Hvorfor yoga om morgenen?

Hver morgen hele uken står jeg opp kl 05.15. Jeg er født a-menneske, så for meg byr ikke dette på videre anstrengelser. Å holde øynene oppe på konserter og fester, derimot! Det er verre. Heldigvis driver jeg med noe såpass a-menneskevennlig som yoga, så jeg synes fordelene oppveier ulempene.

Det må sies at jeg ikke på yogamatten fem minutter etter at jeg har stått opp. ekstrem er jeg ikke. Jeg bruker nok ofte bortimot en halvtime før jeg er i gang. Først tusler jeg litt rundt med leggvarmere og tykk genser (i alle fall i den kalde årstiden) og drikker kaffe eller aller helst Pu Ehr-te. Som regel leser jeg litt over det jeg skrev dagen i forveien. Så lar jeg underbevisstheten jobbe med stoffet mens jeg gjør yoga, og får en flying start når jeg setter meg til med dagens arbeid litt senere.

Nå er jo jeg et morgenmenneske, men om man ikke er det fra naturen av, kan det likevel være lurt å sette av tid til noen morgenrutiner som man selv synes er trivelige. For de fleste kjennes det nok for nådeløst å gå rett i gang med treningen fem minutter etter at man har våknet.

Men hvorfor er yoga regnet som en morgengreie? Hvorfor dette maset om å komme seg på matten tidlig om morgenen?

Her er et lite knippe grunner til å vurdere å praktisere tidlig:

IMG_3780

1. Hodet er friskt og klart. Altså – jeg vet at ikke alle er lysvåkne med det samme, men poenget er at alt som heter jobbmail, åpent landskap, slitsomme samtaler, Rimi og henting og bringing ligger foran en. Man har blanke ark og kan konsentrere seg bedre.

2. Man har ikke spist noe ennå. Yoga skal praktiseres på tom mage, og da er morgenen en ypperlig tid, for da slipper man å beregne måltider ut fra når man skal gjøre yoga.

3. Kroppen er stivere – noe som ikke høres så positivt ut, men det gjør at man blir mer oppmerksom på kroppens grenser. Dessuten er man jo ikke stiv under hele økten – det går ganske fort å varme opp legemet, og det er deilig å gå ut i dagen med en myk og god kropp som har fått brukt seg litt.

4. Blodomløpet kommer i gang. Dette er særlig fint nå som det går mot kaldere dager. Jeg er ikke spesielt glad i kulde, men synes mørke vintermorgener blir mye lettere å takle når kroppen er varm etter yoga.

5. Det er lettere å faktisk få gjort yoga hvis man legger økten til morgenen. Hvis fast yogatid er kl åtte om kvelden, er sjansen stor for at overtidsarbeid, et kinobesøk, en tur på IKEA eller en telefonsamtale kan legge kjelker i veien. Om morgenen er det færre forstyrrelser, og gjør man yoga til del av morgenrutinen, blir det lettere å opprettholde praksisen.

6. Man gir kroppen en god søvnrutine. Når den blir vant til å stå opp på samme tid, vil det skape bedre balanse i søvnmønsteret, og det kan bli lettere å sovne om kvelden. Kroppen er glad i rutiner, og hvis den får det de fleste dager, tåler den sporadiske søvnunderskudd bedre. Sånn er det i alle fall for meg – jeg takler jetlag overraskende bra til å være a-menneske.

7. Man må nødvendigvis stå opp litt tidligere enn vanlig, og får på den måten mer ut av dagen. Hodet jobber dessuten godt etter fysisk aktivitet, så det er altså ikke en dum idé å starte hverdagene med yoga.

8. Morgenen er vakker! Særlig om sommeren når solen allerede er oppe når man ruller ut matten, men jeg liker denne tiden også – det å se himmelen langsomt lysne mens jeg gjør yoga. Om noen uker kommer den ikke til å rekke å bli lys i det hele tatt før jeg er ferdig, men mørket utenfor vinduene er koselig, og jeg kan tenne stearinlys. Dessuten føler jeg at får forsprang på verden.

9. Det må også sies at dette med å gjøre yoga om morgenen, er knyttet til tradisjon. I alle yogaretninger er det vanlig å gjøre yoga om morgenen, og mye tidligere enn jeg kunne drømme om. Den mest gunstige tiden skal visst ifølge ashtangatradisjoner være litt før fire på morgenen (eller natten, alt ettersom). Selv skal jeg ikke ivre for annet enn at man prøver å få kreket seg ut på matten før jobb eller skole eller hva man ellers måtte ha planer om!

10. Hittil har punktene dreid seg mest om hjemmepraksis, men det meste har selvsagt overføringsverdi til tidlige yogatimer også. Det kan nok være litt ekstra tungt å komme seg ut av døren og av sted til yogatime, men når man først er fremme, er det sjelden at man angrer! Det å trene sammen med noen gir også en egen energi – og om man synes det er veldig ille, har man i alle fall noen å lide sammen med! Eller få energi fra. Sliter man veldig med morgentrøtthet eller morgengrettenhet, kan ofte en tidlig yogatime være den beste løsningen!

