Bend, not break

Alle som driver med yoga har visse øvelser de gruer seg til, unngår eller ikke kan fordra, og gjerne hele grupper av positurer. Personlig har jeg to slike grupper. Den ene er vridninger, den andre er backbends.

Når det gjelder vridninger, misliker jeg flere av dem fordi jeg er for stram på utsiden av hoftene, samt i piriformismusklene. Ofte er det også stramhet som gjør at folk flest misliker backbends (for det er ganske vanlig å mislike backbends). Men slik er det altså ikke for meg. Problemet mitt er motsatt – jeg er nemlig hypermobil.

IMG_7430

Jeg husker hvordan det var da jeg startet med yoga – instinktivt svaiet jeg ryggen voldsomt i Adho Mukha Svanasana, der nybegynnere flest krummer den, og jeg fikk beskjed om å «vippe inn halebenet» og bruke kjernemuskulaturen til å holde ryggraden i en nøytral stilling.

IMG_5179

Den dag i dag må jeg minne meg selv på det – også i Virabhadrasana 2.

IMG_7169

Men det er i øvelsene hvor ryggen virkelig skal svaies at jeg har vært veldig ubekvem. Jeg kan uten oppvarming nærmest ”brekke” ryggen bakover, og det var også det jeg gjorde da jeg begynte med yoga, fordi jeg ikke visste nok om de ulike stillingene. Når man er hypermobil bidrar ikke kroppen selv til å stanse før man har presset den for langt. Alt er åpent, for åpent. Og slitasje og irritasjon kan følge.

I de første årene med yoga merket jeg ikke at jeg gjorde backbends på en utrygg måte – jeg var vel bare fornøyd med at jeg klarte dem så lett. Men egentlig hadde jeg jo et problem. Og etter noen år begynte jeg å få vondt. Det var heldigvis ikke sterke smerter, og det utviklet seg aldri til en ordentlig skade, men jeg ble redd for backbends. Jeg begynte å unngå de aller fleste av dem, eller gjorde dem så sjelden jeg kunne, og jeg utsatte å studere problemet systematisk.

I vår bestemte jeg meg imidlertid for å ta tyren ved hornene og komme svakheten til livs.

Det var åpenbart at ryggen min hadde vent seg til å ta hele bøyen i korsryggen, fremfor å fordele kurven langs hele ryggraden. Jeg var mye åpnere nederst i ryggen enn øverst. Altså var det om å gjøre å forsøke å overføre litt av svaien til øverste del, men det var lettere sagt enn gjort! Det er ikke uten grunn at «Blessed are the stiff» er et uttrykk man gjerne vender tilbake til innen yoga (jeg tror det kommer fra ashtangalærer Tim Miller). Å myke opp stivehet er mye lettere enn å stabilisere hybermobilitet.

Noen yogalærere pleier å oppgi et alternativ til Urdhva Mukha Svanasana:

IMG_5017

Nemlig Bhujangasana:

IMG_7561

Ofte er det med tanke på de som er for stive, men det kan være vel så nyttig for de som er altfor myke. Så i en periode erstattet jeg Urdhva Mukha Svanasana med Bhujangasana. På den måten fikk jeg vennet øverste del av ryggen til å svaie seg (og fikk ekstra tricepstrening på kjøpet), eller rettere sagt – jeg fikk trent på å strekke på fremsiden av kroppen fremfor å knipe igjen baksiden. Det er en tommelfingerregel i de aller fleste backbends at man skal åpne opp og løfte i brystet, og dette fikk jeg bevisstgjort meg på. Jeg forsøkte å se for meg at noe var festet i brystbenet mitt og trakk meg fremover og oppover. Da jeg så gikk i gang med Urdhva Mukha Svanasana igjen, hadde jeg med meg dette, og stillingen kjentes annerledes. Jeg tenkte ikke lenger bakover, jeg tenkte frem og opp. På den måten ble det også lettere å aktivisere Uddiyana Bandha, altså trekke inn nederste del av magen og stramme den.

For å ytterligere trene opp øverste del av ryggen, la jeg inn en mild backbend i enkelte positurer hvor man egentlig ikke skal det, som i Virabhadrasana 1. For å sørge for at det ikke var korsryggen som tok belastningen, åpnet jeg opp armene til siden slik at jeg fikk en strekk på tvers av brystet.

