Topp … 12!

I den siste tiden har det sirkulert en del listestafetter på sosiale medier. Hittil har jeg fått stafettpinnen to ganger – en gang for å liste opp de ti bøkene som har gjort mest inntrykk på meg, og nå helt nylig for å liste opp de ti platene som har betydd mest for meg opp igjennom.

Det er altså ganske strenge regler – det er ti som gjelder, et hjerteskjærende lavt tall. Med gråt og tenners gnissel klarte jeg å begrense meg da jeg laget boklisten min, men siden det var så skrekkelig å ofre så mange bøker, har jeg nå bestemt meg for å bryte alle regler og snike med hele tolv plater. Rebel rebel, for å si det med David Bowie, som kommer til å få plass på listen.

Når man skal liste opp hvilke plater som har betydd mest for en, er det to ting som gjerne gjør seg gjeldende: Det er ikke alltid de strengt tatt beste platene havner der, og det er heller ikke sikkert at man klarer å være så original. Jeg ser for eksempel for meg at Kind of Blue med Miles Davis må ha endt opp på ganske mange lister. Men det ER jo en god plate! Man må få lov til å ha den med! Man er jo tross alt ikke 17 og desperat opptatt av å kun like musikk som andre ikke har hørt om («jeg likte bandet før det ble kult»), er man vel? Det vil nok havne noen opplagte plater på min liste også, og dette blir vel ikke en liste over platene jeg synes er aller best (en slik liste er i konstant endring hos meg), men når det er sagt: Jeg synes fortsatt at alle platene på listen er knakende gode.

Så her er de – i noenlunde tilfeldig rekkefølge. I alle fall urangert.

1. Leonard Cohen – Songs of Love and Hate

517C209H87L

Dette var den første Leonard Cohen-platen jeg hørte på, og jeg må ha vært rundt seksten. Pappa hadde den på vinyl, og jeg pleide å okkupere arbeidsrommet hans, hvor platespilleren sto, og høre på den. På denne tiden spilte jeg fortsatt gitar, og Leonard Cohen hadde mye fint (og enkelt) fingerspill man kunne plukke opp. ‘Famous Blue Raincoat’ ble spilt og sunget, det samme ble ‘Joan of Arc’, men ‘Avalanche’ gikk det ikke riktig så bra med. ‘Avalanche’ var imidlertid den fineste sangen på platen, og jeg slukte teksten med store øyne.

Well I stepped into an avalanche,
it covered up my soul;
when I am not this hunchback that you see,
I sleep beneath the golden hill.
You who wish to conquer pain,
you must learn, learn to serve me well.

You strike my side by accident
as you go down for your gold.
The cripple here that you clothe and feed
is neither starved nor cold;
he does not ask for your company,
not at the centre, the centre of the world.

When I am on a pedestal,
you did not raise me there.
Your laws do not compel me
to kneel grotesque and bare.
I myself am the pedestal
for this ugly hump at which you stare.

You who wish to conquer pain,
you must learn what makes me kind;
the crumbs of love that you offer me,
they’re the crumbs I’ve left behind.
Your pain is no credential here,
it’s just the shadow, shadow of my wound.

I have begun to long for you,
I who have no greed;
I have begun to ask for you,
I who have no need.
You say you’ve gone away from me,
but I can feel you when you breathe.

Do not dress in those rags for me,
I know you are not poor;
you don’t love me quite so fiercely now
when you know that you are not sure,
it is your turn, beloved,
it is your flesh that I wear.

Det er for øvrig den underliggende uhyggen og bitterheten jeg alltid har satt mest pris på hos Cohen, mer enn den melankolske kjærlighetstematikken man ofte forbinder ham med. Så jeg liker ‘Master Song’, ‘Dress Rehearsal Rag’, ‘Everybody Knows’, ‘Story of Isac’. Det er sanger som biter litt mer enn for eksempel ‘There Ain’t No Cure For Love’. Eller for den saks skyld ‘Bird On a Wire’.

