Ti kroker og TV

Morgenen våren ble satt på vent og hele Oslo gikk i stå på grunn av kraftig snøvær, var dagen jeg skulle gjøre min debut i God Morgen Norge. Mot alle odds kom jeg meg frem i snøkaoset, det samme gjorde Håvve Fjell fra Wings of Desire, for vi var der for å snakke om body suspension. Et tema jeg kjenner meg ganske sikker på at ikke har vært tatt opp i God Morgen Norge før!

IMG_2390

Utgangspunktet var Slipp Hold, men aller mest var dette et innslag om hva body suspension er. Mandag morgen ble det laget en reportasje fra Blitz, der Wings of Desire arrangerte en suspension for meg. I går ble reportasjen vist på God Morgen Norge, og så ble det litt prat live i studio etterpå. Dessverre må man være abonnent på Sumo for å få sett innslaget (jeg opprettet et ukesabonnement for å få sett innslaget), men om man er det, kan man altså gå inn her og kikke. Nedenfor teksten her har jeg dessuten lagt en remse med screenshots.

For meg var opplevelsen på mandag min femte suspension i rekken. Denne gangen valgte jeg å gjøre en såkalt Lotus.

IMG_2259

Dette er jo ikke lotus bokstavelig talt, snarere skredderstilling. Eller Sukhasana, for å ty til sanskrit. En annen gang vil jeg nok prøve full lotus! Og jeg gleder meg allerede, for denne måten å henge på ga mersmak. Dette er andre gang jeg henger i en sittende stilling, og det kan kjennes som om jeg liker det bedre. Da slipper jeg å kjempe med meg selv for å gi slipp på gulvet, slik jeg gjør når jeg går opp fra stående.

Jeg har tidligere sagt at jeg hver suspension jeg har gjort har vært bedre enn den forrige. Det later til å fortsette sånn! Dette var den fineste suspension-opplevelsen så langt, og det føles litt som om jeg stadig trenger dypere ned i hva dette handler om for meg. Da jeg hang for første gang i januar 2014, var det fantastisk (en førstegangsopplevelse har jo noe eget ved seg), men i etterkant kjennes det som om jeg skrapte i overflaten, og nå, et drøyt år senere, har mange flere lag blitt avdekket. Jeg kjenner meg sikker på at det er flere oppdagelser i vente.

Den største endringen som har skjedd langt, tror jeg har å gjøre med en slags forståelse for flere nyanser av smerte. Jeg merker at jeg har vanskelig for å sette ord på det, og når noen spør meg om det gjør vondt, slik som på programmet i går, så har jeg det med å svare på en måte som egentlig er kraftig forenklet. Jeg har gjerne ikke mye tid til å forklare, og så sier jeg at det ikke gjør så vondt som det ser ut til. Og det er jo til dels sant, av og til helt sant, i alle fall for min del. Jeg opplever virkelig øyeblikk eller lange stunder hvor jeg kjenner etter, leter etter smerten, uten å finne den.

MEN: Det er jo ikke hele bildet. Kanskje det til og med er et skjevt bilde. Kanskje det er noe jeg sier for å berolige folk? Folk trenger mye beroligelse. Det kjennes enklere å si at «nei, det gjør ikke så vondt» enn å forklare hvor rolig jeg blir av smerte. Når jeg ofte ikke kjenner smerten, så har det nok mest å gjøre med at jeg har funnet en måte å ta den imot på, enten jeg går inn i den eller lar den passere forbi meg. Den skremmer meg ikke slik den en gang gjorde.

Jeg husker i sommer da jeg skulle gjøre min første Cannonball. Det første dragene i krokene i knærne gjorde overraskende vondt, det ga meg panikk et lite øyeblikk, og jeg ba om å få krokene ut, slik at jeg kunne gjøre en enkel Suicide suspension i stedet. Heldigvis ble jeg overtalt til å gjennomføre, og jeg fant roen fort da jeg først kom opp. Men jeg husket på den opplevelsen da jeg kjente det første draget i krokene i bena nå på mandag. Den samme raske smerten kom, men det gjorde ikke panikken. Tvert om! Jeg ble enda roligere. For nå gir smerten beskjed om noe annet enn at jeg er i fare. Den sier: «Nå skal du være her.»