Advertisements

Spor

For tiden gjør det vondt i underarmene hver gang jeg sykler over en dump i veien. Jeg kan ikke gjøre Pincha Mayurāsana (underarmstående). Og lav planke kommer heller ikke på tale.

For armene mine ser sånn ut:

IMG_4545

Og jeg synes det er helt storveis! Ikke det å ha blåmerker i seg selv – ikke er de dekorative, og upraktiske er de også – men det er tilfredsstillende å merke at kroppen har tatt i.

Sist torsdag gikk store deler av Krav Maga-timen med til å trene på blokkering av knivangrep. Man blokkerer ved å føre underarmen sin hardt mot angriperens underarm i motsatt retning av slaget, og før armen er herdet, kan det gjøre ordentlig vondt. Blokkeringer gjør mer vondt for den som angriper enn den som forsvarer seg og blokkerer, men på treninger må man selvsagt spille angriperen 50 % av tiden. Så en stund fremover kommer jeg til å ha et ganske spennende fargekart på armene.

Men det er altså helt i orden! Jeg har alltid likt å presse kroppen, og da synes jeg det er fint med merkbare spor etterpå. Jeg liker for eksempel å være støl. Og jeg liker følelsen av sår hud på ryggen etter en body suspension, pluss arrene som har dukket opp. Jeg liker spor i og på kroppen. Det kjennes håndfast og fint.

Nå ville jeg nok neppe føle det på samme måte om jeg skulle være så uheldig å brekke nesen på trening, eller rive over akillessenen. Jeg har heller ingen glede av irritert piriformismuskel etter slurvete backbends. Men så lenge jeg ikke blir skadet, kan smerte være givende og interessant, både med tanke på hva kroppen må gjøre for å takle smerte, og hvilke mentale prosesser som er i sving.

Og som jeg vel har hintet om før, så blir dette noe jeg går nærmere inn på i boken som kommer på nyåret.

… the barge endlessly circling

Når jeg skriver, er jeg nøye med musikkvalg. Som regel hører jeg på eller annen form for elektronika – det er om å gjøre at musikken er stillferdig, nesten monoton – men ikke kjedelig. For all del ikke kjedelig. Blant favorittene mine er The Sight Below, Steve Hauschildt, Bersarin Quartett, Emeralds, Blanck Mass, Forest Swords og Ricardo Donoso. Men jeg vender aller oftest tilbake til Loscil.

Mannen bak navnet Loscil er Scott Morgan, en kanadisk ambientartist. Han har spilt trommer i bandet Destroyer, er i dag soloartist, men samarbeider ofte med andre musikere, blant annet med Bvdub. Jeg oppdaget Loscil da albumet Sketches From New Brighton kom ut i 2011, ble småhypnotisert av lyden, og slukte resten av soloalbumene – Triple Points (2001), Submers (2002), First Narrows (2004), Plume (2006), Endless Falls (2010) og Coast / Arc / Range (2010). Helt siden da har jeg lyttet til Loscil nesten ukentlig.

Ved første lytt virker kanskje Loscil intetsigende, for dette er ytterst minimalistisk musikk. Det er ingen overraskende vendinger, oppstykkede rytmer eller lyder som bryter med det behagelige, som hos for eksempel Autechre. Loscil er derfor ikke krevende å lytte til, og det kan være bakgrunnsmusikk – i mitt tilfelle skrivemusikk. Men det trenger ikke være det. Setter man på seg hodetelefonene og bare lytter, kryper subtile detaljer frem. Det tar lang tid å ta inn Loscil, og musikken blir ikke slitt.

Loscil har et ganske «kaldt» lydbilde – det kan man nærmest få et hint av når man ser låttitler som ‘Fifth Anchor Span’, ‘Hydrogen’, ‘Freezing Point’, ‘Brittle’ og ‘Brohm Ridge’. Men en av platene er mer «varmere» og mer organisk i lyden. Det er Endless Falls, som ved siden av Coast / Arc / Range og Sketches From New Brighton er det Loscil-albumet jeg oftest hører på. Her finner man den eneste forekomsten av en menneskestemme – og fordi det er så sjeldent, skvetter man nesten til idet en mann begynner å prate på det aller siste sporet.

The journal starts late…
Six weeks into the making of Grief Point…

Stemmen tilhører Dan Bejar, frontfigur i Destroyer, og det er også han som står bak teksten til monologen som langsomt mumles frem i løpet av nærmere åtte minutter, før et tett sus av regn lukker platen – slik den også åpner.

De første gangene jeg lyttet til ‘The Making of Grief Point’, gled mesteparten av teksten forbi – jeg fikk bare med meg enkelte linjer. Det var som å oppleve et dikt jeg ikke forsto meningen bak, men oppfanget stemningen ved. Stemningen var melankolsk og full av uro, og de løsrevne linjene var gjerne surrealistiske.

