Allting er meget usikkert, og det er nettopp det som beroliger meg

Himmelen var nesten svart, men snøen var lysende blå i måneskinnet.

Havet lå og sov under isen, og langt nede mellom røttene i jorden drømt alle småkrypene om våren. Men det var langt fram, for året hadde ikke kommet lenger enn et stykke over nyttår.

Akkurat der dalen gjorde en myk sving før den steg mot fjellene, lå et hus som var helt nedsnødd. Det lignet en tilfeldig henkastet snøfonn og så svært ensomt ut. Like ved slynget elven seg kullsvart mellom issvullene, strømmen hadde holdt vannet åpent hele vinteren. Men det gikk ingen fotspor over broen, og rundt huset var snøfonnene urørt.

Inne i huset var det varmt. Massevis av torv brant sakte i ovnen nede i kjelleren. Månen kom inn gjennom vinduet og skinte på det hvite vintertrekket over møblene og på krystallysekronen som var dekket med tyll. Og i stuen, rundt den største kakkelovnen, lå mummifamilien og sov sin lange vintersøvn.

IMG_2195

Dette er innledningen til Trollvinter av Tove Jansson, og var mitt første møte med Mummitrollet. Jeg må ha vært noe sånt som fem år da jeg fant bokens første kapittel i et av bindene i Barnas Beste-serien (svarte bøker, redigert av blant annet Tor Åge Bringsværd – alle født på 80-tallet husker dem, tror jeg) i mormors bokhylle. I den serien møtte jeg mange forfattere for første gang i den serien – et par av tekstene som gjorde sterkest inntrykk var «Bedrøvet fugl» av André Bjerke, Den lille prinsen av Antoine de Saint-Exupéry (tror den sto der i sin helhet), Hedenoldbarna reiser til Egypt av Bertil Almquist (også den må ha blitt trykket i full lengde), og «Årets tider» av Arild Nyquist. Men det var utdraget fra Trollvinter som festet seg aller mest.

Jeg tror det var to setninger som virkelig slo klørne i meg:

Denne:

Massevis av torv brant sakte i ovnen nede i kjelleren.

Og denne:

Og inne i tyllkjolen klirret krystallysekronen sakte for seg selv.

Senere i boken klirrer den sørgmodig. Det er nesten aller finest. Og det var det jeg ble grepet av den første gangen – det sørgmodige og underlige. Kombinert med det trygge – torven som brenner sakte i kjelleren.

Jeg har hørt mange si at mummiverdenen gjorde dem utrygge da de var små. «Mummienes verden fylte meg med en usikkerhet på grensen til frykt,» uttalte forfatter Tove Nilsen nylig til Aftenposten. Det kan jeg skjønne – ingen mummibøker er frie for det mørke, skumle, tvetydige og sørgmodige. Selv ble jeg helt fengslet av det. Jeg elsket alt som var dramatisk. Blant de første ordene jeg lærte – utenfor mamma-pappa-spise-sove-vokabularet – var «vulkan» og «hagl». Ikke rart jeg elsket Mummidalen, med alle sine ildsprutende berg, kometer og oversvømmelser!

«Allting er meget usikkert, og det er nettopp det som beroliger meg,» sier Too-tikki et sted i Trollvinter. Kanskje det er den innstillingen man bør ha når man leser Tover Jansson. Det vrimler av ting man ikke får riktig svar på, og ting som ikke får sin løsning. Et eksempel er møtet mellom Mummitrollet og han som holder til under oppvaskbenken (som Mummitrollet prøver å lokke frem med gjæret tyttebærsaft og støvete knekkebrød). De møtes ved bålet under den store vinterfesten, der alle mulige skjulte skapninger yrer frem.

