Anmeldelse: K. Mustermann

FORMSTERK OG ORIGINAL

Rik bildebok fylt til randen av spørsmål

Tittel: K. Mustermann
Illustrasjon: Øivin Horvei
Tekst: 12 forfattere
Forlag: Magikon

timthumb.php

Som liten lurte jeg ofte på hvorfor så mange het Friedland. Det vrimlet av dem! Til og med folk i klassen hadde Friedland på ringeklokken, enda de het noe annet på klasselisten. Etter hvert skjønte jeg at Friedland ikke var et personnavn, men et navn på et ringeklokkefirma.

Hva ”K. Mustermann” angår, så er det et generisk navn skapt av det tyske firmaet Siedler, som er verdensledende innen callingsystemer og ringeklokker. Kunstner Øivin Horvei lot seg inspirere, og laget tolv bilder av den mystiske figuren K. Mustermann. Bildene ble sendt ut til like mange forfattere, som skrev hver sin tekst. Her er bidrag fra kjente barne- og ungdomsbokforfattere som Simon Stranger, Gro Dahle og Per Olav Kaldestad, men også fra forfattere som hittil har markert seg på voksenlitteraturfronten, som Audun Mortensen, Terje Thorsen og Kjersti Annesdatter Skomsvold.

Eivor Vindenes har skrevet rammefortellingen, der en postmann står utenfor en blokk med et brev til en ”Mustermann”. Problemet er at det står ”K. Mustermann” på hver ringeklokke. Hvem er dette? ”Er det ei hu eller er det ei hann”?

Tre av forfatterne tar ikke stilling til kjønnsspørsmålet, men resten tolker Mustermann som mann. Kanskje på grunn av navnet? Selve skikkelsen varierer i både form og farge boken igjennom – noen ganger ser han nesten ikke menneskelig ut. Det hender han har en slags hjul, andre ganger ser han ut til å være del av et slags rørsystem. Andre ganger har han bølgete, prikkete kropp og en svidd lyspære til hode, eller fuglenebbhatt som kan være del av kroppen.

Det første bildet av Mustermann er blant de snedigste. Der er overkroppen formet som et omvendt hjerte, takket være at han har på seg hettegenser og står med rundede albuer og hendene foran brystet (og holder et brød).

IMG_9118

Jeg er også svak for bildet der han har kulerund overkropp og hank og helletut til armer – han er en tekanne.

Kanskje du liker en smak som er sær
og ber om te lagd av halvråtne knær?

skriver Ingeborg Arvola.

Det finnes flere tekanner på bildet, inkludert en som kombinert med en leke utgjør en hodeskalle. Det makabre anstrøket i diktet er altså ikke tatt ut av det blå. Hodeskallen er dessuten et tilbakevendende motiv – enten det er snakk om faktiske hodeskaller, eller gjenstander som er utformet og plassert slik at de minner om hodeskaller. Og memento mori-motivet har appellert til det morbide hos flere enn Arvola. Slik skriver Mette Karlsvik, i et allittererende dikt som står i gjeld til André Bjerkes morovers:

Mister Mustermann svinger sin armesigd,
kuttar kone i tjukke stykke
og fortel om tida då biff var sjeldan kost.

Mister Muster mosar husmor,
kokar knoklane til kraft
og får kvinnekraft, den trollmannen.

IMG_9117

Flere av tekstene skildrer Mustermann som litt truende, men like ofte som ensom og lengtende. På bildene vises han da også stort sett alene, alltid innendørs, omgitt av en skog av gjenstander (eventuelt noen dyr). Hos Per Olav Kaldestad er Mustermann en som i årevis har vært alene på rommet med hobbyene sine. ”I have never walked earth”, står det på en plakat på veggen. Og Mustermann kan neppe dra sin kos med det første – han har vokst fast i en blå, rar gjenstand som kanskje er er en av oppfinnelsene hans.

