Anmeldelse: K. Mustermann

FORMSTERK OG ORIGINAL

Rik bildebok fylt til randen av spørsmål

Tittel: K. Mustermann
Illustrasjon: Øivin Horvei
Tekst: 12 forfattere
Forlag: Magikon

timthumb.php

Som liten lurte jeg ofte på hvorfor så mange het Friedland. Det vrimlet av dem! Til og med folk i klassen hadde Friedland på ringeklokken, enda de het noe annet på klasselisten. Etter hvert skjønte jeg at Friedland ikke var et personnavn, men et navn på et ringeklokkefirma.

Hva ”K. Mustermann” angår, så er det et generisk navn skapt av det tyske firmaet Siedler, som er verdensledende innen callingsystemer og ringeklokker. Kunstner Øivin Horvei lot seg inspirere, og laget tolv bilder av den mystiske figuren K. Mustermann. Bildene ble sendt ut til like mange forfattere, som skrev hver sin tekst. Her er bidrag fra kjente barne- og ungdomsbokforfattere som Simon Stranger, Gro Dahle og Per Olav Kaldestad, men også fra forfattere som hittil har markert seg på voksenlitteraturfronten, som Audun Mortensen, Terje Thorsen og Kjersti Annesdatter Skomsvold.

Eivor Vindenes har skrevet rammefortellingen, der en postmann står utenfor en blokk med et brev til en ”Mustermann”. Problemet er at det står ”K. Mustermann” på hver ringeklokke. Hvem er dette? ”Er det ei hu eller er det ei hann”?

Tre av forfatterne tar ikke stilling til kjønnsspørsmålet, men resten tolker Mustermann som mann. Kanskje på grunn av navnet? Selve skikkelsen varierer i både form og farge boken igjennom – noen ganger ser han nesten ikke menneskelig ut. Det hender han har en slags hjul, andre ganger ser han ut til å være del av et slags rørsystem. Andre ganger har han bølgete, prikkete kropp og en svidd lyspære til hode, eller fuglenebbhatt som kan være del av kroppen.

Det første bildet av Mustermann er blant de snedigste. Der er overkroppen formet som et omvendt hjerte, takket være at han har på seg hettegenser og står med rundede albuer og hendene foran brystet (og holder et brød).

IMG_9118

Jeg er også svak for bildet der han har kulerund overkropp og hank og helletut til armer – han er en tekanne.

Kanskje du liker en smak som er sær
og ber om te lagd av halvråtne knær?

skriver Ingeborg Arvola.

Det finnes flere tekanner på bildet, inkludert en som kombinert med en leke utgjør en hodeskalle. Det makabre anstrøket i diktet er altså ikke tatt ut av det blå. Hodeskallen er dessuten et tilbakevendende motiv – enten det er snakk om faktiske hodeskaller, eller gjenstander som er utformet og plassert slik at de minner om hodeskaller. Og memento mori-motivet har appellert til det morbide hos flere enn Arvola. Slik skriver Mette Karlsvik, i et allittererende dikt som står i gjeld til André Bjerkes morovers:

Mister Mustermann svinger sin armesigd,
kuttar kone i tjukke stykke
og fortel om tida då biff var sjeldan kost.

Mister Muster mosar husmor,
kokar knoklane til kraft
og får kvinnekraft, den trollmannen.

IMG_9117

Flere av tekstene skildrer Mustermann som litt truende, men like ofte som ensom og lengtende. På bildene vises han da også stort sett alene, alltid innendørs, omgitt av en skog av gjenstander (eventuelt noen dyr). Hos Per Olav Kaldestad er Mustermann en som i årevis har vært alene på rommet med hobbyene sine. ”I have never walked earth”, står det på en plakat på veggen. Og Mustermann kan neppe dra sin kos med det første – han har vokst fast i en blå, rar gjenstand som kanskje er er en av oppfinnelsene hans.

Men vent! Det er en til på bildet. En liten, avlang kar med oransje ansikt, trekantet halstørkle og armen ned i en bolle med tynne slanger. Holder han Mustermann med selskap? Eller er dette Mustermann selv, slik at bildet skal leses som en sekvens av hendelser? Hvem vet. Den store skikkelsen har for øvrig et ekstra ansikt oppå sitt eget. Eller er det bare en hatt?

IMG_9119

Horveis bilder stiller flere spørsmål enn det går an å besvare i ett enkelt tekstbidrag, og enhver vinkling gjør at et vell av andre muligheter forblir uutforsket. Og det hemmelighetsfulle er en sentral del av uttrykket. Hvorfor myldrer det av krukker, kolber og små statuetter? Hvorfor er det nesten alltid natt utenfor vinduene? Hva betyr alle himmellegemene og de prikkete soppene? Og – er K. Mustermann én? Eller flere?

I Kjersti Annesdatter Skomsvolds sterke tekst er Mustermann en overveldende skikkelse som overtar hjemmet til jeg-personen. Hun (eller han?) er en ørliten skikkelse i døråpningen, fullstendig overskygget av en gigantisk rød- og rosakledd mann med grønn hud. Bordet er fullt av kaker, planter vokser vilt på veggene, på gulvet ligger knokler – eller kjøttbein? I forgrunnen sitter en svart hund med regnbuefarget magebelte. Det hele ligner et psykdelisk mareritt.

Det var jeg som ba ham komme. Jeg ønsket meg noe som ville fylle rommene, kroppen og hodet […] Snart opptok han større og større plass, som en tanke du ikke blir kvitt. […] En tanke er ikke akkurat en person, en tanke er mye vanskeligere å bli kvitt. Men det var jeg som ba ham komme.

