Sent i november

Nå har jeg nettopp kommet tilbake fra Tove Jansson-dagene «Sent i november» i Kristiansand. Jeg hadde to oppdrag – den ene dagen snakket jeg om voksenlitteraturen til Tove Jansson, og den neste dagen intervjuet jeg Jansson-biograf og kunsthistoriker Tuula Karjalainen.

IMG_7778

Tuula Karjalainen var hovedgjesten på denne lille minifestivalen. Hun har nettopp skrevet en ny biografi om Tove Jansson – den beste hittil, etter min mening. Den heter Arbeide og elske, og utkom nylig på norsk på Heinesen Forlag. Den synes jeg burde havne under mange juletrær! Det gjelder også Sommerboken, Billedhuggerens datter, Rent spill og Den ærlige bedrageren, som alle er kommet i ny utgave på samme forlag.

Men tilbake til Tuula Karjalainen. Hun har ikke bare skrevet biografi om Tove Jansson, hun har også vært kurator for en stor jubileumsutstilling som ble vist på Ateneum i Helsinki i sommer. Jeg var så heldig at jeg fikk se den, og skrev om den for Empirix.

Tuula fortalte at hun aldri hadde kunnet lage boken uten å også lage utstillingen, for Tove Janssons malerier er nærmest spredt for alle vinder. Flere av dem er i privat eie, og uten å ha utstillingen å vise til, kunne det vært vanskeligere å få lov til å låne dem. Hun viste oss flere av disse bildene under sitt foredrag, og jeg er sikker på at flere av de fremmøtte lærte mye nytt om Tove Jansson. Mange vet jo ikke at i tillegg til å være ”mummimamma”, var hun maler, dramatiker, karikaturtegner, tegneserieskaper og forfatter av hele 11 bøker i tillegg til mummibøkene.

IMG_7781

Tuula hadde selvsagt en rekke anekdoter å by på, flere av typen som ikke helt passer å ta med i en biografi. Da vi snakket sammen i en pause, fikk jeg blant annet høre detaljer om Toves stormfulle kjærlighetsliv som Tuula ikke hadde ønsket å brette ut i boken. Men aller mest satte jeg pris på å høre om hvordan det hadde vært å besøke Tove i atelieret, noe Tuula gjorde da kunstneren var rundt 85 år. Nesten halve dagen ble tilbrakt der, og da klokken bikket midnatt og det begynte å bli på tide å gå, spurte Tove: Har du dårlig tid? Det hadde ikke Tuula, og da erklærte Tove at whiskeyflasken måtte frem. Så ble det ett glass, og to glass, og så sluttet de å telle.

Under foredraget var Tuula opptatt av å understreke at selv om Tove Jansson var en uhyre følsom kunstnerskikkelse, var hun også en som likte å danse, feste og drikke, en som elsket både fine klær, vedhugging og saltvannsbad. Så avsluttet hun presentasjonen sin med dette fabelaktige bildet.

IMG_7789

Kan man annet enn å forelske seg i Tove Jansson?

Det har vært utrolig flott å være med på å feire henne, og en stor takk må gå ut til forfatter og illustratør Tiril Valeur, som var primus motor for å få denne minifestivalen av stabelen.

IMG_7729

Nå går jubileumsåret mot slutten, men jeg håper både dette og andre Jansson-arrangementer har bidratt til at flere får øynene opp for hvilken fabelaktige kunstner hun var.

_73558479_5f677184-c3d6-47c9-9a94-38ff8a34e66f

Reklamer

Bend, not break

Alle som driver med yoga har visse øvelser de gruer seg til, unngår eller ikke kan fordra, og gjerne hele grupper av positurer. Personlig har jeg to slike grupper. Den ene er vridninger, den andre er backbends.

Når det gjelder vridninger, misliker jeg flere av dem fordi jeg er for stram på utsiden av hoftene, samt i piriformismusklene. Ofte er det også stramhet som gjør at folk flest misliker backbends (for det er ganske vanlig å mislike backbends). Men slik er det altså ikke for meg. Problemet mitt er motsatt – jeg er nemlig hypermobil.

