LITT mindre pysete. Litt.

Blåmerke på kneet. Blåmerke på leggen. Blåmerker på armene. Og MYE endorfiner. Jeg er nettopp ferdig med min første gradering i Krav Maga, og er nå begeistret eier av et blått belte med én stripe. Fortsatt grønnskolling, men litt mindre pysete. Litt.

Sparringspartner Tora og undertegnede
Sparringspartner Tora og undertegnede

Min første følelse etter graderingen var lettelse, for selv om vi ble beroliget i forkant om at dette ikke var noen utsilingsgradering, så jeg likevel for meg at nettopp jeg ikke fikk gå videre. At jeg skulle gjøre det så dårlig at det ikke var annen råd enn å sparke meg ut med en beskjed om at der hadde jeg ingenting å gjøre! Nervøsiteten ga seg egentlig ikke før jeg holdt beltet i hånden.

Jeg blir kort sagt lett ekstremt nevrotisk og dramatisk når det er noe som betyr mye for meg. Og jeg er nesten litt overrasket over hvor viktig Krav Maga har blitt for meg – det minner meg om den gangen jeg fant yoga. Da tenkte jeg ikke på annet enn at jeg ville gi alt jeg hadde. Men mens yoga var noe som falt meg lett, er det ganske mange flere kneiker jeg må komme meg over i Krav Maga.

Første gang jeg gjorde yoga, tenkte jeg JA! Jeg har kommet HJEM! Sånn var det ikke på min første Krav Maga-klasse, for å si det forsiktig. Det var ingenting som kjentes naturlig. Slå og sparke mot folk? Bli slått og sparket mot? Ubehagelig på alle måter! Jeg eide ikke fighter-instinkt. Skummelt var det også. I ukene som kom opplevde jeg flere ganger å bli så redd og fjetret at jeg begynte å skjelve. Ikke de stolteste situasjonene jeg har opplevd. Dette lå altså en god del mil unna den mestringsfølelsen yoga ga meg nærmest fra dag én.

Men enda så overveldende og nifst det ofte kjentes, var jeg fascinert fra første stund. Jeg liker tross alt å kaste meg ut på dypt vann og gjøre ting jeg ikke tør. Jeg liker ikke fare, jeg ville aldri hoppet i fallskjerm, men er likevel en form for adrenalinjunkie, en high sensation seeker. Så det tok ikke så lang tid før det gikk opp for meg at jeg syntes det nesten var gøy å få blåmerker. Håndfaste greier!

Men det viktige i Krav Maga er jo slett ikke å oppleve adrenalinrush. Poenget er å lære å forsvare seg, lære å reagere på trusler, grenseoverskridelser og vold på en måte som gjør at man kommer seg trygt ut av situasjonen. Som regel bør det handle om å avdempe konflikter og rett og slett bare komme seg vekk, andre ganger kan det handle om å sparke noen i skrittet eller svimeslå (!!!) dem med et slag mot halsen. Så jeg skjønte fort at jeg måtte jobbe hardt for å komme meg over frykten og handlingslammelsen.

Jeg husker hvordan det snudde – det var i en kaossituasjon hvor vi gikk sammen tre og tre, hvor den ene skulle slå og sparke og kjøre på mot to som sto og holdt store pads, det hele mens det gikk instruktører rundt i rommet og knuffet for å høyne følelsen av kaos. Det å stå og holde stand mot en som sparket og slo av alle krefter, enda jeg hadde en tykk pad som skjold, var så overveldende at jeg til slutt ble slapp i fingrene og svak i knærne, og jeg måtte støtte meg til veggen da det var ferdig. Skjelven igjen! Men så var det min tur til å gyve løs. Og da skjedde det et eller annet. Jeg fikk litt tunnelsyn, tror jeg, jeg tenkte egentlig ikke på noe, det eneste som fantes var padsene jeg skulle slå og sparke, og jeg merket nesten ikke at jeg også ble knuffet og dratt i mens jeg holdt på. Dette så neppe spesielt imponerende ut, jeg er forferdelig dårlig til å slå hardt, men for meg var det viktige at jeg for første gang kjente – ikke et raseri, men en grensesettingsfølelse. En intens NEI-følelse.

Etter den opplevelsen kjentes treningene annerledes. Ikke sånn å forstå at jeg sluttet å være redd, men nå har jeg en annen følelse samtidig – av at forsvar er mulig! Av at jeg kan sette grenser. Og det er derfor Krav Maga er så utrolig viktig for meg. Det er ikke bare fysisk trening, det er også mental trening. Slik ligner det en god del på yoga. Men der yoga krever at jeg overgir meg og våger å være åpen, krever Krav Maga at jeg kontrer og setter grenser. Den kontrasten er virkelig interessant! Jeg følte at en viktig brikke falt på plass i livet da jeg oppdaget yoga. Krav Maga er en ny brikke.

Nå har jeg vært en ivrig yogamisjonær i en del år, og det aner meg at jeg kommer til å ivre ganske ofte for Krav Maga også i tiden som kommer. Spesielt opptatt er jeg av at kvinner bør trene Krav Maga! Det er jo en god håndfull kvinner med i Oslo Krav Maga Klubb, men jeg synes likevel prosenten er overraskende lav. Vold er naturligvis noe som kan ramme begge kjønn, men for kvinner er ikke nødvendigvis egen stue et trygt sted. Neida, #NotAllMen utøver vold, men #YesAllWomen står i fare for å oppleve vold fra menn. Dette er ikke en verden jeg vil ha, men den er dessverre slik, og da er det avgjørende å lære å forsvare seg. Jeg tror ikke man kan lære det godt nok på et seksukers «selvforsvarkurs for kvinner». Man må trene på ubehag og tøffe situasjoner, og man må trene på teknikkene over lang tid, drille og drille, helt til de blir automatiske. Jeg merker jo selv hvor langt jeg har igjen før det hele blir «second nature».

Men altså – begynn på Krav Maga! Gjør det! Påmeldingene til neste års grunnkurs er allerede i gang. Prøvetime er også mulig. Her kan man melde seg på!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s