2. Pink Floyd – Live at Pompeii

tumblr_mdu1f8C0hj1rkuqo0o1_1280

Nå er dette en musikkfilm og ikke et album, men det må likevel bli denne jeg lander på. Her er låter fra både Meddle, A Saucerful Of Secrets, Ummagumma og Dark Side Of The Moon – strålende plater, alle sammen. Da jeg var tenåring, hørte jeg nok mest på den emosjonelt ladede The Wall (som ga meg litt samme følelse som The Downward Spiral av Nine Inch Nails (kunne kommet med på listen) – en ikke så veldig avansert emofølelse, men hysj, ikke si det til sekstenårige Heidi), og jeg var også svak for Animals. (Jeg blir fortsatt litt høytidsstemt når jeg sitter på toget inn til London og passerer Battersea Power Station, men i den senere tid har jeg innsett at det egentlig bare er ‘Dogs’ som er noe særlig bra.) Når jeg i dag hører på Pink Floyd, er det gjerne platene før Dark Side Of The Moon. Men jeg likte jo tidlig Pink Floyd som tenåring også, og Live at Pompeii gjorde sterkt inntrykk. Høydepunktet var (og er) ikke ‘Echoes’, men ‘Careful With That Axe, Eugene’. Jeg synes fortsatt at Roger Waters’ skrik er blant de bedre i rockehistorien, og han skriker aller best i Pompeii-versjonen. Det fine med denne er dessuten at man også får se på glødende lava mens man hører på skriket.

3. Björk – Vespertine

bjork

Å, så vanskelig det er å lande på et Björk-album! Det kunne vært Homogenic (den første Björk-platen jeg kjøpte, etter å ha hørt ‘Hunter’ på radio), det kunne vært Post (setter meg alltid i en drømmeaktig stemning, og minner meg av en eller annen grunn om mummitrollet, jeg tror jeg leste Sent i november en gang mens jeg hørte på Post), det kunne vært Medúlla (går inn i marg og ben), det kunne vært Debut (leken plate som alltid gjør meg blid). Men det blir Vespertine. Den høres tidvis ut som en ganske lett plate, i alle fall sammenlignet med dramatiske Homogenic. Den skarpe elektronikaen og de mørke strykerne er forlatt til fordel for en lettere, mer organisk lyd, med svevende, transparente korpartier som det mest fremtredende. Men for å si det med en linje fra favorittsporet ‘Pagan Poetry’: On the surface simplicity, but … Det finnes et mørke på denne platen også, særlig i nettopp dette sangen. Det er den jeg stadig vender tilbake til, kanskje det er derfor Vespertine er favoritten. Men så er det jo også ‘Hidden Place’, ‘An Echo, A Stain’ og ‘Cocoon’. Sistnevnte var en åpenbaring da jeg hørte den som syttenåring – det var en veldig eksplisitt sang om sex, fullstendig uten å være platt eller klein eller miste det lyriske.

[..]

He slides inside
Half awake, half asleep
We faint back
Into sleephood
When I wake up
The second time
In his arms
Gorgeousness
He’s still inside me

[..]