… a tight and perfect digital palace …

… picnic baskets filled with blood …

… Patina, no name for a baby …

… Wagner wrestles his dogs to the floor …

… The barge endlessly circling, your mind finds out …

Da jeg lyttet ordentlig til teksten (med hodetelefoner – viktig å høre på Loscil med hodetelefoner), viste det seg å være en monolog om det frustrerende ved å skape – om det å lete etter ulike innganger til et verk, det å stille spørsmålstegn ved hva man vil med det, hvem man vil at det skal være til for, hvordan man rent teknisk skal konstruere det. Monologen handler også om det å stå fast, det å miste interessen, det å bli grepet av livslede. Det å bli grepet av melankoli over det man skaper, eller ikke skaper. There is a certain kind of person to whom things come with great facility, sies det i starten av monologen. Det er tydelig at jeg-personen ikke ser på seg selv som en slik person.

Samtidig strømmer tanker og ideer på – nesten i stream of consciousness-aktige vendinger. Men det later ikke til at det går an å hvile i noen av ideene, stadig stilles det spørsmål ved dem, stadig er tvilen til stedet, stadig søkes nye retninger. Og alt er kilde til nedstemthet.

It’s cool how for my part, this sleight of hand,
the trick of making something confounding and great and potentially horrible, drawn up from air…
all this is no longer of any interest.
In fact, even seeing things in this light depresses me.
And so I often come home at night depressed by what we have done, what we are doing.
It’s good, it means I’ve changed.

Det er skildringen av det potensielt depressive ved skapelsesprosessen som gjør ‘The Making of Grief Point’ til en så gripende opplevelse. Jeg tar vanligvis en pause i skrivingen når dette sporet kommer på – enten sitter jeg stille og lytter, eller så hopper jeg over det, fordi jeg ikke kan unngå å bli beveget. Den linjen som kanskje gjør aller mest inntrykk, er følgende: I have lost interest in music. It is horrible. Det er en ekstremt enkel linje, det er ingen utbrodering – men det er i denne knappheten slagkraften ligger. En mangel på overskudd kommer frem i disse to setningene – og en avsmak. Avsmaken ved det å miste interesset for det man skaper, avsmaken for det man skaper. Dette virker som selve sinnbildet på en depresjon.

Ordene It is done avslutter teksten, men dette lyder ikke seiersrikt. Det er en avmålt observasjon – et verk er ferdig, men melankolien letner ikke. Monologen fremstiller skapelsesprosessen som noe som fra start til slutt er preget av tomhetsfølelser, tvil og nedstemthet. Men samtidig formidler den det sterke drivet etter å skape, nødvendigheten av å skape, det å ville noe med det man skaper.

Så selv om jeg ikke kan høre ‘The Making of Grief Point’ uten å bli alvorlig og tankefull, blir jeg også inspirert.

Og så skriver jeg videre, med Loscils stillferdige toner i øret.

The journal starts late…
Six weeks into the making of Grief Point…
First off is May Day, the song in honor of May 1st and the workers.
Can you still be against the strike that only strikes for more pay?
By ‘you,’ in this instance, I mean ‘me.’

There is a certain kind of person to whom things come with great facility.
They say this is the noise that gets made as my life is lived.
So be it.
But don’t feel the need to record it.
For a second I thought this meant that they were not interested in history, but that’s wrong.
Wrong, wrong.
A bad reading of the situation.
The right reading is that I just don’t understand it.
At all.

Grief Point, and May Day by extension, suffers from the same old shit:
A potential complete ignorance of ambiance, real ambiance, in that
can you really construct it, every last bit of it,
and just let the listener feel its effects?
And is this the right treatment?
Always the same question.
In this case, I would maybe say yes, just because it forces form onto the thing.
«Thing» is a bunch of words to melodies, and the words sung in a handful of ways.

Between J and D, of course, the same old war rages;
one into a tight and perfect digital palace, but super true to the genre,
the other wanting to throw in actual sounds, mix it up, humanize.

It’s cool how for my part, this sleight of hand,
the trick of making something confounding and great and potentially horrible, drawn up from air…
all this is no longer of any interest.
In fact, even seeing things in this light depresses me.
And so I often come home at night depressed by what we have done, what we are doing.
It’s good, it means I’ve changed.

I have lost interest in music. It is horrible.

I should only make things I understand.
I should only make things I know how to construct, however imperfect.
It’s not even like dictating to someone; it’s less than that.

May Day itself is pretty cool, I have to admit.
It condemns the world at such an easy pace.
I intend to tell it to you… it’s like happy shooting rockets,
a disgusting description of anything, to be sure.
I think the world does not like me grim; it likes me melancholic but not miserable.
English on the Mediterranean, which is, oddly enough, some of the worst people there is.

At some point when it is made, I will explain this record word-for-word, swear to God…
An ape with angel glands
When I know if that is good or bad, I’ll know what is good and what is bad.

The answer to the making of Grief Point is picnic baskets filled with blood.

Too rich, nothing at stake.

