… blackbirds sing at dusk

It’s in the trees, it’s coming!

Dette utropet, som innleder sangen «Hounds of Love» på platen med samme tittel, har alltid fylt meg med spenning. Det var den spenningen – mangedoblet – som fylte meg da jeg nærmet meg Hammersmith Apollo kvelden 04. september. Kate Bush! Live!

IMG_2470

Når man er så begeistret for Kate Bush som jeg er, når man har hørt begeistrede vitnesbyrd fra like begeistrede venner som allerede har sett konserten, og når man har lest begeistrede anmeldelser, er det selvsagt fort gjort å bli skuffet når man først befinner seg på konserten man har ventet så lenge på. Så jeg var i grunnen også litt nervøs på veien inn.

Nervøsiteten vokste da følgende velkjente ord ble mumlet over høyttalerne:

Oh thou who giveth sustenance to the universe,
from whom all things proceed, to whom all things return,
unveil to us the face of the true spiritual sun,
hidden by a disc of golden light,
that we may know the truth and do our whole duty
as we journey to thy sacred feet

For kunne Kate Bush fortsatt treffe alle tonene i «Lily»?

Ja! Det kunne hun! Kate Bush kom på scenen, barbent og med utslått, langt hår, ikledd en lang kåpe bestående av svarte remser, og sang hver eneste tone med en presisjon som ga meg gåsehud over hele kroppen. Og så fikk jeg klump i halsen, og snart trillet tårene. Det fortsatte de med gjennom både «Hounds of Love», 
»Joanni», «Top of the City» og «Running Up that Hill».

På scenen skjedde det imidlertid ikke så mye spesielt – det fremsto som en ganske standard konsert med (fantastiske!) slagere. Sanger, korister, band, og et kraftig lysshow med litt for mye bruk av rosa og lilla etter min smak. Men så ble både lysshowet og «King of the Mountain» brått klippet av. Da sto plutselig den ene trommeslageren midt på scenen i en spotlight som gikk av og på nesten i strobelyshastighet (det pågikk så lenge at jeg bekymret meg litt for eventuelle epileptikere), og slynget et tau over hodet, som rotorbladene på et helikopter. Så ble det svart.

Nå var det slutt på alt som minnet om en standard konsertopplevelse. På en oval videoskjerm over bandet fikk vi se en filmsnutt av en mann som ringte kystvakten og fortalte om et mottatt nødsignal. Da fikk jeg gåsehud igjen, for dette betydde at suiten «The Ninth Wave» fra Hounds of Love sto for tur. Og snart kom Kate Bush til syne på skjermen, liggende i nattsvart vann og iført livvest. Hun var filmet ovenfra, med et kraftig, hvitt lys skinnende ned på seg, som søkelyset fra et redningshelikopter. Hun var likblek i ansiktet, og det var lett å forestille seg at hun var iskald. Slik hørtes det også ut da hun begynte å synge «And Dream of Sheep» – da kunne det høres skjelvende, frossen pusting under vokalen.

Kate Bush to Play First Live Shows Since 1979

Vi så ikke Kate Bush på scenen, men sangen ble fremført live, og med en mye sterkere kraft enn på plateversjonen. Jeg tok meg i å savne det milde, dempede, trygghetslengtende fra platen, men ved nærmere ettertanke skapte den sterke stemmebruken et vel så slående inntrykk – her var det ren og skjær desperasjon. Desperasjonen tiltok i «Under Ice» – der var det avsluttende IT’S MEEEEEEEEE…. mer et skrik enn et klagende rop. Og vi så Kate Bush bli dratt «under vann» av dansere ikledd fiskeskjelettkostymer.

Det skjedde mye på scenen nå. Vi fikk «Waking the Witch», komplett med ond prest og dramatisk rettergang (guilty! guilty!), og deretter kom et helt stueinteriør flytende inn på scenen under «Watching You Without Me» – der ble en slags sketsj fremført av ektemannen til Kate Bush og sønnen hennes, Bertie. Denne comic relief-scenen var ganske malplassert og tvungen, med både overspill og pinlig dialog, men så dukket plutselig den svartkledde, likbleke Kate Bush opp i stuen, som et spøkelse som forsøkte å få kontakt med en familie som ikke kunne se henne. Dette var fint og dramatisk, men det var vanskelig å omstille seg etter sketsjen.