A train of pearls
Cabin by cabin
Is shot precisely
Across an ocean

From a mouth
From a
From the mouth
Of a girl like me
To a boy
To a boy
To a boy

4. Kate Bush – Hounds Of Love

ce31ab9b76a576be96d94b3831183eeb59cc5881

Selvsagt må Kate Bush med på en liste som denne. Jeg har allerede vært inne på Brontë – det sier seg selv at jeg ble fengslet av Kate Bush første gang jeg hørte ‘Wuthering Heights’. Og jeg har alltid elsket hennes klare kobling til litteratur – Ulysses er ikke samme bok etter at man har hørt ‘The Sensual World’. Det er vanskelig å velge ETT Kate Bush-album! Jeg er alltid litt usikker på om jeg liker The Dreaming eller Hounds of Love best. Noen ganger liker jeg også The Sensual World best – for der er ypperlige ‘The Fog’. Men som regel vinner Hounds of Love. Der er jo ‘The Ninth Wave’! Umulig å høre uten å få gåsehud. For meg nupper huden seg alltid ekstra i avslutningen av ‘Hello Earth’, der det hviskes: Tiefer, tiefer. Irgendwo in der Tiefe Gibt es ein licht, like etter at det nifse koret fra Nosferatu (1979) har tonet ut. Og så skvetter jeg alltid like etter Look who’s here to see you-setningen i ‘Waking The Witch’ – jeg husker aldri hvor lange pausen er før sangen plutselig eksploderer!

Det beste er å høre på Hounds Of Love mens man er i skogen, det har jeg gjort mye. Da blir stemningen hyperintens! Men hva er favorittlåten på platen, tro? Det er det nesten helt umulig å si. Det må kanskje være ‘Under Ice’. Eller ‘Hello Earth’. Eller ‘Jig Of Life’. Eller tittelsporet. Jeg vet ikke. Men ‘Running Up That Hill’ har i alle fall den fineste videoen. Mer moderne ballett i musikkvideoer!

5. Nick Drake: Pink Moon

pink_moon

Jeg begynte å høre på Nick Drake i sekstenårsalderen, da jeg fikk samleplaten Made To Love Magic i gave fra en god venninne. Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan ha unngått Nick Drake frem til da! Men jeg forelsket meg umiddelbart, og festet meg ekstra ved ’Black Eyed Dog’. Så enkel, så hjerteskjærende, så kullsvart. Den sangen, som ikke er på noen av de platene Drake ga ut før han døde, gjorde et voldsomt inntrykk, og det er kanskje derfor jeg liker Pink Moon ekstra godt – den er litt i samme toneleie. Jeg kjøpte Bryter Layter og Five Leaves Left først – det tok av en eller annen grunn litt tid før jeg fikk somlet meg til å kjøpe Pink Moon. Men den ble favoritten umiddelbart, for jeg liker aller best når det bare er Nick Drake og gitaren. Selv om jeg er glad i strykerne på for eksempel ’River Man’ og ’Hazey Jane I’.

En liten sidebemerkning: Jeg var tenåring på den tiden hvor Kings of Convenience slo igjennom. De fenget aldri meg – jeg hadde hørt Nick Drake.

6. Portishead: Dummy

Dummy

Denne platen oppdaget jeg vel da jeg var rundt sytten, tror jeg, da den ble spilt på en fest. På den festen ble det nok røyket hasj, noe jeg hadde veldig lyst til å prøve selv, men aldri hadde nerver til. Å høre på Portishead kjentes som et slags substitutt, og jeg lastet ned de viktigste sangene fra Napster (‘Glory Box’, ‘Sour Times’, ‘Biscuit’, ‘Wandering Star’, ‘It’s a Fire’, om jeg ikke husker feil). Et par år senere kjøpte jeg platen, som en gave til meg selv da jeg fylte nitten, første vinter jeg bodde alene. Jeg dro hjem til studenthybelen og hørte hele platen, og den gjorde fortsatt inntrykk, skjønt ikke først og fremst på den trippy måten. Nå var det det dystre som gjorde inntrykk – jeg var ganske dyster selv på den tiden. Den hutrende, skjøre, men samtidig ekstremt sterke og tøyelige stemmen til Beth Gibbons snek seg inn i hodet mitt og ble værende der. Hun er fortsatt en av mine favorittvokalister, og Dummy er en viktig plate for meg i dag også, men jeg hører oftere på Third, samt Out of Season, albumet Gibbons spilte inn sammen med Rustin Man.