If «blank» had to write lyrics for his songs, they would be cumbersome, pale blocks, like his riffs, but pale.
So instead, he went out and found a wailer, too stupid to commit to a single thing.

I assume not lighting up at the sight of your mother is a sign of madness in an infant.
Patina, no name for a baby.
You were first born before they threw you from the bridge.

Wagner wrestles his dogs to the floor.
Such a beautiful scene for some.
They write plays, don’t perform them.

The message from the critical reception of Dreams was quite clear:
We will not be listening to you any further.
Of course, some tension is created;
Cosmonaut in a breadline, etc.

I watched a pig devour the classics just to get to you.
The barge endlessly circling, your mind finds out.

It is done.

Endless Falls

Om ettergivelse

I januar kunngjorde jeg et nyttårsforsett, nemlig at jeg skulle bli flinkere til å vri på legemet. Stramme ryggmuskler har gjort at vridninger har alltid vært vanskelig for meg, noe som har ført til at jeg har stått bom fast i en sentral positur, men nå – over et halvt år etter, har jeg endelig nådd målet mitt.

Endelig, etter tre år som ashtangapraktiserende, har jeg klart å komme inn i Marichyasana C (मरीच्यासन). Det er selvsagt nå arbeidet virkelig begynner, for jeg er ikke på langt nær dypt inne i posituren, men nå har jeg endelig kunnet «binde», og det er revolusjonerende for meg. Det er nesten rart at det har tatt så lang tid med akkurat denne øvelsen, og jeg må jo også si at jeg har hatt i tankene at «ærlig talt, Heidi, du underviser i yoga, men så klarer du ikke dette?»

Uansett – gjennombruddet kom for et par uker siden, og et par ting var utslagsgivende. Det ene var at jeg i hele august deltok i en såkalt «Yoga Challenge» på Instagram, der man hver dag skal utføre en gitt positur. August-utfordringen handlet om å jobbe mot å få anklene i kryss bak nakken, og selv om jeg ikke er helt i mål med det ennå (nytt forsett!) , fikk jeg løst opp i litt stivhet rundt hoftene – stivhet som hittil har hindret meg i å få til Marichyasana C. Nå kunne jeg selvsagt ha oppnådd dette også uten en utfordring på sosiale medier, men det er noe ved det å forplikte seg til å trene på en ikke-selvvalgt positur hver dag som gjør at man gjerne anstrenger seg litt ekstra. Jeg gjorde i alle fall det!

Skjønt – dette med anstrengelse bringer meg til det som jeg tror var det aller mest utslagsgivende for at det endelig løsnet for meg. Det handler om det motsatte av anstrengelse. Fordi jeg har gremmet meg sånn over at jeg ikke har fått til det som for mange er en latterlig enkel stilling, har jeg strevd og presset meg ganske lenge. Jeg har prøvd så hardt at jeg til og med har skadet meg. Piriformismuskelen har ofte blitt irritert, og i vår pådro jeg meg også en kraftig strekk i lysken. Dette siste gjorde at jeg til slutt tok til fornuft og roet helt ned.

Marichyasana C er en såkalt bundet positur. Det innebærer at man skal gripe hånden eller håndleddet – slik:

marichyasana-I-iyengar1-300x189

Da jeg først begynte med ashtanga, var denne posituren så langt utenfor rekkevidde at jeg ikke engang kunne få skulderen på innsiden av kneet, men så fort jeg fikk til vridningen og kunne bøye armen rundt det opptrukne benet, begynte jeg å streve for å klare å binde. Da jeg etter hvert innså at strevet ikke bragte meg nærmere målet, sluttet jeg å fekte med hendene bak ryggen, og konsentrerte meg ene og alene om vridningen. På den måten sluttet jeg å grue meg til Marichyasana C kom, for jeg visste at jeg uansett ikke skulle stresse og slite.

I ashtangafilosofien finnes det et begrep som heter Aparigraha (अपरिग्रह). Det er en av yamaene, og handler om å ikke være grådig. Når man streber voldsomt etter en positur, en asana, kan det være en form for grådighet, og dette er selvsagt noe som holder en tilbake, både mentalt og fysisk. Siden ashtanga er så krevende, er det vanskelig å ikke strebe etter nye positurer, men på bakgrunn av erfaringene med Marichiyasana C, kan jeg i alle fall bekrefte at det virkelig er noe i at tålmodighet er en dyd. Og at det å ikke jage etter fremgang, kan gjøre at fremgangen kommer.

Det må så klart være en balanse her. Selvsagt skal man jobbe både hardt og flittig, men mens man gjør det, er det viktig å slå seg til ro med der man er. Jeg merker at dette lyder som svermerisk selvutviklingsprat, eller i alle fall som selvfølgeligheter, men jeg har åpenbart godt av å minne meg selv på at dette er viktig. Jeg har en perfeksjonistisk personlighet som gjør at jeg lett kan bli fryktelig misfornøyd når jeg ikke føler at jeg presterer godt, og jeg vet at jeg har lett for å bli grepet av prestasjonsjag når jeg gjør yoga. Men heldigvis gir yogaen meg motstand. Presser jeg for hardt, blir jeg stanset.

