Om ettergivelse

I januar kunngjorde jeg et nyttårsforsett, nemlig at jeg skulle bli flinkere til å vri på legemet. Stramme ryggmuskler har gjort at vridninger har alltid vært vanskelig for meg, noe som har ført til at jeg har stått bom fast i en sentral positur, men nå – over et halvt år etter, har jeg endelig nådd målet mitt.

Endelig, etter tre år som ashtangapraktiserende, har jeg klart å komme inn i Marichyasana C (मरीच्यासन). Det er selvsagt nå arbeidet virkelig begynner, for jeg er ikke på langt nær dypt inne i posituren, men nå har jeg endelig kunnet «binde», og det er revolusjonerende for meg. Det er nesten rart at det har tatt så lang tid med akkurat denne øvelsen, og jeg må jo også si at jeg har hatt i tankene at «ærlig talt, Heidi, du underviser i yoga, men så klarer du ikke dette?»

Uansett – gjennombruddet kom for et par uker siden, og et par ting var utslagsgivende. Det ene var at jeg i hele august deltok i en såkalt «Yoga Challenge» på Instagram, der man hver dag skal utføre en gitt positur. August-utfordringen handlet om å jobbe mot å få anklene i kryss bak nakken, og selv om jeg ikke er helt i mål med det ennå (nytt forsett!) , fikk jeg løst opp i litt stivhet rundt hoftene – stivhet som hittil har hindret meg i å få til Marichyasana C. Nå kunne jeg selvsagt ha oppnådd dette også uten en utfordring på sosiale medier, men det er noe ved det å forplikte seg til å trene på en ikke-selvvalgt positur hver dag som gjør at man gjerne anstrenger seg litt ekstra. Jeg gjorde i alle fall det!

Skjønt – dette med anstrengelse bringer meg til det som jeg tror var det aller mest utslagsgivende for at det endelig løsnet for meg. Det handler om det motsatte av anstrengelse. Fordi jeg har gremmet meg sånn over at jeg ikke har fått til det som for mange er en latterlig enkel stilling, har jeg strevd og presset meg ganske lenge. Jeg har prøvd så hardt at jeg til og med har skadet meg. Piriformismuskelen har ofte blitt irritert, og i vår pådro jeg meg også en kraftig strekk i lysken. Dette siste gjorde at jeg til slutt tok til fornuft og roet helt ned.

Marichyasana C er en såkalt bundet positur. Det innebærer at man skal gripe hånden eller håndleddet – slik:

marichyasana-I-iyengar1-300x189

Da jeg først begynte med ashtanga, var denne posituren så langt utenfor rekkevidde at jeg ikke engang kunne få skulderen på innsiden av kneet, men så fort jeg fikk til vridningen og kunne bøye armen rundt det opptrukne benet, begynte jeg å streve for å klare å binde. Da jeg etter hvert innså at strevet ikke bragte meg nærmere målet, sluttet jeg å fekte med hendene bak ryggen, og konsentrerte meg ene og alene om vridningen. På den måten sluttet jeg å grue meg til Marichyasana C kom, for jeg visste at jeg uansett ikke skulle stresse og slite.

I ashtangafilosofien finnes det et begrep som heter Aparigraha (अपरिग्रह). Det er en av yamaene, og handler om å ikke være grådig. Når man streber voldsomt etter en positur, en asana, kan det være en form for grådighet, og dette er selvsagt noe som holder en tilbake, både mentalt og fysisk. Siden ashtanga er så krevende, er det vanskelig å ikke strebe etter nye positurer, men på bakgrunn av erfaringene med Marichiyasana C, kan jeg i alle fall bekrefte at det virkelig er noe i at tålmodighet er en dyd. Og at det å ikke jage etter fremgang, kan gjøre at fremgangen kommer.

Det må så klart være en balanse her. Selvsagt skal man jobbe både hardt og flittig, men mens man gjør det, er det viktig å slå seg til ro med der man er. Jeg merker at dette lyder som svermerisk selvutviklingsprat, eller i alle fall som selvfølgeligheter, men jeg har åpenbart godt av å minne meg selv på at dette er viktig. Jeg har en perfeksjonistisk personlighet som gjør at jeg lett kan bli fryktelig misfornøyd når jeg ikke føler at jeg presterer godt, og jeg vet at jeg har lett for å bli grepet av prestasjonsjag når jeg gjør yoga. Men heldigvis gir yogaen meg motstand. Presser jeg for hardt, blir jeg stanset.

Til slutt har jeg ikke noe annet valg enn å gi etter. Og det er som regel nøkkelen til å slippe forbi hinderet.

Så langt kom jeg første gang jeg prøvde denne posituren.
Så langt kom jeg første gang jeg prøvde denne posituren.
Lenge var det nok i massevis å vri overkroppen.
Lenge var det nok i massevis å vri overkroppen.
Etter hvert begynte jeg å kunne lirke skulderen lenger frem, men foreløpig gikk det ikke å bøye armen rundt benet.
Etter hvert begynte jeg å kunne lirke skulderen lenger frem, men foreløpig gikk det ikke å bøye armen rundt benet.
Endelig - armen rundt! Men fortsatt med den andre armen som støtte.
Endelig – armen rundt! Men fortsatt med den andre armen som støtte.
Omsider! Hendene har funnet hverandre bak ryggen.
Omsider! Hendene har funnet hverandre bak ryggen.
Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s