Ved å gripe fatt i bildets minste figur, har Skomsvold skapt en sterk skildring av et ubalansert parforhold, og av den dårlige samvittigheten en overkjørt person kan føle.

Det er ikke alle tekstbidragene som kan måle seg med bildene de skal tolke. Minst vellykte er diktene med (tilnærmet) bunden form. I både Eivor Vindenes’ rammedikt og Lena Undrum Mariussens lange dikt lugger rytmen, og i sistnevnte tekst endres strofeformen stadig, helt umotivert. Det kan virke som om det hersker en oppfatning om at når man skal skrive dikt for barn, bør man legge seg tett opp til regleformen. En slik tanke kan fort bli hemmende.

Audun Mortensen har ikke tenkt slik, og han er den minst konvensjonelle av forfatterne:

til alle

var så snell og
ikke spel så
høgt

jag jobber natt
och sover på
dagen

takk

Dette er en befriende enkel tekst, som i tillegg ivaretar mystikken i Horveis bilde. Mortensen tar verken fatt i vinglasset på bordet, treplanken på gulvet, den svarte fuglen på Mustermanns rygg, det klassiske maleriet som utgjør Mustermanns hode, eller den ruvende skikkelsen som skjuler seg i det modernistiske bildet på veggen. Men det er en voldsom aktivitet i bildet, er det kanskje dette Mortensen tenker på når han skriver dikt i form av en lapp til naboene? Trenger Mustermann arbeidsro? Eller er lappen fra noen andre (i så fall en annen Mustermann!)?

De fleste bildene i boken er fylt til randen, og de har et visst myldrepreg, men de blir aldri rotete – både fordi ingen av elementene virker tilfeldig plassert, og fordi Horvei har valgt et enhetlig stiluttrykk. Bildene er håndmalt, i akvarell og trolig gouache, og har noenlunde samsvarende fargepalett. Perspektivet er skapt slik at linjene ikke møtes i forsvinningspunktet – dette er med på å skape et litt uvirkelig preg.

Man blir ikke ferdig med K. Mustermann i en håndvending. Stadig er det nye ting å oppdage i bildene, samt nye måter å tolke dem på. Dette må nok være en av de rikeste og mest formsterke bildebøkene jeg har lest i år, selv om ikke alle tekstene kan måle seg med Horveis kunst.

Anmeldelsen sto på trykk i NUMER 102

Numer_102_forside_u_isbn_web

Reklamer

Tove Jansson-essay i Bokvennen: Makt, omsorg, frihet

MAKT, OMSORG, FRIHET

Tove Jansson utforsker mekanismene rundt dominans og underkastelse, og avdekker og advarer mot maktmisbruk. I tillegg spør hun: Hva er frihet for en kunstner?

LKS+8.8.2014+Tove+Jansson+100+vuotta

[Å lystre] er å få lov til å stole på noen og følge ordrer som er konsekvente, og det er en lettelse, det er en befrielse fra ansvar. En forenkling. Man vet hva man har å gjøre, det gir trygghet og sinnsro at det bare er en eneste ting å tro på.

Ved første øyekast er dette et utsagn som kan synes å stamme fra en fascistisk diktator. Det er derimot hentet fra en Tove Jansson-bok. Tove Jansson er nemlig ikke kun ensbetydende med eventyrlige fortellinger om Mummidalen. Hun ga også ut hele tolv bøker for voksne – to selvbiografiske bøker, fire novellesamlinger og seks romaner – skjønt de seneste mummibøkene nok også bør regnes blant voksenbøkene.

Psykologisk dybdeboring er et av Janssons fremste kjennetegn. Der de første mummibøkene er fulle av ytre dramatikk og katastrofer – vulkanutbrudd, oversvømmelser, kometer – foregår dramatikken først og fremst på et indre plan i de seneste mummibøkene og resten av voksenbøkene. Janssons menneskeskildringer preges alltid av det ekstremt avslørende, men hun blir sjelden grusom. Heldigvis – siden gjenkjennelsesaspektet gjerne er stort. Det gode i mennesket er alltid mulig å få øye på.

I én av romanene hennes er dette vanskelig. I Den ærlige bedrageren er Jansson uvanlig nådeløs – boken kjennetegnes av en dyptgripende uro og av uforsonlige menneskeskildringer. Det er her åpningssitatet kommer fra.

Stille invasjon
Kvinnen som snakker om tryggheten i å lystre, heter Katri Kling. Hvem er hun? Det kan ingen i det avsidesliggende fiskeværet være sikre på. Hun kalles for heks, og det blir sagt at hun bare bryr seg om tall, og om sin litt enkle lillebror, Mats. Mats drømmer bare om én ting: sin egen båt. Skal han få båt, trenger Katri penger.

Et stykke bortenfor fiskeværet ligger villaen til den gamle barnebokillustratøren Anna Aemelin. Hun er reservert og puslete, og går sjelden ut. Og hun er svært rik.

