… intens og godt skrevet ungdomsroman …

Boken min dukket opp i et hjørne av VG i dag, ledsaget av fine ord! Det er ikke en helt ny tekst, den er hentet fra denne bloggomtalen, men det er likevel veldig hyggelig at det kommer på trykk i avisen!

11651143_10152807714032330_245934511_n

En intens og godt skrevet ungdomsroman som handler om Mari, som er i et forhold hvor hun utsettes for en form for psykologisk nedbrytning fra kjæresten Torger. Så treffer hun August, en sympatisk og vennlig fyr. han introduserer Mari for suspension – som går ut på at man fester kroker i huden og så lar seg heise opp i luften ved hjelp av krokene. Ikke en hobby for massene, men Sævareid gir leseren et interessant og troverdig innblikk i miljøet.

Kroppens (u)mulighet i Jenny Hvals sanglyrikk

Følgende tekst ble opprinnelig publisert på Ballade.no, en uavhengig nettavis for og om norsk musikkliv.

Hos Jenny Hval må språket dekonstrueres for at det skal bli til å leve med. Det samme gjelder også kroppen.

That night I watch people fucking on my computer
Nobody can see me looking anyway

Disse linjene var alt som sto i et dokument som lå på skjermen da jeg forleden leverte Mac-en til service på Eplehuset. Teknikeren som lente seg over maskinen for å vise meg noe, ble taus. Så mistet han tråden og begynte å snakke om lånemaskinen jeg skulle få.

Kanskje eplemannen leste dette som en personlig bekjennelse fra kunden? Han kunne jo ikke vite at dette var en tekstlinje fra Jenny Hvals ‘Innocence Is Kinky’.

Konfronterende
Jenny Hval har det med å by på konfronterende formuleringer, ofte kretsende rundt kvinnekropp og seksualitet. Slike motiver er slett ikke uvanlig i sanglyrikk, men i Jenny Hvals språk tas de ut av den sedvanlige male gaze-konteksten. I tillegg undergraver hun det automatiserte språket som gjerne preger omtale av sex, for eksempel med formuleringer som denne:

I imagine all your hairs are fingers
And it makes me cum, it makes images

Linjene kommer fra debutalbumet To Sing You Apple Trees (2006), utgitt under navnet Rockettothesky. I samme sang går hun i rette med begrepet ’dirty hoe’. Det har fra første stund vært tydelig at Jenny Hvals sanglyrikk har en klart feministisk dimensjon. Om ikke lenge utkommer Apocalypse, Girl, og singelen ’That Battle Is Over’ gjør det klart at Hval fortsatt er like politisk i sine tekster.

Kroppens forgjengelighet og foranderlighet er også et tilbakevendende motiv hos Hval. Andrealbumet Medea (2008, Rockettothesky) er et konseptalbum om død og metamorfose, gjennomsyret av referanser til Euripides’ tragedie med samme tittel. Her handler det om kvinner som sparker seg ut av kister, mosegrodd hud, tenner som gnager på bryster, menn i bjørneham, jenter som er gutter som er jenter, eldgamle spøkelser som vender tilbake. Men på Medea er det ikke alltid like lett å fange opp tekstene. Her dominerer en eterisk, ofte flerstemt vokal som tilslører ordene.

Stemmen fremstår som et instrument, og tankene bringes lett til de lyse, tekstdruknende vokalsprangene som kjennetegner mye av musikken til Cocteau Twins. Den ugjennomtrengelige uttalen harmonerer med det tematiske landskapet albumet tegner opp – et mytisk landskap der grensen mellom det virkelige og det uvirkelige er flytende.

To Sing You Apple Trees har mye av det samme eteriske lydbildet, men jevnt over er klangen mer organisk og jordnær, og flere av tekstene er langt lettere å oppfatte – både ved at vokalen ligger lenger fremme i lydbildet og ved at uttalen er mer distinkt. I ’I Stepped On A Toothbrush’ legger Hval munnen helt tett inntil mikrofonen og synger om å utveksle kroppslige partikler med en partner (og en kattunge!), og i ’A Cute Lovesong, Please’ synger hun med skarp, nasal, mørk stemme og tydelig diksjon:

When you think of me, do you masturbate, masturbate?
I want to know that I can make a man ejaculate.
You know it’s not pretty, but you made me menstruate

Inntrykket er at det er de mest konfronterende tekstene som fremføres med klarest diksjon. På Viscera (2011), Jenny Hvals tredje album og det første som ble utgitt under eget navn, er tendensen fortsatt merkbar. Albumet åpner slik:

I arrived in town with an electric toothbrush pressed against my clitoris.