På reportasjen hører man meg si at «etter piercingene er det verste over». Jeg har tenkt litt på det i etterkant. Er det egentlig sånn det føles? Det er jo dette som er «vondest», men jeg har innsett at det er nettopp det som gjør det så fint. De første par gangene jeg opplevde å bli piercet, kjentes det i noen sekunder som om det skjedde noe jeg måtte forsvare meg mot, som om kroppen ble utsatt for angrep. Det var en superrask følelse, og like etterpå var jeg lettet og glad, men jeg måtte altså innom fryktreaksjonen, den følelsen hvor alt stivner litt. Nå er det annerledes. Jeg føler meg trygg.

På mandag skulle jeg ha ti kroker i kroppen, tre i hvert ben og fire i ryggen, og de skulle settes inn tre og tre av gangen, pluss en fjerde gang med en enkeltkrok. Men det var ingen følelse av å bli angrepet fire ganger, slik det sikkert ville kjentes som i januar i fjor. Og det var ikke som i februar i år, da jeg bare kjente på et fravær av frykt og en slags skjerpethet. I stedet skjedde det et markant skifte i hodet med det samme første piercing ble satt. Det var som et trylleslag, det var som om en bryter ble slått av. All uro og flimring forsvant fra hodet, og det kjentes som en gave å få være helt stille og alvorlig og la ting skje.

Dette er det vanskelig å forklare. Og det er vanskelig å forklare følelsen av å henge i tomrommet og føle at man møter noe som er større enn en selv. Sånn var det denne gangen. Det ble nesten en slags følelse av ydmykhet. Og etter hvert ble jeg så rolig at jeg følte at jeg sovnet. Pulsen gikk ned, og jeg registrerte at det ble pratet i rommet, men jeg både hørte hva de sa og hørte det ikke. Det var som å sveve like under overflaten.

IMG_2261

Vanligvis liker jeg å være i bevegelse mens jeg henger, men denne gangen ble jeg hengende ganske stille en lang stund, og det var da jeg fikk sovefølelsen. Men så fikk jeg ny fart, og da ble jeg rykket ut av det, det var som å bråvåkne. Jeg husker ikke helt hva jeg sa, men må ha sagt at det var for mye. Jeg kjente at jeg måtte henge i ro, og det med det samme. Så jeg ble bremset og holdt i hånden. Da ble jeg helt rolig igjen. Jeg husker ikke hvor lenge jeg hang etter det, men i ettertid har jeg tenkt på at opplevelsen av ro kanskje ble enda dypere fordi jeg fikk kjenne kontrasten. Selv om den umiddelbare uroen var ubehagelig, var den følgende overgangen til ro så brå at det kjentes berusende. Det var som et stup fra stor høyde – ned i noe rolig. Og da var det utrolig stille der nede.

En annen interessant ting ved mandagens suspension var at smerten ikke trakk seg vekk på samme måte som den har gjort tidligere. Den var der store deler av tiden, og av og til kom den til og med i litt sterkere bølger, men jeg tror det var nettopp det som gjorde at jeg kunne oppnå en så stor ro. Når man mediterer, bruker man av og til et mantra for å holde konsentrasjonen, eller kanskje man bruker pusten som forankring – her var det smerten som ble mantraet eller forankringen. Smerten var ikke sterk, men den var klart til stede, og den gjorde at jeg kunne være på ett sted – i ro.

IMG_2260

Men det er jo altså grenser for hvor lenge en urolig sjel som jeg klarer å være i ro. Etter hvert begynte jeg å tenke på at nå begynte vel folkene fra God Morgen Norge å få lyst til å komme seg videre. Så da fikk jeg dårlig samvittighet og følte at jeg ikke at jeg kunne henge der mer. Det fikk jo være måte på å bruke opp tiden til andre, tenkte jeg. Det har jeg faktisk tenkt andre ganger også, at nå henger jeg her og tar opp plass og tid. Neste prosjekt får være at jeg prøver å legge fra meg den følelsen og heller tillate meg å være i øyeblikket og la det vare.