IMG_7430

Jeg husker hvordan det var da jeg startet med yoga – instinktivt svaiet jeg ryggen voldsomt i Adho Mukha Svanasana, der nybegynnere flest krummer den, og jeg fikk beskjed om å «vippe inn halebenet» og bruke kjernemuskulaturen til å holde ryggraden i en nøytral stilling.

IMG_5179

Den dag i dag må jeg minne meg selv på det – også i Virabhadrasana 2.

IMG_7169

Men det er i øvelsene hvor ryggen virkelig skal svaies at jeg har vært veldig ubekvem. Jeg kan uten oppvarming nærmest ”brekke” ryggen bakover, og det var også det jeg gjorde da jeg begynte med yoga, fordi jeg ikke visste nok om de ulike stillingene. Når man er hypermobil bidrar ikke kroppen selv til å stanse før man har presset den for langt. Alt er åpent, for åpent. Og slitasje og irritasjon kan følge.

I de første årene med yoga merket jeg ikke at jeg gjorde backbends på en utrygg måte – jeg var vel bare fornøyd med at jeg klarte dem så lett. Men egentlig hadde jeg jo et problem. Og etter noen år begynte jeg å få vondt. Det var heldigvis ikke sterke smerter, og det utviklet seg aldri til en ordentlig skade, men jeg ble redd for backbends. Jeg begynte å unngå de aller fleste av dem, eller gjorde dem så sjelden jeg kunne, og jeg utsatte å studere problemet systematisk.

I vår bestemte jeg meg imidlertid for å ta tyren ved hornene og komme svakheten til livs.

Det var åpenbart at ryggen min hadde vent seg til å ta hele bøyen i korsryggen, fremfor å fordele kurven langs hele ryggraden. Jeg var mye åpnere nederst i ryggen enn øverst. Altså var det om å gjøre å forsøke å overføre litt av svaien til øverste del, men det var lettere sagt enn gjort! Det er ikke uten grunn at «Blessed are the stiff» er et uttrykk man gjerne vender tilbake til innen yoga (jeg tror det kommer fra ashtangalærer Tim Miller). Å myke opp stivehet er mye lettere enn å stabilisere hybermobilitet.

Noen yogalærere pleier å oppgi et alternativ til Urdhva Mukha Svanasana:

IMG_5017

Nemlig Bhujangasana:

IMG_7561

Ofte er det med tanke på de som er for stive, men det kan være vel så nyttig for de som er altfor myke. Så i en periode erstattet jeg Urdhva Mukha Svanasana med Bhujangasana. På den måten fikk jeg vennet øverste del av ryggen til å svaie seg (og fikk ekstra tricepstrening på kjøpet), eller rettere sagt – jeg fikk trent på å strekke på fremsiden av kroppen fremfor å knipe igjen baksiden. Det er en tommelfingerregel i de aller fleste backbends at man skal åpne opp og løfte i brystet, og dette fikk jeg bevisstgjort meg på. Jeg forsøkte å se for meg at noe var festet i brystbenet mitt og trakk meg fremover og oppover. Da jeg så gikk i gang med Urdhva Mukha Svanasana igjen, hadde jeg med meg dette, og stillingen kjentes annerledes. Jeg tenkte ikke lenger bakover, jeg tenkte frem og opp. På den måten ble det også lettere å aktivisere Uddiyana Bandha, altså trekke inn nederste del av magen og stramme den.

For å ytterligere trene opp øverste del av ryggen, la jeg inn en mild backbend i enkelte positurer hvor man egentlig ikke skal det, som i Virabhadrasana 1. For å sørge for at det ikke var korsryggen som tok belastningen, åpnet jeg opp armene til siden slik at jeg fikk en strekk på tvers av brystet.

IMG_3910

Shalabasana ble også en viktig opptreningspositur. I Shalabasana får man en kontrollert backbend hvor det skal mye til å knekke seg for langt bakover, i og med at man løfter nedenfra.

IMG_7574

Siden en backbend handler om å strekke forsiden av kroppen, kan det også hjelpe med passive strekkøvelser, særlig øvelser som tar fatt i psoas-muskulaturen. En god øvelse er å legge seg oppå en yogablokk eller en bolster (pølseformet, fast pute), og bare slappe av. En bonus når man bruker blokk, er at man også får massert muskulaturen nederst i ryggen.