Til slutt har jeg ikke noe annet valg enn å gi etter. Og det er som regel nøkkelen til å slippe forbi hinderet.

Så langt kom jeg første gang jeg prøvde denne posituren.
Så langt kom jeg første gang jeg prøvde denne posituren.
Lenge var det nok i massevis å vri overkroppen.
Lenge var det nok i massevis å vri overkroppen.
Etter hvert begynte jeg å kunne lirke skulderen lenger frem, men foreløpig gikk det ikke å bøye armen rundt benet.
Etter hvert begynte jeg å kunne lirke skulderen lenger frem, men foreløpig gikk det ikke å bøye armen rundt benet.
Endelig - armen rundt! Men fortsatt med den andre armen som støtte.
Endelig – armen rundt! Men fortsatt med den andre armen som støtte.
Omsider! Hendene har funnet hverandre bak ryggen.
Omsider! Hendene har funnet hverandre bak ryggen.

Om å skjelve i suspen

Det har skjedd en endring i livet mitt. Hver torsdag ettermiddag har jeg bul i buksen og snusleppe.

Jeg snakker selvfølgelig om Krav Maga-trening. Der er susp og tannbeskytter påkrevd, og selv om dette ikke gjør underverker for verken ganglaget eller ens noble profil, så er man ganske glad for å ha en liten rustning når sparringspartneren hamrer løs. I Krav Maga er det nemlig ingenting som heter for skitne triks. Kan man sparke eller slå noen skikkelig hardt i skrittet, gjør man det. I Krav Maga forsøker man dessuten ikke å være elegant, det er effektivitet som gjelder, og helst skal man uskadeliggjøre motstanderen på under ti sekunder. Det sier seg selv at det lett kan bli ganske brutalt.

Siste skrik innen bademote
Siste skrik innen bademote

Jeg er med andre ord langt utenfor komfortsonen hver torsdag ettermiddag. Jeg liker ikke å slå, liker ikke å sparke, liker ikke å brøle, liker ikke at andre brøler, liker ikke å bli dyttet, liker ikke å bli holdt. Men – jeg liker å være utenfor komfortsonen. Ellers hadde jeg nok ikke holdt på med ashtanga, og i alle fall ikke body suspension! Men jeg synes faktisk det er langt mer komfortabelt å henge i kroker (i huden) enn å stå med kun en boksepute mellom meg og en hard albue som kunne slått pusten ut av meg.

Body suspension kjennes kontrollert. Vel å merke har jeg ingen kontroll – oppgaven min er snarere å overgi meg, men det skjer ikke noe uforutsett, det skjer ikke noe brått. Situasjonen kjennes kontrollert fordi det kjennes trygt å oppgi kontrollen.

Når jeg blir så superskvetten i en sparringssituasjon, handler det i grunnen ikke om at jeg er redd for å det å få en knyttneve i skulderen – isolert sett. Jeg kunne nok uproblematisk deltatt i denne artige videoen her, der fremmede mennesker går sammen to og to og gir hverandre saftige ørefiker:

Men noe skjer når aggresjon kommer inn i bildet. Nå er det selvsagt ingen på Krav Maga-treninger som er sinte på ordentlig. Det kjennes likevel veldig livaktig når man har noen foran seg som brøler, dytter og gyver løs med slag og spark. Og jeg takler dårligere å blir «angrepet» enn jeg var forberedt på. Den første timen trodde jeg at jeg skulle dø hver gang sparringspartneren min gikk løs på bokseputen jeg holdt, og uken etter fikk jeg fullstendig hetta da en instruktør skulle vise hvordan det foregikk når man skulle få noen unna. Jeg fikk en hånd mot kragebenet og ble dyttet brått bakover, før en knyttneve stanset like i nærheten av ansiktet mitt. Da gikk det i svart i hodet, og jeg var helt kvalm etterpå. Fight-instinktet var ikke-eksisterende, jeg kjente ikke engang noe flight-instinkt, det var bare fullstendig shutdown.

Jeg ble overrasket, og var i grunnen ganske skuffet over meg selv. Noe lignende skjedde på tredje trening – da begynte jeg å skjelve ukontrollert på hendene etter å ha blitt holdt i noe som kalles «kyllinggrepet» (et slags strupetak hvor man klemmes fast under armen på angriperen). Kroppen oppfattet åpenbart dette som stor fare.

Og for så vidt gir jo dette mening. Kroppen skal reagere på opplevd fare. Det samme skjer under en body suspension – da frigjøres det store mengder adrenalin, enda hodet vet at situasjonen er trygg og kontrollert. Når det gjelder Krav Maga, er imidlertid det viktige å trene kroppen opp til å reagere på en konstruktiv måte – trene den opp til å reagere med noe annet enn panikk. Mitt primære instinkt er å enten flykte eller overgi meg – nå gjelder det å komme i kontakt med kampinstinktet (en jeg kjenner kaller dette for å komme i kontakt med «ulvekvinnen Lobo»). Mine panikkreaksjoner har i alle fall vist at jeg er på rett plass og trener på noe jeg virkelig trenger å lære!