7. Radiohead – Kid A

Radiohead-Kid-A

Man kan vel gå ut fra at Radiohead finnes på ganske mange av disse listene. Jeg vet ikke hvilket album som går oftest igjen, men jeg går ut fra at OK Computer går igjen. Selv kunne jeg nok ha ført opp denne platen, for jeg er veldig glad i den, og det var den første Radiohead-platen jeg hørte, men for meg har det alltid vært Kid A som har vært viktigst. Jeg må innrømme at jeg kom sent i gang med Radiohead, jeg hørte ikke noe særlig på dem i tenårene. Det startet tidlig i studietiden. Kid A forbinder jeg med vinter på Blindern og hustrige turer over Fredrikke-plassen – jeg føler i grunnen at det var vinter gjennom hele studietiden. Jeg hadde det ikke bra, jeg bare frøs og prøvde å bli nummen, og ‘How To Disappear Completely’ satte ord på følelsen. Kanskje det vonde kom til å forsvinne hvis jeg klarte å være borte til det gikk over.

That there, that’s not me
I go where I please
I walk through walls
I float down the Liffey

I’m not here
This isn’t happening
I’m not here, I’m not here

In a little while
I’ll be gone
The moment’s already passed
Yeah, it’s gone

I’m not here
This isn’t happening
I’m not here, I’m not here

Strobe lights and blown speakers
Fireworks and hurricanes

Nå har jeg selvsagt gitt vann på mølla til alle som mener at Radiohead = sutring. Men jeg tror nok det synet først og fremst har oppstått på grunn av Thom Yorkes klagende stemme. Den glir jo ikke inn i alles ører. Eller kanskje folk tenker at sytesangen ‘Creep’ er selve sinnbildet på Radiohead? (Etter min mening er forresten ‘Creep’ mer guffen enn sytende – jeg har alltid tenkt at den virkelig handler om en reell «creep», en krenket type som jevnlig bruker ordet «friendzoned») Vel, det er sant at Radiohead befatter seg mye med de mørkere sidene av tilværelsen, men det er de knapt alene om i musikkens verden. Og jeg synes Radiohead har en aggressiv punch som ugyldiggjør sutrestempelet. Men altså – Kid A. Jeg lander stort sett på dette som favorittalbum, men Hail To The Thief og In Rainbows havner langt oppe, de også. Og OK Computer, så klart – det er jo et usedvanlig helstøpt album. Forresten kunne godt The Eraser av Thom Yorke også havnet på denne listen.

8. PJ Harvey – White Chalk

PJ_Harvey-White_Chalk-Frontal-500x500

Mer dysterhet! Jeg antar at White Chalk ikke er det albumet som nevnest oftest når den beste PJ Harvey-platen skal utnevnes. Mange synes å enes om at Let England Shake er best. Men jeg heller mot White Chalk. Det finnes ikke svake spor der! Hele platen dirrer av undertrykt raseri, intens melankoli, nagende uhygge og fortærende galskap, og står i gjeld til britisk gotikk, som jeg jo er temmelig svak for. Jeg tenker ofte på Brontë-søstrene når jeg hører på den, særlig ‘The Devil’ (Come! Come! Come here at once! Come! Come on a night with no moon). Og jeg tenker på Wilkie Collins, mesteren av gotisk galskap. Det er i det hele tatt noe spøkelsesaktig over White Chalk. Men så har man også ‘When Under Ether’, som fremstår som hypervirkelig, fordi den minner oss på at det ikke er alle steder i verden hvor kvinner har tilgang til trygg og lovlig abort.

The ceiling is moving
Moving in time
Like a conveyor belt
Above my eyes

When under ether
The mind comes alive
But conscious of nothing
But the will to survive

I lay on the bed
Waist down undressed
Look up at the ceiling
Feeling happiness

Human kindness

The woman beside me
Is holding my hand
I point at the ceiling
She smiles, so kind

Something’s inside me
Unborn and unblessed
Disappears in the ether
This world to the next
Disappears in the ether
One world to the next

Human kindness

Man forbinder gjerne PJ Harvey med det hardtslående og høylydte, men på White Chalk er volumet er lavt hele tiden. Her finnes ikke raseridrevne sanger som ‘Long Snake Moan’, ‘Who The Fuck’ eller ‘Rub ’Till It Bleeds’. Men avslutningssporet ‘The Mountain’ er likevel en av de mest aggressive sangene jeg vet om. Og apropos rockehistoriens beste skrik – PJ Harvey rager høyt på den listen.