IMG_6790

Det må sies at man bør gjøre denne siste her med forsiktighet, og det vanligste er å anbefale å legge blokken under øverste del av ryggen, for å åpne opp nettopp der. Selv opplever jeg imidlertid at det hjelper å ha blokken i denne lave posisjonen også, fordi det hjelper meg å strekke ut og forlenge bakover. Her kommer det altså temmelig an på tilnærmingsmåte, og den tryggeste måten å bruke blokk på, er å legge den under øverste del av ryggen.

Men så til de virkelig skumle stillingene. Dype backbends hvor man må legge hodet bakover.

Urdhva Dhanurasana

IMG_3974

Ustrasana

10615558_10152658274926125_4683027484527324985_n

Kapotasana

IMG_7248

Eka Pada Raja Kapotasana

IMG_5366

Raja Kapotasana

unnamed

Alt dette er positurer jeg alltid har «kunnet» utføre, i likhet med drop back (gå ned i bro fra stående), men teknikken har ikke vært god, så det har ikke gjort ryggen min noen tjenester. Jeg var derfor veldig nervøs for å gå i gang med dem igjen, og jeg startet først med en annen type backbend – en som legger mindre press på korsryggen og stiller større krav til åpenhet i bryst, skuldre og øverste del av ryggen. Den heter Viparita Dandasana og ser slik ut:

IMG_7119

Dette var en ganske ny positur for meg, men første gang jeg inntok den, spurte meg meg selv om hvorfor i all verden jeg ikke hadde gjort den før! Den kjentes jo behagelig! Den var god å være i! Og det er jammen ikke noe jeg tenker ofte om en backbend … Det at jeg kunne stå i Viparita Dandasana og faktisk trives, bidro til et slags gjennombrudd. En stor del av min motvilje mot backbends har bunnet i en mental sperre. Ofte føler jeg ikke får puste skikkelig når jeg legger hodet bakover, og i tillegg føler jeg meg veldig eksponert når jeg åpner brystkasse- og struperegionen (og forresten – «åpne opp» er yoga-lingo og ikke konkret ment!). Dette er ikke uvanlig – backbends kan gjerne være følelsesmessig overveldende, av mange ulike grunner, og ofte av grunner man ikke helt har klart for seg.

Da jeg i vår bestemte meg for å begynne å jobbe konkret med å komme meg over backbend-skrekken min, startet jeg på en noe utradisjonell pussig måte – jeg tok en tatovering av symbolet for luft på brystet. Nå kan man jo ikke akkurat tatovere seg til bedre backbends, og det var ikke noen magiske tanker knyttet til dette, men jeg er glad i symboler.

IMG_0952

Så hvordan går det med mine backbends i dag?

Opp og ned, men for det meste fremover. Jeg kvier meg ikke lenger, og jeg skygger ikke unna. Jeg har fortsatt mye å jobbe med, men jeg har i alle fall kommet meg såpass godt i vei at jeg ikke lenger er plaget av vondt nederst i ryggen. Det hjelper å forbedre teknikken! Og det hjelper å være villig til å moderere stillingene og tilpasse seg den kroppen man faktisk har. Selv gjør jeg for eksempel sjelden Urdhva Dhanurasana med fotsålene plantet i gulvet, jeg står nesten alltid på tå, for da blir det mindre press på korsryggen. At Ashtanga-plansjen jeg har på veggen viser en figur med fotsålene nedi, har ingenting å si. Positurene er til for kroppen, det er ikke kroppen som er til for positurene.

Med den innstillingen er det trygt å gi seg i kast med de positurene man egentlig frykter.

IMG_7286

LITT mindre pysete. Litt.

Blåmerke på kneet. Blåmerke på leggen. Blåmerker på armene. Og MYE endorfiner. Jeg er nettopp ferdig med min første gradering i Krav Maga, og er nå begeistret eier av et blått belte med én stripe. Fortsatt grønnskolling, men litt mindre pysete. Litt.

Sparringspartner Tora og undertegnede
Sparringspartner Tora og undertegnede

Min første følelse etter graderingen var lettelse, for selv om vi ble beroliget i forkant om at dette ikke var noen utsilingsgradering, så jeg likevel for meg at nettopp jeg ikke fikk gå videre. At jeg skulle gjøre det så dårlig at det ikke var annen råd enn å sparke meg ut med en beskjed om at der hadde jeg ingenting å gjøre! Nervøsiteten ga seg egentlig ikke før jeg holdt beltet i hånden.

