Anbefalt i Det Nye

Da har man altså blitt en dameblad-favoritt. Ikke jeg, altså (jeg blir nok aldri it-girl, det er bare å innse). Men Slipp Hold har havnet i en anbefalt-spalte i siste nummer av Det Nye.

10632833_10155463403795092_589036509165854185_n

Jeg hadde ikke regnet med å blir anbefalt av et dameblad, men det er selvsagt både gøy og hyggelig! Kanskje ikke helt presist å si at boken handler om kjærlighetssorg – det er vel faktisk ganske lite av denslags i boken, men jeg er selvfølgelig helt enig i at man skal lese boken om man lurer på hva body suspension er! Jeg synes for øvrig at man godt kan tørre å google også …!

Har dessuten fått en sjette anmeldelse – forrige helg ble boken anmeldt i Aftenposten, av Morten Olsen Haugen. Også han er litt skeptisk til at suspension-miljøet ikke er beskrevet i kritiske ordelag! Ordene han bruker er «for velvillig introduserende». Men det er også hans eneste innvending, og han skriver blant annet:

Sævareid skriver vakkert om hvordan det nye forholdet vokser frem; de største kvalitetene i boken ligger likevel i den uroen Mari føler før og etter bruddet med Torger. Mange som har kjent ubehag i et forhold kan kjenne seg igjen i dette. Med på kjøpet får vi et fint generasjonsportrett fra kollektivene på Løkka, med kafeen Liebling, og en presis iherdighet i forsøkene på å lese mellom linjene i sosiale medier.

Og slik oppsummerer han budskapet i boken:

Ikke bruk energi på gutter som får deg til å føle deg liten og dum.

I dette innlegget må jeg vel også få med at jeg har fått en ny bloggomtale. Innlegget er skrevet på bloggen Tjuetre06.com, og boken min er omtalt som del i en 30-dagers bokutfordring der man skal omtale bøker i henhold til prinsipper som for eksempel: Den beste boken du har lest så langt i år, En bok du har lest mer enn 3 ganger, Din favorittserie, En bok som gjør deg glad, En bok som gjør deg trist… Og så videre. Min bok er omtalt som: Favoritt romantiske/kjærlighets bok.

Og det er jo gøy! Å bli lest i et romantisk lys. Bloggeren skriver dette:

Boken er satt i suspensjon-miljøet i Oslo, og handler om mye mer enn kjærlighet. Det er en bok om det å bryte grenser for å finne seg selv.

Kjærligheten er en liten del av boken, men det er skrevet på en realistisk og ærlig måte. Så selv om dette ikke er en kjærlighetroman, så er den alikevel en bok hvor det romantiske innholdet er bra skrevet, uten å overkjøre alt ennet.

Jeg skal nå begynne å kalle meg for romantisk forfatter!

Svart hekseri

Trikset er å ikke bry seg. Ikke bry seg om smerte, ikke bry seg om noe som helst.
Å ikke bry seg er det eneste trikset som gjelder. Enda de eneste omgivelsene er et bur ved siden av en hytte, omgitt av åser og trær og himmel.
Det er bare ett triks som gjelder i buret.

Slik starter Half Bad, en bok jeg har hatt gleden av å oversette. Den er første bind i Sally Greens trilogi om hekser i det moderne England. Vi befinner oss i en verden hvor det finnes to hekserfraksjoner, svarthekser og hvithekser, og de ligger i kamp med hverandre. Eller rettere sagt: Hvithekser forfølger svarthekser.

Bokens forteller, Nathan, er halvt svart, halvt hvit. Faren er verdens mest fryktede svartheks, en notorisk og kaldblodig morder. Nathan har aldri møtt ham – han lever i skjul og er ettersøkt over hele Europa. Moren var hvit, men hun begikk selvmord da Nathan var baby. Han vokser opp hos bestemoren, men hele tiden overvåkes han av Rådet for hvithekser, og stadig innskrenkes frihetene hans. Jevnlig må han møte hos Rådet og bli vurdert, og en dag får han ikke dra hjem igjen.