IMG_3910

Shalabasana ble også en viktig opptreningspositur. I Shalabasana får man en kontrollert backbend hvor det skal mye til å knekke seg for langt bakover, i og med at man løfter nedenfra.

IMG_7574

Siden en backbend handler om å strekke forsiden av kroppen, kan det også hjelpe med passive strekkøvelser, særlig øvelser som tar fatt i psoas-muskulaturen. En god øvelse er å legge seg oppå en yogablokk eller en bolster (pølseformet, fast pute), og bare slappe av. En bonus når man bruker blokk, er at man også får massert muskulaturen nederst i ryggen.

IMG_6790

Det må sies at man bør gjøre denne siste her med forsiktighet, og det vanligste er å anbefale å legge blokken under øverste del av ryggen, for å åpne opp nettopp der. Selv opplever jeg imidlertid at det hjelper å ha blokken i denne lave posisjonen også, fordi det hjelper meg å strekke ut og forlenge bakover. Her kommer det altså temmelig an på tilnærmingsmåte, og den tryggeste måten å bruke blokk på, er å legge den under øverste del av ryggen.

Men så til de virkelig skumle stillingene. Dype backbends hvor man må legge hodet bakover.

Urdhva Dhanurasana

IMG_3974

Ustrasana

10615558_10152658274926125_4683027484527324985_n

Kapotasana

IMG_7248

Eka Pada Raja Kapotasana

IMG_5366

Raja Kapotasana

unnamed

Alt dette er positurer jeg alltid har «kunnet» utføre, i likhet med drop back (gå ned i bro fra stående), men teknikken har ikke vært god, så det har ikke gjort ryggen min noen tjenester. Jeg var derfor veldig nervøs for å gå i gang med dem igjen, og jeg startet først med en annen type backbend – en som legger mindre press på korsryggen og stiller større krav til åpenhet i bryst, skuldre og øverste del av ryggen. Den heter Viparita Dandasana og ser slik ut:

IMG_7119

Dette var en ganske ny positur for meg, men første gang jeg inntok den, spurte meg meg selv om hvorfor i all verden jeg ikke hadde gjort den før! Den kjentes jo behagelig! Den var god å være i! Og det er jammen ikke noe jeg tenker ofte om en backbend … Det at jeg kunne stå i Viparita Dandasana og faktisk trives, bidro til et slags gjennombrudd. En stor del av min motvilje mot backbends har bunnet i en mental sperre. Ofte føler jeg ikke får puste skikkelig når jeg legger hodet bakover, og i tillegg føler jeg meg veldig eksponert når jeg åpner brystkasse- og struperegionen (og forresten – «åpne opp» er yoga-lingo og ikke konkret ment!). Dette er ikke uvanlig – backbends kan gjerne være følelsesmessig overveldende, av mange ulike grunner, og ofte av grunner man ikke helt har klart for seg.

Da jeg i vår bestemte meg for å begynne å jobbe konkret med å komme meg over backbend-skrekken min, startet jeg på en noe utradisjonell pussig måte – jeg tok en tatovering av symbolet for luft på brystet. Nå kan man jo ikke akkurat tatovere seg til bedre backbends, og det var ikke noen magiske tanker knyttet til dette, men jeg er glad i symboler.

IMG_0952

Så hvordan går det med mine backbends i dag?

Opp og ned, men for det meste fremover. Jeg kvier meg ikke lenger, og jeg skygger ikke unna. Jeg har fortsatt mye å jobbe med, men jeg har i alle fall kommet meg såpass godt i vei at jeg ikke lenger er plaget av vondt nederst i ryggen. Det hjelper å forbedre teknikken! Og det hjelper å være villig til å moderere stillingene og tilpasse seg den kroppen man faktisk har. Selv gjør jeg for eksempel sjelden Urdhva Dhanurasana med fotsålene plantet i gulvet, jeg står nesten alltid på tå, for da blir det mindre press på korsryggen. At Ashtanga-plansjen jeg har på veggen viser en figur med fotsålene nedi, har ingenting å si. Positurene er til for kroppen, det er ikke kroppen som er til for positurene.

Med den innstillingen er det trygt å gi seg i kast med de positurene man egentlig frykter.

IMG_7286

Advertisements

One thought on “Bend, not break

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s