9. David Bowie – Low

439440495_a8126359a2

David Bowie var en jeg ikke egentlig hørte særlig mye på i tenårene. Vet ikke hvorfor, men sånn er det med en del musikk – man vet man liker det, men man kommer seg ikke helt i gang. Jeg har det sånn med Nick Cave og Patti Smith, blant annet. Uansett – Bowie kom jeg meg i gang med da jeg var rett over tyve. Da kjøpte jeg Heroes, og var solgt på flekken. Jeg kjøpte deretter Hunky Dory, litt tilfeldig, så kjøpte jeg Heathen, også litt tilfeldig. Gradvis pløyde meg gjennom alle platene, og i dag finnes det kanskje ingen musiker jeg setter større pris på enn David Bowie. Jo, Kate Bush. Eller – de står kanskje side om side. Vel, det er dumt å sammenstille. Men hvis jeg ble bedt om å nevne mitt ENE favorittalbum, ville Hounds of Love og Low kjempe knallhardt om førsteplassen.

Uansett – Low er et spektakulært album, med noe tungt og ”skittent” i lyden som jeg liker utrolig godt. Jeg får alltid en veldig energi av denne platen, og det beste er å høre på den mens jeg er ute og går med hodetelefoner – gjerne i bylandskap. Føttene blir fjærlette av ’Sound And Vision’! Og ‘Always Crashing In The Same Car’. Det må sies at Low ikke alltid har vært favoritten – en lang stund var det Hunky Dory, og jeg hadde også en periode med Ziggy Stardust. Nå i det siste har jeg gjenoppdaget Young Americans. Men – Low. Det er den beste.

10. Joanna Newsom: Ys

51sp-gLluML

Da jeg var liten, var min høyeste drøm å spille harpe. Det ble det noe ikke av – det ble heller noen år med piano, og så sangtimer i over ti år. Men selv om jeg tidlig ga opp harpedrømmen, er jeg er fortsatt veldig glad i harpemusikk. Så stor var gleden da jeg oppdaget Joanna Newsom for ca åtte år siden, da Ys kom ut. Jeg visste egentlig ingenting om henne da jeg kjøpte platen, jeg visste bare at en av mine beste venninner hørte på Joanna Newsom, og jeg stolte på musikksmaken hennes. Jeg skvatt nok litt da Joanna begynte å synge – hun lød både som et barn og en gammel dame, og hun presset stemmen noe helt forferdelig! Men traff tonene gjorde hun. Og spille harpe kunne hun. Og skrive sanger som hele tiden forandret seg – vers, bridge, refreng er ikke en formel Joanna Newsom er videre kjent for. Sangene på Ys er lange, de endrer seg hele tiden, og tekstene er milelange og ofte vanskelige å forstå. Jeg elsket det fra første stund. Etter hvert hørte jeg på The Milk Eyed Mender også, og likte den,men jeg har alltid hørt mest på Ys, også etter at Have One On Me kom. På den siste platen er stemmen hennes nesten ikke til å kjenne igjen – hun har lært seg sangteknikk! Bra for stemmebåndene hennes! Og hun har fått en flott stemme. Men jeg har fortsatt sansen for stemmeklangen fra de to første platene. Litt uvanlig for en som meg, som er fryktelig opptatt av god sangteknikk. Men nå har jo Joanna Newsom alltid har sunget rent, og det er jo i grunnen viktigst av alt. Det hjelper ikke å ha god stemme hvis tonene er falske. Falske toner er som negler mot tavlen!