Jeg blir båret nedover korridorene og ut til en brosteinsbelagt gårdsplass hvor en hvit varebil står parkert med åpen bakdør. jeg blir slengt inn. Før jeg får kommet meg på bena, får jeg et kne i ryggen og håndjern rundt håndleddene. Så blir jeg slept lenger inn i varebilen, og tykke fingre setter halvbånd på meg. Jeg spytter og banner og får et hardt slag med flat hånd i bakhodet. Jeg blir svimmel Halsbåndet blir lenket fast i en ring i gulvet. Fortsatt stritter jeg imot, og sparker og banner og skriker. Men så treffer lyden meg igjen. Denne gangen kan jeg ikke beskytte ørene. Jeg skriker i vill panikk og sparker og kjemper til jeg går under i svart stillhet.

Slik begynner tilværelsen i bur. Nathan holdes i live og får undervisning og kamptrening av en brutal hvitheks med en plan. Han skal bli en perfekt soldat som etter hvert skal finne og drepe faren sin. Og Nathan vil gjerne finne faren sin – fordi han selv dør om han ikke gjør det. Om ikke faren gir ham blod og initierer ham som fullvoksen heks før han fyller sytten, er alt over for ham.

Men faren er jo ond – en morder. Er kanskje Nathan også det?

9788202434571

Jeg skal innrømme at jeg ikke er den som konsumerer mest fantasylitteratur. Det skal en del til for at det fenger meg. Kanskje fordi det gjerne oppleves litt svulstig og søkt, og mange bøker går i opptråkkede spor (alle forfattere er jo ikke Terry Pratchett eller Neil Gaiman). Slik er ikke Half Bad. Strengt tatt er det vel ikke en fantasybok heller! Men den blir gjerne assosiert med fantasy, siden den handler om hekser.

«Imagine a dark-as-hell Harry Potter», er det sagt om den. Det blir temmelig misvisende. Denne boken har lite eller ingenting til felles med Harry Potter. Men det er sant at den er dark-as-hell. Det er nok en av de mørkeste Young Adult-bøkene jeg har lest på en stund. Den er til tider svært voldelig – enkelte av torturscenene var nesten pinefulle å oversette (og verre blir det i bind 2). Antagelig blir boken ekstra opprørende fordi den oppleves som realistisk. Realistisk i den forstand at magien er begrenset til et minimum, men mest fordi boken i bunn og grunn handler om segregering, rasisme, overvåkning, forfølgelse og folkemord.

Det må forresten sies at boken også er ganske morsom! Det er ikke bare mørke og elendighet. Også har den i tillegg et kjempefint queer-motiv, noe som blir enda mer utdypet i bind 2, Half Wild. Bind 2 kommer ut i september, så det blir faktisk ikke så lenge å vente. Det er de fleste som leser Half Bad glade for.

Anmeldelse: Hva var det hun sa?

KLIMAALARM

Kraftfull påminnelse om hva vi står i fare for å miste

Hva var det hun sa?
Tekst: Agnar Lirhus
Illustrasjon: Rune Markhus
Forlag: H//O//F

IMG_2786

du finnes, Inger, og hymnen om din tid

Agnar Lirhus og Rune Markhus sitt tegnede dikt Hva var det hun sa? hilser til danske Inger Christensens Alfabet fra 1981.

Aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes lyder åpningen av hennes verk, og så ramses mer og mer opp i forrykende fart – både vakkert og stygt, konkret og abstrakt, menneskeskapt og naturskapt. Over det hele henger en ultimat trussel: Atomtrusselen.

Hva var det hun sa bygger på Alfabet, ja, flere passasjer er ordrett hentet derfra, og som tittelen antyder, gis Christensen rett i sine advarsler, skjønt hos Lirhus og Markhus er klimakrisen den overgripende trusselen. Og her ramses det opp arter som er truet av utryddelse.