Screen Shot 2015-03-26 at 13.57.37

Screen Shot 2015-03-26 at 14.38.36

Screen Shot 2015-03-26 at 14.29.20

Screen Shot 2015-03-26 at 14.29.46

Screen Shot 2015-03-26 at 14.30.06

Screen Shot 2015-03-26 at 13.52.43

Screen Shot 2015-03-26 at 14.30.21

Screen Shot 2015-03-26 at 14.26.59

Screen Shot 2015-03-26 at 14.30.49

Screen Shot 2015-03-26 at 14.39.06

Screen Shot 2015-03-26 at 14.39.54

Screen Shot 2015-03-26 at 14.41.19

Screen Shot 2015-03-26 at 14.39.22

Screen Shot 2015-03-26 at 14.40.41

Screen Shot 2015-03-26 at 14.41.40

Screen Shot 2015-03-26 at 14.40.58

Screen Shot 2015-03-26 at 14.42.05

Screen Shot 2015-03-26 at 14.42.53

Screen Shot 2015-03-26 at 14.43.25

Screen Shot 2015-03-26 at 14.43.43

Screen Shot 2015-03-26 at 14.44.37

Screen Shot 2015-03-26 at 14.46.08

Screen Shot 2015-03-26 at 14.46.27

Screen Shot 2015-03-26 at 14.46.44

Screen Shot 2015-03-26 at 14.48.43

Screen Shot 2015-03-26 at 14.45.53

Screen Shot 2015-03-26 at 14.48.03

Screen Shot 2015-03-26 at 14.47.23

Screen Shot 2015-03-26 at 14.44.11

Advertisements

Første bloggomtale: «… en sjeldent god leseropplevelse …»

Etter fem anmeldelser av Slipp Hold har det nå også kommet en bloggomtale. Bloggomtaler er alltid spennende, for tonen er gjerne mer personlig enn i en profesjonell kritikk, og andre aspekter kommer frem. Mange bloggere er dessuten gode lesere.

Det er bokblogger Mari Høe på Flukten fra virkeligheten – en bokblogg som har skrevet bloggomtalen, som kan leses her.

Hun skriver dette:

Ungdomsromanen Slipp Hold av Heidi Sævareid er en sjeldent god leseropplevelse. Det er den første 2015-utgivelsen jeg ser på som en sterk kandidat til en nominasjon til neste års Bokbloggerpris.

Og dette:

Slipp Hold er forøvrig den fjerde norsk ungdomsromanen jeg leser i år, og den skiller seg ut på en positiv måte. Den desidert mest gjennomførte og solide ungdomsromanen jeg har lest så langt denne våren.

Sånt blir man jo veldig glad for som forfatter! Jeg synes også hun har fanget fint opp mange tematiske nyanser, og hun leser bredere enn å bare se på suspension-biten. I en kommentar under selve bloggteksten tilføyer hun noe jeg setter pris på å høre:

Forresten, og dette skulle jeg nevnt i teksten, sex og seksualitet er jo av og til en naturlig del av denne romaen. Det er ikke så mye av det, men det som er der er beskrevet på en måte som ikke gjør det kleint eller dumt, med mindre det er ment å skulle oppfattes slik. Slikt setter jeg pris på, misliker det sånn når noen må ha med sexscener men ikke klarer å skrive det.

Så er det til og med også en annen leser som hiver seg på og sier at sexscenene er noe av det mest naturlige hun har lest. Sånt blir jeg virkelig glad for å høre, for det er ikke lett å skrive om sex! En ting er klein og kjip sex, som det er en del av i boken, noe annet er bra sex! Det er det ikke lett å skrive om uten å bli svulstig eller pinlig. At disse leserne sier at jeg har fått det til, betyr mye for meg. Jeg er opptatt av å skrive levende og troverdig om seksualitet.

Forresten har jeg også fått enda en omtale – ikke akkurat en bloggomtale, heller ikke en anmeldelse, men en liten tekstsnutt i en round-up av utgitte ungdomsbøker i vår. Den er å finne på Ubok.no, og er ført i pennen av redaktør Nina Aalstad. Hun skriver dette:

I kategorien drama dukker det visst ofte opp bøker som er helt utenom det vanlige. Denne er definitivt noe helt for seg selv. En grunn til at den skiller seg litt ut er fordi den handler om et ganske spesielt fenomen: suspension. Hvis du er nysgjerrig på hva det er kan du lese litt på forfatterens blogg. Det jeg mener er den viktigste grunnen til at den skiller seg ut er at Heidi Sævareid skriver med et helt spesielt språk. Hun har en unik kombinasjon av skarp og sår i måten hun skriver på. Det er en bok som biter seg fast i deg, samtidig som du kommer helt inn i hovedpersonens tanker og følelser og virkelig kan gå i dybden av hvorfor hun gjør det hun gjør. Anbefales til alle som liker psykologisk gode realistiske romaner om veldig ekte mennesker.

unnamed

«… et sammensatt portrett av vår tids individualisme …»

Femte anmeldelse av Slipp Hold kom denne uken! Jeg har ventet på den en stund, med dertil hørende nervøsitet, så nå er jeg veldig lettet over at den er ute – og at den er god! Her er teksten.