Katri iverksetter en nøye uttenkt plan. Gradvis overtar hun alle ærender til Aemelin-villaen – det er hun som kommer med post og matvarer, og hun innprenter Anna at ingen er til å stole på. Først gjelder det kjøpmannen, som har sendt en stor pakke fersk lever. Anna tåler ikke blod og blir svimmel, og Katri ordner opp:

– Frøken Aemelin, jeg gir det til hunden min. Jeg tar det vekk. Og nå skal jeg gå.
Anna skyndte seg å forklare: hun hadde alltid vært så redd for at noe skulle begynne å lukte, man la ting bort og glemte dem, og så begynte de å lukte, og så var det denne engstelsen for at de skulle bli skjemt og måtte kastes … Man kan jo ikke kaste mat, slik det er stelt i verden.
– Jeg forstår, sa Katri – […] Hvorfor kan De ikke la være å kjøpe noe som begynner å lukte? […] Hvorfor bestiller De lever?
– Det var ikke jeg, det var han! Og når han var så snill og la det til side …
– Kjøpmannen, sa Katri langsomt, – kjøpmannen, og husk det, er ikke snill. Han er en meget ondskapsfull person. Han vet at De er redd for lever.

I rask rekkefølge ”avslører” Katri flere og flere som falske. Hun overtar også Annas forretninger, og slik økes pengestrømmen som går til Anna. Men den går også til Katri – eller rettere sagt: Mats. Alt dette kan skje i åpenhet, fordi det kamufleres i noe Katri kaller ”prosentspillet”.

Faktisk gjør ikke Katri stort for å skjule sine motiver eller metoder. Tvert om ”advarer” hun Anna: Jeg har etter hvert lært at alle, absolutt alle og i alle størrelser, er ute etter å få, sier hun, og snakker selvsagt om andre, men dette ”alle” må nødvendigvis inkludere henne selv. Særlig siden hun understreker for Anna at hun aldri gjør noe for å være snill. Og den direkte væremåten gjør at Anna får tillit og gir henne innpass. Det som burde frastøte, blir i stedet det som tiltrekker henne.

– Vet De hva, frøken Kling, De er en ganske usedvanlig person. Jeg har aldri truffet noen som er så fryktelig – og nå bruker jeg virkelig adjektivet i sin skremmende betydning – så fryktelig ærlig som Dem … Jeg har aldri møtt noe annet enn vennlighet i hele mitt liv. Men allikevel … De, frøken Kling, er alltid Dem selv, og det føles på en måte […]annerledes. Man tror på Dem.

Det å konsekvent og kynisk bruke manipulasjon for å oppnå mål som tjener egne behov, kan henge sammen med machiavellisk personlighetsforstyrrelse, som sammen med narsissisme, psykopati og sadisme utgjør den såkalte ”mørke tetraden” av personlighetstrekk. Det gir mening å se Katri i lys av det machiavelliske. Hun er pragmatisk og manipulerende, og for henne er Anna kun en motspiller. Katri sier til seg selv: Det dreier seg bare om å ta det jeg tar helt åpent og at jeg må slåss så hederlig jeg kan.

For Katri forbindes det hederlige med det ”saklige”, og dette stikkordet bruker hun når hun på innsmigrende vis overtaler Anna til å la henne flytte inn:

– Frøken Aemelin, kunne vi ikke prøve å se det hele på denne måten: vi har inngått en avtale, helt saklig. Mats og jeg har vunnet mye på dette, men hvis De tenker Dem om, har De også gjort det. Det er snakk om en slags byttehandel, gjensidige prestasjoner in natura. Visse tjenester balanserer opp visse fordeler. Jeg vet at det finnes ulemper, men de kommer til å forsvinne. Vi må føye oss, slik man finner seg i en frivillig kontrakt. […]Den binder ikke bare, jeg har merket at folk kan bli lettet av å leve under en kontrakt. Det befrir dem fra ubesluttsomhet og forvirring, de behøver ikke velge lenger.

Katri ser på seg selv som en rettmessig leder, og handlingene hennes helliges fordi hun handler ”til beste” for en som ikke evner å skape orden selv. Hun er ikke en leder i kraft av å være omsorgsfull og empatisk, hun er det fordi hun mestrer spillet best. Etiske kvaler har hun ikke – selv ikke når hun fingerer et innbrudd i Aemelin-villaen for å øke den gamles følelse av utrygghet.

Nytt regime
Denne metodiske kynismen gjør det relevant å trekke noen linjer ikke bare til machiavellisk personlighetsforstyrrelse – men også til tankegodset vi finner hos statsmannen Machiavelli. Det å nøre opp under folkets følelse av utrygghet nevnes av ham som ett av mange midler til å underlegge seg andre. Beskyttelse tilbys mot at folket underordner seg herskerens kontroll – byttehandelen forsegles med en gjensidig (samfunns)kontrakt. Frihet fra utrygghet krever at selvråderetten ofres. Når Katri smyger seg inn i livet til Anna, er det ved hjelp av tilsvarende midler som dem som skildres i Fyrsten.

Anna finner seg i å gi avkall på deler av selvråderetten, men ordningen kommer henne på mange måter praktisk til gode. Katri rydder ikke bare opp i papirer, hun hjelper også Anna med å kvitte seg med skrot som har hopet seg opp i huset gjennom årene. Det kommer frem at Anna er tynget av sine foreldres nærvær, selv om det er år og dag siden de gikk bort. Hennes fars ruvende personlighet dveler ennå i huset, hvor ingenting har blitt endret. Inntil Katri kommer på banen og bærer lassevis med gamle møbler ut på isen, hvor de vil synke når våren kommer.

Her ser vi en parallell til totalitære regimer – i slike samfunn blir man ofte pålagt å kvitte seg med alt det gamle – alt som minner om tidligere autoriteter. På lignende måte overtar Katri huset litt etter litt – bryter ned foreldrenes gamle autoritet, for så å bygge opp et system der hun selv sitter på toppen. I bytte mot dette, hjelper hun Anna til et beskyttet, kontrollert liv.