Boken er et ”ekko og en alarm”, står det på baksiden, og slik oppleves den også. Allerede i forsatsen får vi et varsel – papiret er oransje, fargen for fare eller advarsel. Men så blir sidene lyseblå, vi er under vann (anemonene finnes, anemonene finnes), og små sjøskapninger kommer til syne, skapninger som etter hvert kryper opp på land, som i evolusjonen. Og så ser vi byen. Ytterst til venstre er husene små, så kommer greske templer og middelaldertårn, og ytterst til høyre vokser skyskraperne mot himmelen. Nederst på siden går et tog av folk, dyr og kjerrer. Fremst i toget er det kun biler. Neste oppslag viser avskoging.

tenk et liv uten oss, leser vi ved et bilde av et stille kystlandskap. I horisonten går et skip med røyk slepende bak, røyk som blir en fet, svart gigantsky på neste oppslag. Da oser den fra en oljeplattform. Stadig eskalerer krisen, og dette vises ikke kun ved hjelp av ødeleggelsesmotivene – i nesten alle bildene er det skapt en diagonal linje som går fra venstre og opp mot høyre, som en stigende kurve. Og vi ser is som smelter, døende planter, giftskyer og flodbølger.

IMG_2784

Flodbølgen er stor og mørkeblå og sender tankene til Hokusai. Den fyller hele den ene siden og luter seg over den andre, kysten er kun en tynn stripe, og på den hvite himmelen står det med ørsmå bokstaver: været finnes. På neste oppslag er bølgen større, men landstripen finnes ikke mer, den blir knust i frådende skum. Og nøkternt nevnes Pakistan og Tacloban, pluss datoer som får oss til å skjønne at det vises til flom og tyfon. Når vi blar om, kommer tall på døde og hjemløse, og et diagonalt, grått felt deler det ellers hvite oppslaget i to. Svarte, horisontale striper på det grå og bittesmå, svarte vrakrester nederst på siden gir inntrykk av at noe voldsomt og ødeleggende har feid over landskapet.

IMG_2785

Markhus benytter seg av store, åpne flater og få konturer, og holder seg til et begrenset antall farger i hvert enkelt bilde. Grått, blått, brunt og hvitt går igjen. Desto mer virkningsfulle blir innslagene av rød- og oransjetoner. Ofte er det det menneskeskapte som får denne fargen, som skip, bikinier, støvler, sverd, men rød er også jorden der dinosaurskjeletter ligger begravet. De danner et ekko av fortidens utryddelseskatastrofe. Menneskeskjeletter på neste oppslag utgjør en klar advarsel om hva som venter om vi ikke snur. Og vi snur jo ikke. Vi griller på verandaen (med utsikter til en rødsvidd jord). Vi skjærer salmalaks på kjøkkenet. Kjører i endeløse bilkøer.

Til ”kometen” treffer oss. Den ser vi på nest siste oppslag i boken – den faller nedover fra venstre, altså motsatt av den stigende kurven vi har sett til nå. Her er det endelige nedslaget, utryddelsen. Eneste tekst er mørket her nede. Siste oppslag er lyseblått som i starten av boken, men nesten tomt, det er bare noen hvite flekker og svarte streker. I teksten vises det til et frøhvelv. Det underliggende budskapet: Hva skal vi vel med frøhvelv om jorden er ødelagt?

Hva var det hun sa? er dramatisk og skremmende og lite subtil. Det er nok meningen. I etterordet forklarer Lirhus drivkraften bak verket – ønsket er vekke opp og kanskje til og med gjøre rasende, men også å minne om alt det gode som står på spill, alt vi ennå kan bevare dersom vi snur. Og det gjør boken på en mer virkningsfull måte enn de aller fleste kronikker om klima – i tillegg til å være et helstøpt kunstverk.

Anmeldelsen sto på trykk i Numer 103.

Les utdrag fra boken på nettsiden til Forfatternes klimaaksjon.

Anmeldelse: Kina Town

LAVMÆLT OPPVEKSTSKILDRING

Antydningens kunst dyrkes i denne historien om et barns møte med en litt for voksen verden

Kina Town
Jens K. Styve og Øyvind Lauvdahl
Jippi Forlag

CoverKinaTownWeb

Kina Town forteller historien om skilsmissebarnet Thomas, som er den eneste som blir igjen hjemme mens alle kameratene drar på sommerferie. Han fordriver tiden med å sparke ball mot veggen, kaste frisbee med seg selv, kikke på maur i forstørrelsesglass, pante flasker og kjøpe snop. Men det som ligger an til en monoton sommer, endrer seg da han tar frem forstørrelsesglasset for å leke detektiv i nabolaget. Han får nemlig et reelt oppdrag. En far i nabolaget vil at Thomas skal følge med på kona hans mens han er borte.