Det finnes jo dem som mener at tidlig Joanna Newsom lyder som negler mot tavlen. Dem om det – jeg synes hun er fantastisk.

11. of Montreal – Hissing Fauna, Are You The Destroyer?

of__07700_zoom

Jeg oppdaget of Montreal først da False Priest kom i 2010. Jepp, veldig sent! Men da oppdaget jeg dem altså til gagns. Jeg slukte hele katalogen på Spotify, og hadde først den ene platen som favoritt, så den andre. Det var lenge siden jeg hadde kjent slik en psykedeliabegeistring! Etter noen år har jeg nå landet på at jeg liker best Satanic Panic In The Attic, Sunlandic Twins, Skeletal Lamping og False Priest, men det er Hissing Fauna, Are You The Destroyer? jeg alltid vender tilbake til. Det er nok lett å se på of Montreal kun som et kooky twee-band, men det inntrykket kan man neppe ha intakt etter å ha hørt Hissing Fauna. Det er et temmelig mørkt og desperat album. ‘Heimdalsgate Like A Promethean Curse’ er for eksempel en ganske munter låt rent melodisk, men helhetsinntrykket blir desto mørkere når det i lystige toner synges:

Chemicals, don’t strangle my pen
Chemicals don’t make me sick again
I’m always so dubious of your intent
Like I can’t afford to replace what you’ve spent

Albumets høydepunkt er ‘The Past Is A Grotesque Animal’. Jeg husker jeg syntes sangen var ganske masete første gang jeg hørte den – den er monoton, hamrende, lang, intens. Men nå er det nettopp det jeg liker ved den. Samt det faktum at Historien om øyet av Bataille nevnes med største selvfølgelighet i teksten. Det er langt i fra den eneste litterære referansen man finner hos of Montreal (hm – jeg lurer på om det begynner å danne seg et mønster i mine musikkpreferanser?), men kanskje den som er artigst flettet inn.

The past is a grotesque animal
And in its eyes you see
How completely wrong you can be
How completely wrong you can be

The sun is out, it melts the snow that fell yesterday
Makes you wonder why it bothered

I fell in love with the first cute girl that I met
Who could appreciate Georges Bataille
Standing at Swedish festival discussing «Story of the Eye»
Discussing «Story of the Eye»

It’s so embarrassing to need someone like I do you
How can I explain, I need you here and not here too
How can I explain, I need you here and not here too

I’m flunking out, I’m flunking out, I’m gone, I’m just gone
But at least I author my own disaster
At least I author my own disaster

Performance breakdown and I don’t want to hear it
I’m just not available
Things could be different but they’re not
Things could be different but they’re not

The mousy girl screams, «Violence! Violence!»
The mousy girl screams, «Violence! Violence!»
She gets hysterical because they’re both so mean
And it’s my favorite scene
But the cruelty’s so predictable
It makes you sad on the stage
Though our love project has so much potential
But it’s like we weren’t made for this world
(Though I wouldn’t really want to meet someone who was)

Do I have to scream in your face?
I’ve been dodging lamps and vegetables
Throw it all in my face, I don’t care

Let’s just have some fun
Let’s tear this shit apart
Let’s tear the fucking house apart
Let’s tear our fucking bodies apart
But let’s just have some fun

Somehow you’ve red-rovered the gestapo circling my heart
And nothing can defeat you
No death, no ugly world

You’ve lived so brightly
You’ve altered everything
I find myself searching for old selves
While speeding forward through the plate glass of maturing cells

I’ve played the unraveler, the parhelion
But even apocalypse is fleeting
There’s no death, no ugly world

Sometimes I wonder if you’re mythologizing me like I do you
Mythologizing me like I do you

We want our film to be beautiful, not realistic
Perceive me in the radiance of terror dreams
And you can betray me
You can, you can betray me