Opprydningsarbeidet fyller Anna med både skam og maktesløshet, ”men hennes lettelse [er] enda større”. Det er jo verdt å merke seg at Katri ikke har invadert livet hennes med åpenlys vold og tvang. Anna har invitert henne inn. Her er det fristende å vise til den moderne vampyrmyten som innebærer at vampyrer må inviteres for å kunne entre et hjem. Anna reagerer med skrekk straks hun har invitert Katri til å bli boende – det er nesten som om hun har invitert inn et monster:

Vel inne på værelset sitt ble Anna grepet av redsel, sterkt skjelvende sto hun innenfor døren …

Katris nærvær gjør noe med Anna – det er som om hun fornemmer en goldhet i den unge kvinnens sjel. Hun blir fysisk kald. Aldri har huset kjentes tommere og mer forlatt. Katri opptrer som en kald predator som kun vil ta og utnytte. Men har hun likevel rett når hun antyder at noen har best av å slippe ansvar, og heller bli kontrollert?

Underkastelse
I mummiboken Trollvinter møter vi en skapning som er i fri drift i en skummel og farlig verden: Den vesle hunden Ynk. Han lengter etter ”de store, sterke brødrene” sine – ulvene. Dem er han redd for, men alt han vil er å ”følge dem overalt, gjøre det samme som de [gjør] og oppfylle deres ønsker” – slik at han kanskje en dag skal bli så fri som dem. Den store, friskusaktige hemulen, som isbader i elven og spiller horn mens han går på ski, fatter interesse for Ynk – han har alltid ønsket seg hund. Ynk lengter likevel bare etter de ville ulvene.

IMG_9028

Men Ynk skal komme til å innse at de er farlige rovdyr, og at han aldri kan leve det frie livet de lever. Han ville nok dessuten enten blitt drept av dem, eller blitt deres slave. Det ender med at han blir hemulens hund og følger ham.

En hund har det utvilsomt best med klar ledelse. Dette er da også Katri inne på – det er hunden som er utgangspunktet når hun kommer med utsagnet om det å lystre og bare ha én ting å tro på. Men Anna skjønner hva som ligger under:

– En eneste! utbrøt Anna. – For en forelesning. Og hvorfor skulle jeg lystre Dem!?
Katri svarte kjølig: – Jeg trodde at vi snakket om hunden.

Det tror hun neppe. Selvsagt snakker hun om seg selv og Anna. På dette tidspunktet, ganske sent i historien, har Anna nemlig begynt å være ulydig – først og fremst ved å begynne å leke med hunden og gi den et navn: Teddy. Hunden blir ikke bare forvirret, den blir vill. Og den vender seg mot Katri, sin hersker. Det er en slags frigjøring fra tyranni. Katri sier at den har blitt ”ødelagt”, og har nok også rett. Men det er Katri som har ødelagt den. Som de fleste hundeeiere vet: En hund trenger klar ledelse, men ledelse uten vennlighet kan gjøre at en hund får mistillit til alt og alle. Og så snart Anna blander seg og Katris eneveldige ståldisiplin slår sprekker, mister hunden fotfeste i verden. Den knurrer ikke bare mot Katri, den knurrer mot alle – og stikker til skogs, hvor den sannsynligvis dør.

Katris ord om at det å lystre er en befrielse, er for det meste et vikarierende utsagn. Men det hun sier, har en lokkende klang, for det finnes en kjerne av sannhet i det. Hun peker på en impuls som finnes i menneskesinnet – impulsen til å overgi seg, slippe kontrollen, bli befridd for valg og unnslippe ansvar. En slik impuls kan være en form for regresjon.

Men underkastelse trenger ikke å baseres på det å lystre. Det kan også handle om et helt reelt ønske om å følge en annen. I Trollvinter finner også nurket Salome ro i hemulens fotspor. Hun er så fryktsom at et speil er nok til å skremme henne, men når hun møter hemulen og faller for hornmusikken, viser det seg at angst ikke er alt som bor i henne. Da hun en dag tror at han er på vei til noen livsfarlige skibakker, går hun alene ut i stormen for å stanse ham. Salome søker ikke ordrer og ansvarsfrihet, hun lengter etter å være til stede for en annen og gjøre alt for ham. Hun handler av kjærlighet.

I sine bøker fremhever Tove Jansson friheten som det høyeste, men viser ingen fordømmelse for dem som vil eller trenger noe annet. Samtidig kan man spore en sterk bevissthet om hvor farlig ønsket om å underkaste seg og la seg lede kan være. Beundring kan binde, og er man en tjenestevillig etterfølger, kan man miste eget handlingsrom. Dette hadde Jansson sett på nært hold. Hennes mor, som også var kunstner, la i stor grad til side sin egen karriere for at billedhuggerektemannen skulle få skape og blomstre. Victor Jansson var en frihetselsker, men hans frihetstrang bandt og begrenset hans kone.

Dette bidro nok til at Tove Jansson i ett og alt søkte å bevare sin egen frihet. Hun voktet seg for det hun beskrev som sitt instinkt til å underkaste seg en mann og avstå fra egne behov. I deler av sine unge år levde hun i åpne forhold, og da hun gikk inn i det som skulle bli et livslangt parforhold, må hun ha følt seg trygg på at partneren, grafikeren Tuulikki Pietilä, delte hennes syn på frihet.

