«… et sammensatt portrett av vår tids individualisme …»

Femte anmeldelse av Slipp Hold kom denne uken! Jeg har ventet på den en stund, med dertil hørende nervøsitet, så nå er jeg veldig lettet over at den er ute – og at den er god! Her er teksten.

Det er Gro Jørstad Nilsen som har anmeldt boken for Barnebokkritikk (der skriver de nemlig også om ungdomslitteratur), og hennes lesning går inn på tematikk som de fire andre anmelderne ikke har grepet like mye tak i. Hittil har suspension-tematikken stått i sentrum. Det er vel kanskje naturlig, ettersom avisanmeldelser ofte er ganske korte – det er jo klart at man tar fatt i det mest iøyefallende med en bok da.

Teksten på Barnebokkritikk er litt mer omfangsrik, og dermed har Jørstad Nilsen viet mer plass til å snakke om det som jeg personlig ser på som noe av det viktigste ved boken – nemlig utforskning av maktperspektiver. Hun skriver blant annet:

Det som får romanen til å gnistre er skildringen av forholdet mellom Mari og kjæresten Torger. I sin prisbelønte debutroman Spranget viste Sævareid seg som en forfatter med sjeldent god evne til å skildre hvordan maktpersoner går frem for å få kontroll. I Slipp hold fremstilles Maris kjæreste Torger som en person som tilsynelatende vil henne vel. Men indirekte bryter han henne ned og tar makten i forholdet.

Det er spennende å lese hvordan kritikeren videre tolker Mari. Hun skriver:

Mari fremstilles ikke som et offer i boken, noe som gjør den langt mer interessant enn en vanlig fortelling om dårlige kjærester. Mari er en person med et sammensatt indre, som faktisk går aktivt inn for å utslette seg selv. Man kan også tolke henne dit hen at hun mangler en fast følelse av et «jeg». Muligens er hun i en slags identitetskrise, slik man ofte opplever i overgangen fra ungdom til voksen. I Slipp hold gir Maris underlige, selvdestruktive, og ofte nærmest viljeløse adferd tyngde til hele romanen.

Interessant vinkling! Selv oppfatter jeg nok hovedpersonen min som en person med sterk vilje – tross alt bryter hun med det vante, oppsøker et uvanlig miljø, har helt klare ønsker om intense opplevelser, og gjennomfører det hun har satt seg fore. Men jeg forstår at det er mulig å lese «viljeløs» mellom linjene, for Mari har en lengsel etter en slags ultimat overgivelse, og det er en følelse man kan komme i kontakt med i suspension. Eller for den saks skyld i et seksuelt møte – dette er også tanker Mari har. Kanskje bærer det bud om noe viljeløst? Eller kanskje det like gjerne kan være slik at man kan ha et viljesterkt ønske om å overgi seg? Hvis boken min åpner for ambivalens rundt dette, synes jeg det er fint.

Ordet «selvdestruktivt» kommer selvsagt ofte opp i forbindelse med suspension, ettersom selvvalgt smerte vanligvis ikke tolkes som positivt. (Med mindre man blodtrener til Birken, trener MMA eller isbader.) Suspension er jo så visuelt slående, og det er lett å skjønne at det kan virke som meningsløs smerte. Det er heller ikke vanskelig å forstå at det vekker en viss overraskelse når beskrivelsen av et suspensionmiljø faktisk ikke har mørke undertoner.

Jørstad Nilsen skriver at suspension i boken fremstår som «en sosial og velorganisert begivenhet mer enn en hemmelig og luguber affære», og påpeker at det hele virker vel «rosenrødt». Det inntrykket kan man kanskje få hvis man forventer at det skal være mørkt? Kanskje man ikke ville tenkt slik om det var et klatremiljø som ble beskrevet? For meg er jo suspensionmiljøet ganske hverdagsliggjort nå, så det kan nesten være litt rart å bli konfrontert med synet på suspension som potensielt skummelt, men da må jeg prøve å huske tilbake på hvordan det var da jeg selv bare hadde hørt om dette. Jeg trodde jo virkelig det skulle være ganske nifst! Jeg så for meg en gjeng steintøffe folk med mørke blikk. Neida … kanskje ikke så dramatisk, men jeg hadde ikke akkurat ventet meg at det hele skulle være så … muntert og mykt. Når jeg beskriver et miljø som faktisk er slik, er det er jo klart at dette kan fremstå som «for godt til å være sant», og litterært sett skal man ofte vokte seg for fravær av konflikt. Men jeg håper andre konflikter i boken veier opp for dette!

Det som jeg synes er det fineste ved Jørstad Nilsens lesning, er hennes tolkning av suspension som noe håndfast i en tilværelse hvor alt flyter. «På jakt etter ankerfeste» lyder overskriften. En god formulering som rommer mye!

unnamed

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s