Til min store overraskelse gikk det bedre på fjerde trening. Denne gangen holdt jeg bokseputen relativt rolig foran meg mens partneren min slo, jeg følte ikke trang til å si unnskyld eller fnise hver gang jeg slo mot henne, og det føltes ikke fullt så ille å sparke noen i skrittet. Og jeg ble bare litt redd av å bli lagt i bakken, frøs bare litt til i kyllinggrepet.

Ok, jeg frøs vel ganske mye til, skal det innrømmes. Jeg droppet i grunnen alle tanker om motstand og bare sto der Men da jeg fikk påminnelse om å faktisk forsvare meg, husket jeg bevegelsene og gjorde dem. Og etterpå var jeg ikke skjelven.

Jeg er litt forbløffet over hvor fort det har gått å komme over den verste frykt-kneiken. Jeg tror dette er noe alle kursdeltagerne til en viss grad kjenner på, selv om de kanskje ikke har vært like store pyser som meg. Alle har nok fått litt styrket selvtillit – det er i alle fall lett å se at folk fører seg annerledes nå enn for fire uker siden. Teknikkene sitter så klart ikke helt hos noen av oss, men Krav Maga er fabelaktig mentaltrening, og der har nok alle merket fremgang. Den mentaltreningen pågår dessuten hele uken for min del. Fordi jeg har beveget meg så ettertrykkelig ut av komfortsonen, blir jeg nødt til å tenke grundig over mine egne reaksjonsmønstre, se egne svakheter i øynene, bygge på styrker jeg finner ut at jeg tross alt har. Slik sett minner tankeprosessen litt om den jeg ofte har rundt yoga. Det er bare andre ting jeg må hente frem.

Foreløpig er jeg ikke så veldig begeistret for å hente frem susp og tannbeskytter. I dag er jeg sår på tannkjøttet etter å ha gått med den gigantiske kladden i munnen – den egner seg vel egentlig bedre for Mick Jagger enn meg. Men det er det en positiv side ved. Tannbeskytteren er nemlig så stor at det er helt umulig å åpne munnen og brøle det truende brølet man altså skal gi fra seg når man angriper.

Og akkurat det synes jeg er ganske beleilig.

Duckface?
Ny form for duckface?

… blackbirds sing at dusk

It’s in the trees, it’s coming!

Dette utropet, som innleder sangen «Hounds of Love» på platen med samme tittel, har alltid fylt meg med spenning. Det var den spenningen – mangedoblet – som fylte meg da jeg nærmet meg Hammersmith Apollo kvelden 04. september. Kate Bush! Live!

IMG_2470

Når man er så begeistret for Kate Bush som jeg er, når man har hørt begeistrede vitnesbyrd fra like begeistrede venner som allerede har sett konserten, og når man har lest begeistrede anmeldelser, er det selvsagt fort gjort å bli skuffet når man først befinner seg på konserten man har ventet så lenge på. Så jeg var i grunnen også litt nervøs på veien inn.

Nervøsiteten vokste da følgende velkjente ord ble mumlet over høyttalerne:

Oh thou who giveth sustenance to the universe,
from whom all things proceed, to whom all things return,
unveil to us the face of the true spiritual sun,
hidden by a disc of golden light,
that we may know the truth and do our whole duty
as we journey to thy sacred feet

For kunne Kate Bush fortsatt treffe alle tonene i «Lily»?

Ja! Det kunne hun! Kate Bush kom på scenen, barbent og med utslått, langt hår, ikledd en lang kåpe bestående av svarte remser, og sang hver eneste tone med en presisjon som ga meg gåsehud over hele kroppen. Og så fikk jeg klump i halsen, og snart trillet tårene. Det fortsatte de med gjennom både «Hounds of Love», 
»Joanni», «Top of the City» og «Running Up that Hill».

På scenen skjedde det imidlertid ikke så mye spesielt – det fremsto som en ganske standard konsert med (fantastiske!) slagere. Sanger, korister, band, og et kraftig lysshow med litt for mye bruk av rosa og lilla etter min smak. Men så ble både lysshowet og «King of the Mountain» brått klippet av. Da sto plutselig den ene trommeslageren midt på scenen i en spotlight som gikk av og på nesten i strobelyshastighet (det pågikk så lenge at jeg bekymret meg litt for eventuelle epileptikere), og slynget et tau over hodet, som rotorbladene på et helikopter. Så ble det svart.

Nå var det slutt på alt som minnet om en standard konsertopplevelse. På en oval videoskjerm over bandet fikk vi se en filmsnutt av en mann som ringte kystvakten og fortalte om et mottatt nødsignal. Da fikk jeg gåsehud igjen, for dette betydde at suiten «The Ninth Wave» fra Hounds of Love sto for tur. Og snart kom Kate Bush til syne på skjermen, liggende i nattsvart vann og iført livvest. Hun var filmet ovenfra, med et kraftig, hvitt lys skinnende ned på seg, som søkelyset fra et redningshelikopter. Hun var likblek i ansiktet, og det var lett å forestille seg at hun var iskald. Slik hørtes det også ut da hun begynte å synge «And Dream of Sheep» – da kunne det høres skjelvende, frossen pusting under vokalen.

