«… original, spennende og høyst velskrevet …»

Tredje anmeldelse av Slipp Hold er ute! Egentlig var dette den andre i rekken, men det er først nå jeg får somlet meg til å legge den ut. Anmeldelsen sto på trykk i Hamar Arbeiderblad, og er skrevet av Geir Vestad.

(klikk på bildet for å lese)

11034237_10150471478009943_2800223496647085470_n

Her skal jeg ikke engang forsøke å spille blasert – jeg er rett og slett hoppende glad. Ord som dette betyr mye:

«…en ungdomsroman som kan være egnet til å vekke reaksjoner, men som også er original, spennende og høyst velskrevet om en tematikk som kanskje ikke så mange vet så mye om…»

» …selv om det er tidlig i bokåret, er det klart at dette er ei bok som vil være egnet til å vekke oppsikt. Debutantprisvinneren fra 2013 har også tatt flere skritt i riktig retning i år. Og det er ikke så mye så originalt som utgis for eldre ungdom. Her er det bare å ønske Heidi Sævareid velkommen til nok en fulltreffer.»

Og jeg liker Vestads lesning – antagelig fordi den ligger tett opptil min egen forståelse. Dette er ikke først og fremst en bok om body suspension, det er en bok om frigjøring.

Body suspension – minutt for minutt

Nå er det en uke siden jeg opplevde min fjerde body suspension i rekken. Denne opplevelsen var ganske annerledes enn de andre, ikke bare fordi jeg var mindre redd enn tidligere, men også fordi pressen var til stede. Både Dagbladet og Aftenposten var nemlig utsendt for å filme og lage sak. Her er Aftenpostens TV-innslag, og her er Dagbladets.

Tidligere har jeg hengt i såkalt Two Point Suicide (to ganger), pluss Cannonball (én gang). Denne gangen valgte jeg å henge i en positur som kalles for Crucifixion – med to kroker i ryggen og to i hver arm. Slik:

IMG_1472

Planen var egentlig å henge i Scorpion (en backbend), men jeg falt ned på en litt enklere en, i og med at pressen var der. For øvrig er aldri en suspension direkte enkel. Og spenningen blir ikke borte. Heldigvis! Det skal jo kile litt i magen før man stiger til værs etter kroker i huden. Og selv har jeg ennå ikke gjennomført en suspension hvor jeg ikke har måttet holde noen i hånden på vei opp. Det er jo ikke sikkert det er et mål i seg selv heller! Det som uansett er hevet over all tvil, er at hver suspension jeg har gjort har vært bedre enn den forrige, så om det fortsetter slik, kommer jeg nok til å eksplodere av lykke etter hvert.

Men hvordan foregår en suspension?

For det første må man kontakte Wings of Desire og melde seg på til en Suspension Sunday, som foregår i konsertsalen på Blitz. Når man så er klar for den store dagen, må man forberede seg ved å være uthvilt og sørge for å ha tilstrekkelig med næring i kroppen. Man bør unngå å ha for lavt blodsukker når man skal henge. Vann  er også viktig.

Forberedelsen til en suspension tar gjerne mer tid enn selve tiden det tar å henge. Riggingen tar for eksempel tid, særlig hvis man skal gjøre en litt komplisert suspension. Noe av spenningen er å følge med på at riggen klargjøres, og vite at man om ikke lenge skal opp ved hjelp av den!

IMG_1474

Når alt er klappet og klart, begynner prosessen med å klargjøre kroppen. Man tar plass på en benk, og huden blir desinfisert. Deretter foretas det en vurdering om hvor piercingene bør settes. Dette skjer ved hjelp av klyping i huden, og det kan kjennes ganske intenst!

IMG_1457IMG_1456

Så markeres stedene hvor huden skal pierces.

IMG_1473

Etterpå er det klart for piercing, og hvis man er som meg, er det dette man synes er nifsest. Men det er ikke verre enn at man kan være blid mens man venter på krokene.

IMG_1449

… eventuelt nervøs.

IMG_1452

Ofte er det flere piercere som samarbeider, slik at man kan få satt flere kroker på likt. Til min Crucifixion krevdes seks kroker, og jeg fikk satt tre av gangen. Før piercingene gjennomføres, blir man bedt om å puste dypt inn, og så pierces man på utpust. Det er ikke med selve krokene man pierces, de settes inn etter at piercingnålen har gått igjennom. Slik ser det ut:

Jeg skal ikke lyve, det gjør vondt idet piercingen skjer, men det er en interessant smerte, og jeg liker den. Det er en smerte som skjerper hodet. Og så er den fullstendig borte så fort krokene er inne. En merkelig følelse!

Etter piercingen trasker man ut på gulvet med kroker dinglende i huden. Vanligvis har man ikke et filmkamera presset opp i ansiktet.