Det er Gro Jørstad Nilsen som har anmeldt boken for Barnebokkritikk (der skriver de nemlig også om ungdomslitteratur), og hennes lesning går inn på tematikk som de fire andre anmelderne ikke har grepet like mye tak i. Hittil har suspension-tematikken stått i sentrum. Det er vel kanskje naturlig, ettersom avisanmeldelser ofte er ganske korte – det er jo klart at man tar fatt i det mest iøyefallende med en bok da.

Teksten på Barnebokkritikk er litt mer omfangsrik, og dermed har Jørstad Nilsen viet mer plass til å snakke om det som jeg personlig ser på som noe av det viktigste ved boken – nemlig utforskning av maktperspektiver. Hun skriver blant annet:

Det som får romanen til å gnistre er skildringen av forholdet mellom Mari og kjæresten Torger. I sin prisbelønte debutroman Spranget viste Sævareid seg som en forfatter med sjeldent god evne til å skildre hvordan maktpersoner går frem for å få kontroll. I Slipp hold fremstilles Maris kjæreste Torger som en person som tilsynelatende vil henne vel. Men indirekte bryter han henne ned og tar makten i forholdet.

Det er spennende å lese hvordan kritikeren videre tolker Mari. Hun skriver:

Mari fremstilles ikke som et offer i boken, noe som gjør den langt mer interessant enn en vanlig fortelling om dårlige kjærester. Mari er en person med et sammensatt indre, som faktisk går aktivt inn for å utslette seg selv. Man kan også tolke henne dit hen at hun mangler en fast følelse av et «jeg». Muligens er hun i en slags identitetskrise, slik man ofte opplever i overgangen fra ungdom til voksen. I Slipp hold gir Maris underlige, selvdestruktive, og ofte nærmest viljeløse adferd tyngde til hele romanen.

Interessant vinkling! Selv oppfatter jeg nok hovedpersonen min som en person med sterk vilje – tross alt bryter hun med det vante, oppsøker et uvanlig miljø, har helt klare ønsker om intense opplevelser, og gjennomfører det hun har satt seg fore. Men jeg forstår at det er mulig å lese «viljeløs» mellom linjene, for Mari har en lengsel etter en slags ultimat overgivelse, og det er en følelse man kan komme i kontakt med i suspension. Eller for den saks skyld i et seksuelt møte – dette er også tanker Mari har. Kanskje bærer det bud om noe viljeløst? Eller kanskje det like gjerne kan være slik at man kan ha et viljesterkt ønske om å overgi seg? Hvis boken min åpner for ambivalens rundt dette, synes jeg det er fint.

Ordet «selvdestruktivt» kommer selvsagt ofte opp i forbindelse med suspension, ettersom selvvalgt smerte vanligvis ikke tolkes som positivt. (Med mindre man blodtrener til Birken, trener MMA eller isbader.) Suspension er jo så visuelt slående, og det er lett å skjønne at det kan virke som meningsløs smerte. Det er heller ikke vanskelig å forstå at det vekker en viss overraskelse når beskrivelsen av et suspensionmiljø faktisk ikke har mørke undertoner.

Jørstad Nilsen skriver at suspension i boken fremstår som «en sosial og velorganisert begivenhet mer enn en hemmelig og luguber affære», og påpeker at det hele virker vel «rosenrødt». Det inntrykket kan man kanskje få hvis man forventer at det skal være mørkt? Kanskje man ikke ville tenkt slik om det var et klatremiljø som ble beskrevet? For meg er jo suspensionmiljøet ganske hverdagsliggjort nå, så det kan nesten være litt rart å bli konfrontert med synet på suspension som potensielt skummelt, men da må jeg prøve å huske tilbake på hvordan det var da jeg selv bare hadde hørt om dette. Jeg trodde jo virkelig det skulle være ganske nifst! Jeg så for meg en gjeng steintøffe folk med mørke blikk. Neida … kanskje ikke så dramatisk, men jeg hadde ikke akkurat ventet meg at det hele skulle være så … muntert og mykt. Når jeg beskriver et miljø som faktisk er slik, er det er jo klart at dette kan fremstå som «for godt til å være sant», og litterært sett skal man ofte vokte seg for fravær av konflikt. Men jeg håper andre konflikter i boken veier opp for dette!