Utstyrt med engangskamera setter Thomas i gang overvåkningen. Etter kort tid tropper en fremmed mann opp hos nabokona, og fra andre etasje får Thomas knipset bilder av soveromsaktivitetene i det andre huset.

Thomas reagerer åpenbart på det han ser, men det vises ikke ved hjelp av store fakter, gisping eller oppsperrede øyne. I stedet står han stille og se rett fremfor seg. I neste rute ser han litt ned. Tredje rute er tom. En påfølgende nattescene viser flere bilder der han ligger i sengen – først på ryggen, så på siden, så med utstrakt arm, så ser vi ham i silhuett bakfra mens han ser på et familiebilde med mor, far og barn, så kommer et nærbilde av ansiktet hans – før en måne i en tom rute viser at han endelig sovner. Et vell av små detaljer formidles i slike stille scener. Nattescenen viser at Thomas’ tilværelse som skilsmissebarn ikke bare er enkel, og det antydes også at han tenker over hva hans oppdagelse om nabokona vil bety for datteren i den familien.

At moren til Thomas ikke bare har det lett, antydes også. Aller sterkest er kanskje en middagsscene der Thomas ber om å få gå fra bordet og vi ser moren sitte igjen på et tomt kjøkken og se ut av vinduet. En scene der mor og sønn ser på tv i hver sin ende av en treseters sofa, med et gapende tomrom i midten, er også virkningsfull.

Kina Town er en tegneserie med et klart filmatisk preg. Det finnes flere helsider med panoramautsikt, der landskapet strekker seg ut over alle rutene, mens det andre steder vises nær identiske bildeutsnitt i flere ruter, kun med minimale forandringer idet ”kameraet” zoomer inn. Stillbilder finnes det mange av. Slike bilder, samt innslag der vi for eksempel følger en frisbees glideflukt over flere ruter, gir luft og rom til historien. Mengden av ”tomme” hendelser er dessuten med på å skape et inntrykk av sommerdagene til en gutt som er alene hjemme. Ekstra fin er scenen der Thomas sparker ball mot veggen over tre sider. Et bilde der en fotball ligger forlatt på bakken, gjentas to steder – men siste gang har bakken mørknet. Det er kveld.

Dialogen er redusert til et minimum. I partiene hvor det er dialog, handler det gjerne om hverdagslige ting, som å gå ut med søppel, si hadet, lese ut et kapittel før leggetid –ting som egentlig ikke gir fremdrift, men som likevel har sin effekt, siden de lange, dialogløse partiene der det meste av dramatikken faktisk finner sted, blir desto mer mettede.

Tegningene er enkle og stiliserte, med rene, rette linjer, store flater og utstrakt bruk av svart, med sterke lysinnslag som står i kontrast til alt det mørke. Dette gir tidvis et slags film noir-preg, som står godt til historiens detektivmotiv. Personene er tegnet med ovaler til øyne, uten pupiller, og noen ganger ingen ansiktstrekk i det hele tatt. De har ingen store utslag verken når det gjelder ansiktsuttrykk eller bevegelsesmønster. Her, som i historiefortellingen, dyrkes underdrivelsen fremfor overdrivelsen.

Kina Town en historie om en voksen som gjør et ganske stort overtramp i livet til et altfor ungt menneske, men i avslutningen blir det klart at Thomas vet å sette grenser rundt sitt eget barndomsliv. Og det er ikke en trist historie om en ensom gutt. Det stedet i tegneserien som aller finest illustrerer livsgnisten hans, er scenen der han står (dyster?) i regnet og venter på en buss. Plutselig zoomer bildet inn på en padde på asfalten. I neste bilde smiler Thomas svakt under paraplyen.

Screen-Shot-2015-03-11-at-13.25.13

Stillhetene, antydningene og det sterkt stemningsfulle er med på å gjøre Kina Town til en spennende og nysgjerrighetsskapende tegneserie, som gjerne kan leses mange ganger.

Anmeldelsen sto på trykk i Numer 103.