IMG_1447

Man stiller seg klar og venter tålmodig mens krokene festes til tauene. Når alt er klart, blir man langsomt løftet til værs ved hjelp av et tau som en i crewet står og trekker i.

IMG_1421

Jeg valgte denne gangen å gå opp med bind for øynene, for å skjerpe konsentrasjonen og høyne følelsen av ro.

IMG_1423

IMG_1580

IMG_1422

Litt desorientert ble jeg også – jeg var for eksempel ikke sikker på hvor høyt over gulvet jeg var, og da jeg ble dyttet slik at jeg begynte å spinne, var det nesten litt vanskelig å avgjøre hva som var opp og hva som var ned. En helt unik følelse!

Men det var også utrolig fint å få av bindet for øynene. Sansene blir gjerne litt skjerpet når man er i suspension, og det var nærmest berusende å plutselig se utover rommet – fra luften. Det var som om alle farger var litt klarere.

IMG_1582

I begynnelsen av en suspension kjenner jeg gjerne på et stort alvor. Men så kicker virkelig endorfinene inn, og etter hvert kjennes det direkte gøy å være i luften. Og det blir fristende å leke seg med litt ulike stillinger (hvis man er i en positur som ikke er helt fiksert).

Det ser kanskje litt brutalt ut å svinge frem og tilbake i kroker, og mange lurer på om ikke det gjør mer vondt enn å bare henge stille. Det enkle svaret er nei – tvert om. Det er langt mer behagelig å være i bevegelse. Alt kjennes friere og lettere. Ja, kroppen kjennes faktisk lett i suspension, enda tyngdekraften vel aldri kjennes mer konkret enn når man holdes i luften etter sin egen hud.

IMG_1553

Og gjør det vondt? Det ble jeg spurt om av Dagbladets journalist mens jeg hang der oppe. Litt stressende å svare på spørsmål i en sådan stund, men svaret jeg ga ham var nei, og det var sant. For da han spurte meg, hadde det sluttet å gjøre vondt. Jeg kjente masse, men det var ikke smerte. Eller – jeg tror det var smerte, men jeg gjenkjente det ikke som smerte. Den beste måten å beskrive det på – og det finnes egentlig ingen god måte, for dette må først og fremst oppleves – er at det er INTENST. Og det gir ro. Jeg er ikke noen andre steder enn akkurat DER. Det finnes bare et NÅ. Jeg tenker ikke på noe spesielt, jeg bare ER. En suspension krever hele meg, med hud og … ikke akkurat hår, men sinn.

IMG_1572

Jeg er en person som lever mye i hodet. I suspension tvinges jeg ut av hodet. Det er en inn-i-kroppen-opplevelse. Men gjennom den intenst kroppslige opplevelsen får jeg også en helt uforlignelig følelse av sinnsro. Så jeg er visst i hodet også. Samtidig som jeg er i kroppen. Kropp og sinn blir ett. Litt yogaaktig, altså.

IMG_1583

Jeg tror jeg ble hengende i cirka tyve minutter denne gangen, det var i alle fall det jeg fikk høre etterpå. Helst ville jeg ha blitt værende lenger, men jeg ble etter hvert iskald på hendene, faktisk litt nummen, noe som visstnok kan skje når man har kroker i armene. Så da var det best å komme ned.

Det er én ting ved body suspension som jeg overhodet ikke liker, og det er å bli satt ned på bakken. Øyeblikket da draget i krokene slipper. Det søkket. Det er utrolig ubehagelig, og man føler at man veier flere tonn, eller at kroppen blir sugd så til de grader ned mot bakken at det nesten er som om den blir presset sammen. Faktisk kjennes det som om noe ikke stemmer, som om tyngdekraften er feil, for sterk. Det er som om kroppen ikke er i sitt rette element lenger. Heldigvis går følelsen relativt raskt over.

Etter endt suspension er det tid for såkalt aftercare. Krokene fjernes, sårene renses, man blir massert der krokene har sittet – for å fjerne luft under huden! – og man får på plaster. Som regel har man ikke blødd så altfor mye. (Huden leges dessuten fort – jeg dro på Krav Maga-trening allerede to dager etter, og det gikk utmerket)

IMG_1450

IMG_1554

Jeg blir gjerne veldig sprudlende når jeg er ferdig med å henge. Tvers igjennom glad. Og HØY. Nesten fjollete.

IMG_1458

Det er ganske vanlig at en slik følelse varer resten av dagen. Men så daler man jo ned på jorden etter hvert. Mandag formiddag fikk jeg akutt endorfinfall og følte meg nesten litt tom. Heldigvis balanserer sånne berg-og-dalbane-følelser seg ut etter ikke altfor lenge.

Men – jeg meldte meg selvsagt sporenstreks på til ny suspension. Da håper jeg å gjennomføre Scorpion!