Ordet ’clitoris’ er ingen gjenganger i norsk (eller for den saks skyld internasjonal) sanglyrikk, men Jenny Hval veier opp for denne mangelen ved å uttale ordet med bastant vekt på hver stavelse: cli-to-ris. ’That great sfinx opened its eye, so many blind years’ synger hun senere om dette nytelsesorganet.

Underliggjøring
Men det er ikke nytelse sangen ’Blood Flight’ handler om. Den handler om underliggjøring av kroppen. Teksten starter med å beskrive en villet handling:

I carefully rearranged my senses
so they could have a conversation.
Taught them to switch places

Ørene får tunger, ribbena får negler, stemmebåndene får ører, ’and on the edges of the cunt grew little teeth’. Kroppen blir ny, fremmed og skremmende for den som måtte møte den, men så glipper kontrollen for jeg-et, kroppen går i oppløsning:

Then from my veins came a strange itching,
and I felt a pull through the shoulder blades.
I should have seen it coming!
The blood was itching!
And etched a hole at the nape of the neck.
It flew out into the night
like a long, red ribbon to the sky.
And up we went, blood and I, spread over the city.

Et bilde av kroppen som flyktig og derfor utsatt og nedbrytbar, er gjennomgående på Viscera. Ordet ”viscera” er et medisinsk ord som viser til de myke organene i mageregionen, og et viktig stikkord for albumet er nettopp mykhet. Vi får høre om lever, lunger, gjeller, egg, tunger, og om myke eller flytende materialer som marg, melk, svette, blod. Hud forvandles til noe enda mykere, nemlig bølger. Hår smelter og blir til urin. Stemmebåndene omdannes til tang og flyr ut av munnen, organene ramler ut av strupen og ryggraden bryter sammen.

Men det finnes også en hardhet her. Knoklene sammenlignes med muslinger, men det er harde muslinger – ’crystal clams’. Lårene skildres som to togskinner. Og det kvinnelige kjønnsorganet, tradisjonelt forbundet med noe mykt og ettergivende, utstyres også med noe hardt, nemlig tannregulering eller skinner.

Not all limbs have erections
Some curl inwards
And some have braces!

De sangene som preges mest av slike harde motiver, ’Blood Flight’ og ’A Portrait Of The Young Girl As An Artist’ har også et musikalsk klangbilde som gjenspeiler hardheten. Vokalen er kraftigere, tidvis ropende, og tekstene fremføres med tydelig, uttale.

Den klaustrofobiske kroppen
På Viscera er kroppen aldri uforanderlig, den er alltid noe annet, og den er i oppløsning. Den er sjelden hjemlig. Motivet med kroppen som uhjemlig gjør det naturlig å trekke paralleller til Gazelle Twin, en britisk artist som i 2014 utga Unflesh.

Dette albumet beveger seg i et litt annet musikalsk landskap enn Jenny Hvals utgivelser, men tekstenes kroppsrelaterte uhyggemotiver er en fellesnevner. Gazelle Twin går imidlertid enda lenger enn Hval i å skape uhygge – på Unflesh hersker horror, paranoia, dysmorfi, avskyfølelser og klaustrofobi. Kroppen er et skrekkabinett, og det finnes ofte bare ett alternativ – nemlig å kvitte seg med den. ’There is a will to resist the cell’, heter det i sangen ’Guts’. Det er nesten som om jeg-et vil bekjempe alt kroppslig og bli ’unflesh’.

’Anti Body’ heter en av sangene – en tittel med dobbelt betydning. Det kan leses som anti-kropp, men trekker man ordene sammen til ’antibody’, betyr det ’antistoff’, altså de proteinene som dannes i de hvite blodlegemene for å motstå skadelige fremmedstoffer. Hos Gazelle Twin er kroppen et fryktelig sted å være, men den er også under angrep utenfra. ’It’s coming at me, it’s coming at me, it’s coming at me’, messes det på tittelsporet. Eller er det ’he’s coming at me’? Det kan lyde som begge deler. Og Unflesh rommer flere antydninger om seksuell vold, som i nettopp ’Anti Body’:

I can hear a voice
It begins to shout
Making me believe
I would have no choice
I can feel the eyes
Looking over me
Following my skin
Cannot cease to be

I can’t let you in
It takes too much to get out
If I don’t let you in
That full force pushes me down

Selvmord lanseres som en mulige utvei i flere av sporene på Unflesh, men det finnes også en voldsom utadrettet aggresjon, som i ’Belly Of The Beast’:

I’ll beat them all at their at their own game,
bite the hands and the fingers that feed
I’ll beat them all at their at own game, swallowing it down, taking my time.
[…]
I’ll take it like milk from a baby, suck the teats and the nipples that feed
I’ll take it like milk from a baby, swallowing it down, tasting that sweet thing.