Deler av deres samliv er skildret i Rent spill. Det er en roman, men den har sterke selvbiografiske trekk. Her møter vi grafikeren Jonna og kunstneren og forfatteren Mari, to eldre damer som har levd sammen i mange år. De har hvert sitt atelier på hver sin side av en loftsgang, og bor til dels hver for seg. Men de lever tett, og sommerhalvåret tilbringer de på en holme i havgapet – akkurat som Tove og Tuulikki gjorde.

Tove Jansson and Tuulikki Pietilä

Ledelse og omsorg
Mari og Jonna har funnet seg til rette i mønstre og roller. Jonna er den praktiske, saklige, ofte kyniske – mens Mari fremstår som mer følsom og stillfaren, tidvis engstelig og bekymret. Det kan ikke skade om du for en gangs skyld er uten dårlig samvittighet i cirka tjue minutter, lyder en av Jonnas mange milde irettesettelser.

Jonna kan være kommanderende – enten hun bestemmer hvordan hun og Mari skal fordele byrden ved å snakke med en forfjamset bekjent om en forsvunnen katt, dikterer Maris bildeoppheng, beordrer Mari og en forskremt gjest til å forholde seg rolige mens Forsvaret øvelsesskyter i nærheten av holmen – eller blåser av at Mari ikke har lyst på kaffe: – [N]å skal du drikke kaffen, for du må holde deg våken.

Mari har her banket på Jonnas atelierdør og bedt om manushjelp, Jonna har lagt til side arbeidet for dagen, og vil vie all oppmerksomhet til Maris arbeid. Når hun merker at Mari sklir ut i uklare betraktninger, kommer hun med kaffekommandoen. Og så: – Vi tar det hele fra begynnelsen. Les langsomt, vi har tid.

Jonna er barsk, men et omsorgsmenneske, akkurat som Too-tikki – en annen Tuulikki-figur – i Trollvinter. Hun tar det største ansvar for dem begge (talende illustrert i en kort setning der hun teller opp morgendagens vitaminer i to små glass), og hun har en sterk beskyttertrang. Når paret overraskes av tåke på sjøen, klandrer hun seg selv for å ha glemt kompass og ikke lyttet til værmeldingen. Nå sitter hun der og fryser attpåtil! tenker hun med bekymrede blikk på Mari.

Jonna ser på seg selv som en beskytter, men er også avhengig av Maris beundring – her minner hun litt om Mummipappa. En dag på holmen skyter hun en svartbak som har plyndret ærfuglreder, og Mari blir svært opprørt når hun finner den døde fuglen. Da grynter Jonna at hun er lei for det, men tilføyer stolt at hun skjøt den på to hundre meters hold. Så viser hun til den gangen hun gjorde ende på en måke som hadde brukket vingen, og sier om Mari forgjeves forsøk på å mate den:

Det som er helt ødelagt kan ikke lappes sammen. Forresten var du lettet. Du beundret meg. Det sa du. Deretter bringer hun på bane den gangen hun vurderte å skyte hull i vannlinjen på plastbåten til noen som la til ved holmen for å drive ærfugljakt: Du må forstå at det alltid trengs en angriper. En som angriper når ingen annen våger å gjøre det. For å beskytte …

Mari og Jonna er svært ulike, og ved en anledning utbryter Mari at Jonna gjør henne helt desperat. Men de to kvinnene har skapt rom for hverandres reaksjoner. I Pappaen og havet sier lille My at hvert eneste knøtt har lov til å bli sint iblant, og den visdommen lever Jonna og Mari etter. Mari er ettergivende av natur, og føler seg tryggest sammen med en som gjerne tar roret, men Jonnas ledernatur gjør henne ikke til en diktator. Hennes milde styring handler først og fremst om omsorg, og Mari mangler ikke ryggrad.

Romanens tittel kan bringe tankene over på maktspill eller en kamp for å vinne noe. Men i denne boken handler det ikke om spill mellom motstandere, slik det gjør i Den ærlige bedrageren. Jonna er riktignok opptatt av ideen om ”høyt spill”, ja, til og med ”hardt spill” – men da snakker hun om kortspill og westernfilmer og barske idealer som hun beundrer. ”Hederlig” skal dessuten alt spill være, og hun har en sunnere oppfatning av hederlighet enn Katri Kling. Som manipulerende mennesker flest betrakter Katri tilværelsen som en strid, hun mener at den sterkeste og slueste har lov til å kontrollere og dominere. Og hun spiller på blodig alvor. Jonna, derimot, spiller verken for å vinne eller dominere. Spill er et vidtfavnende begrep, og kan like gjerne handle om lek og skaperkraft. Stadig snakker Jonna og Mari om det å leke – de er hverandres medspillere, og prøver ikke å lure eller hindre hverandre. Spillet er rent.

skarmavbild_2013-11-14_kl._11.18.23

Sitt eget rom
I bokens avslutning blir det klart at det deres samliv står og faller på, er at de gir hverandre frihet. Jonna går og grubler på noe, og i et forsøk på å trøste henne, sier Mari at Jonna er så viktig for henne at det ville være helt umulig å klare seg alene. Det slår galt ut. Jonna roper:

Ikke si noe sånt! Du vet ikke hva du sier til meg! Du gjør meg fortvilet! La meg være i fred!