Kate Bush to Play First Live Shows Since 1979

Vi så ikke Kate Bush på scenen, men sangen ble fremført live, og med en mye sterkere kraft enn på plateversjonen. Jeg tok meg i å savne det milde, dempede, trygghetslengtende fra platen, men ved nærmere ettertanke skapte den sterke stemmebruken et vel så slående inntrykk – her var det ren og skjær desperasjon. Desperasjonen tiltok i «Under Ice» – der var det avsluttende IT’S MEEEEEEEEE…. mer et skrik enn et klagende rop. Og vi så Kate Bush bli dratt «under vann» av dansere ikledd fiskeskjelettkostymer.

Det skjedde mye på scenen nå. Vi fikk «Waking the Witch», komplett med ond prest og dramatisk rettergang (guilty! guilty!), og deretter kom et helt stueinteriør flytende inn på scenen under «Watching You Without Me» – der ble en slags sketsj fremført av ektemannen til Kate Bush og sønnen hennes, Bertie. Denne comic relief-scenen var ganske malplassert og tvungen, med både overspill og pinlig dialog, men så dukket plutselig den svartkledde, likbleke Kate Bush opp i stuen, som et spøkelse som forsøkte å få kontakt med en familie som ikke kunne se henne. Dette var fint og dramatisk, men det var vanskelig å omstille seg etter sketsjen.

Scenen fortsatte å yre av liv – under «Hello Earth» ble det bygget et slags fyrtårn på scenen, og bølgende stoff utgjorde det stormpiskede havet. Det skjedde rett og slett så mye at jeg nesten falt litt av her og der, og det hadde nok gjort seg med litt færre effekter. «Hello Earth» er en dramatisk sang – der jeg-personen antar ekspresjonistiske dimensjoner (I was there at the birth, out of the cloudburst, ahead of the tempest), der stormer sveiper over Amerika og jorden er så liten at den kan få plass i en håndflate. Jeg tror sangen hadde blitt mektigere om effektene var mer nedtonet.

IMG_2483

Som helhet var «The Ninth Wave» preget av en smule for mange effekter. Det mest virkningsfulle var nok det helt enkle, der vi så Kate Bush i vannet i redningsvesten. Skjønt voldsomheten gjorde seg også – som der hvor en svær rigg sveipet over publikum og spydde røyk og lys mens en øredøvende helikopterlyd runget gjennom salen. Det ga oss en følelse av å ligge i havet og vente på å bli oppdaget av et redningshelikopter.

Og jeg kan altså ikke slutte å tenke på avslutningen av «Waking the Witch», der svarte vinger brått kom flaksende opp fra et hull i «isen».

Konsertens neste del, suiten «A Sky of Honey» var mer nedtonet i effektbruken. Det meste kretset rundt en stor billedramme som ble senket ned på scenen – malermotivet fra «The Painter’s Link» ble på denne måten satt i sentrum. Maleren, utstyrt med palett og klassisk malerfrakk, ble spilt av Bertie. Yes … I need to get that tone a little bit lighter there, maybe with some dark accents coming in from the side. Mmm… that’s good, sa han, men ikke på den tenksomme måten man er vant til fra Aerial. Det hele virket litt overspilt og tvungent – slik var det også da han fremførte en helt ny sang om månen. Han var treffsikker på tonene og kommer sikkert til å bli en god sanger en dag, men da bør han nok tøyle sin litt for kraftige vibrato.

I billedrammen og på scenens fondvegg så man gylne, stormrevne skylandskap som hele tiden endret seg – det var som å betrakte et bevegelig Turner-maleri. Animerte fugler fløy over himmelen, og ikke bare fugler som matchet den poetiske «the day is full of birds»-setningen som åpner suiten. Uhyggelige, svart fugler kom flyvende mot oss, og vi ble også vitne til et fuglemord.

Når man lytter til Aerial, er det lett å tenke at den i overveiende grad handler om alt som er vakkert. «A Sky of Honey» handler om hvordan en vakker midtsommerdag skrider frem, men i sceneversjonen har Kate Bush latt et mørke komme til syne. This blackbird is a stone around my neck! sang Kate Bush, og fikk det til å søkke i publikum. Svarttrosten fra «Waking the Witch» var tilbake.

Jeg må innrømme at jeg i starten stusset over dette valget – hva gjorde heksemotivet her? Så tenkte jeg litt mer på det, og nå virker det åpenbart. Paganisme løper som en rød tråd gjennom all musikken til Kate Bush, og hva er midtsommernatten, i tillegg til å være årets lyseste natt? Jo, det er også heksenes natt – en natt hvor naturen tilbes. Og heksen det handler om i «Waking the Witch», blir dødsdømt på grunn av sin kobling til naturen – representert av en svarttrost. Heksemotivet er dessuten allerede til stede på Aerial. «Joanni» handler om Jeanne d’Arc.

