Snart!

Den nye boken min har godt og vel vært ferdig siden august, og lenge har det kjentes som evigheter til lansering, men nå har det gått opp for meg at det neimen ikke er lenge til. For en snau uke siden kom det jeg tror er første omtale av boken, på litteraturnettstedet BOK365. Der står det:

Heidi Sævareid ble tildelt Kulturdepartementets debutantpris for sin forrige ungdomsroman. I januar kommer hun med Slipp Hold, en ungdomsroman som forlaget Mangschou mener bryter flere tabu. Handlingen utspiller seg i et undergrunnsmiljø i Oslo, og suspension er et av temaene.

Siden det nå altså er oppe i dagen hva boken handler om, så tenkte jeg det kunne være på tide å vise frem omslaget. Det ser slik ut!

unnamed

Fotografen som har tatt bildet heter Helene Fjell, og hun har i mange år tatt bilder av både performancegruppen Pain Solution og suspensiongruppen Wings of Desire. Et knippe bilder ble vurdert – alle veldig fine, men redaktøren min og jeg landet på dette, siden det formidler noen av de sentrale aspektene ved body suspension, nemlig ro, konsentrasjon og omsorg. Siden suspension faktisk innebærer å bli hengt opp etter kroker i huden, er det jo lett å tro at situasjonen er spektakulært dramatisk og torturaktig, men det er altså langt fra sannheten. Jeg skriver litt om mine egne opplevelser med suspension her.

I dag ble Slipp Hold omtalt i Dagbladet, på en liste over bøker å se frem til i vår. Det er en ære å bli nevnt i et så celebert selskap – se bare her!

10933971_767527486663164_645468290531273421_n

Lanseringsdato er forresten ennå ikke eksakt spikret, men boken kommer i slutten av februar/starten av mars. Så det er ikke så lenge til!

IMG_1822

2014 i musikk

Jeg liker verken jul eller nyttår. Eller høytider, for den saks skyld. Men nyttår har noe bra ved seg. Da er det nemlig listetid, og det er få ting jeg liker bedre enn lister. Årets beste bøker, årets beste filmer, årets beste plater … Jeg liker å lese så mange ulike lister som mulig, først og fremst for å plukke opp tips til det jeg kan ha oversett, men også for å være ordentlig uenig. Som regel tvinger det seg frem et behov for å lage min egen liste!

Det kommer ingen litteraturliste fra meg, for i 2014 har jeg lest mange flere uutgitte enn utgitte bøker, og når det gjelder film, er jeg altfor lite på kino, men en plateliste må det bli, for etter å ha brukt deler av romjulen på å pløye igjennom en musikklister fra alskens musikkblader og -nettsteder, føler jeg for å jevne ut de opptråkkede sporene litt. Ikke at jeg misliker War on Drugs, for eksempel, men jeg synes ikke Lost In The Dream burde okkupere flere listeplasser enn Unflesh av Gazelle Twin.

Jeg må nok innse at Mojo og Pitchfork alltid vil ha større påvirkningskraft enn Kniplingsdyret, men jeg har nå likevel laget min egen liste – ikke nødvendigvis over de albumene jeg mener at alle bør mene er de beste, men over dem som har truffet meg mest i løpet av året som har gått.

Rekkefølgen er helt tilfeldig!

Mirel Wagner: When The Cellar Children See The Light Of Day

Mirel-Wagner-When-The-Cellar-Children-See-The-Light-Of-Day

En av årets beste overraskelser! Hvorfor har jeg ikke oppdaget Mirel Wagner før – denne finnen med en stemme som bringer tankene til Billie Holiday og lager melodier som bringer tankene til Leonard Cohen? Hun er for øvrig enda dystrere enn begge disse to – hennes musikk kretser gjerne rundt død, mord, spøkelser og umerkede graver. Det er uhyggelig musikk og uhyggelige tekster, og jeg var lykkelig da jeg oppdaget henne en gang i oktober. Med denne platen (samt debutplaten) er det forresten høst hele året.

Gazelle Twin: Unflesh

Gazelle Twin Unflesh

Mer uhygge! Denne platen har jeg sett frem til lenge. Jeg har fulgt Gazelle Twin siden debutplaten The Entire City fra 2011, og jeg synes hun blir mer og mer interessant. Elizabeth Bernholz, som hun egentlig heter, viser aldri ansiktet, og på det siste albumet er stemmen ofte ugjenkjennelig. Noen ganger er den androgyn, andre ganger maskulin, til tider er den maskinaktig. Bernholz er en klassisk skolert sopran, og det kan man høre på debutplaten, men på Unflesh er alt det pene strippet bort, som seg hør og bør på en plate som i stor grad handler om kroppen som skrekkabinett.

alt-J: This Is All Yours

alt-j-this-is-all-yours

Det later til å herske stor enighet om at debutplaten til alt-J (også kjent som ∆) rager mye høyere enn årets. Vel, debuten har sanger som ‘Tesselate’, ‘Breezeblocks’ og ‘Fitzpleasure’, men jeg synes i grunnen ikke at hele platen er like interessant, og jeg synes nok at plate nummer to er jevnere. Det kan jo være på grunn av nyhetens interesse – men etter mange gjennomlyttinger liker jeg fortsatt This Is All Yours best. alt-J anklages ofte for å være altfor «flinke», men for meg er det et honnørord, og alt-J er i alle fall flinke på riktig måte! Og de kan sample Miley Cyrus uten at det blir teit.