Det blir pinlig stille, og noen høflighetsfraser utveksles før det sies god natt, men neste morgen blir Mari skjelven:

Hvert ord Jonna hadde sagt måtte gjentas til forbannelse, hvordan hun så ut da hun sa det, med hva slags stemme – og, ubønnhørlig: hvordan kunne hun si det hun sa, hvorfor, hvorfor, hvorfor! Hun vil bli kvitt meg.
Mari løp over loftet, inn i Jonnas atelier, og uten å vise det minste hensyn og diplomati ropte hun: Hvorfor vil du bli kvitt meg!?

Det viser seg at Jonna har fått tildelt et atelier i Paris for et år, og at hun ikke har turt å si noe til Mari. Nå foreslår hun å droppe Paris. Men da den første forskrekkelsen har lagt seg, forstår Mari at Jonna virkelig vil være i fred for å få jobbe. Og selv kan Mari også trenge ro for å illustrere. Da blir Jonna lykkelig:

Og hun kastet seg inn i en lang utredning om illustrasjonens betydning, det omhyggelige arbeidet, konsentrasjonen, behovet for å være uforstyrret for å få til et godt arbeid.
Mari hørte ikke så nøye etter, en eventyrlig utvei holdt på å ta form: muligheten av en helt egen ensomhet i fred og forventning, nesten som en slags spøk som man kan tillate seg når man er velsignet med kjærlighet.

I hele sitt forfatterskap var Tove Jansson opptatt av viktigheten av å være alene for å arbeide – her hører man et ekko av Virginia Woolfs A Room of One’s Own. Hun utforsker kreativitetens vilkår, ofte gjennom å portrettere ulike maktforhold, og viser hvor hårfin balansen mellom lyst og ulyst kan være når en idé tar form. Som det står i Rent spill:

Det finnes altså mennesker som ikke må forstyrres i sin innstilling, enten det gjelder store eller små ting; en påminnelse kan gjøre at lysten øyeblikkelig går over til ulyst, og da er alt ødelagt.

Anna Aemelin er en av dem. Og hun trenger ensomhet når hun skal skape. Våren er på vei, og da pleier hun å innstille seg på å avbilde skogbunnen – hennes spesialitet. Men i år er det noe som sperrer. Med Katri Kling i hus kan hun ikke lenger se skogbunnen.

Frigjøring
Anna får imidlertid Katri ut av huset til sist, og vendepunktet handler om Mats. Anna og Mats har nemlig blitt gode venner gjennom en felles forkjærlighet for eventyrromaner, og en dag beslutter Anna at hun vil kjøpe en båt til Mats. Da Katri får vite dette, rakner det helt for henne. Hun slipper løs all sin oppdemmede forakt for denne planløse, gamle damen og sier gråtende at Anna har ødelagt ”ideen” hennes. Anna har nok egentlig ikke ødelagt med vilje, men nå våkner trassigheten, og hun gir Katri et knusende svar:

Du vet ikke noe om hvordan det er å ha en idé! Mats har den. Jeg har den. Vi prøver å forme noe, men du bare regner … Gå din vei.

Her påpeker Anna – kanskje uvitende, men likevel – hvordan Katri skiller seg fra andre. Anna pirker borti Katris golde sjelsliv. Sosiopatiske individer er gjerne klar over at de er annerledes – de vet hva de gjør når de manipulerer og bruker andre. De anser det som en styrke. Normale individer vil imidlertid anse slik adferd som en tomhet i sjelen, og Anna peker på denne tomheten. Selv viser Katri ingen tegn til anger. Hun sørger bare over å ha mislyktes, og forsøker å rettferdiggjøre handlingene sine:

Jeg har laget en hederlig avtale, jeg har forsøkt å beskytte, jeg har gitt sikkerhet til en som ikke har noen egen sikkerhet, ingen retning, ingenting. Jeg har gitt trygghet, jeg gir ordrer.

Men kan man ikke helt feste lit til noe Katri sier. I det ene øyeblikket omtaler hun Anna som en stakkarslig person som må passes på og fratas ansvar, i det andre avslører hun seg som en klassisk sosiopat – en som ser alt i lys av angrep:

Hvis hun virkelig var det hun forestiller å være, ville alt ha vært galt […] Men uskylden har forlatt henne for meget lenge siden, ganske umerkelig. Hun går i villdyrets tegn, selv om hun bare spiser gress.

Det er imidlertid Katri selv som er villdyret.

Paradoksalt nok fører Katris maktmisbruk til positive endringer i Annas liv. For i møte med Katri må Anna revurdere synet på seg selv. Alltid har hun sett på seg selv som mild og snill – fordi hun aldri har trengt å vise tenner. Med Katri i hus merker hun hvordan nummenheten gradvis har overtatt, og kommer også til klarhet om hva hun vil med kunsten. Katris inntog fører til at Anna blir aktiv.

Det er ikke gitt at det skulle gå bra med Anna. Det kunne ha gått med henne som med hunden. Mennesker som har levd under dominans og siden ”rømmer”, kan oppleve at de ikke klarer seg på egenhånd. Anna er dessuten ekstra sårbar om vinteren, for da arbeider hun ikke, og lever nesten ikke. Når våren kommer og hun tar frem penslene, viser hun seg å ikke være den puslete personen hun fremstår som i starten. Det er trolig kunsten som gir henne stabiliteten til å klare seg. Som kunstner har hun en styrke Katri ikke har forutsetninger for å forstå. For Katri kan ikke selv skape, hun kan kun imitere – nærmest som en demon.