Og la oss ikke glemme «Lily», som innledet hele konserten. I refrenget snakkes det om en ildsirkel, et kjent paganistisk ritual, og vi hører utdrag fra «The Lesser Banishing Ritual», som ble brukt av den esoteriske ordenen Hermetic Order of the Golden Dawn i London på 1890-tallet.

Det går i det hele tatt ikke an å forstå Kate Bush uten å ta det okkulte og paganistiske med i beregningen, og jeg mener at dette er en viktig fortolkningsnøkkel i forståelsen av Before the Dawn. Særlig når det gjelder hovedmotivet – nemlig vekslingen mellom lys og mørke. «A Sky of Honey» er en hyllest til naturen, og det er i stor grad det paganisme handler om. Det handler også om livets sykluser, der døden hører med. At sceneversjonen ble gitt mørke anstrøk, er derfor naturlig. Some dark accents coming in from the side, for å si det med maleren.

Eller omvendt: Tiefer, tiefer, irgendwo in der tiefe gibt es ein Licht, hviskes det i slutten av «Hello Earth». Dette kan oversettes slik: «Dypere, dypere, et sted i dypet finnes det et lys», og slik er det i «The Ninth Wave». Mørket er ikke absolutt – det følges alltid av lys. Slik lys følges av mørke.

Her hører vi forresten ikke bare ekko fra paganisme – i de fleste religioner finnes det forestillinger om sykliske vekslinger mellom lys og mørke, som for eksempel i kristendommen, der Kristus står opp ved morgengry etter tre dager i det ytterste mørke. Man kan jo også trekke inn noe så prosaisk som det kjente uttrykket om at det alltid er mørkest før daggry. Og det faktum at fuglene begynner å synge før solen står opp. Svarttrosten er spesielt kjent for det.

svarttrost hann

Tilbake til konserten – og min umiddelbare opplevelse etter at den var over: Jeg var ganske overveldet, og jeg var ikke helt sikker på hva jeg syntes. Hadde det ikke vært litt for mange effekter? Litt for mye av alt? Hadde det ikke vært litt for overlesset? Nå som det har gått noen dager, tenker jeg nok fortsatt litt av det samme, men den umiddelbare skepsisen har veket for en omfattende ærefrykt. Noe av det jeg først ikke var sikker på om jeg likte eller forsto, faller mer på plass for meg. Det gjelder for eksempel den omfattende symbolbruken, som jeg har vært litt inne på her. Ved første øyekast kunne noen effekter virke tilfeldige – som for eksempel en gigantisk dør som ble senket ned på scenen i starten av «A Sky of Honey»-delen, for så å smelle kraftig igjen? Nå hører jeg på «King of the Mountain», og linjen «the wind it blows, the wind it blows the door closed» gir meg ilinger nedover ryggen.

Kate Bush fylte scenen med sterke bilder direkte hentet fra musikken – det var ikke subtilt, men det er da også typisk Kate Bush. Hun har alltid understreket tekstene sine med både bilder og bevegelser. Tenk bare på koreografien fra «Wuthering Heights» – der hun mimer teksten (Kate Bush er skolert i mime- og dansekunst av Lindsay Kemp), eller på omslaget til England, My Lionheart, der hun er kledd i løvedrakt.

IMG_2484

Kate Bush har alltid vært voldsom og teatralsk – og det har folk alltid reagert på. Hun ble ikke møtt med kun jubel da hun sist turnerte. Hennes outrerte uttrykk har ikke vært noe alle har kunnet svelge.

Det Kate Bush gjør i Before the Dawn, er å fortsette med det hun alltid har gjort – kanskje med enda mer vekt på teateraspektet. Noen ganger blir det for mye, for tungt, for massivt, men det er en helhet over det. Kate Bush har aldri vært mainstream – hvem andre enn Kate Bush ville vel bruke tablåformen som en sceneeffekt, for eksempel? Det kan selvsagt argumenteres for at dette ikke er et godt valg for et moderne sceneshow, det kan oppfattes som både tungt og stillestående, men på 1800-tallet ble tablået ansett som topp underholdning. Og jeg kan ikke annet enn å beundre henne for de utradisjonelle valgene.

Det er en tanke bak hver del av forestillingen, og det er derfor lett å tilgi henne de svakere delene. Det samme gjelder den litt overdrevne bruken av Bertie – uten hans oppmuntring og påvirkning ville det ikke vært noen konsert, har Kate Bush uttalt. Da synes jeg at man får akseptere at han er mye på scenen, selv om han er en uferdig artist.

Jo mer jeg tenker på konserten, desto mer takknemlig er jeg for å ha opplevd den.

Til slutt – her er opplevelsen fint oppsummert av serieskaper Odd Henning Skyllingstad, som jeg så konserten sammen med:

10620531_10154588832755422_6868735201235890580_n