kunstnergjerningen som vanskelig og tidvis uutholdelig, men det givende ved den er like sterkt til stede. At det å skape kunst også handler om å leke, er et aspekt som aldri helt forsvinner.

Selv ikke i boken om den vrange biografen Jonas.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s