Jeg blir kort sagt lett ekstremt nevrotisk og dramatisk når det er noe som betyr mye for meg. Og jeg er nesten litt overrasket over hvor viktig Krav Maga har blitt for meg – det minner meg om den gangen jeg fant yoga. Da tenkte jeg ikke på annet enn at jeg ville gi alt jeg hadde. Men mens yoga var noe som falt meg lett, er det ganske mange flere kneiker jeg må komme meg over i Krav Maga.

Første gang jeg gjorde yoga, tenkte jeg JA! Jeg har kommet HJEM! Sånn var det ikke på min første Krav Maga-klasse, for å si det forsiktig. Det var ingenting som kjentes naturlig. Slå og sparke mot folk? Bli slått og sparket mot? Ubehagelig på alle måter! Jeg eide ikke fighter-instinkt. Skummelt var det også. I ukene som kom opplevde jeg flere ganger å bli så redd og fjetret at jeg begynte å skjelve. Ikke de stolteste situasjonene jeg har opplevd. Dette lå altså en god del mil unna den mestringsfølelsen yoga ga meg nærmest fra dag én.

Men enda så overveldende og nifst det ofte kjentes, var jeg fascinert fra første stund. Jeg liker tross alt å kaste meg ut på dypt vann og gjøre ting jeg ikke tør. Jeg liker ikke fare, jeg ville aldri hoppet i fallskjerm, men er likevel en form for adrenalinjunkie, en high sensation seeker. Så det tok ikke så lang tid før det gikk opp for meg at jeg syntes det nesten var gøy å få blåmerker. Håndfaste greier!

Men det viktige i Krav Maga er jo slett ikke å oppleve adrenalinrush. Poenget er å lære å forsvare seg, lære å reagere på trusler, grenseoverskridelser og vold på en måte som gjør at man kommer seg trygt ut av situasjonen. Som regel bør det handle om å avdempe konflikter og rett og slett bare komme seg vekk, andre ganger kan det handle om å sparke noen i skrittet eller svimeslå (!!!) dem med et slag mot halsen. Så jeg skjønte fort at jeg måtte jobbe hardt for å komme meg over frykten og handlingslammelsen.

Jeg husker hvordan det snudde – det var i en kaossituasjon hvor vi gikk sammen tre og tre, hvor den ene skulle slå og sparke og kjøre på mot to som sto og holdt store pads, det hele mens det gikk instruktører rundt i rommet og knuffet for å høyne følelsen av kaos. Det å stå og holde stand mot en som sparket og slo av alle krefter, enda jeg hadde en tykk pad som skjold, var så overveldende at jeg til slutt ble slapp i fingrene og svak i knærne, og jeg måtte støtte meg til veggen da det var ferdig. Skjelven igjen! Men så var det min tur til å gyve løs. Og da skjedde det et eller annet. Jeg fikk litt tunnelsyn, tror jeg, jeg tenkte egentlig ikke på noe, det eneste som fantes var padsene jeg skulle slå og sparke, og jeg merket nesten ikke at jeg også ble knuffet og dratt i mens jeg holdt på. Dette så neppe spesielt imponerende ut, jeg er forferdelig dårlig til å slå hardt, men for meg var det viktige at jeg for første gang kjente – ikke et raseri, men en grensesettingsfølelse. En intens NEI-følelse.

Etter den opplevelsen kjentes treningene annerledes. Ikke sånn å forstå at jeg sluttet å være redd, men nå har jeg en annen følelse samtidig – av at forsvar er mulig! Av at jeg kan sette grenser. Og det er derfor Krav Maga er så utrolig viktig for meg. Det er ikke bare fysisk trening, det er også mental trening. Slik ligner det en god del på yoga. Men der yoga krever at jeg overgir meg og våger å være åpen, krever Krav Maga at jeg kontrer og setter grenser. Den kontrasten er virkelig interessant! Jeg følte at en viktig brikke falt på plass i livet da jeg oppdaget yoga. Krav Maga er en ny brikke.