IMG_2191

Det var et ganske lite dyr med buskete øyebryn som satt for seg selv og stirret inn i bålet.
Mummitrollet satte seg ved siden av ham og sa: «Jeg håper at knekkebrødet ikke var for gammelt?»
Dyret så på ham, men svarte ikke.
«De har så ualminnelig buskete øyebryn,» fortsatte Mummitrollet høflig.
Da svarte dyret med øyebrynene: «Snadaff umu.»
«Hvordan det?» spurte Mummitrollet forbauset.
«Radamse,» sa det lille dyret sint.
«Han har sitt eget språk, og nå tror han at du har fornærmet ham,» forklarte Too-tikki.
«Men det mente jeg jo slett ikke,» sa Mummitrollet engstelig. «Radamse, radamse,» tilføyde han bedende.
Da ble det lille dyret med øyebrynene helt ute av seg, reiste seg og forsvant.
«Hva skal jeg gjøre,» sa Mummitrollet. Nå kommer han til å være under oppvaskbenken et helt år til uten å vite at jeg bare prøvde å si noe pent til ham!»
«Sånn kan det gå,» sa Too-tikki.
Havebenken falt sammen i et gnistregn.

Det er mange fabelaktige skikkelser i Trollvinter, men jeg tror favoritten min er han som holder til under oppvaskbenken.

I mormors Barnas beste-bøker fantes også en novelle fra Det usynlige barnet. Den heter «En nifs historie», og starter slik:

Den nest minste homsen krøp langs gjerdet. Rett som det var, lå han helt stille og kikket på fienden mellom sprinklene, så krøp han videre igjen. Lillebroren hans krøp etter ham.

Det finnes faktisk ingen fiender på den andre siden av gjerdet – som voksen forstår jeg at alt dette foregår i den lille homsens fantasiverden. Men da jeg leste historien første gang, var jeg nok ganske jevnaldrende med homsen. Så jeg opplevde intenst alt han forestilte seg og det lille My innbilte ham – nemlig at det fantes krypende, livsfarlig mose. Det var skummelt, og jeg elsket det. Fortsatt blir jeg grepet av uhyggestemningen, men nå har «En nifs historie» fått en annen dimensjon også – det er en strålende morsom skildring av et barns fantasi. Og veldig innsiktsfull.

Den enorme menneskeinnsikten er noe av det som gjør Tove Jansson så spesiell. I mummibøkene handler det om fantasivesener som mymler, filifjonker, hemuler og hatifnatter, men gjennom disse skikkelsene skildrer hun menneskelig mangfold. Hun foretar psykologiske dypdykk i hver av sine skikkelser – alltid med kirurgisk presisjon, men aldri med grusomhet. Jansson avkler sine personer, men gjør det med stor forståelse og ømhet. Det er godt at ømheten er der – for ofte ser man seg selv i dem hun skildrer. Enten det er Filifjonka som er redd for katastrofer, eller Snusmumrikken som kjenner ubehag ved tanken på at noen skulle bli avhengige av ham.

I den siste boken om Mummidalen, Sent i november, finnes et utmerket eksempel på hvordan Tove Jansson kan skildre en som fra utsiden fremstår som en ganske slitsom person, men som man får enorm godhet for når man ser hva han strever med.

IMG_2193

Hemulen våknet langsomt og kjente seg selv igjen og ønsket han hadde vært en han ikke kjente. Han var enda trettere enn da han gikk og la seg og her var det nå en ny dag som skulle fortsette helt til kvelden og så kom det en til og en til som fortsatte på samme måte som dager gjør når de fylles av en hemul.

Han krøp ned under teppet og boret nesen inn i puten, så flyttet han maven ut mot sengekanten der lakenet var kjølig. Hemulen eide sengen med utstrakte armer og bevn, han ventet på en behagelig drøm som ikke kom. Han krøp sammen og gjorde seg liten, men det hjalp ikke. Han prøvde å være hemulen som alle likte, han prøvde å være den stakkers hemulen som ingen likte. Men han var og forble bare en hemul som gjorde sitt beste uten at noe ble virkelig godt. Til slutt sto han opp og trakk på seg buksene.

Hemulen kunne ikke fordra å kle på seg og kle av seg, det gav ham en følelse av at dagene gikk uten at det hendte noe av betydning. Og enda drev han på med å ordne og styre og stelle fra morgen til kveld! Rundt omkring ham levde folk sine slurvete og planløse liv, – hvor han så, var det noe å legge til rette, og han slet seg fordervet for å få dem til å forstå hvordan de skulle ha det.