Det som jeg synes er det fineste ved Jørstad Nilsens lesning, er hennes tolkning av suspension som noe håndfast i en tilværelse hvor alt flyter. «På jakt etter ankerfeste» lyder overskriften. En god formulering som rommer mye!

unnamed

«… nyansert og troverdig …»

Ny anmeldelse! Den fjerde i rekken så langt. Denne gangen er det Maja Troberg Djuve som har skrevet om boken min, og dommen er svært positiv. Klikk på bildene og les!

Dagbladet 1

Dagbladet 2

En viss skepsis til fenomenet suspension lar seg spore i teksten, og kritikeren tar høyde for at mange lesere nok vil kunne tenke sånn, men hun forsikrer:

Du kan trygt gripe boka, for Sævareid sørger for at rammeverket er på plass.

Og:

For mange av oss virker selvpåført smerte og kroker gjennom huden bortimot sykt. Men lesere som ikke momentant smeller igjen døra, kan likevel forstå noen av refleksjonene rundt temaet […] Ved å linke det til yoga, […], gjør hun aspekter av opplevelsen fattbar. Det handler om overvinnelse, opphevelse frihet.

Dette synes jeg er fint lest, og jeg opplever at kritikeren har grepet mye av det jeg forsøker å formidle.

I teksten forsikres det også at jeg ikke misjonerer for suspension, men at jeg vil knekke fordommer. Ja, det vil jeg! Og gjerne den typen fordommer som fikk desken til å bruke formuleringen «ekstremt miljø» i papiravisen.

Dette er faktisk noe av grunnen til at jeg valgte å skrive ungdomsbok om suspension, jeg ville pirke i engstelige holdninger, få frem fordommer der de finnes. Det eksisterer så mye angst for påvirkning av ungdom via litteratur! Som regel handler det om sex, vold og banning, suspension er jo et litt annet landskap, men tendensen er ofte at man er redd for negativ påvirkning.

Uansett – jeg synes dekningen så langt har vært veldig åpen og fin, men jeg må le litt av forsikringene om at Sævareid ikke prøver å lokke ungdommen på ville veier.

Jeg håper jo absolutt at ungdommen vil slå inn på ville veier. Gjerne med økt toleranse for ulike miljøer i bagasjen.

Suspension-prat i Ekko i P2

Denne uken var jeg på Ekko i NRK P2 og snakket om smerte og suspension. Samtalepartnere var smertepsykolog Silje Endresen Reme og lege og smerteforsker Egil Fors, som blant annet har skrevet den ypperlige boken Hva er smerte?. Dette spørsmålet var da også utgangspunkt for radiosamtalen, som kan podcastes her (se etter datoen 05/03), og høres i nettradio (i noen uker fremover) her.

Vi hadde selvfølgelig svært ulike tilnærminger til fenomenet smerte – Fors og Reme jobber jo med å hjelpe folk som opplever uønsket smerte, mens jeg altså oppsøker smerten. De har dessuten sin faglige forståelse, mens jeg bare har min erfaring. Men vi har alle et ønske om å forstå smerte, og det ble en fin samtale hvor jeg opplevde at vi alle fikk noe ut av hverandres innspill. Og personlig syntes jeg det var interessant at to smerteeksperter som er vant til å møte mennesker som tross alt ønsker å unngå smerte eller få lindret den, tar fenomenet body suspension på strak arm og i det hele tatt er langt mer positivt innstilt enn mange andre jeg snakker med.

Når man driver med noe så spesielt som body suspension, må man regne med å møte både sjokk, vantro og fordommer, og jeg har møtt både skepsis, avsky og til og med sinne. De fleste reagerer heldigvis ikke med voldsom negativitet, men det er vanlig at folk blir urolige, og derfor er det så forfriskende å møte folk med åpne sinn. Og det er vel gjerne slik at kunnskap er motgift mot fordommer.