Fight, not flight

Da jeg var rundt ti – tolv år, skrev jeg en del historier og lagde en del tegneseriestriper om en jente som hadde svart belte i karate. Jeg tror i grunnen ikke jeg drømte om å begynne på karate selv, men jeg syntes de som drev med karate var tøffe. Selv danset jeg heller.

Jeg har nok egentlig aldri sett for meg at kamsport skulle være noe for meg – jeg finnes ikke aggressiv, jeg har aldri slått noen, har aldri kjent på trangen til det heller, og jeg har alltid vært overbevist om at flight-impulsen min er sterkere enn fight-impulsen. Men nettopp derfor gikk det opp for meg at jeg kanskje burde utfordre meg selv litt. Det traff meg i det øyeblikket jeg tok meg selv i å virkelig skvette da en jeg kjenner demonstrerte et Kung Fu-spark og noen slag i min retning. Han sto på god avstand, og situasjonen var jo ikke akkurat truende, så etterpå tenkte jeg litt over reaksjonen min. Jeg kom frem til at jeg kunne ha godt av å være litt mindre skvetten. Og at det kunne være greit å kunne litt om selvforsvar.

Samme uke meldte jeg meg på den mest brutale kampsporten som finnes, nemlig Krav Maga. En kollega av meg hadde snakket så entusiastisk om det, så etter at hun hadde gitt meg noen ekstra dytt i ryggen, var påmeldingen et faktum. Og nå har jeg nettopp vært på min første time.

Jeg tror ikke jeg har hatt så høyt adrenalinnivå på lenge – selv ikke da jeg hang i kroker på Oslo SusCon i juli.

«Er det ikke deilig å slå løs?» spurte instruktørene der vi sto parvis og bokset og sparket på pads som den andre holdt. Nei, jeg må innrømme at jeg ikke syntes det. For meg er det å slå cirka det mest unaturlige jeg kan foreta meg. Jeg har en enorm sperre. Og jeg blir virkelig redd når noen sparker mot meg, enda jeg holder en tykk boksepute foran meg. Så – jeg får gå ut fra at dette er sunt for meg. Kanskje jeg etter hvert vil klare å brøle truende idet jeg angriper, slik vi ble instruert til å gjøre. Det gikk ikke i dag. Og jeg sa unnskyld halvparten av gangene etter at jeg hadde sparket

Bryting, derimot, som vi fikk teste litt ut, gikk faktisk overraskende bra. Da satte konkurranseinstinktet inn, og jeg ga alt. Det var bare om å gjøre å skaffe seg det innerste grepet på motparten, så det var ikke noe jeg følte kunne skade eller gjøre vondt. Det var gøy, og jeg oppdaget dessuten at yogaen har skaffet meg muskler jeg kan bruke til andre ting enn vinyasa og håndstående. Det tar nok litt tid før jeg kan synes det er gøy med det mer aggressive. Men forhåpentlig blir jeg litt tøffere for hver gang.

Krav Maga er ikke en spesielt elegant kampsport – det er lite «snikende tiger, skjult drage» over det. Krav Maga dreier seg bare om kjapt, enkelt og effektivt selvforsvar. Men effektivt blir det bare om jeg kan få vekk impulsen til å snu meg bort med hendene over hodet når noen kommer mot meg. Det håper jeg at jeg klarer i løpet av de neste månedene!

Akkurat nå tenker jeg mest på at jeg synes det er uhyggelig at vi fikk utdelt tannbeskyttere sammen med treningsdrakten. Og susp.

Jeg ser frem til neste trening med frykt og beven.

Øver på tøft tryne.
Øver på tøft tryne.
Advertisements

2 thoughts on “Fight, not flight

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s