I stedet for å tre ut av kroppen, har jeg-et her forvandlet seg til noe umenneskelig. Stemmen som ytrer ordene er dyp og forvridd, en blanding av maskulin og maskinell.

Gazelle Twin er en klassisk skolert sopran, og på de foregående utgivelsene, The Entire City (2011) og Mammal (2012), får den rike vokalen fritt spillerom i et melodiøst og mykt lydlandskap som sender tankene til platene Jenny Hval utga som Rockettothesky. Men med Unflesh bryter Gazelle Twin tvert med denne estetikken, hun legger skjønnheten død, legger nesten sangen også død, til fordel for en aggressiv stakkato-snakking der stemmen er skjult under lag på lag med effekter. Dette bærer bud om at det ikke lar seg gjøre å være i stemmen, like lite som i kroppen.

Kropp og stemme
Men hvor går skillet mellom kropp og stemme? Slike spørsmål tumler Hval med på Innocence Is Kinky (2013). ’But there is no sound. The body isn’t sound’, synger hun (her skal man merke seg dobbeltbetydningen til ordet ’sound’). Kroppen er altså ikke lyd. Men samtidig er lyden kropp. Stemmen er kropp:

The voice
is wordless tissue
[…]
The voice
is a second flesh
that cannot be seen.

Innocence Is Kinky er en høylytt plate, og ligger et godt stykke unna det myke lydbildet på Viscera og Rocekttothesky-utgivelsene. Rytmene hakker, klanger kolliderer, gitarene skurrer og hviner, men viktigst av alt – stemmen skingrer og vrenges og vris. Det er ikke som hos Gazelle Twin, der iskald elektronikk endrer stemmen til noe umenneskelig, livløst eller monstrøst – hos Jenny Hval er det stemmebåndene selv som vrenger og eksperimenterer. Resultatet er en lyd som ikke alltid er vakker, men som spraker av liv. Og det å bruke stemmen blir til nye måter å være kropp på.

I have a mouth, and I want to sing like a face that is split open.
I want to sing like a continuous echo of splitting hymens.

I have a mouth and it opens, it continues to open, it is still opening, a new, smaller mouth opens inside my mouth, one takes over and splits the face open, from the new mouth a new face appears and then a new, even smaller mouth opens inside the other again.

Mens tekstene på Viscera kretser rundt kroppens sårbarhet og flyktighet, åpner tekstene på Innocence Is Kinky for nye måter å eksistere på, og for frihet gjennom forvandling. Det destruktive finnes fortsatt, Hval synger for eksempel om å kaste opp seg selv:

you throw yourself up: the nose, the calves, the brows, the thighs, the cheekbones, the hands, I bend down to throw myself up, the philtrum, the torso, the eyelids, the forearms, the tongue, the breasts, the upper chest,

the face

Kroppens nedbrytning settes altså likevel i forbindelse med frihet. ’I got no strings’, heter det i en ekstatisk sang som faktisk også omtaler det å bli brent levende – eller det å bli til ild. Nedbrytning fremstår på denne måten mer som forvandling enn ødeleggelse. ’Oh, ecstasy! I want to be all there is to a fire,’ ropes det. Kroppen er fleksibel, jeg-et er fleksibelt, og det samme er språket:

”I”, ”I”, ”I”, I take it in my mouth!
I place it on my tongue!
And whirl it around.
I make new words.
Words that I can use.

Overskridelse
Selv om jeg-et fremstår som sterkere på Innocence Is Kinky enn på Viscera, er det heller ikke her uproblematisk å ha en kropp, eller å møte andres kropper. I ’Amphibious, Androgynous’ handler det om en elsker laget av kvister, en elsker som knekker under kjærtegn og kaster opp svart sevje. Og så:

The next day it is I who break. […]That day I find myself downing black things: coffee, raisins, raw chocolate. I can feel my bones burn to coal, my blood to oil, black sap. I am becoming you.