Nå har jeg vært en ivrig yogamisjonær i en del år, og det aner meg at jeg kommer til å ivre ganske ofte for Krav Maga også i tiden som kommer. Spesielt opptatt er jeg av at kvinner bør trene Krav Maga! Det er jo en god håndfull kvinner med i Oslo Krav Maga Klubb, men jeg synes likevel prosenten er overraskende lav. Vold er naturligvis noe som kan ramme begge kjønn, men for kvinner er ikke nødvendigvis egen stue et trygt sted. Neida, #NotAllMen utøver vold, men #YesAllWomen står i fare for å oppleve vold fra menn. Dette er ikke en verden jeg vil ha, men den er dessverre slik, og da er det avgjørende å lære å forsvare seg. Jeg tror ikke man kan lære det godt nok på et seksukers «selvforsvarkurs for kvinner». Man må trene på ubehag og tøffe situasjoner, og man må trene på teknikkene over lang tid, drille og drille, helt til de blir automatiske. Jeg merker jo selv hvor langt jeg har igjen før det hele blir «second nature».

Men altså – begynn på Krav Maga! Gjør det! Påmeldingene til neste års grunnkurs er allerede i gang. Prøvetime er også mulig. Her kan man melde seg på!

Anmeldelse: Dra krakken bortåt glaset

SKJØNNMALENDE FESTSKRIFT

Stein Erik Lunde: Dra krakken bortåt glaset
Illustrert av Ragnar Aalbu
Gyldendal 2014

Dra-krakken-bortaat-glaset

Stein Erik Lunde har lang erfaring i biografisjangeren. Tidligere har han portrettert Amalie Skram, Edvard Munch og Henrik Ibsen, og har også skrevet essays om Bob Dylan.

I år er det 100 år siden Prøysen ble født, og Stein Erik Lunde gir sitt bidrag til Prøysenåret med en biografi titulert etter en kjent linje fra ”Julekveldsvisa”. Tittelen fungerer som en oppfordring til leseren – Lunde vil ha oss til å ”dra krakken bortåt glaset”, og så skal han fortelle oss historien om husmannsgutten som ble en av Norges mest folkekjære diktere.

Den litt muntlige, nære og forklarende fortellerstilen går igjen i hele boken. Lunde er lærer til daglig, og leseren kan lett få følelsen av å være en elev i klasserommet hans. Han legger ikke skjul på at han er en stor Prøysen-fan, og beskriver flere ganger sine bestrebelser for å få andre til å forstå hvilken mester Prøysen var.

Den entusiastiske tonen gjør at biografien tidvis bærer preg av festskrift, og tankene bringes over på IKON-serien, som også utkom på Gyldendal. Denne tilnærmingen har en verdi i den forstand at leseren ofte bringes nærmere den portretterte personen, men risikoen er skjønnmaling. Det er litt for mye av det siste i Lundes biografi. Han nyanserer riktignok bildet mange har av Prøysen som lun barnetimeonkel, men farer samtidig med harelabb over de de sidene ved forfatterens liv som ikke støtter sterkt opp om den fremstillingen som ellers står sterkest i boken – nemlig Prøysen som en kjernekar av de sjeldne. Portrettet oppleves tamt og halvt. Prøysens mørke sider blir nevnt, men alltid mildnet og bagatellisert i det påfølgende.

Vi følger Prøysen fra han ble født på Toten i 1914, og frem til han døde i 1970. Spesielt vektlagt er oppveksten og den lange og vanskelige veien frem til et liv som kunstne. Dette vies mer plass enn de ulike fasene i kunstnerlivet. I tillegg drøftes både visetekster og prosatekster, og vi får korte, litterære tolkninger. Det er nok dette siste som fungerer best ved boken. Her er Lunde både analytisk og kritisk.

Tradisjonelt pleier biografier å være fulle av bilder fra hovedpersonens liv. Slik er det ikke i Dra krakken bortåt glaset. I første og siste kapittel finnes det noen få fotografier, men resten av boken domineres av Ragnar Aalbus illustrasjoner. Prøysen er lett gjenkjennelig i hans strek – øynene trekkes umiddelbart mot den karakteristiske, skjeve munnen. Men munnen er da også det eneste som i særlig grad skiller hovedpersonen fra andre skikkelser på bildene. Riktignok har alle litt ulik ansiktsfasong, men alle har samme svarte, runde, blanke øyne, som minner mest om øynene på teddybjørner eller dukker. Dukkeinntrykket forsterkes av figurene også er stive og for det meste uttrykksløse.