«… det er noko ved stemninga som uroar meg …»

Da har Slipp Hold blitt anmeldt i Bergens Tidende, av kritiker Sunniva Rebbestad.

(klikk på bildene for å lese teksten)

BT 1BT 2

PDF-en jeg fikk fra forlaget var kappet litt for langt oppe, så her er avsnittet som falt ut:

Under dei to seansane med såkalla «suspension» som finn stad i romanen, gir Sævareid detaljert presentasjon av menneska som er til stades, kva reglar som gjeld, utstyret som blir nytta, positurane dei hengande inntek og kva svært ulike reaksjonar på spenning og smerte dei har.

Skildringane skapar inntrykk av direkte observasjon, og språket gir ei nærmast sakleg framstilling. Likevel opplever eg desse delane som svært intense.

Hun er litt skeptisk til dette med suspension, og skriver:

Det er eit fascinerande innblikk, men det er også noko ved stemninga som uroar meg. Sjølv om «suspension» er trygt, og sjølv om deltakarane er støttande og kjærlege, ser ingen ut til å reagere på Mari sin unge alder. For meg er dette svært utfordrande å ta omsyn til. Er «suspension» verkeleg eit godt svar på den rastløysa og uvissa som Mari ber på? undrer hun. Og fortsetter: Eg skulle ønskje Sævareid med romanen gjorde meg i betre stand til å forstå denne trongen. Samstundes er dette på ingen måte hennar plikt som forfattar …

Jeg synes slike lesninger som dette er veldig interessante. Jeg har jo så langt vært ganske overrasket over mediedekningen, over hvor få som faktisk har reagert negativt eller med uro. Og det hadde jo vært kjedelig om ingen stakk seg litt på boken. Pun intended, selvsagt! Og jeg hadde nok ventet meg at noen ville stusse på at jeg skriver om suspension uten å problematisere suspension. Men det jeg nok liker aller best ved denne teksten, er at anmelderen blir stående litt rådvill, og at hun vedgår at romanen utfordrer henne. Rådvillheten kan selvsagt bety at boken ikke har en god nok retning, at jeg ikke skriver klart nok, men det kan også bety at boken «klør» litt, og det liker jeg tanken på. Og jeg liker i alle fall ingressen (som havnet utenfor screenshoten):

Heidi Sævareid vekkjer sansane, men også fordommane våre.

Intervju i Vårt Land

Nok en sak om Slipp Hold er ute på nett, denne gangen er det Vårt Land.

Intervjuet kunne leses i papiravisen på mandag, men ble lagt ut på nett i dag, tirsdag. Begge deler kom litt sent, for i teksten blir det vist til at jeg neste søndag skal gjennomføre en ny suspension. Det har jeg nemlig allerede gjort – det skjedde i søndag for todager siden. Og rapport kommer.

Intervjuet kan leses her.

En liten disclaimer, bare. I intervjuet er jeg sitert på at det finnes studier på hva som skjer i hjernen på en person som er i suspension. Det gjør det ikke, så vidt jeg kjenner til, det jeg uttalte meg om, var egentlig BDSM (der man altså har studier). For journalisten ville vite om suspension og BDSM var samme sak. Det er jo ikke det, men er det lov å synes at det er morsomt at det er i den kristne avisen Vårt Land at jeg ender med å snakke om kink?

Vårt Land 1

«… en nydelig og varm bok om å gi seg over …»

Fredag ble boken min lansert, søndag hang jeg i kroker på Månefisken, og i går fikk jeg akutt endorfinfall post suspension (og sikkert også post lansering), men nå er jeg superglad igjen, for første anmeldelse av Slipp Hold er på trykk, og den er GOD! Kritiker er Torborg Igland i Fædrelandsvennen, og slik ser anmeldelsen ut.

IMG_1441

Nå feirer jeg med en ekstra kopp te her jeg sitter på kafé og jobber mot deadline.

Endelig boklansering!

Nå er det snart to år siden jeg bokdebuterte, og endelig er dagen her for bok nummer to.

IMG_1137

I går fikk jeg holde i boken for første gang, og neste uke er den i bokhandelen. I kveld skal jeg lese høyt fra boken for første gang, på lanseringsfest på Månefisken, og i dag kom de første avisoppslagene.

Først ut var Dagsavisen. Her kan man lese saken, eventuelt klikke på disse bildene og myse på skriften!

Dagsavisen

Dagsavisen 2

Agderposten, derimot, har lagt ut nettsak. Den finner man her. Der kan man også se undertegnede dingle fra kroker i et lite filmklipp. Dessverre ikke verdens beste videokvalitet, så her er samme klipp i litt mindre kornete versjon.

Body Suspension er det nye Birken!

Fordomsbefengt husmorporno

Med mindre man bor under en stein, har man fått med seg at det på valentinsdagen er premiere på en viss film om en rik forretningsmann, en naiv studine og et grått slips.