Veggene mellom jeg-et og de andre faller sammen, grenser mellom kropper viskes ut og selve kroppene dekonstrueres og blir nye. Språket som benyttes for å skildre dette er tidvis ladet med skrekkelementer, men i selve utviskingen av motsetninger, i det destruktive, i det foranderlige, i flyten – blir det mulig å være kropp. For det å være kropp trenger ikke være én ting. ’I could be anybody’, synger Jenny Hval, og kunne kanskje like gjerne sagt ’any body’.

Gazelle Twins univers, derimot, er nesten helt stengt. Her går det ikke engang an å transcendere kategorier, for kroppen befinner seg inni en kapsel av isolasjon. Jeg-et stanger klaustrofobisk og rasende mot veggene, samtidig som det tviholder på veggene for å beskytte seg mot fysisk krenkelse fra andre. Og kroppen er ikke noe blivende sted.

På albumets siste sang, ’Still Life’, lykkes imidlertid jeg-et i å tre ut av kroppens stengsler. Det skjer gjennom forvandling og gjenfødelse:

Listen now it’s time
Shedding my dead skin
Listen now it’s time
Killing my still life

Unflesh skildrer altså en personlig frigjøring fra kroppen som skrekkabinett. På Innocence Is Kinky finnes det ingen klare svar, ingen klare løsninger på utfordringene ved det å være en kropp, men det blir tydelig at språket må dekonstrueres og skapes på nytt. For hvis språket omskapes, kan også forholdet til kroppen omskapes, både til egen kropp og til andres. Det får implikasjoner for hva det vil si å betrakte og bli betraktet.

Og det får implikasjoner for hva det innebærer å sitte en sen kveld og se på nettporno.

Vågestykke!

Jeg har lenge hatt et anstrengt forhold til backbends. Først likte jeg dem, siden jeg syntes de var enkle, men det var jo fordi jeg var hypermobil. Det tok ikke lang tid før jeg fikk vondt. I bortimot to år unngikk jeg dype backbends så godt jeg kunne, inntil jeg tok grundig fatt i problemet og gjorde dette.

Nå er jeg blitt venner med backbends. Nesten, i alle fall. Det er mest en mental greie, backbends kan gi meg følelser av panikk, klaustrofobi og pustebesvær, så jeg har fortsatt en del å overvinne! Og nå har jeg omsider tatt det som fortoner seg som det hittil største skrittet. Jeg gjennomførte en Scorpion suspension! Den så slik ut:

IMG_4576

IMG_4588

Jeg har hatt lyst til å gjøre dette nesten helt siden jeg oppdaget body suspension og fant ut at det fantes en slik positur, så etter to opplevelser med Two Point Suicide, var jeg klar for å gjennomføre en Scorpion på SusCon 2014! Bare at det var jeg ikke! Jeg trakk meg og gjorde Cannonball i stedet. Ikke et dårlig bytte, det ble en kjempefin opplevelse, men jeg var i alle fall fast bestemt på at det skulle bli Scorpion neste gang. Slik ble det ikke! Det ble Crucifixion i stedet. Og gangen etter det ble det Lotus.

Disse to siste gangene var det presse til stede, og jeg valgte bort Scorpion fordi det jeg ikke ville være stresset og engstelig på tv, men først og fremst var jeg oppriktig redd ved tanken på Scorpion! En del av frykten stammet fra en hardnakket (og feilaktig) oppfatning om at knærne er det vondeste stedet på kroppen, men mest av alt hadde det å gjøre med frykten for backbends. Og frykten for å være opp ned og ikke ha kontroll.

Vel – jeg kunne uansett ikke fortsette å trekke meg! Så på Suspension Sunday i mai skulle det skje. Heldigvis var det litteraturfestival på Lillehammer dagene før, så jeg fikk andre ting å tenke på enn å grue meg. For det gjorde jeg virkelig, og ikke bare på den spente, glade måten, slik det har vært de andre gangene. «Jeg kommer nok til å dø,» betrodde jeg folk i forkant.

