… dropping circle stones on a sundial

De fleste har ganske levende minner om sin første yogaklasse – enten det var «kjærlighet ved første blikk» eller en skrekkopplevelse hvor man stadig mistet balansen eller skalv ukontrollert i muskler man ikke visste man hadde.

Jeg var så heldig å ha en kjempepositiv første opplevelse med yoga. Jeg fikk riktignok sjokk over hvor svak jeg egentlig var, men jeg ble hektet fra dag en. Jeg elsket vekslingen mellom det langsomme, det statiske og det eksplosive, jeg syntes positurene var så vakre, jeg ble grepet av en mestringstrang, og jeg ble fascinert av bruken av sanskrit. Selv navnene på positurene var jo vakre!

En av de første navnene jeg lærte meg var Sūrya Yantrasana. Dette navnet betegner det som på ingen måte er en nybegynnerpositur, men jeg hadde altså bare vandret inn i en yogaklasse, og gjorde så godt jeg kunne.

Slik ser posituren ut:

IMG_5276

Den så nok ikke slik ut første gang jeg prøvde den, men jeg mener å huske at den ikke kjentes helt uoverkommelig, siden jeg alltid har hatt ganske fleksible hofter. Sūrya Yantrasana er først og fremst en såkalt hofteåpner, og er en viktig positur i prosessen for å få beinet bak hodet og skuldrene.

Hvis man ikke klarer å rette ut benet (og det er ganske vanlig!) jobber man trinnvis. Det viktigste er å få kneet bak skulderen, ikke det å rette ut benet. Sūrya Yantrasana er også en ypperlig inngangsøvelse til Aṣṭāvakrāsana – den siste posituren på bildet utgjør et godt utgangspunkt for denne balanseøvelsen (se hvordan den ser ut her).

Trøtt tryne her - klokken er halv seks.
Trøtt tryne her – klokken er halv seks.

Men tilbake til navnet Sūrya Yantrasana. Læreren forklarte at Sūrya Yantrasana betydde «sundial» – altså solur. Senere i timen ble jeg introdusert for Sūrya Namaskara – solhilsenen. Så da hadde jeg lært at Sūrya betydde sol. Nå vet jeg også at Sūrya er solens gud i indisk mytologi, sønn av Dyaus og bror til Agni og Indra (guden som sender sin datter til jorden i Strindbergs Et drömspel). Han er også kjent som Adithya, Sūraya, Bhanu, Ravi og Phra Athit, men representerer solen uansett navn.

Yantrasana kan oversettes som «instrument» – så det vises ikke spesifikt til et ur her, og det er også vanlig å kalle posituren for «kompasset». Men jeg kommer nok alltid til å like solur-oversettelsen best. Det får meg nemlig til å tenke på en linje fra en King Crimson-sang jeg alltid har likt godt, nemlig ‘Moonchild’ fra In The Court of the Crimson King.

Jeg liker den nok ekstra godt fordi det var den første King Crimson-sangen jeg noen gang hørte. Det var ikke bare musikken jeg festet meg ved den gangen, men også teksten – svermerisk som jeg var. Og det var én linje som sprang spesielt frem:

Dropping circle stones on a sundial.

Det var slik jeg lærte ordet solur på engelsk, og når jeg i dag utfører solurposituren, tenker jeg ofte på bildene som dannet seg i hodet mitt når jeg hørte på ‘Moonchild’.

Call her Moonchild
Dancing in the shallows of a river
Lonely Moonchild
Dreaming in the shadows of a willow

Talking to the trees
Of the cobweb strange
Sleeping on the steps of a fountain
Waving silver wands to the
Nightbird’s song
Waiting for the sun on the mountain

She’s a Moonchild
Gathering the flowers in a garden
Lovely Moonchild
Drifting in the echoes of the hours

Sailing on the wind
In a milk white gown
Dropping circle stones on a sundial
Playing hide and seek
With the ghosts of dawn
Waiting for a smile from a sun child

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s