Scenen fortsatte å yre av liv – under «Hello Earth» ble det bygget et slags fyrtårn på scenen, og bølgende stoff utgjorde det stormpiskede havet. Det skjedde rett og slett så mye at jeg nesten falt litt av her og der, og det hadde nok gjort seg med litt færre effekter. «Hello Earth» er en dramatisk sang – der jeg-personen antar ekspresjonistiske dimensjoner (I was there at the birth, out of the cloudburst, ahead of the tempest), der stormer sveiper over Amerika og jorden er så liten at den kan få plass i en håndflate. Jeg tror sangen hadde blitt mektigere om effektene var mer nedtonet.

IMG_2483

Som helhet var «The Ninth Wave» preget av en smule for mange effekter. Det mest virkningsfulle var nok det helt enkle, der vi så Kate Bush i vannet i redningsvesten. Skjønt voldsomheten gjorde seg også – som der hvor en svær rigg sveipet over publikum og spydde røyk og lys mens en øredøvende helikopterlyd runget gjennom salen. Det ga oss en følelse av å ligge i havet og vente på å bli oppdaget av et redningshelikopter.

Og jeg kan altså ikke slutte å tenke på avslutningen av «Waking the Witch», der svarte vinger brått kom flaksende opp fra et hull i «isen».

Konsertens neste del, suiten «A Sky of Honey» var mer nedtonet i effektbruken. Det meste kretset rundt en stor billedramme som ble senket ned på scenen – malermotivet fra «The Painter’s Link» ble på denne måten satt i sentrum. Maleren, utstyrt med palett og klassisk malerfrakk, ble spilt av Bertie. Yes … I need to get that tone a little bit lighter there, maybe with some dark accents coming in from the side. Mmm… that’s good, sa han, men ikke på den tenksomme måten man er vant til fra Aerial. Det hele virket litt overspilt og tvungent – slik var det også da han fremførte en helt ny sang om månen. Han var treffsikker på tonene og kommer sikkert til å bli en god sanger en dag, men da bør han nok tøyle sin litt for kraftige vibrato.

I billedrammen og på scenens fondvegg så man gylne, stormrevne skylandskap som hele tiden endret seg – det var som å betrakte et bevegelig Turner-maleri. Animerte fugler fløy over himmelen, og ikke bare fugler som matchet den poetiske «the day is full of birds»-setningen som åpner suiten. Uhyggelige, svart fugler kom flyvende mot oss, og vi ble også vitne til et fuglemord.

Når man lytter til Aerial, er det lett å tenke at den i overveiende grad handler om alt som er vakkert. «A Sky of Honey» handler om hvordan en vakker midtsommerdag skrider frem, men i sceneversjonen har Kate Bush latt et mørke komme til syne. This blackbird is a stone around my neck! sang Kate Bush, og fikk det til å søkke i publikum. Svarttrosten fra «Waking the Witch» var tilbake.

Jeg må innrømme at jeg i starten stusset over dette valget – hva gjorde heksemotivet her? Så tenkte jeg litt mer på det, og nå virker det åpenbart. Paganisme løper som en rød tråd gjennom all musikken til Kate Bush, og hva er midtsommernatten, i tillegg til å være årets lyseste natt? Jo, det er også heksenes natt – en natt hvor naturen tilbes. Og heksen det handler om i «Waking the Witch», blir dødsdømt på grunn av sin kobling til naturen – representert av en svarttrost. Heksemotivet er dessuten allerede til stede på Aerial. «Joanni» handler om Jeanne d’Arc.

Og la oss ikke glemme «Lily», som innledet hele konserten. I refrenget snakkes det om en ildsirkel, et kjent paganistisk ritual, og vi hører utdrag fra «The Lesser Banishing Ritual», som ble brukt av den esoteriske ordenen Hermetic Order of the Golden Dawn i London på 1890-tallet.

Det går i det hele tatt ikke an å forstå Kate Bush uten å ta det okkulte og paganistiske med i beregningen, og jeg mener at dette er en viktig fortolkningsnøkkel i forståelsen av Before the Dawn. Særlig når det gjelder hovedmotivet – nemlig vekslingen mellom lys og mørke. «A Sky of Honey» er en hyllest til naturen, og det er i stor grad det paganisme handler om. Det handler også om livets sykluser, der døden hører med. At sceneversjonen ble gitt mørke anstrøk, er derfor naturlig. Some dark accents coming in from the side, for å si det med maleren.