But teach me something wonderful
Crown my head, crowd my head
With your lilting effects
Project your fears on to me, I need to view them
See, there’s nothing to them
I promise you, there’s nothing to them

I’m so touched by your goodness
You make me feel so criminal
How do you keep it together?
I’m all, all unraveled

But you know, no matter where we are
We’re always touching by underground wires

I’ve explored you with the detachment of an analyst
But most nights we’ve raided the same kingdoms
And none of our secrets are physical
None of our secrets are physical
None of our secrets are physical now

12. Chelsea Wolfe: Pain is Beauty

Pain_is_beauty_cover

I grunnen kan jeg ikke huske hvordan jeg oppdaget Chelsea Wolfe. Jeg tror nok jeg surfet rundt på Spotify og snublet over henne litt tilfeldig. Det var enkeltsanger jeg hørte først, ‘Cousins Of The Antichrist’ og ‘Friedrichshain’ må det ha vært. Det er i alle fall de jeg har hatt lengst på spillelister. Ja, sånn er det blitt i denne høyteknologiske tidsalderen! Album plukkes fra hverandre! Enkeltsanger streames eller lastes ned! Katastrofe! Albumet i oppløsning! Vel, nå er jeg ingen musikktrendanalytiker, så jeg skal ikke uttale meg, men jeg kan jo i alle fall si det sånn at jeg i aller høyeste grad har festet meg ved hele siste album fra Chelsea Wolfe – Pain Is Beauty. Det kom i 2013, så det har ikke vært med meg så lenge, men ett år er likevel en ganske lang tid når man har hørt på samme plate nesten ukentlig, i noen perioder hver dag. Og platen har holdt seg. Jeg har i grunnen skrevet den nye boken min med Pain Is Beauty som lydspor, og ennå er jeg ikke lei!

Jeg er ofte litt redd for å bli lei av musikk jeg elsker, så noen ganger får jeg ikke lov av meg selv til å høre på visse plater. Kanskje jeg skal ta en liten pause fra Chelsea Wolfe. Men – jeg vet ikke om jeg får det til. Det kommer alltid dager hvor lysten til å høre på ‘Sick’, ‘Reins’, ‘The Warden’ eller ‘Feral Love’ melder seg.

Vel – det var min liste over … ja, tolv plater som har betydd mye for meg. Jeg klarte ikke presse meg ned i ti. Og så mange som jeg måtte utelate! Her er en håndfull av platene som har betydd mye for meg på et eller annet vis, men som ikke kom seg med, i helt tilfeldig rekkefølge:

Ultra Vivid Scene: Joy 1967 – 1999
Linda Perhacs: Parallellograms
Devendra Banhart: Smokey Rolls Down Thunder Canyon
Efterklang: Tripper
Belle and Sebastian: If You’re Feeling Sinister
Poliça: Shulamith
Joni Mitchell: Blue
King Crimson: Lizard
Sigur Rós:Valtari
Goldfrapp: Felt Mountain
Jethro Tull: Thick As A Brick
Beatles: White Album
Crystal Castles: (III)
Low Roar: Low Roar
This Mortal Coil: Blood
Gazelle Twin: Unflesh
Kishi Bashi: 151a
The Knife: Silent Shout
Rockettothesky: Medea
The Oscillation: Out Of Phase
Genesis: Selling England By The Pound
Nine Inch Nails: The Downward Spiral
School Of Seven Bells: Disconnect From Desire
Jimi Hendrix: Are You Experienced?
Beck: Sea Change
Kurt Vile: Smoke Ring For My Halo
Wave Machines: Pollen
Laura Marling: A Creature I Don’t Know
Cocteau Twins: Garlands
Tricky: Maxinquaye
St. Vincent: Strange Mercy
Fever Ray: Fever Ray
Loscil: Endless Falls

OG SÅ VIDERE! OG SÅ VIDERE!

(så fikk jeg sneket dem med likevel)

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s