Shades of Grey

Horder har forhåndsbestilt billetter, og de lar seg neppe påvirke av at filmkritikere allerede har rukket å slakte filmen (Aftenposten gjør det på fornøyelig vis – The Guardian er kanskje enda morsommere.) Jeg snakker selvfølgelig om Fifty Shades of Grey – boken som sprang ut av klein fanfiction på nett, og som ikke akkurat ble mindre klein av å bli utgitt i hardcover med sobert omslag.

Det er selvfølgelig mange grunner til å le av fenomenet Fifty Shades of Grey. Men det er også på sin plass med litt alvorlig kritikk.

Jeg vil tro at de aller fleste har fått med seg at BDSM er stikkordet for Fifty Shades, samt at BDSM står for Bondage, Discipline/Dominance, Sadism, Masochism. Forhåpentligvis har folk også fått med seg at BDSM baseres på prinsippene Sunn, Sikker, Samtykkende. Hovedproblemet i Fifty Shades er at forfatter E. L. James neppe har fått med seg dette siste. I hennes fremstilling handler BDSM om stalking, trusler, vold, skjenking, spisetvang, manipulering og gaslighting. Selvsagt er det også eksplisitte sexscener (de fleste påfallende lite kinky), men hovedvekten ligger altså på det som de fleste burde gjenkjenne som misbruk. Dette er det mange som grundig og godt har satt ord på. Her, for eksempel, og her.

”Det er ikke misbruk, det er BDSM, og det skjønner ikke kritikerne seg på,” har både forfatteren og fansen hevdet. Men det er altså slik at de aller krasseste reaksjonene kommer fra BDSM-miljøene. Lederen i SMil Norge, Ivan Mollheim, skrev for eksempel nylig en svært kritisk kronikk hvor han blant annet uttalte:

[B]økene [er] rett og slett grufulle som kilde til kunnskap om BDSM, og formidler en del mildt sagt problematiske holdninger. Dette har gjort at kink-miljøer i mange land har reagert på fenomenet med en stor (og sunn) porsjon skepsis. Forholdet mellom Christian Grey og Anastasia Steele er et skoleeksempel på absolutt alt du IKKE bør gjøre, om du vil utforske den spennende og givende verdenen BDSM kan være.

Dette er blant de første tydelige reaksjonene vi ser fra norske kinkstere, men som Mollheim sier – internasjonalt finnes det utallige skriverier fra kinkstere som fortviler over å bli fremstilt på denne måten (En drepende (og morsom) take-down av Fifty Shades finnes hos kink-bloggeren Pervocracy) Det finnes allerede en rekke myter knyttet til denne livsstilen, og Fifty Shades bidrar ikke til å øke aksept og forståelse – tvert om.

I disse dager foregår det en boikottaksjon mot filmen, der Kvinnegruppa Ottar er blant arrangørene. Jeg er helt enig med Ottar i at Fifty Shades skildrer et voldelig forhold. Det som imidlertid er trist, er at Ottar innbiller seg at BDSM = vold. Det kan virke som om de har tatt Fifty Shades-fremstillingen av BDSM for god fisk. Og det er klart – hadde BDSM virkelig vært slik E.L. James fremstiller det, ville det selvsagt vært all grunn til å ta avstand. Men slik er det altså ikke.

Fifty Shades bidrar også til å spre fordommer ved å fremstille BDSM som en sykdom. En viktig del av bokens handling er Mr. Grey – den dominante – sin ferd mot ”bedring”. Nå er det lett å være enig i at noe er galt hvis man mishandler kjæresten, men i boken er det sadismen (nå bruker jeg kink-begrepet) han må bli frisk fra. Den stammer nemlig fra en barndom preget av forsømmelse og mishandling. Det er en vanlig fordom å tro at BDSM er en sykdom og at kinkstere er som de er fordi de har opplevd misbruk i barndommen, men nyere studier slår bena under slike forestillinger. Sadisme og masochisme er også tatt ut av den norske diagnosehåndboken.

Hvor lite folk vet om kink ble tydelig illustrert i 2012, da SMil Norge utga en opplysningsbrosjyre om BDSM myntet på ungdom. Et fint tiltak, ettersom det slett ikke er uvanlig at man allerede i tenårene oppdager at man har litt uvanlige lyster. Å tilby ungdom ryddig og ikke-pornografisk informasjon fremfor å henvise dem til nettets irrganger, burde jo applauderes, men nei – det ble voldsomme reaksjoner fra flere hold. Det var forstemmende å se. Og det er forstemmende å se hvordan Fifty Shades parasitterer på en allerede misforstått minoritet.

10846095_764821923608717_8433511595802672600_n10954561_764821946942048_3690887667539147626_n

10259973_764821966942046_5165298236315041823_n1544309_764821913608718_5739198692322110706_n