Det finnes unntak – ett eksempel er illustrasjonen til stubben ”Jenta ved storgrana”. Her ser vi en mørkkledd jente som nesten går i ett med treet hun står under, ja, hun går nesten i ett med hele det mørkegrønne bildet. Anspent i kroppen og dradd i ansiktet stirrer hun mot et festlokale der det lyser i vinduene og faren til hennes ufødte barn er inne og danser. Eller kanskje det er ham vi ser titte ut av vinduet? Og hvem er han som går forbi inne ved husveggen – og ignorerer jenta ved storgrana? Aalbu formidler sorgen og fortvilelsen i Prøysens tekst på nennsomt, men slagkraftig vis.

Illustrasjonen av Prøysen som prøvesynger for Lauritz Johnson i NRK er også fin. Her er Johnsons anerkjennende lyttepositur presist fanget inn, og vi ser også kontrasten mellom dikteren og kringkastningsmannen. Johnson er i dress, Prøysen står der med alpelue og rødt tørkle i halsen. Men han har presset buksene før besøket hos NRK! I luften svever en mus på en potet – slik skjønner vi hvilken sang som synges.

IMG_6860

Aalbus stil er slik vi kjenner den fra andre utgivelser – minimalistisk, luftig og preget av geometriske former og rene fargeflater. I denne boken er imidlertid fargetonene mer gulnede enn vanlig, sannsynligvis for å bringe oss nærmere Prøysens 50- og 60-tall. Bildeflatene har også en grov tekstur, nesten som om de var laget på et lerret av papp, skjønt bildene har blitt til på skjermen.

Illustrasjonene er velkomponerte, stilfulle og særpregede, men virker samtidig for avmålte og kjølige til å kommunisere særlig godt med teksten de ledsager. Forbindelsen til Lundes tekst og ikke minst Prøysens diktning, virker uklar. Det er vanskelig å se at denne biografien tjener på å være illustrert.

Det er ingen tvil om at Lunde er en kunnskapsrik og entusiastisk Prøysen-kjenner, men nettopp derfor har det kanskje vært vanskelig for ham å begrense seg. Teksten spriker i litt for mange retninger – den er dels biografi, dels fanbok, dels litterær essayistikk. Jeg tar meg i å ønske at dette hadde vært en mer rendyrket bok om Prøysens diktning. Som biografi fanger den ikke helt inn personen Alf Prøysen.

Anmeldelsen sto på trykk i NUMER, tidsskrift for tegning, illustrasjon og bokkunst.

Anmeldelse: Ballen

RIK, MEN ROTETE

Høyst original billedbok som kunne tjent på mer avgrensning

Ballen

Tittel: Ballen
Tekst, illustrasjon og design: Mari Kanstad Johnsen
Forlag: Gyldendal

Mari Kanstad Johnsen er ennå relativt fersk på billedbokfeltet, men har allerede rukket å etablere seg som en kritikerrost og viktig illustratør. I fjor debuterte hun også som forfatter – da kom Livredd i Syden. Ballen er hennes andre billedbok.

Ballen i boken er en basketball. Tre venner, Elling, Coco og Kim (en elefant, en hund og hare), er ute og tester Ellings nye ball, da de plutselig hører merkelige rop. Aaaaa, oooohoooooo, huuuuuuuu, sier det. Men hvor komme lyden fra?

Illustrasjonene viser hvor nifs lyden er. Det som har vært en varm augustdag, blir brått til noe helt annet idet bakgrunnsfargen slår over fra lysegul til grå og skogkanten antar kalde blåtoner. Selv de tre vennene får ny farge – de blir mørkegrå. De skal fortsette å skifte farge i hele boken

Vennene spør søsken og foreldre, men ingen vet noe om lyden. Opptatt er de også. Broren til Coco ser på tv, Ellings foreldre slanger seg i sofaen og kjøler seg ned med vifte, og Kims foreldre sitter i kjelleren og leser gamle blader. Skjønt det ser man ikke. Alt som synes er konturen av en svart sofa som nesten glir i ett med den mørkegrå bakgrunnen, to hvite par føtter, to par øyne og to par hareører. Hvorfor sitter de i den mørke kjelleren? Hva slags blader leser de? Og hvordan kan de lese i mørket …? Slike mysterier er med på å gi boken spenning.