St. Vincent: St. Vincent

stv-600

En annen som ofte får merkelappen «flink» er St.Vincent. Nok en gang, honnørord i min bok, og selvsagt passende på den meget gode vokalisten, gitaristen og låtskriveren Annie Clark er. Muligens tenker man på det at hun ikke alltid er så lett tilgjengelig? Eller at alle albumene hennes er svært sammensatte og preget av en boblende kreativitet? Eller at musikken gjerne er svært godt produsert? Uansett – alt dette gjelder det selvtitulerte sistealbumet. Forresten er det nok hakket mer samlet enn de foregående, og flere anmeldere har pekt på dette som hennes hittil beste, og jeg er tilbøyelig til å være enig. Selv om jeg nok fortsatt hører mest på Strange Mercy fra 2011.

Baths: Ocean Death

Baths_Ocean_Death

Jeg oppdaget Baths i 2011 da jeg tilfeldigvis hørte ‘Lovely Bloodflow’ i en vintagebutikk i Camden. Jeg hadde ikke Soundhound-appen da, så jeg måtte spørre innehaveren. Samme kveld hørte jeg igjennom Cerulean, og siden har jeg fulgt med på Will Wiesenfeld, som mannen bak prosjektet heter. Musikken preges av hakkete, knitrete rytmikk (gjerne frembrakt av hverdagslige gjenstander), svevende korpartier og en blanding av elektronisk og akustisk instrumentering – og underlige tekster som gradvis har tatt en dystrere og dystrere vending. Jeg liker nok ikke årets EP like godt som fjorårets album, Obsidian, men den hører helt klart med på listen.

Kishi Bashi: Lighght

kishi-bashi-lighght

En av mine absolutte favoritter fra 2014! Jeg ble oppmerksom på Kishi Bashi da jeg så ham varme opp for og spille med of Montreal i 2012, og lot meg fascinere av vokalprestasjonene og fiolinspillet. Han lignet ikke på noe annet jeg hadde hørt. Samme år kom det fabelaktige albumet 151a, og i 2014 kom endelig oppfølgeren – Lighght. Man hører på tittelen at Kishi Bashi ikke akkurat anstrenger seg for å være mainstream, men han anstrenger seg heller ikke for å være det motsatte. Er han quirky, er det ikke påtatt, og for øvrig er det ikke det quirky som er det fremste kjennetegnet på hans musikk, men ekstrem dyktighet og en dyp originalitet. Og så er musikken så gripende at jeg ofte får klump i halsen.

Grumbling Fur: Preternatural

97069

Grumbling Fur vant veien inn på mine spillelister da Glynnaestra kom i 2013. De kommer til å fortsette å være der, og jeg liker Preternatural er enda bedre enn fjorårets album. Det er lysere i tonen, litt mer pop-preget, men fortsatt psykedelisk, rart, eksperimentelt og litt Brian Eno-esk.

Loscil: Sea Island

loscil-seaisland

Denne hadde jeg store forventninger til. Jeg har vært opptatt av Loscil siden Sketches From New Brighton (2011), og har vært utålmodig etter ny plate siden da (heldigvis har han gitt ut mye annet tidligere – skriver litt om en av utgivelsene her). Har fått et avhengighetsforhold til denne minimalistiske, stillferdige musikken, som ved første lytt virker monoton, men som rommer et vell av detaljer når man setter seg ned med hodetelefonene. Med siste utgivelse beveger Loscil seg inn i et litt mer organisk landskap – her finnes både vokal, akustiske instrumenter og dessuten reelle melodier. Jeg liker utviklingen – men jeg håper samtidig den stanser her. Jeg liker Loscil best når han er kald, ødslig og elektronisk.

Low Roar: 0

lowroar1-350x350

Nok et avhengighetsforhold. Da dette islandske bandet slapp sin selvtitulerte debutplate i 2011, ble jeg solgt med det samme. Det er faktisk litt vanskelig å sette ord på hvorfor – lavmælt, langsom, gitarbasert singer-songwriter-aktig musikk i grenselandet til Radioheadsk elektronika er ikke revolusjonerende i seg selv – men det er noe ekstremt gripende og … trøstende ved Low Roar. Jeg har gledet meg lenge til plate nummer to, med en viss uro for at de skulle gjenta seg selv (som en del singer-songwritere gjør), men jeg ble ikke skuffet. Med 0 har bandet utviklet seg i en litt mer elektronisk retning, men uten å miste den varme, akustiske lyden fra førsteplaten. Nå gleder jeg meg til tredje plate – når den kommer!

