Anmeldelse: Sulten

ENKELT OM DELING

Sulten
Magikon 2015
Tekst: Veronica Salinas
Illustrasjon: Camilla Engman

Skjermbilde-2015-02-19-kl.-09.29.33

Av og til har man noe som andre ikke har, men som andre vil ha. Da er det lett å gå i forsvar og tro at de er ute etter å ta fra en alt.

Sulten er det andre samarbeidet mellom den NBI-utdannede forfatteren og skuespilleren Veronica Salinas og den svenske illustratøren og bildekunstneren Camilla Engman, som i vår stilte ut i Tegnerforbundet. Deres første bildebok, Reisen, er allerede oversatt til fem språk.

I Sulten møter vi samme hovedperson som i Reisen – en lubben and. Den leker i skogen med gode venner – en hund, en katt, en fugl og en orm. Etter hvert blir anden sulten og finner seg et stille sted for å nyte nisten i ro og mak. Men idyllen varer ikke lenge – snart er det fullt av kravlende maur som ber om å få smake. Anden blir sint, ber dem ha seg vekk, men de innvender:

– Vi er så små. Vi trenger bare noen smuler.

Til slutt deler anden med en av maurene. Da kommer alle de andre, både resten av maurene og vennene til anden. Alle spiser, men det er nok mat, og stemningen er god.

Historiens moral er altså enkel: Det er viktig å dele, og det er hyggelig. Budskapet styrkes av at historien fortelles i du-form, for leseren inviteres på denne måten til å sette seg inn i dilemmaet.

Du liker å ha maten din for deg selv.
Du liker å ha det rolig når du spiser.

Sulten er støttet av Leser søker bok, og har lite tekst, korte setninger og en enkel historie. Men det er likevel rom for tolkning, særlig siden bildene forteller mer. Det mest påtagelige er kanskje vennenes rolle i fortellingen. I teksten hører vi knapt om dem, men på bildene er de med. Vi ser dem stimle sammen rundt anden idet den avviser maurene første gang. Hunden sikler og slikker seg om munnen, kattens mage rumler – det vises ved hjelp av to gule, bølgete linjer. Når anden jager vekk maurene, skvetter også vennene unna, de gjemmer seg bak trærne. Maurene kryper sammen bak en stubbe, og midt i skogen står anden og ser nedslått ut. Landskapet har blitt kaldt og blått, det ser nesten ut som om det har snødd i skogen. En kald innstilling til fremmede kan altså også føre til at man støter nære venner vekk.

At deling gir lykke og griskhet det motsatte, kommer tydelig frem i fargepaletten. På bildene hvor anden tviholder på maten sin, er skogen er høstlig og hustrig, beige og blass. Grenene er gjerne nakne. I tillegg ser vi sopp og snegler på bakken, og flaggermus henger i trærne. Det er en helt annen skog enn den vennene lekte i før nistepausen. Men så fort anden deler med maurene og vennene, er fargerikdommen tilbake, bier summer i luften og blomster popper opp. For øvrig er både formene og fargene stiliserte – fargen grønn er knapt å finne i skogen, og trestammene er gjerne rosa, blåaktige, oransje eller gule. Det kan minne om interiøret i en barnehage.

Historien trenger ikke bare handle om nistepakkedeling. Den kan like gjerne handle om verdens skjevfordeling. Ekstra tydelig blir dette der vi ser et nærbilde av maurene som har samlet seg på andenebbet. De har menneskelige markører i ansiktet, som for eksempel røde lepper, øyevipper, rynker, og de vifter med et flagg – som om de demonstrerer. ”Vi er mange, vi er sterke,” sier maurene, og det er lett å assosiere til fattige mennesker som krever sin del av ressursene som vestlige land har tatt fra dem.

Samtidig er dette en assosiasjon jeg ikke liker, for det spilles mye på at maurene er ekle – på bildene ser vi at de myldrer over anden, og selv om historien formaner oss til å ikke se på maur som ekle og uvelkomne, forteller illustrasjonene noe annet. Tradisjonelle konnotasjoner til kryp og insekter temmelig sterke, og slike konnotasjoner underbygges i selve boken, gjennom nærværet av ”skumle” eller ”ekle” skapninger som flaggermus og snegler på oppslagene som preges av negativ stemning. Og selv om maurene blir søte og menneskelige når de vises som individer, fjerner ikke det førsteinntrykket av dem som myldrende og invaderende. De fleste ønsker ikke maur i maten eller maur over hele seg.

Sulten er en velmenende bok med en moral som er enkel å forstå og enkel å være enig i. Likevel er det som om historien mangler noe – verken fra teksten eller bildene får vi noen forståelse av hva det er som får anden til å snu. Overgangen fra raserianfall til lykkelig lunsj er rett og slett for brå, og historien hadde nok vært mer givende om vi fikk se hva det var som vekket empatien hos den lubne anden.

Anmeldelsen sto først på trykk i Numer 104