Eller omvendt: Tiefer, tiefer, irgendwo in der tiefe gibt es ein Licht, hviskes det i slutten av «Hello Earth». Dette kan oversettes slik: «Dypere, dypere, et sted i dypet finnes det et lys», og slik er det i «The Ninth Wave». Mørket er ikke absolutt – det følges alltid av lys. Slik lys følges av mørke.

Her hører vi forresten ikke bare ekko fra paganisme – i de fleste religioner finnes det forestillinger om sykliske vekslinger mellom lys og mørke, som for eksempel i kristendommen, der Kristus står opp ved morgengry etter tre dager i det ytterste mørke. Man kan jo også trekke inn noe så prosaisk som det kjente uttrykket om at det alltid er mørkest før daggry. Og det faktum at fuglene begynner å synge før solen står opp. Svarttrosten er spesielt kjent for det.

svarttrost hann

Tilbake til konserten – og min umiddelbare opplevelse etter at den var over: Jeg var ganske overveldet, og jeg var ikke helt sikker på hva jeg syntes. Hadde det ikke vært litt for mange effekter? Litt for mye av alt? Hadde det ikke vært litt for overlesset? Nå som det har gått noen dager, tenker jeg nok fortsatt litt av det samme, men den umiddelbare skepsisen har veket for en omfattende ærefrykt. Noe av det jeg først ikke var sikker på om jeg likte eller forsto, faller mer på plass for meg. Det gjelder for eksempel den omfattende symbolbruken, som jeg har vært litt inne på her. Ved første øyekast kunne noen effekter virke tilfeldige – som for eksempel en gigantisk dør som ble senket ned på scenen i starten av «A Sky of Honey»-delen, for så å smelle kraftig igjen? Nå hører jeg på «King of the Mountain», og linjen «the wind it blows, the wind it blows the door closed» gir meg ilinger nedover ryggen.

Kate Bush fylte scenen med sterke bilder direkte hentet fra musikken – det var ikke subtilt, men det er da også typisk Kate Bush. Hun har alltid understreket tekstene sine med både bilder og bevegelser. Tenk bare på koreografien fra «Wuthering Heights» – der hun mimer teksten (Kate Bush er skolert i mime- og dansekunst av Lindsay Kemp), eller på omslaget til England, My Lionheart, der hun er kledd i løvedrakt.

IMG_2484

Kate Bush har alltid vært voldsom og teatralsk – og det har folk alltid reagert på. Hun ble ikke møtt med kun jubel da hun sist turnerte. Hennes outrerte uttrykk har ikke vært noe alle har kunnet svelge.

Det Kate Bush gjør i Before the Dawn, er å fortsette med det hun alltid har gjort – kanskje med enda mer vekt på teateraspektet. Noen ganger blir det for mye, for tungt, for massivt, men det er en helhet over det. Kate Bush har aldri vært mainstream – hvem andre enn Kate Bush ville vel bruke tablåformen som en sceneeffekt, for eksempel? Det kan selvsagt argumenteres for at dette ikke er et godt valg for et moderne sceneshow, det kan oppfattes som både tungt og stillestående, men på 1800-tallet ble tablået ansett som topp underholdning. Og jeg kan ikke annet enn å beundre henne for de utradisjonelle valgene.

Det er en tanke bak hver del av forestillingen, og det er derfor lett å tilgi henne de svakere delene. Det samme gjelder den litt overdrevne bruken av Bertie – uten hans oppmuntring og påvirkning ville det ikke vært noen konsert, har Kate Bush uttalt. Da synes jeg at man får akseptere at han er mye på scenen, selv om han er en uferdig artist.

Jo mer jeg tenker på konserten, desto mer takknemlig er jeg for å ha opplevd den.

Til slutt – her er opplevelsen fint oppsummert av serieskaper Odd Henning Skyllingstad, som jeg så konserten sammen med:

10620531_10154588832755422_6868735201235890580_n

Advertisements

2 thoughts on “… blackbirds sing at dusk

  1. Kati Foss Indrefjord september 5, 2014 / 9:25 pm

    Eller som Leonard Cohen sa det: «There’s a crack in everything/ That is how the light gets in»
    Utrolig innlevelsesfylt beskrivelse, nesten som å være der! Må finne fram Kate Bush-platene (ja, på vinyl) igjen!

    • kniplingsdyret september 6, 2014 / 4:25 am

      Ja, det sitatet der er jo helt i tråd! 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s