Iamamiwhoami: Blue

iamamiwhoami_BLUE

Personen bak det mystiske navnet Iamamiwhoami heter Jonna Lee, og kommer fra Sverige, i likhet med en som mange gjerne sammenligner henne med, nemlig Karin Dreijer fra The Knife. Begge lager eksentrisk, elektronisk konseptmusikk og opptrer helst i kostymer, men sounden til Jonna Lee er ganske annerledes. Hennes musikk er svevende og eterisk, stemmen hennes mer klassisk «pen», melodiene hakket mer lyttervennlige – i alle fall på årets album, Blue. Hun var langt mer kryptisk på Bounty (2013) og Kin (2012), og jeg liker nok kanskje dem bedre. Men heldigvis har hun ikke blitt kjedelig av å bli mer tilgjengelig, og tar man en titt på musikkvideoene til Blue, ser man at hun gjør sitt beste for å ikke bli tatt for noe annet enn et romvesen eller et spøkelse.

Vessel: Punish, Honey

VESSEL_PUNISH_HONEY_ARTWORK_750_750_90_s

Vessel, eller Seb Gainsborough, som han egentlig heter, debuterte i 2012 med albumet Order Of Noise. Men det var først i september i år at jeg ble oppmerksom på ham, da Punish, Honey utkom. Et interessant nytt bekjentskap! Det er vanskelig å sjangerbestemme Vessel selv om man kan bruke begreper som dubstep, ambient, house, industrial, noise og trip-hop – den utradisjonelle instrumenteringen gjør ham unik. I stedet for å bruke en rent elektronisk lyd, har han fylt på med en rekke håndlagde instrumenter, og størsteparten av innspillingen er gjort live. Resultatet er en klang som er skarp, hard og tidvis ubehagelig, men det er et tilsiktet og effektivt ubehag som skaper en nesten taktil lydopplevelse.

A Winged Victory For The Sullen: Atomos

spun_AWVFTS_AtomosVIIEP_WEB-800x600

Over til noe langt mer behagelig, eller i alle fall mer harmonisk. A Winged Victory For The Sullen dyrker det lavmælte, myke og langsomme. Duoen er et samarbeid mellom Adam Wilzie fra Stars of the Lid og pianisten Dustin O’Halloran, og Atomos ledsager balletten med samme navn, koreografert av Wayne McGregor (kompani Wayne McGregor | Random Dance turnerer fortsatt med denne balletten). Atomos er en ganske kompakt plate lydmessig, med glidende strykerpartier og «dronende» gitarlyder, men bruken av luftige, åpne akkorder sørger for at lydbildet får noe fritt over seg. Og om man ikke visste at det var musikk til ballett, så kunne man nesten ha gjettet det.

Jesca Hoop: Undress

03b554feb7ea017368007c25567_prev

Selv om jeg ofte synes at singer-songwriters kan bli kjedelige og forutsigbare, er jeg veldig glad i sjangeren, om man kan kalle det det. Kanskje «folk» er mer treffende. Uansett – Jesca Hoop er en singer-songwriter jeg med glede oppdaget i 2014, etter å ha lest en anmeldelse i det jeg tror var Under The Radar. Før Undress har hun utgitt tre album og to EP-er, men jeg liker best siste plate. Her er hun mer nedpå enn på de tidligere albumene, og det kler den «jordnære», men klokkeklare stemmen hennes. Jesca Hoop er aller best med enkelt komp, så jeg håper hun fortsetter i denne retningen.

Jenny Hval & Susanna: Meshes Of Voice

meshes_of_voice-27626501-frntl_1408276585

Dette samarbeidsprosjektet mellom Susanna Wallumrød og Jenny Hval er ikke akkurat easy listening. Jenny Hval har siden debuten To Sing You Apple Trees i 2006 (da som Rockettothesky) beveget seg mer og mer i avantgardistisk retning, og det med stort hell, synes jeg. Susanna Wallumrød har ikke hittil gått like mye i samme retning, men hun kommer helt til sin rett på Meshes Of Voices. De to har svært ulike stemmer, men de glir godt sammen – enten de skaper harmoni eller disharmoni. Det er mye av det siste på denne platen, og mye støy, og det tar lang tid å få den innunder huden, men det er verdt det. En av årets mest gåsehudfremkallende plater.