Her er det tydelig at det er anstrengende å være i nærheten av hemulen, men enda mer anstrengede er det nok å være hemulen. Han er jo dypt deprimert, og det er så presist skildret at man kjenner det på kroppen. Alle som har smakt bare litt på depresjon, vet hvordan det er å våkne om morgenen og fylles med tyngde.

Sent i november er nok i første rekke en voksenbok, noe forfatter Ragnar Hovland er inne på i dette flotte essayet. Det samme vil jeg si om Pappaen og havet. Som barn elsket jeg boken fordi den handlet om en øy, et fyrtårn og havet – barndomssomrene ble tilbrakt på en øy i havgapet – men nå elsker jeg den også fordi den djervt tematiserer en av de mest primære formene for angst, nemlig angsten for det store ukjente: Døden.

IMG_1733

Motivet er riktignok havet – det er det mummipappa både frykter og kjemper for å forstå. Men det skal ikke mye fantasi til for å skjønne at det handler om eksistensiell angst.

Pappaen stppet. Det var noe i veien med fyrknausen. Nå så han det igjen. En ganske svak bevegelse, knausen trakk seg sammen, den ble rynket som en hud. Et par gråsteiner rullet en omgang rundt i lyngen. Øya hadde våknet.

Pappen lyttet, han var kald i nakken av spenning. En meget svak dunkende lyd, han kjente det i hele seg, den var overalt, ganske nær. Den var inni bakken.

Pappen la seg ned i lyngen og presset øret mot jorden. Da hørte han øyas hjerte slå. Langt innenf0r brenningene, dypt inni jorden dunket et hjerte, dumpt og mykt og regelmessig.

Øya er levende, tenkte pappaen. Min øy er like levende som trærne og havet. Alt er levende.

Han reiste seg langsomt.

En krypgran kom stille kravlende gjennom lyngen som et grønt, vuggende teppe. Pappaen gikk til side for den, så stod han blikkstille og frøs. Han øya, øya som var levende, som lå sammenkrøpet på havets dunkle bunn og var fra seg av redsel for havet. Redselen er farlig, den kan plutselig fare opp, den kan kaste seg hodestups eller slå rundt seg og hvem passer på de småkrypene som tilfeldigvis er i nærheten? Pappaen begynte å løpe.

IMG_2192

Jeg tror at den angsten mange forbinder med Tove Janssons mummiverden, har å gjøre med mer enn skrekk for Hufsa. Det er ikke bare i Pappaen og havet at eksistensiell angst kommer til syne – den finner vi også i Kometen kommer og Farlig midtsommer, for ikke å snakke om Hvem skal trøste Knøttet?. Det er alvorlige saker Tove Jansson skriver om. Mummidalen er kan hende full av idyll, men det nifse og utrygge er aldri langt unna. I de seneste bøkene er de ytre farene mer nedtonet – der kjemper de ulike figurene mot sine egne indre demoner. For noen barn kan alt dette virke uhåndterlig, og det er klart dette kan feste seg i minnet. Men jeg må si at jeg er litt lei av voksne som huffer og akker seg over barndomstraumene Tove Jansson har påført dem, uten å faktisk oppsøke bøkene hennes og undersøke hva de rommer. Sannsynligvis vil de oppdage at mummiverdenen er større enn den de så et glimt av i den ene boken de kanskje ble eksponert for som barn.

Jeg synes for øvrig alle bør lese mummibøkene om igjen i voksen alder, uaktet hva slags barndomsopplevelse som ligger til grunn. Tove Janssons ord og tegninger vokser for hver lesning, og hver gang man lukker en av bøkene hennes, gjør man det med ny innsikt.

I dag – 9. august – er det 100 år siden Tove Jansson ble født. Hurra for jubilanten! Uten henne hadde verdenslitteraturen vært mye fattigere.

_73558479_5f677184-c3d6-47c9-9a94-38ff8a34e66f

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s