Slik gikk det jo altså ikke. Og da dagen kom og jeg endelig var på plass på Blitz, følte jeg meg ganske mye roligere med det samme. Men jeg skal ikke påstå at jeg var på mitt mest zen! Jeg var for eksempel ganske nervøs med tanke på hvordan de tenkte å få meg opp i luften. Skrekken var å bli trukket langsomt opp etter knærne. Men det slapp jeg, for det viste seg at jeg kunne gå opp fra hodestående. Det ga en trygg følelse, siden jeg trives og føler meg bunnsolid i hodestående.

Jeg har faktisk aldri opplevd å falle i hodestående – denne gangen var jeg likevel redd for å gjøre det, i og med at jeg hadde seks kroker i kroppen og følte meg litt skjelven (og klam i hendene!). Men jeg ble holdt i anklene mens krokene ble festet til riggen, og det kjentes betryggende!

IMG_4698

Overgangen fra å ha vekt på bakken til å henge fritt i luften har alltid vært utfordrende for meg. Jeg har en venninne som elsker akkurat den delen av en suspension – slik har ikke jeg det. Jeg vil bare opp, opp, opp, ha det overstått. Med en gang jeg slipper bakken, kan jeg puste fritt og nyte opplevelsen. Og da kommer også følelsen av eufori.

IMG_4586

IMG_4591

Iveren etter å komme raskest mulig opp førte til at jeg ba om å få ryggen trukket mer opp enn det som trolig var lurt. Jeg så for meg at jeg skulle komme meg fortere opp på den måten, men i stedet ble jeg trukket dypere inn i backbend. Dermed ble jeg faktisk hengende i tilnærmet 90 graders vinkel i korsryggen. Slik så det ut:

Denne ganske intense stillingen gjorde at jeg ikke klarte å slappe helt av, men det hadde jeg vel heller ikke forventet. Jeg gjorde Scorpion aller mest som et vågestykke, fordi jeg ønsket å mestre noe jeg egentlig var redd for. Den meditative sinnsstemningen som har preget de forrige gangene, uteble denne gangen, og jeg ble bare hengende i ti minutter. (Ett minutt, trodde jeg selv, for jeg mister gjerne tidsbegrepet når jeg henger i kroker) Men det gjorde ikke noe – for jeg hadde gjennomført noe jeg nesten ikke trodde jeg kom til å få til!

Turen ned mot gulvet igjen var ganske nifs. Jeg er ikke sikker på hva som skjedde, men jeg tror det ene benet mitt glapp litt idet de skulle kutte meg ned – eller så bare følte jeg det sånn! Det var en slags følelse av å falle tre meter rett ned – i backbend. Riktig så dramatisk var det jo ikke, men jeg ga nok fra meg et ikke særlig ærefullt hvin. Og så ble jeg liggende på magen med bena i spenn mens jeg skalv på hendene. Men jeg var likevel så glad!

Denne gangen blødde jeg mer enn jeg har gjort de andre gangene – blodet rant faktisk, og jeg tråkket i noe av det og måtte få på meg plastposer på føttene for ikke å sette fra meg blodspor overalt. De var ganske glatte og vanskelige, og i tillegg hadde jeg jo kroker i knærne som gjorde det enda mer vrient å gå normalt, så jeg stavret til aftercare som en 80-årig pingvin med spjelkede ben og filttøfler.

IMG_5014

IMG_5013

IMG_5015

IMG_4587

Sjelden har jeg vel vært så lettet over å være fremme ved aftercare! Og jeg tenkte for meg selv at nå trenger jeg ikke å gjøre Scorpion flere ganger. Men … nå har dagene gått, og jeg må innrømme at jeg allerede har begynt å vurdere å gjøre den på nytt. Denne posituren har visst ikke helt sluppet taket i meg ennå!

Allerede om en drøy måned er det tid for Oslo SusCon, jeg tror ikke det blir Scorpion da! Kanskje noe annet jeg aldri har prøvd før? Neste bøyg for meg er å ha kroker i magen (grøss) eller brystkassen (grøss). Jeg må innrømme at det ikke virker som et sannsynlig scenario, men det trodde jeg jo en gang også om suspension i seg selv! Så hvem vet?

Forresten, om denne litt overspente skidringen av en skummel suspension ikke virket altfor avskrekkende, så er det altså mulig for nysgjerrige å ta en sniktitt inn i suspension-verdenen i juli. Oslo SusCon åpner nemlig dørene 22. juli mellom kl 15 og 20. Ta gjerne turen dit! Det var der jeg første gang bivånet suspension – og etter det har jeg ikke sett meg tilbake.

IMG_4589