Mye av uhyggen ved Katri ligger i at hun ikke er til å få grep på – hun inngir tidvis medynk, men er full av motsetninger, og holder kortene tett til brystet. Hver gang jeg leser boken, har jeg en følelse av å gå glipp av noe eller feilbedømme Katri. Manipuleringen strekker seg ut av boken.

Tove Jansson lukker aldri en historie idet hun avslutter den. Bøkene hennes kjennetegnes dessuten av en motvilje mot moralisering og bastante konklusjoner. Men hun spiller ofte på leserens følelser, og sjelden så sterkt som i Den ærlige bedrageren. Den er gjennomsyret av det avskyvekkende, og skiller seg i så måte ut i Janssons forfatterskap. Boken preges av en malende klaustrofobi, en ekkelhet, og det er som om vi isoleres innendørs sammen med Anna, der luften er stinn, møblene støvete og kjøleskapet skittent. Innmat ligger og blør gjennom papiret på oppvaskbenken, et saftglass glipper for Anna, slik at rød, klissete væske renner over hendene hennes idet Katri kommer inn. Mordmotivene følger Katri, som har gule øyne og pels over ryggen, som en varulv. Dramatikken er ofte høy i Janssons bøker, men i ingen andre er følelsen av fare sterkere. Vi får smake på kvalmen, forvirringen og uroen man kjenner i møte med en manipulator, og deri ligger en implisitt advarsel.

Jansson fremhever alltid individets rett til å følge sin egenart, men har ingen toleranse for instinkter til å manipulere og utnytte. Hun advarer sterkt mot dem som søker makt over andre, særlig under dekke av omsorg. Men hun viser også at det finnes mennesker med lederinstinkter som er drevet av omsorg. Hemulen i Trollvinter er ett eksempel, Jonna er et annet.

Kunstnerens frihetsbehov
Det er nok en kjensgjerning at en viss maktforskjell vil finnes i større eller mindre grad i alle relasjoner. Ulik rollefordeling hva ledelse angår, er ikke farlig i seg selv. Men særlig kritisk er frihetsbehovet for en kunstner. Slik jeg oppfatter Tove Jansson, er det ekstra risikabelt for kunstnere å følge andre og å la seg dominere. En kunstner må kunne være selvstendig, hun må kunne stå alene. I Rent spill skildres et forhold der den ene part riktig nok sitter oftere ved roret enn den andre, men Jonna og Mari er helt avhengig av perioder med sterk adskillelse. Forholdet vil ikke tåle at den enes behov får gå foran den andres, og det vil heller ikke tåle servil beundring hos én part.

Tittelen på Tuula Karjalainens Jansson-biografi, Arbeide og elske, har en ordsammensetning som i stor grad oppsummerer Tove Janssons kunstnersyn. Arbeidet og kunsten må komme først – deretter kjærligheten og den bundetheten den kan føre med seg. Man kan se for seg at det Tove Jansson omtalte som sitt instinkt til å underkaste seg, hadde å gjøre med en trygghetslengsel, og det er tydelig at hun anser det som avgjørende for en kunstner å forsake lengsler som kan resultere i ufrihet.

Det å være et skapende menneske, kan i seg selv være en beskyttelse mot invasjon og dominans. Man vil alltid ha inngang til en verden som ingen andre kan gå inn i. I Pappaen og havet vises dette eksplisitt– der lager Mummimamma veggmalerier på fyrveggen, som hun tidvis forsvinner inn i. Dette gjør hun fordi Mummipappa uten å konsultere henne har bestemt at hele familien skal bo på et fyr. Gjennom det å male, gjenvinner hun noe av den tapte styrken. Fyrveggen er for øvrig også en slags flukt, for Mummimamma er i utgangspunktet ikke kunstner, men i nøden griper hun til kunsten – som en redningsplanke.

For Anna Aemelin har kunsten en langt mer dyptgripende funksjon, den er hennes eksistensgrunnlag. Idet hun står i fare for å miste friheten hun trenger for å skape, våkner det en trass i henne, og hun blir en sterkere motstander enn Katri har beregnet.
Katri har altså tatt feil når hun har gått ut fra at Anna søker forenkling og det å bare ha ”en eneste ting å tro på”. En kunstner søker friheten.

Tove Jansson, Creator of the Moomins

Litteraturliste:

Tove Jansson:
Den ærlige bedrageren (1982)
Rent spill (1989)
Trollvinter (1957)
Pappaen og havet (1965)

Tuula Karjalainen: Arbeide og elske (2014)
Boel Westin: Tove Jansson – ord, liv, bild (2007)

Teksten sto på trykk i Bokvennen nr 3 2014.

Kontoryoga

Lange dager foran datamaskinen? Vond rygg? Stiv nakke? Ømme skuldre? Slitne håndledd?

JA! vil nok mange kontorrotter svare. Menneskekroppen er ikke skapt for å sitte i åtte timer foran en dataskjerm. Likevel tilbringer altså mange hverdagene akkurat slik. Det hjelper naturligvis å reise seg ofte, men ofte er ikke det nok til å få gjort noe med vondtene som kan sette seg i kroppen.

Så hvorfor ikke legge inn litt yoga i kontorhverdagen? Yoga trenger ikke å handle om å stå opp ned eller legge føttene bak hodet (dette siste kan skremme kolleger), det er mye man kan gjøre uten å engang reise seg fra stolen (som man dog bør gjøre innimellom). Ofte hjelper det å bare strekke litt på de stedene i kroppen hvor man har det med å spenne seg eller feilbelaste.