Men vent! Det er en til på bildet. En liten, avlang kar med oransje ansikt, trekantet halstørkle og armen ned i en bolle med tynne slanger. Holder han Mustermann med selskap? Eller er dette Mustermann selv, slik at bildet skal leses som en sekvens av hendelser? Hvem vet. Den store skikkelsen har for øvrig et ekstra ansikt oppå sitt eget. Eller er det bare en hatt?

IMG_9119

Horveis bilder stiller flere spørsmål enn det går an å besvare i ett enkelt tekstbidrag, og enhver vinkling gjør at et vell av andre muligheter forblir uutforsket. Og det hemmelighetsfulle er en sentral del av uttrykket. Hvorfor myldrer det av krukker, kolber og små statuetter? Hvorfor er det nesten alltid natt utenfor vinduene? Hva betyr alle himmellegemene og de prikkete soppene? Og – er K. Mustermann én? Eller flere?

I Kjersti Annesdatter Skomsvolds sterke tekst er Mustermann en overveldende skikkelse som overtar hjemmet til jeg-personen. Hun (eller han?) er en ørliten skikkelse i døråpningen, fullstendig overskygget av en gigantisk rød- og rosakledd mann med grønn hud. Bordet er fullt av kaker, planter vokser vilt på veggene, på gulvet ligger knokler – eller kjøttbein? I forgrunnen sitter en svart hund med regnbuefarget magebelte. Det hele ligner et psykdelisk mareritt.

Det var jeg som ba ham komme. Jeg ønsket meg noe som ville fylle rommene, kroppen og hodet […] Snart opptok han større og større plass, som en tanke du ikke blir kvitt. […] En tanke er ikke akkurat en person, en tanke er mye vanskeligere å bli kvitt. Men det var jeg som ba ham komme.

Ved å gripe fatt i bildets minste figur, har Skomsvold skapt en sterk skildring av et ubalansert parforhold, og av den dårlige samvittigheten en overkjørt person kan føle.

Det er ikke alle tekstbidragene som kan måle seg med bildene de skal tolke. Minst vellykte er diktene med (tilnærmet) bunden form. I både Eivor Vindenes’ rammedikt og Lena Undrum Mariussens lange dikt lugger rytmen, og i sistnevnte tekst endres strofeformen stadig, helt umotivert. Det kan virke som om det hersker en oppfatning om at når man skal skrive dikt for barn, bør man legge seg tett opp til regleformen. En slik tanke kan fort bli hemmende.

Audun Mortensen har ikke tenkt slik, og han er den minst konvensjonelle av forfatterne:

til alle

var så snell og
ikke spel så
høgt

jag jobber natt
och sover på
dagen

takk

Dette er en befriende enkel tekst, som i tillegg ivaretar mystikken i Horveis bilde. Mortensen tar verken fatt i vinglasset på bordet, treplanken på gulvet, den svarte fuglen på Mustermanns rygg, det klassiske maleriet som utgjør Mustermanns hode, eller den ruvende skikkelsen som skjuler seg i det modernistiske bildet på veggen. Men det er en voldsom aktivitet i bildet, er det kanskje dette Mortensen tenker på når han skriver dikt i form av en lapp til naboene? Trenger Mustermann arbeidsro? Eller er lappen fra noen andre (i så fall en annen Mustermann!)?

De fleste bildene i boken er fylt til randen, og de har et visst myldrepreg, men de blir aldri rotete – både fordi ingen av elementene virker tilfeldig plassert, og fordi Horvei har valgt et enhetlig stiluttrykk. Bildene er håndmalt, i akvarell og trolig gouache, og har noenlunde samsvarende fargepalett. Perspektivet er skapt slik at linjene ikke møtes i forsvinningspunktet – dette er med på å skape et litt uvirkelig preg.

Man blir ikke ferdig med K. Mustermann i en håndvending. Stadig er det nye ting å oppdage i bildene, samt nye måter å tolke dem på. Dette må nok være en av de rikeste og mest formsterke bildebøkene jeg har lest i år, selv om ikke alle tekstene kan måle seg med Horveis kunst.

Anmeldelsen sto på trykk i NUMER 102

Numer_102_forside_u_isbn_web

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s