Men så var det lydmysteriet. Ikke engang i den skumle skogen finner vennene kilden til lyden. På en hel side ser vi dem lete i et sammensurium av trær og busker, malt med raske penselstrøk i blå akvarell. På neste side viser små pennetegninger hvordan haren Kim spisser ører i alle retninger for å spore opp lyden. Men i skogen finner de ingenting.

Så slår det dem: Kan det tenkes at lyden kommer fra inni ballen…?

Ordene “ – fra inni ballen?” står alene på en side – slik blir forskrekkelsen enda tydeligere. De tre vennene kikker ned på ballen – den er forstørret og stikker opp fra nederste del av siden som et lite berg. Coco, Elling og Kim har nærmest vokst sammen til en eneste stor, gulfarget, forskrekket klump, med vidåpne øyne og ører som stikker rett til værs. Hvite svettedråper omkranser hodene deres – tegneseriemåten å vise forbløffelse, angst eller stress på.

Neste side er mørkeblå, vennene er tegnet med svart tusj og synes nesten ikke mot bakgrunnen, men ballen er lysende rød der den ligger midt mellom dem. Rødfargen er sterkere enn før, nærmest neonaktig, og det er med på å vise at ballen nå er det udiskutable sentrum for oppmerksomheten. Kanskje også farlig.

Rødt er den gjennomgående fargen for å vise fare eller usikkerhet på, og ballens rødfarge blir sterkere i takt med fortellingens spenningskurve. Fargen og spenningen når sitt crescendo idet vennene til slutt pumper ballen full av luft for å sprenge den.

IMG_6858

Forklaringen på hva som er inni ballen er barnebokklassisk absurd, og ikke noe verken en ung eller voksen leser kan forutsi.

Ballen er en rikholdig billedbok, med flere ulike illustrasjonsstiler og flere typer teknikker – her benyttes både akvarell, tusj, blyant og fargetrykk. Noen bilder er forenklede og fargesterke og minner litt om Yokolands illustrasjoner, mens rufsete, detaljrike blyanttegninger sender tankene til Bo Gaustad eller Bjørn Rørvik. Kanstad Johnsen har imidlertid sitt helt egne uttrykk, og noe av det som gjør henne spesiell, er hennes sterke formidling av både dramatikk og sinnsstemninger. Med kun få pennestrøk skaper hun et vell av følelser i figurenes ansikter – følelser som forplanter seg i både kroppsholdninger og omgivelser. Måten omgivelsene speiler sinnsstemninger på, skaper et tidvis ekspresjonistisk inntrykk.

Det er aldri kjedelig å lese en bok illustrert av Mari Kanstad Johnsen, men en fare ved å bruke så mange ulike illustrasjonsstiler, er at helhetsinntrykket kan bli rotete. Dette er et problem i Ballen. Ikke fordi illustratøren ikke mestrer de ulike stilartene, men fordi det rent estetisk ikke alltid er vellykket når to ulike stiler er å finne på hver sin side av et oppslag. Dessuten virker stilblandingen litt retningsløs.

Kanstad Johnsen står også for bokens design. Teksten er håndskrevet, med bruk av versaler, og dette glir godt inn i bokens øvrige uttrykk. Imidlertid er tekststykkenes plassering på sidene ofte litt ubalanserte – teksten kommer tidvis for nær bildene, linjeskiftene virker ikke helt konsekvente, og noen få steder er det blanklinje uten at det virker naturlig. Dette bidrar til det rotete inntrykket.

Ballen er likevel en morsom billedbok, som unngår å gå i opptråkkede spor. En artig tvist på slutten har den også, slik at man kan more seg med å dikte videre på hva som skjer etter at boken er lukket.

Anmeldelsen sto på trykk i NUMER, tidsskrift for tegning, illustrasjon og bokkunst.

Numer_101_FORSIDE_web