En av mine kjepphester et at kontorstoler er et onde. Mange kontorstoler er designet slik at de skal støtte opp kroppen på alle bauger og kanter, og dermed slipper man å bruke sine egne stabiliseringsmuskler. De fleste ville nok ikke like å sitte på en hard, rett krakk hele arbeidsdagen igjennom, men det er gjerne et tegn på at man er for svak i ryggen og for stram i hoftene. Egentlig skal det være behagelig å sitte rett i ryggen uten ryggstø – det er det som er naturlig for kroppen. Kontorstoler er altså ofte et hinder for korrekt arbeidsstilling (les mer her), men de aller fleste vet heller ikke hvordan man sitter riktig.

Et knippe vanlige sittefeil:

– Man luter skuldrene og får stram og kort brystmuskulatur som resultat
– Man heiser skuldrene og strekker nakken fremover
– Man sitter med mesteparten av vekten på halebenet, i stedet for å la lårene bære vekten
– Man har for høy stol, slik at man ikke får plantet fotsålene i gulvet
– Man har for høy pult, slik at man anspenner håndledd, armer og skuldre

Mange fallgruver, altså.

Nå over til øvelser som kan gi lindring!

1. Sitt ytterst på stolsetet og sørg for at fotsålene er plantet i gulvet. Strekk armene rett opp, og sørg for at ryggen verken krummes eller svaies. Bruk innpusten til å strekke lenger opp, og tenk deg at du fyller også ryggen med luft. Pust langsomt inn og ut fem ganger og konsentrer deg om å kjenne at kroppen er helt rett og stabil.

IMG_8478

2. Flett fingrene og krum ryggen – se for deg at du skyter rygg som en katt. Kjenn at det strekker mellom skulderbladene. Bli sittende i fem pust.

IMG_8465

3. Flett fingrene bak ryggen og svai ryggen. Pass på å ikke bare «knekke» ryggen bakover, tenk at du løfter brystet oppover. Kjenn at du «ruller» fremover på sittebena. Her kan du også ta fatt i stolryggen, det passer for en statisk strekk. For en dynamisk strekkøvelse, pust inn og svai, pust ut og krum. Gjenta fem ganger eller bli sittende stille i fem pust.

IMG_8471

4. Sett deg sideveis på stolen, eventuelt på skrått (avhengig av hvor dyp vridning som kjennes behagelig), og grip om stolryggen. Se deg over skulderen i den retningen du vrir, og hold i fem pust. Gjenta på motsatt side.

IMG_8474

5. Sett deg foran på stolen igjen og legg den ene ankelen over motsatt kne. For mange er dette strekk nok i massevis (og husk – det skal strekke på baksiden av hoften, ALDRI på utsiden av kneet), men ønsker man seg mer strekk, kan man lene seg fremover. Da er det viktig at ryggen er rett. Hold i fem pust og gjenta på motsatt side.

IMG_8473

6. Foregående øvelse kan varieres med vridning. Det er ikke viktig at vridningen er dyp, og for mange vil det holde å bare snu seg så vidt i samme retning som foten på kneet, men hvis mobiliteten er der – legg albue eller overarm mot fotsålen . Utfør vridningen på begge sider.

IMG_8480

IMG_8481

7. Flett fingrene og strekk armene rett opp.

IMG_8484

Svai deretter ryggen og len deg bakover. Legg gjerne håndflatene sammen, og se opp mot hendene. Hold i fem pust.

IMG_8483

8. Før håndflatene nedover bak hodet. Hold i fem pust.

IMG_8482

9. La armene bli værende bak hodet, og hold rundt den ene albuen. Pass på at du ikke svaier ryggen – behold stabiliteten i kjernemuskulaturen. Hold i fem pust og gjenta på motsatt side.

IMG_8477

10. Legg hånden over hodet og len hodet til side slik at det strekker på siden av halsen. Man skal aldri trekke i hodet, og ofte er det tilstrekkelig å bare legge hodet til side uten å holde. Gjenta på begge sider, fem pust hver gang.

IMG_8468

11. Sitt på kanten av stolen og spre bena, og len deg frem med albuen på knærne. Her skal man kjenne en strekk i hoftene og i lysken, og det er viktig at ryggen er rett hele tiden. Bli sittende i fem pust.

IMG_8476

12. Ta bena sammen og ligg fremover over lårene. Dette er en god erstatningsøvelse for hodestående – man er ikke opp ned, men man er det litt likevel. Slapp helt av, lukk øynene, og bli der gjerne i hele ti pust.

IMG_8472

13. Reis deg opp og sett hendene omvendt vei på pulten (jeg har ikke skrivepult, så jeg demonstrerer det på stol). Trekk albuene så vidt bakover for å øke tøyingen på innsiden av håndleddene og underarmene. Enda sterkere strekk får man om man prøver å holde albuene samlet.

IMG_8464

Man kan også utføre strekken en hånd av gangen.

IMG_8479

14. Ingen kontoryoga uten i alle fall EN øvelse som vekker litt oppsikt i kontorlandskapet! Siste øvelse er en kombinert skulder-, bryst-, ben-, og leggstrekk, og man kan bruke enten pulten eller stolen. Så gjelder det å posisjonere seg slik at man er til minst mulig plage for sine medarbeidere!

IMG_8470

Man trenger selvfølgelig ikke å utføre alle disse øvelsene hver gang man kjenner at det knaker litt i legemet – man kan velge ut dem man har bruk for der og da. Uansett er det en god investering å strekke og bøye og tøye litt! Hodet jobber tross alt bedre hvis kroppen er glad.