Ty Segall: Manipulator

Ty-Segall-Manipulator1-608x608

Merkelig nok har jeg ikke hørt på Ty Segall før nå. Det skulle jeg nok ha gjort! Men man skal ikke kimse av nye oppdagelser. Og man bør ikke la seg stanse av at et album ikke finnes på Spotify. I alle fall ikke når det er et funky, fuzzy, 70-tallsaktig, energisk psych-album. Jeg har nå lyttet meg igjennom Ty Segalls øvrige album, de har ikke helt truffet meg ennå, kanskje det kommer? Men Manipulator ble altså en umiddelbar favoritt.

FKA Twigs: LP1

FKA-twigs-LP1

Det finnes vel knapt en årsbeste-liste som ikke har denne platen med. Og det med rette! Dette er et av de albumene jeg har hørt aller mest på de siste par månedene. Jeg har ikke alltid hatt et godt forhold til musikk i R&B-land, jeg synes mye er sukkersøtt, enkelt og kjedelig, men Janelle Monae fikk meg på bedre tanker. Kanskje fordi hun er mye mer enn R&B. Og det er jo FKA Twigs også. Hun har faktisk noe litt sukkersøtt ved seg, men det er kun i stemmeklangen, og enkel og kjedelig er hun i alle fall ikke – det sørger den komplekse rytmikken og de intrikate vokallagene for.

Aphex Twin: Syro

Syro-digital-packshot-RGB-480

Selvsagt også en listegjenganger. For endelig er han tilbake! Og etter sigende er visst dette bare første utgivelse av flere kommende. Syro er overraskende vennlig mot øret – nesten snilt. Det er ikke ...I Care Because You Do (min favoritt). Men jeg liker det løsslupne, nesten tøysete. Og så tror jeg at jeg har mye til gode å oppdage på Syro

Perfume Genius: Too Bright

Perfume-Genius-Too-Bright1

Jeg har forsøkt å høre på Perfume Genius tidligere, men jeg har vel ikke helt fått taket på ham før nå. Musikken hans har slått meg som litt for spinkel og sår, men det inntrykket går det ikke an å få av Too Bright. Det «såre» er der fremdeles, men strammere arrangementer og mer hardtslående tekster gjør dette til en mye sterkere lytteropplevelse. Muligens kan jeg nå gå tilbake til de foregående albumene og høre dem med et nytt øre. Sånn er det ofte når jeg plutselig begynner å like en artist. Uansett, Mike Hadreas, mannen bak navnet Perfume Genius, har laget et av de albumene som har gjort mest inntrykk på meg i året som har gått.

East India Youth: Total Strife Forever

East_India_Youth_-_Total_Strife_Forever

Snart et helt år siden dette albumet kom! Selv oppdaget jeg det ikke før i oktober, etter å ha lest en anmeldelse på musikknettstedet Drowned In Sound. Da jeg lyttet til første spor på platen, ‘Glitter Recession’, ble jeg trukket inn med det samme. Det minnet meg om en av mine absolutte favorittlåter – ‘Genetic’ av Emeralds. East India Youth kan dessuten tidvis minne om Philip Glass – også bra i min bok. Total Strife Forever er for øvrig et svært sammensatt album, hvor det er en naturlig plass for både acid house og pianoballader. Og jeg synes ikke det blir rotete – bare spennende.

Phantogram: Voices

c333b420b1a9ad99ab6229a84d42910d

Kanskje den platen på listen som beveger seg lengst inn i pop-land (ved siden av Blue fra Iamamiwhoami)? For noen år siden hadde jeg nok følt at jeg måtte forte meg å understreke at dette var indie-pop og dermed greit, for jeg var såpass snobbete (og uopplyst) at jeg så på pop som noe annenrangs. Nå har jeg heldigvis blitt klokere! Men jeg foretrekker jo fortsatt pop som har en twist, gjerne en litt mørk twist, og det har Phantogram. Jeg begynte å høre på dem da Eyelid Movements kom i 2010, fortsatte da EP-en Nightlife kom i 2011, og jeg førsteplaten er nok fremdeles er favoritten, men Voices har likevel vært en av de platene jeg hørte mye på i 2014.

Så – kan jeg ha glemt noen nå? Helt sikkert! Men jeg tror likevel at jeg skal runde av listen min nå som jeg har landet pent på et rundt tall. Planen var å begrense meg til 10, men det gikk altså ikke. Likevel – om jeg hadde fått kniven på strupen, ville jeg nok faktisk klart å lage en topp 5-liste, og da ville den sett slik ut:

Gazelle Twin: Unflesh
Mirel Wagner: When The Cellar Children See The Light Of Day
Kishi Bashi: Lighght
Loscil: Sea Island
Low Roar: 0

Nå gleder jeg meg til mer musikk i 2015! Det beste av alt blir når tragus-piercingen min har grodd. Da kan jeg nemlig begynne med hodetelefoner igjen.

IMG_8654